Ta farvel med klimasaken

I kronikken «Nyliberalt dukketeater» viste jeg hvordan lite robuste praksiser som vannkraftutbygging i tørre områder i sør, monokulturer i jordbruket, samt flatehogstpraksiser i skogbruket, fører til naturkatastrofer og utarming av jordsmonn. Videre påpekte jeg at klimaendringer paradoksalt nok får skylden disse. Dermed går de skyldige fri – selv om det (i motsetning til i klimadebatten) er mulig å identifisere ansvarlige på et helt konkret og lokalt nivå. Kronikken har skapt mange tilbakemeldinger – både positive og kritiske (les: Menneskeskapte klimaendringer er et reelt problem). Jeg er takknemlig for alle – og vil her gjøre en del presiseringer.

Av Erling A Christiansen, Stipendiat ved Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi. 

«Både doomsters og boomsters – altså venstresidens apokalyptikere og høyresidens teknologioptimister – kjemper for globaliseringen som den mest rimelige utvei for en trøblete menneskehet. De kjemper forgjeves.»

Internett både åpner og lukker vitenskapen. I løpet av et par minutter kan enhver finne omfattende informasjon om et bredt forskningsfelt. Samme vedkommende måtte ha tilbragt mange uker i et bibliotek for å tilegne seg tilsvarende informasjon for bare noen tiår siden. Informasjonsrikheten setter vitenskapen på prøve, siden det kan være forskjell på kunnskap og informasjon. Nassim Nicholas Taleb, den modige kritiker av det internasjonale banksystemet, påpeker i The Black Swan (2007) vitenskapens evolusjonære stiavhengighet ved at det er mer eller mindre tilfeldig hvilke akademiske arbeider som blir sitert f.eks. to ganger istedenfor fire ganger. Gjennom googlescholar og liknende verktøy har skillet mellom publiserte enkeltartikler blitt større. Det kan ende med at to ellers jevnbyrdige artikler kan være sitert henholdsvis to og 2000 ganger. Taleb påpeker derfor at Popper’s skeptiske empirisme er mer aktuell for vitenskapen en noen gang. Ingen vitenskap er satt, selv om den har hegemoni. Som forskere kan vi falsifisere, men ikke verifisere.

Uten skeptisk granskning kunne den mye omtalte ”hockeysticken”  fått et momentum den ikke fortjente (den er falsifisert). Uten skeptikere hadde klimapanelets metode i å benytte 3000 globale temperaturmålestasjoner globalt på 2000-tallet og 6000 globale temperaturmålestasjoner på 1970-tallet heller ikke blitt eksponert for vitenskapelig kritikk. Seleksjonene som ble gjort da halvparten av målestasjonene ble fjernet er nå oppe til vitenskapelig debatt – og enda ikke redegjort for i detalj. Klimapanelets apokalyptiske konklusjoner om årsaker og virkninger av (eventuelle) globale temperaturøkninger minner om Karl Poppers makthungrige student, som etter sigende skal ha brutt ut: ”Hva om jeg klarer å falsifisere falsifiseringshypotesen?” Han ble kastet ut av klassen. Den arroganse det ligger i å påstå at en har kodifisert ontologiske dimensjoner taklet ikke Karl Popper.

Dersom klimaforskere, klimapolitikere og deres felles klimapanel ikke møtte skeptisk granskning fra uavhengige forskningsmiljøer kunne vi vært vitne til begynnelsen på en hegemonisk diskurs lik romeren Claudius Galenos lærebøker i medisin. Først på 1500-tallet kom en modig figur på banen og falsifiserte deler av Galenos lære. Vesalius slo fast at mennesket slett ikke har syv brystbein, slik medisinstudenter hadde lært i 1300 år. En påstand kan få et farlig (u)vitenskapelig momentum dersom den ikke blir eksponert for tilstrekkelig kritisk granskning.

Med den nødvendige usikkerheten som følger av at ingenting kan verifiseres, bærer vitenskapen i internettalderen i enda større grad enn tidligere preg av å være påstand mot påstand. Abstrakte klimaregnestykker reflekterer den postmoderne vitenskapen. Lik nyklassiske økonomiske modeller konstrueres klimamodeller uten hensyn til alle relevante variabler. Påstander om gyldig empiri er dermed redusert til nettopp det: påstander. Jeg kunne med enkelthet lagt ut tredve sider med «peer-reviewed» forskningsstatistikk som på en overbevisende måte viser at menneskelig påvirkning ikke har noen effekt på det globale klima – og jeg kunne lagt frem 30 sider med det motsatte. Dette har mange gjort før meg. La meg heller sette klimasaken inn i kontekst.

For å forstå hvordan sivilisasjoner fungerer må vi ta utgangspunkt i penger. I boken Making the Social World. The Structure of Human Civilization (2010) definerer John Searle penger som den mest grunnleggende og foreløpig mest ugjennomtrengelige av alle institusjoner i samfunnet. Penger får verdi gjennom knapphet. I artikkelen Population, Resources and the Ideology of Science (1974) viser David Harvey hvordan de britiske økonomene Thomas Malthus og David Ricardo tidlig på 1800-tallet konstruerte myten om dårlig matjord i koloniene for å skape en innbilt knapphet på landbruksvarer. For at penger skal ha verdi må det altså være (en opplevelse av) knapphet.

Når penger er akkumulert må de investeres i gjeld (merk at penger på tysk heter Geld) for å ikke miste sin verdi – det såkalte capital surplus absorbtion problem. Slik pengesystemet er organisert må det altså hele tiden skapes nye, gjeldsbaserte investeringsprosjekter for å unngå opphopning og verdireduksjon av kapital. Prosjekter som ikke innebærer økt opptak av gjeld er ikke av interesse for det eksisterende systemet – da det ikke bidrar til å løse ovennevnte capital surplus absorbtion problem. Store, gjeldsbaserte kapitalinvesteringer i vannkraftverk i relativt tørre, afrikanske og asiatiske områder er derfor mer saliggjørende enn å la lokale bønder produsere matvarer uten nevneverdige kapitalinvesteringer. Norge er interessant nok en viktig eksportør av både kunnskap om vannkraftutbygging og om den mulige klima-apokalypsen.

Pengers verdi er altså direkte relatert til knapphet og gjeld – og fungerer i et inkompatibelt forhold til langsiktig, reproduserbar lokalproduksjon av varer. De steder der det ikke må gjøres stadige kapitalinvesteringer ødelegger for det gjeldsbaserte pengesystemet. Det er derfor umulig å gjøre en adekvat analyse av ulike typer produksjonsmåter og samfunnsmyter uten å hele tiden ha forståelsen for knapphet og gjeld i bakhodet. David Harvey har ved flere anledninger uttalt at «carbon trading is just another way of expanding credit» – altså en av mange løsninger for å skape gjeld for å utsette ovennevnte problem med opphopning av kapital.

I motsetning til Harvey setter jeg ikke frem en ren kapitalismekritikk. Det frie marked og nyliberalisme er to vidt forskjellige ting. Nyliberalismen – altså korporatismen –  er den opportune blanding av regulering og deregulering. Stater og gjeldsuavhengige produsenter tar tapene mens ledelsen i banker og gjeldsavhengige, børsnoterte selskaper tar gevinsten. Stater legitimerer prosessen gjennom reguleringer om «begrenset ansvar» for aksjonærer. Den allerede nevnte Nassim Nicholas Taleb kaller det «Soviet/Harvard style

Den kanskje viktigste innsikten i marxismen er individets fremmedgjøring når han eller hun er distansert fra sluttproduktet vedkommende er med på å produsere. Tilsvarende er den kanskje viktigste innsikten fra kapitalismen individets skaperkraft og den organiske distribusjon av talenter på tvers av individer. Sovjet/Harvard style tar begge innsikter fra oss. Erik Reinert, Norges modigste samfunnsøkonom, konkluderer at eksisterende, globale samfunnsorganisering har hentet det verste fra både kapitalismen og marxismen. Vi sitter igjen med en korporativ nyliberalisme.

Dialektikken mellom en apokalyptisk venstreside (doomsters) på den ene siden og en teknologi-optimistisk høyreside (boomsters) på den andre har skapt et samfunn fanget i et falskt dilemma. Matt Ridley’s bok The Rational Optimist, how Prosperity Evolves (2010) er trolig det mest omstendelig artikulerte eksempel på det teknologi-optimistiske perspektivet. I boken viser han at apokalypser er spådd før. Ridley tar empirisk knekken på doomsters og metter leseren med historiske eksempler om hvordan ny teknologi har løst det som tidligere ble oppfattet som uoverskridelige problemer. Et viktig poeng her er at de viktige innovasjonene ikke har kommet gjennom statlige initiativer eller planlegging. Når han argumenterer mot 1970-tallets idealisering av stammesamfunn, derimot, stiller Ridley svakere med sin endelige konklusjon: «Imagine the discomfort of going to the bathroom without a toilet». Dermed plasserer dessverre Ridley seg som en parodi på høyresiden, med en åpenbar mangel på forståelse for de nære ting.

Dialektikken mellom den pessimistiske venstresiden og optimistiske høyresiden gir oss et falskt dilemma fordi begge anerkjenner knapphetsbegrepet som reelt heller enn konstruert. Professorene Espen Sjaastad og Tor Benjaminsen ved UMB har i flere artikler vist hvordan både globale optimister og pessimister ignorer en viktig observasjon fra utviklingsstudier: nemlig at konflikt skaper knapphet – ikke motsatt. Elinor Ostrom har godt empirisk belegg i sine studier hvor det fremkommer at knapphet lokalt faktisk skaper samarbeid!

Det er like naivt å tro at knapphet til slutt vil føre apokalypsen som det er å tro at knapphet bestandig vil stimulere til bedre innovasjoner. Knapphet på det globale nivået er og blir en konstruksjon for å gi penger verdi. Dette er sørgelig underkommunisert – og de fleste plasserer seg derfor enten som globale pessimister eller optimister – istedenfor å ta tak i de faktiske, lokale forhold. Klimadiskursen gir Malthusere og Ricardoer av vår tid anledning til å konstruere nye myter om knapphet.

Doomsters besitter en umiskjennelig selvsentrerthet ved sin overbevisning om at mennesker risikerer å nå bristepunktet – og at den eneste redemption er i deres, byråkratiske hender. Dette er et velkjent tema helt fra de tidligste beretninger i det gamle testamentet og preger hele sivilisasjonens historie. Kollektivt klimahysteri vitner i tillegg om en nykolonial stormannsgalskap, der vi i et norsk velstandssamfunn jobber for globale reguleringer heller enn for å produsere ekte verdier. Tenk om alle gode krefter kunne genereres inn i kvalitetsproduksjon og ikke-gjeldsbaserte landbruks og håndverkspraksiser –  hvor mennesket kan oppleve mestring heller enn global fremmedgjøring.

Klimasaken er blitt et verktøy for å forene verden – vår samtids Babels tårn der alle kjemper for felles skjebne. Det er dessverre ”dømt” til å fragmenteres. Både doomsters og boomsters – altså venstresidens apokalyptikere og høyresidens teknologioptimister – kjemper for globaliseringen som den mest rimelige utvei for en trøblete menneskehet. De kjemper forgjeves. Globaliseringen står nødvendigvis i dollarens, altså knapphetens og gjeldens, tegn. Ta gjerne en grundigere kikk på endollarseddelen om du fremdeles i tvil.

Det blir av flere hevdet at klimaskeptikere er i en tilstand av freudiansk denial – dvs. en kognitiv dissonans der underbevisstheten forstår at den faktiske konsekvensen av å anerkjenne menneskeskapte klimaendringer er for tung å bære (nemlig fullstendig omlegging av livsstil). Den kognitive dissonansen manifesteres i så fall ved å benekte at menneskeskapte klimaendringer finner sted – med dertil opprettholdelse av bilpark og tilsvarende forbruksvarer uten dårlig samvittighet. Analysen av klimaskeptikere er for så vidt god som et argument, men igjen blir det påstand mot påstand i den vitenskapelige postmoderniteten (merk at jeg ikke fremmer postmoderniteten, men jeg erkjenner at den eksisterer). Kognitiv dissonans kan nemlig like gjerne dras opp på et høyere nivå. Vi har alle erkjent at vi skal dø en dag. Når mange har en trang til apokalyptiske prediksjoner henger det sammen med et behov for noe større enn vår egen forgjengelighet å bekymre oss for. Siden det å leve og ha ambisjoner i seg selv vitner om kognitiv dissonans overfor dødsbudskapet er det gjennom å motarbeide apokalypsen livet kan fremstå som mer meningsfylt. Klimahysterikerne jobber derfor febrilsk med å finne en død større enn sin egen. Tenk om de heller hadde jobbet med jordsmonnet for å skape liv!

I Norge har vi mye tid og overskudd til å reflektere over livets grunnleggende sårbarhet. Tapsaversjonen over alt arbeidet som er lagt ned i idealistiske ungdomsår med klimaarbeid i diverse organisasjoner er også en viktig faktor i klimasakens popularitet. Istedenfor å ta vår følelse av fremmedgjøring bokstavelig talt i egne hender – være eksempelets makt og kjøpe jord, drive robust produksjon av skog og mat, skape levende lokalmiljøer med kunnskapsoverføring om kvalitetsproduksjon – istedenfor å kjempe for småbønders rettigheter til å ikke måtte ta opp gjeld for å produsere mat – hva gjør vi? Jo vi reiser fra konferanser til konferanser for å fremme klimasaken, for å legitimere at selskaper kan ekspandere videre gjennom carbon credit og accumulation by disposession (f.eks. landgrabbbing for biofuel og vannkraft), mens det legitimeres at det globale byråkratiet vokser seg enda større.

De som taper er kvalitetsprodusenter uten store kapitalinvesteringer. Disse underlegges det samme byråkratiet – men har ikke samme akkumulasjonstvang i de administrative ledd som børsnoterte og transnasjonale selskaper – og dermed ikke noe å vinne på carbon trading eller økt gjeld. Videre taper klimahysterikerne selv – de kunne levet gode, meningsfylte liv som entreprenører av håndfaste kvalitetsprodukter – men velger å kjempe for en meningsløs sak – på vegne av og samtidig mot krefter som er langt større enn de ønsker å ta inn over seg. Av og til spør jeg meg selv: er det fordi klimasaken er så umålbar og så fuzzy at den er attraktiv for mange? Dermed kan den brukes til å fremme karriere. Så lenge man kjemper for klima kan man ikke bli kritisert for å fremme byråkrati, fremme utnyttelse og destruksjon av småbønder, fremme vannkraft i områder hvor det knapt regner – for man kjemper i det godes tjeneste. Det er jo enkelt å mene de riktige tingene! Protestantetikken skinner tydelig gjennom: det er viktigere å ha gode intensjoner enn å oppnå konkrete resultater.

Norge er i ferd med å bli en betydelig aktør i internasjonal politikk, men vi er uten forståelse for de intrikate institusjonene som er bygget opp over århundrer og kanskje lenger. Det er føringer her de fleste norske beslutningstakere ikke kjenner rekkevidden av. Gjennom shipping, aluminium og ski beveget Norge seg fra kolonisert til uavhengig stat, men det var først som oljenasjon Norge klart å bryte barrieren til det gode selskap. Den fremsynte professor Karl August Fleischer med kolleger sikret på 1960-tallet Norges høye prosentvise oljeinntekter fra sokkelen  – og muliggjorde vår posisjon som global synser i dag. Her spilte Norge kortene bedre enn noen kunne ane. For klimaforskere og klimapolitikere er det i beste fall et paradoks hvor deres inntekstgrunnlag og forskningsmidler kommer fra.

I et forsøk på å nyansere min kronikk ble det i et innlegg på KULTURVERK (les: Menneskeskapte klimaendringer er et reelt problem) uttrykt bekymring for hvordan arter både utryddes og endrer migrasjonsmønstre. For det første har de fleste slike tilfeller med lokalt forårsakete arealendringer å gjøre. Oppdemming av elveleier, monokulturer, gruvedrift og urbanisering endrer åpenbart distribusjonen av arter. Jeg slår følgende fast som en ontologisk, objektiv sannhet: å bevare og skape mangfold er den beste metode for å hindre naturkatastrofer, for å være robust mot kollaps i økosystemer og for å ta vare på sunne landbrukspraksiser. Enhver god produksjonsmetode burde som en minste forutsetning bevare mangfold – aller helst øke mangfoldet. Av årsaker allerede redegjort for skjer det motsatte innenfor det knapphets- og gjeldsbaserte pengesystemet. Samspillet med den japanske stat og den japanske betongindustrien står kanskje frem som det aller groveste eksempelet i samtiden på manipulasjon av lokale økosystemer – både elver og kyst – med konsekvenser i redusert mangfold i elve- og kystnære økosystemer. Betongkonstruksjonene fører til erosjon og flom i både landbruksareal og urbane områder. Alt dette for gjeldsinvesteringer!

For det andre er det med forbauselse jeg registrerer at min kritiker bekymrer seg for artsendringer med bakgrunn i klima. For 7000 år siden fantes ikke en eneste isbre i hele Norge. Granskogen kom senere inn og utkonkurrerte de varmekjære treslagene som hadde etablert seg i varmeperioden fra 6000-8000 år siden. Å frykte klimatiske forandringer er å slå bein under hele historien og dermed vår eksistens. Uten skjøtsel vil sluttproduktet med dagens klima i nesten enhver norsk skog være gran (med tilhørende artsmangfold/enfold). Tilsvarende dramatiske endringer gjelder for de fleste arter. Klimafanatikere rettferdiggjør sitt målløse arbeid med at det er i land i sør artsendringene er mest dramatisk. Det er helt riktig – for det er i land i sør det produseres unødvendige produkter som tobakk, kaffe, kakao og soya i voldsomme monokulturer. Det er ikke klima som skaper enfold i arter. De som tror at klimaendringer i det hele tatt er en marginal bidragsyter i artsutryddelsen må bevisst eller ubevisst være blindet av kolonimaktenes historiefortellinger. Når det er sagt: endringer både i arter og deres migrasjonsmønstre er en forutsetning for liv. Ludwig Mises gjorde en god observasjon i paperet “Profit and Loss» (1951):

“The average man lacks the imagination to realize that the conditions of life and actions are in a constant flux. As he sees it, there is no change in the external objects that constitute his well-being. His world view is static and stationary. He knows neither that the past differed from the present nor that there prevails uncertainty about future things. He is at a complete loss to conceive the function of entrepreneurship because he is unaware of this uncertainty.”

Det er underlig at mange aksepterer all forandring som tidligere har skjedd og samtidig forventer at deres eget liv skal møte stabile, eksterne faktorer. I en dialog med sin datter Mary Catherine Bateson fra 1948 (Why Do Things Get in a Muddle?) beskriver Gregory Bateson hvorfor både våre liv og rommene vi oppholder oss i nødvendigvis oppfattes som rotete. Det er bare noen få måter noe kan være ryddig på – men et ubestemt (uendelig?) antall versjoner av rot. Med andre ord: statistikken taler mot oss. Vi kan forestille oss det «ryddige» året som skifter stabilt fra årstid til årstid. Fra en relativt tørr sommer med korte ettermiddagsskurer til en høst med kalde netter og barfrost før snøen legger og en kald vinter varer helt til slutten av mars. April (den eneste måneden vi aksepterer som ustabil) åpner for vår og vekstsesong. Mange nordmenn husker visst «gamle dager» som slike år.

Daniel Kahneman er den mest fremtredende akademikeren innenfor fagfeltet som integrerer økonomi og psykologi – behavioural economics. Han har gjennom sin 40-år lange empiriske forskning vist at det tar ca. 3 år med stabilitet før et menneske definerer det eksisterende som normalt. En regulering trenger altså bare tre års implementering før den er institusjonalisert. Tilsvarende vil en person som bor mer enn tre år med en hage med roser oppleve det som både unormalt og ubehagelig om rosene en dag byttes ut med granhekk. Tre år uten kraftige orkaner er nok til å oppleve en orkan som unormal. Orkanstatistikken fra USA viser da også at det verken har blitt flere eller sterkere orkaner – men sterkere konsekvenser som følge av utarming og erosjon i jordbruksdeltaene – altså som følge av lokale og regionale praksiser med bl.a. avrenning av kjemikalier fra jordbruket og oppdemming av elver. Menneskets korte normalitetshorisont skaper mange muligheter for både regulatorer og myteskapere.

Flere uttrykker stor bekymring for forsuring av havet, selv om CO2 blir til kalkstein, krit og marmor. Det er primært gjennom oppdrettsanlegg at forsuring av skalldyr har vært et problem – og det har med bl.a. med det komplementære bidraget fra kitinhemmere i oppdrettsforet å gjøre. Også her viser forskningen en postmoderne utgave av seg selv med utallige kontradiktoriske studier. I «Guns, Germs and Steel» av Jared Diamond (1997) og «Plagues and Peoples» av William McNeill (1976) foretas historiske gjennomganger av de største truslene mot menneskeheten. Det er ingen tvil om hva som skiller seg ut: epidemier fra husdyrproduksjon. Muligheten for at store deler av menneskeheten omkommer i en epidemi fra industriell husdyrproduksjon en gang i de nærmeste århundrene er relativt stor. Folk som absolutt trenger noe stort å bekymre seg for burde brenne ned industrielle grise- og kyllingfarmer heller enn å prate om klima. Når jeg observerer klimafanatikere fråtse i gilde-pølse og salmalaks til lunch skjønner jeg riktignok hvor nivået ligger.

Det er fastslått at det er jevnt over ca. 70%  mindre fisk i havet i dag enn i 1950. Istedenfor å snakke om forsuring av havet burde vi legge all skyts mot internasjonale trålpraksiser. Når jeg skriver alle skyts mener jeg virkelig det – demonstrasjoner, mobilisering, praktisk gjennomføring av alternativer osv. Her kan vi også oppnå empirisk målbare resulter gjennom forankring i regionale praksiser. Det er selvsagt svært behagelig for transnasjonale fiskeriselskaper å måtte svare for seg på konferanser hvor klima heller enn trålmetoder er den primære agenda.

I tjæresandsutvinning i Alberta lekker det giftige, kjemiske blandinger inn i både drikkevannet og ressursgrunnlaget (fisk i elver og sjøer) til lokalbefolkningen. Med tungsinn observerte jeg at Francois Paulette, representanten for lokalbefolkningen hvor mange har dødd av kreft som følge av tjæresandutvinningem, dro til klimamøte i København for å fremme sin befolknings sak. Det kom det selvsagt ikke noe ut av. For å endre på en praksis må det vises til konkrete konsekvenser. Tjæresand er bare en liten flik av eventuelle menneskeskapte, klimaendringer – mens de faktiske forhold – at folk dør av kreft som følge av utvinningen – er en grov, kriminell virksomhet der norske Statoil deltar. Helge Lund kan logisk sett argumentere for at han tar klima på alvor og likevel fortsette tjæresandutvinning – men han kan ikke stå frem og beklage kreft og død og samtidig fortsette med samme produksjonsmetoder. Klima har blitt en minste felles multiplum for alle miljøspørsmål – og de eneste som profiterer på det er banker og transnasjonale selskaper. «Limited Liability» lovgivninger for børsnoterte selskaper gjør forsøk på å stille selskaper til ansvar utover det helt lokalt og fysisk, empirisk målbare til en spøk.

Hadde klimaet vist seg fra sin stabile side over lengre epoker tidligere i historien ville jeg forstått bekymringen for forandringene som kanskje kommer – med klimaet har alltid forandret seg – og det har forandret seg raskere enn i dag. Morgendagen er uviss. Ikke umulig går vi mot en ny istid om noen hundre år. Tenk om vi kunne slutte å problematisere på det globale nivået – og heller være konstruktive på det lokale gjennom mindre kapitalintensive og mer kvalitetsorienterte produksjonsmetoder. Jord utarmes ikke av klimaendringer – men av damanlegg og gjeldtyngete landbrukspraksiser med kunstgjødsel (gjeld), sprøytemidler (gjeld) og patenter (gjeld). Globale klimaforandringer er ikke – i motsetning til klimahysterikernes påstander – en komplementær årsak til utarming av jord. Globale klimaforandringer er tvert i mot et bidrag til mytekonstruksjoner om knapphet.

Som et appendiks: Willie Smits har et glimrende foredrag på ted-talk hvor han viser hvordan det lokale klimaet ble manipulert både til det bedre og til det verre gjennom lokale praksiser. Jeg håper den kan virke som en inspirasjon til å forlate arbeidet med det globale byråkratiet og heller begynne å jobbe med jordsmonnet lokalt:

Se videoen Willi Smits restores a rainforest 

 

Relatert

Menneskeskapte klimaendringer er et reelt problem

Nyliberalt dukketeater – Jordsmonnet ofres globalt i skyggen av klimaendringer og forbruksvekst

Hva er neoliberalisme?

Nedbygging av norsk natur redder ikke verdens klima

Biologisk mangfold – et begrep, ikke bare et uttrykk for festtaler

Permakultur – levedyktig kultur for fremtiden

Om ei budstikke, befolkningsvekst og ansvarsbevissthet

Peak oil i kontekst: Krisene kommer – samtidig

  • “By 2100, global climate change will modify plant communities covering almost half of Earth’s land surface and will drive the conversion of nearly 40 percent of land-based ecosystems from one major ecological community type — such as forest, grassland or tundra — toward another, according to a new NASA and university computer modeling study.” – Science Daily: http://www.sciencedaily.com/releases/2011/12/111218221321.htm

    Dette kan vel ses på som en bieffekt av annen skadelig menneskelig aktivitet, som monokulturer og flatehogst. Men jeg er enig i at det er lettere å skyve fokuset over på klimasaken, fordi det her blir så diffust hvem som er de skyldige. Man kan ikke skylde på enkeltnæringer, som fiskeriene, landbruket, etc. Derfor ligger det en fare i at klimasaken kan ta fokuset vekk fra andre tilsvarende problemer.

    Så vidt jeg vet tar økosystemene opp kun 20 % av utslippene av CO2, slik at vi må redusere disse med 80 % for å være i balanse med naturen. Om dette er tilstrekkelig for å avverge havforsuring, vil jeg tro er mindre klart, da dette er et nyere forskningsfelt.

  • Jeg er også enig i at liberalismen er en form for modernisme, som derfor krever en form for ovenfra og ned administrasjon, noe som nødvendigvis må ta knekken på grasrotinitiativer og sunne praksiser/lokalsamfunn, hvor den menneskelige skala og lokal interaksjon er det gjeldende. Dette er også et viktig poeng i kronikken.

    Men Jim Kalb redegjør for disse spørsmålene mye bedre enn jeg kan gjøre. Her er et godt intervju med Kalb: http://www.2blowhards.com/archives/001257.html

    Her er Kalbs hjemmeside: http://turnabout.ath.cx:8000/

    Jim Kalbs bok THE TYRANNY OF LIBERALISM: http://www.isi.org/books/bookdetail.aspx?id=382d08f6-153e-4eb3-ae56-c8c192d8050a

    Har ikke lest denne boka selv, men har satt den på leselista. Tror Kalb er inne på noe veldig viktig. Jeg er også enig med kjernepunktene i denne kronikken, men å helt ta farvel med klimasaken synes jeg blir en overreaksjon den andre veien.

  • Vil også minne om at det finnes et tredje alternativ til “doomsters” og “boomsters”, dette er “nyteknologioptimismen”. Personlig regner jeg meg som nyteknologioptimist, som egentlig er den eldgamle formen for å utøve teknologi, naturens egen vei. Blir litt på samme måte som med “New Urbanism”. Les mer om nyteknologioptimismen: http://permaculture.org.au/2011/11/09/from-ideology-to-technology/

  • Her er et sitat fra James Kalb, som redegjør bedre enn hva jeg selv kan gjøre om det temaet jeg var inne på i kommentar to:

    Local autonomy

    By suppressing local particularities and turning distinctions and differences into injustices inclusiveness suppresses self-organization, and therefore social spontaneity and voluntary initiatives of all kinds.

    Ordinary people can’t act effectively unless local discretion is widely diffused and the informal good sense of the people is accepted as a generally sound basis for action. Inclusiveness rejects both. If there’s significant local discretion inequalities will result, and “the informal good sense of the people” is shot through with settled prejudgments—that is, with prejudices.

    For that reason inclusiveness requires suppression of local initiative and self-rule. Those things are unjust from the standpoint of social justice in any event. If I do something that benefits brother Bob, that’s unfair because cousin Dick and uncle Harry get left out. More generally, informal arrangements like mutual assistance based on local networks and moral codes make the benefits of social life depend on group membership. That’s obviously unjust, so such arrangements must be destroyed.

    That’s one reason schools teach children to throw off parental, communal, and religious authority. Those authorities aren’t based on liberal principles, and they lead to particular local connections that don’t benefit everyone equally. It’s also one reason antidiscrimination laws force institutions to treat the attack on traditional and natural authorities as part of their reason for being. (If they don’t insist on their total commitment to “celebration of diversity,” they’re likely to get sued.)

    The natural result of such policies is degradation of functional communities and families. Our rulers view that as a good thing. It eliminates competitors to the liberal state, frees individuals from traditional bonds that are understood as irrational and discriminatory, and clears the ground for a truly rational and just ordering of society.

    Se: http://turnabout.ath.cx:8000/node/2862

  • Kjell

    Nok en kompromissløs tekst fra stipendiat Christiansens hånd! Kronikken din fikk garantert mange lesere av Klassekampen til å se rødt. Og alle burde ta seg tid til å lese stipendiat Auglands respons her på Kulturverk. “Ta farvel med klimasaken” er en tekst jeg har satt stor pris på å få muligheten til å lese og med alle de elementene du har trukket inn, kan vi trygt betegne den som et velfundert svar til kritikerne og en god begrunnelse for dine anskuelser. Stipendiatenes “ordkløyving” gir rom for tenkning og refleksjon og representerer ikke bare nok en tærende og irriterende skyttergravskrig mellom motpoler. De punktene dere forenes ved er såpass vesentlige at det ville vært galskap å ikke ta begge innfallsvinklene innover seg. Men artikkelen ovenfor er regelrett TNT og den burde plantes på mange “tåkekonferanser”. Med fare for å høres voldsom ut, for det er jeg nemlig ikke.

    Jeg setter også pris på dine kommentarer, Øyvind! Ditt engasjement er prisverdig og Kalb-sitatet om lokal autonomi satt der den skulle.

    Ellers må jeg si at å legge ved Willi Smits storartede foredrag var å fullføre med stil. Det er klart at utgangspunktet slettes ikke er noe å juble over (som Smits selv understreker!), men prosjektet viser noe som virkelig kan gi mange en reell erkjennelse av hvor enorme problemer som er stelt i stand og som, iallfall i dette tilfellet, kan vise seg å være løselige (!) bare man tar grevet fatt og inntar natur- og samfunnsreparatørens rolle. Hurra for Smits og hurra for det ekte engasjementet som lyser ut av denne artikkelen!

  • @ Kjell, hyggelig du satte pris på sitatet fra Kalb. Jeg kom akkurat over en annen tekst av Charles Eisenstein, som også viser hvordan vårt velferds- og markedsfundamenterte samfunn undergraver fellesskapsverdier (og da tenker jeg på ekte fellesskapsverdier fundamentert i lokalsamfunnet). Essayet heter:

    – To Build Community, an Economy of Gifts: http://www.nationofchange.org/build-community-economy-gifts-1325082127

    For å pirre nysgjerrigheten velger jeg å gjengi et utdrag av Eisensteins tekst:

    “Com­mu­nity is nearly im­pos­si­ble in a highly mon­e­tized so­ci­ety like our own. That is be­cause com­mu­nity is woven from gifts, which is ul­ti­mately why poor peo­ple often have stronger com­mu­ni­ties than rich peo­ple. If you are fi­nan­cially in­de­pen­dent, then you re­ally don’t de­pend on your neigh­bors—or in­deed on any spe­cific per­son—for any­thing. You can just pay some­one to do it, or pay some­one else to do it.

    In for­mer times, peo­ple de­pended for all of life’s ne­ces­si­ties and plea­sures on peo­ple they knew per­son­ally. If you alien­ated the local black­smith, brewer, or doc­tor, there was no re­place­ment. Your qual­ity of life would be much lower. If you alien­ated your neigh­bors then you might not have help if you sprained your ankle dur­ing har­vest sea­son, or if your barn burnt down. Com­mu­nity was not an add-on to life, it was a way of life. Today, with only slight ex­ag­ger­a­tion, we could say we don’t need any­one. I don’t need the farmer who grew my food—I can pay some­one else to do it. I don’t need the me­chanic who fixed my car. I don’t need the trucker who brought my shoes to the store. I don’t need any of the peo­ple who pro­duced any of the things I use. I need some­one to do their jobs, but not the unique in­di­vid­ual peo­ple. They are re­place­able and, by the same token, so am I.

    That is one rea­son for the uni­ver­sally rec­og­nized su­per­fi­cial­ity of most so­cial gath­er­ings. How au­then­tic can it be, when the un­con­scious knowl­edge, “I don’t need you,” lurks under the sur­face? When we get to­gether to con­sume—food, drink, or en­ter­tain­ment—do we re­ally draw on the gifts of any­one pre­sent? Any­one can con­sume. In­ti­macy comes from co-cre­ation, not co-con­sump­tion, as any­one in a band can tell you, and it is dif­fer­ent from lik­ing or dis­lik­ing some­one. But in a mon­e­tized so­ci­ety, our cre­ativ­ity hap­pens in spe­cial­ized do­mains, for money.

    To forge com­mu­nity then, we must do more than sim­ply get peo­ple to­gether. While that is a start, soon we get tired of just talk­ing, and we want to do some­thing, to cre­ate some­thing. It is a very tepid com­mu­nity in­deed, when the only need being met is the need to air opin­ions and feel that we are right, that we get it, and isn’t it too bad that other peo­ple don’t … hey, I know! Let’s col­lect each oth­ers’ email ad­dresses and start a list­serv!

    Com­mu­nity is woven from gifts. Un­like today’s mar­ket sys­tem, whose built-in scarcity com­pels com­pe­ti­tion in which more for me is less for you, in a gift econ­omy the op­po­site holds. Be­cause peo­ple in gift cul­ture pass on their sur­plus rather than ac­cu­mu­lat­ing it, your good for­tune is my good for­tune: more for you is more for me. Wealth cir­cu­lates, grav­i­tat­ing to­ward the great­est need. In a gift com­mu­nity, peo­ple know that their gifts will even­tu­ally come back to them, al­beit often in a new form. Such a com­mu­nity might be called a “cir­cle of the gift.”

    For­tu­nately, the mon­e­ti­za­tion of life has reached its peak in our time, and is be­gin­ning a long and per­ma­nent re­ced­ing (of which eco­nomic “re­ces­sion” is an as­pect). Both out of de­sire and ne­ces­sity, we are poised at a crit­i­cal mo­ment of op­por­tu­nity to re­claim gift cul­ture, and there­fore to build true com­mu­nity. The recla­ma­tion is part of a larger shift of human con­scious­ness, a larger re­union with na­ture, earth, each other, and lost parts of our­selves. Our alien­ation from gift cul­ture is an aber­ra­tion and our in­de­pen­dence an il­lu­sion. We are not ac­tu­ally in­de­pen­dent or “fi­nan­cially se­cure” – we are just as de­pen­dent as be­fore, only on strangers and im­per­sonal in­sti­tu­tions, and, as we are likely to soon dis­cover, these in­sti­tu­tions are quite frag­ile.” – Charles Eisenstein

    For de som ikke er klar over det, Charles Eisenstein’s bok er nå fritt tilgjengelig som ressurs på internettet:

    – Sacred Economics: Money, Gift, and Society in the Age of Transition: http://www.realitysandwich.com/homepage_sacred_economics

    Her er også en tale Eisenstein holdt for OWS: http://permaculture.org.au/2011/11/16/charles-eisenstein-on-growing-the-bright-side-of-the-force/

  • Jeg kom til å tenke på en allegori, vet ikke helt hvor treffende den er, men fikk lyst til å dele tanken. Kan klimasaken sammenlignes med en syndebukk? Syndebukken er et hebraisk begrep, hvor prestene samlet seg og la sine hender på en bukk, en syndebukk. Symbolsk ble folkets synder overført til denne bukken, som så ble forlatt i ørkenen og forsvant med folkets synder.

    Er klimasaken vår tids syndebukk? Stadig samles verdens ledere til klimatoppmøter, hvor de legger sine synder over på klimasaken, som så sendes ut i det tomme intet (ørkenen). Deretter reiser verdens ledere hjem og fortsetter med forbrukerorgien, uten at noen dypere endring av samfunnet finner sted, men lettet for sine synder.

    Jeg vet ikke, fungerte denne allegorien?