Lucia – lysfesten

I dag, 13.desember,  har vi feiret lysfesten under det som en gang ifølge den julianske kalenderen innevarslet vinterens mørkeste natt. Som de fleste merkedager med mystisk opphav, er det flere kilder som flyter sammen og kildens utspring fremstår ikke som entydig.

Lucia var en kristen helgen og martyr (død omkring år 300), og feires 13. desember. Ifølge den tidligere julianske kalenderen var dette den lengste natten, noe som understreket preget av lysfest, fra lux, lys på latin. Man antok og at mørke makter var i full sving på denne lengste natten, ja, selveste Lucifer, og man skulle ifølge tradisjonen holde våkenatt for å være på vakt mot mørkets krefter.

I førkristen tid hadde man Disablot som ble feiret vinterstid, muligens midtvinter noe flere mener har ført til at Luciafeiringen har fått en fremtredende plass i Norden, ved at man integrerte denne helgen i feiringen. Man æret og ofret da til kvinnelige åndsvesener og Gudeskikkelser kalt Diser, som ble spesielt knyttet til skjebnen.  Det finnes flere kilder til Disablot, bl.a. Egil Skallagrimssons saga og Heimskringla, og ut fra det sparsommelige materialet man har, kan man likevel konstatere at de spilte en fremtredende rolle i det norrøne åndslivet.  I Osebergfunnet har man blant annet funnet et veggteppe som viser en rituell feiring og offer hvor tre Diser svever som en treenighet over selve offerhandlingen.

Hva angår selve Luciaopptoget, med en hvitkledd og lyshåret Lucia som leder en prosesjon av hvitkledde jenter, så har og den tradisjonen sin forgjenger i førkristen tid.   Prokopios (ca. 500-565), den senantikke bysantinske historikeren skal ha skrevet dette om et rituale i en tekst om Ultima Thule, Norden:

Men”, säger Prokopios, ”när tio dagar återstod av den eviga natten, klättrar en budbärare upp på ett av de höga berg, som finns i dessa trakter, och där tänder han till slut ett bål, till tecken åt folk, som bor i dalarna nedanför, att han sett solen gå upp långt borta, och att den 40 dagar långa natten snart är över. Då tar kvinnorna i det nordliga landet fram facklor och ljus, för att smycka sig, och går klädda i vita kläder, och om midjan har de något rött, eller ett bälte av halm”….

Lysfesten, som har vært sentrert omkring midtvinter og vintersolverv, har uansett sin gyldighet i dag. Både som en feiring av lysets ånder, menneskelig lys og varme, og det lyset vi opplever i naturens skiftende ham og solen. Alt i en større kosmisk sammenheng av lys og mørke, kulde og varme.  Tradisjonene har sin funksjon om man velger å ta steget ut av hverdagen.  Så når dagen ebber ut, la denne natten varmes av levende lys i mørket.

 

Relatert

Wessobrunner Gebet – Oldhøytysk bønn med røtter til førkristen tid

Sagaen om Kormak – en fortelling om kjærlighet og krig

Mythopoeia og metafysikk – Charles Upton