Naturvern er som fred

Hvilke verdier og goder er det som trues når industrivekstsamfunnet og et ekspanderende teknokratvelde får så godt som frie tøyler? I essayet «Naturvern er som fred» retter forhenværende leder i Norges Naturvernforbund, Erik Solheim, en skarp kritikk mot et overmett overflods-Norge, men òg mot hykleriet til miljøorganisasjoner som Zero, Natur og Ungdom og Bellona fordi de synes å ha mistet kontakten med det grunnleggende, vernet av den naturen som omgir oss, som vi er en del av. Solheim gjengir og en historisk fremstilling av naturvernets største slag i Norge. Han forkynner et budskap som formidler at naturen som helhet er mer enn en biologisk materiell størrelse, den er liv og gir livet mening. Inspirert av bl.a. Aldo Leopolds landetikk, oppfordrer Solheim til en etisk kritikk av den naturødeleggende praksis vi er vitne til.

Av Erik Solheim, tidligere leder av Norges Naturvernforbund. Teksten ble opprinnelig skrevet som et bidrag til naturfestskriftet Arven og gleden (2010, omtale kommer senere).

«Naturen er vakker fordi han er rett, ei form for norm.»

Då fleirtalet i 1972 sa nei til norsk medlemsskap i EF, Det europeiske fellesskapet, var det mange av oss som såg for seg ei alternativ utvikling i utanforlandet. Nei til Brussel var ja til eit meir harmonisk samliv med naturen. Når den vaklande pila bak Geir Helljesen og Lars Jacob Krog i fjernsynet slo seg til ro på neisida, var det nok av mange grunnar.  Eitt viktig element i motstanden var nye argument i tida.  Vi ville oss eit land som var grønt og fritt, ikkje kua av den frie kapitalismen som var lovfesta i Romatraktaten.  Frihandel og stordriftsfordelar var ikkje noko for oss.  Arven frå Den europeiske kol- og stålunionen fenga aldri i landet det kolet var kvitt og det beste stålet kom frå Sverige.  Vi hadde fisk, fossar og småbruk.  Vi skulle skape ei framtid med sjølvstyre, måtehald og økologisk berekraft, 17 år før Brundtland-kommisjonen gjorde dette uttrykket verdskjent, allment brukt og tomt for innhald.  I 1969 hadde Phillips funne olje på norsk sokkel, og dette stoffet skulle vi porsjonere ut med varsam hand.

Standpunktet hadde sin bakgrunn. I fleire år hadde folk på fjernsyn sett bilete av barneauge over store magar av feilernæring, ikkje ovlivnad.  Framfor skjermane sat mange som kunne minnest matmangel på eige bord.  Å legge ned gardsbruk, eller legge asfalt over matjord, var brotsverk. Folk las bøker om verdshungeren og norsk jordbruk.  Standpunktet vart at på dei flekkane folk hadde dyrka av naud, skulle folk få bu av politikk. Fiskaren skulle tøffe ut i sin sjark.  Rachel Carson hadde engasjert mange med si bok om den øydeleggande bruken av kjemiske gifter, på norsk under tittelen «Den tause våren» i 1963.  Og naturvern kom på framsidene med kampen om vassdraga, Aurlandsdalen i 1969 og Mardøla i 1970.  Dette var i Det europeiske naturvernåret, som hos oss vart avvikla med ei rekkje tilstellingar. 6. september arrangerte dei frivillige organisasjonane Nordens naturverndag med varderekkjer samstundes gjennom Finland, Sverige, Danmark og Noreg til eit avsluttande kjempebål på Rådhusplassen i Oslo.  I juni same året hadde Stortinget vedteke naturvernlova, som sa at at naturen «er en nasjonalverdi som må vernes».   I 1972, på føresommaren, oppretta regjeringa Bratteli Miljøverndepartementet, det første i verda.  Same året kom boka «Hvor går grensen?» med den unge fysikaren Jørgen Randers som ein av forfattarane.  Boka skapte eit veldig oppstyr, for meldinga var at den materielle veksten kan ikkje halde fram utan dramatiske konsekvensar: hunger, tomme råvarekjelder og fallande folketal.  Men boka inspirerte håpet og debatten om ei anna framtid.

Optimismen rundt 1972 skulle ikkje slå til.  Dei økopolitiske eksperimenta anda ut som samfunnsendrande kraft.  Dei store teknokratia snudde ikkje på sine oppfatningar.  Men det hadde likevel kome ein ny tone i tida.  Landsdelsplanar for storstila sentralisering for å få fart på veksten dukka opp, men dei rann ut i sanden etter møte med velfundert kritikk.  NVE stod på høgda av sitt vasskrafthegemoni, og sette i tillegg alt inn på å byggje atomkraftverk i Noreg.  Men dei måtte bite i graset for ein kraftig folkeleg motstand – stimulert og mobilisert av unge akademikarar i Oslo og Trondheim – og av store protestar i andre land.

Med augo retta bakover, mot den historiske straumen, ser vi at for naturvernet kom nokre framsteg heller lett.  Det tok si tid å få gjennomslag for at kloakk i elvane og tungmetall i fjordane er uakseptabelt.  Men då omslaget kom, og vi fekk lova mot ureining i 1981, følgde reinsetiltaka raskt.  Direktørane og fagforeiningsleiarane hadde stått side ved side framfor fabrikkportane og truga med nedlegging.  Resultatet vart likevel at dei som reinsa mest, konkurrerte best.  Opinionen i den rike verda hadde gjort rein produksjon til eit krav frå marknaden.  Fisken var igjen å sjå med ryggen opp, ikkje buken.  Folket gledde seg; dei kunne fiske i elva og la ungane bade i fjorden.

På same måten var det med sur nedbør og dei ozondrepande stoffa, som heldt på å ta knekken på skjoldet som stengjer ute den ultrafiolette strålinga frå sola.  Sur nedbør var ein snikande fisketjuv som gjorde det meir og sjeldan å kjenne laksen bite og sjå auren sprette i store delar av Sør-Noreg.  For nokre hadde dette økonomiske konsekvensar; for fleire var tapet av gleda over livet i naturen det mest negative.  Vi fekk konferansar og store forskingsprogram.  Dei store utsleppa kom frå England og dei svære industriområda på kontinentet.  Verksemda i nokre statar gjorde altså skade i andre land, og det gjekk internasjonal politikk i saka.  Avtalar om å redusere utsleppa gav resultat etter få år.  Gleda kom att når fiskesnøret igjen strama seg over stryka.  For mange var dette store hendingar.  Dei ivrigaste brukte mykje tid på dugnadar for å få større fart på den gode utviklinga.

Sakene var store, og den omstendelege politikken tek si tid.  Men det var heller enkelt å reinse dei konsentrerte utsleppa til luft og vatn; det var berre litt ny teknikk som skulle til.  Den industrielle framstillinga hadde ein teknisk skavank som let seg fjerne.  Å omstille tanken tok lenger tid enn å utvikle reinseutstyret.  Kostnadene var overkommelege, viste det seg.  Ut av fabrikkane gjekk dei same varene som før, og mange stader i større mengder.  Ingen måtte forsake noko anna enn gamle vanar, og ingen har komme på den tanken at det var betre før.

Det er ein realitet, dokumentert i mange meiningsmålingar, at eit stort fleirtal i vårt land vil verne meir natur, ta vare på artane – også rovdyr, og ha tilgang til uforstyrra strender, skogar og fjell.  Det norske folk er eit folk på tur, og på tur vil vi ha det stilt og fredeleg.  Ved brennande bål og rennande vatn er alle glade.  Ein jesuittisk prest skal ha sagt at det kontinentale mennesket møter Gud hos eit anna menneske; det nordiske mennesket møter Gud i naturen.  Dag Hammarskiöld, generalsekretær i FN 1953–61, gjekk så langt som å hevde at skapingshistoria i første Mosebok korresponderer ikkje med det nordiske natursynet.  Paradiset er ikkje i Edens hage, på svensk vakrare som Edens lustgård, men utanfor, i den naturen som mennesket ikkje har kultivert.

Men politikken handlar om det materielle.  Vi fekk varehus og reklame.  Reklamen lever som kjent av å produsere misnøye.  Slangen i varehuset heiter shopping, og dei som får smaken på freistinga, kan òg få vanskar med måtehaldet.  Større og større doser må til.  Men gleda og velværet har visst ikkje auka.  Dei som meiner å ha greie på slikt, hevdar at vi er ikkje meir lukkelege nå enn i 1960.  Det materielle nivået den gongen låg langt under det mange i dag kan fatte.

Rikdommen har kosta natur, først og fremst for å skaffe energi.  I 1970-åra reagerte mange med protestar mot den aggressive offensiven for å regulere og tørrlegge elvar og fossar, ja, heile vassdragsområde.  Det var forresten ikkje noko nytt.  I 1946 demonstrerte 18 000 menneske i Oslo mot ein kraftleidning som Oslo Lysverker hadde planar om gjennom Nordmarka, frå turbinane i Hol i Hallingdal.  30 000 menneske var samla på Rådhusplassen.  Eit forslag om å lage kraftgata til skiløype vart kontant avvist.  Det var fri natur folk var ute etter når dei var på tur.

Seinare skulle kampen om elvane bli den store striden i norsk naturvern, og han har vart i meir enn 50 år, samanhengande.  Men det starta eigentleg i 1919, då styret i Den Norske Turistforening la fram forslag om å selje det servituttet dei hadde skaffa seg over Skjeggedalsfossen og Tyssestrengene, to mektige vassfall i Odda.  Avisdebatten vart gloheit.  Framlegget møtte sterke skuldingar frå den danna eliten, personar med titlar som oberst og advokat, professor og fylkesmann.  Men også lokalt kom det innvendingar.  Odda Ungdomslag og Hardanger Ungdomslag engasjerte seg mot salet.  Det same gjorde grunneigarane, dei som hadde gjort avtale med DNT om ikkje å overlate fossane til industrielle anlegg av noko slag.  Dei hadde neppe anna nytte av dei ville vassfalla enn gleda.  Turismen var på retur etter at industrien hadde røyklagt Odda.  Men at nokon skulle ta livet av fossane og legge dei i røyr, sette brennande kjensler i sving, og slik har det vore sidan.

Det vi hadde av kraftverk før 1940 var for ingen ting å rekne samanlikna med det som skulle komme i etterkrigstida, då det norske samfunnet vart moderne i rasande fart.  I 1960 var konfliktane rundt vassdraga, fossefalla og innsjøane så store at Stortinget fann det for godt å vedta at det skulle lagast eit oversyn over område som samfunnet bør ta vare på i mest mogeleg urørt tilstand.  Resultatet var Verneplan for vassdrag, som til nå er ei liste med nesten 400 namn.

Slå opp eit bål på ein sandbanke ved Vermåa i Romsdalen ein sommarmorgon, og du forstår verdien av ei elv som har sin eigen rytme.  Ein dag mild og susande, ein annan dag brølande av ustyrleg kraft.  Du får eit livsminne av glede.  Kom inn under ein foss i Kjenndalen i Loen ein sommardag, og vatnet helsar deg med glitter og ein svalande dusj.  Skogen må halde seg på avstand, men mose og gras veks som grøn pels på mark og stein, bada i væte døgeret rundt.  Vinteren i breen smeltar under sola og forsyner alt som lever og veks.

Metoden for å velje ut vassdrag å verne vart raffinert etter kvart, med systematisk innsamling av opplysningar om geologi, flora, fauna, kulturminne og ulike brukarinteresser.  Det kan likevel ikkje vere tvil om at engasjementet for vern botnar i noko som er uklårt for vitskapen, men svært klårt for den einskilde: opplevingsverdiane.  Det kan heller ikkje vere tvil om at når kraftselskapa måtte gje seg så mange stader, var det fordi det lokale engasjementet  for elva var så aktivt.

Yrkesdemonstrantar, sa nokre.  Dei forstod lite.  Eg har møtt mange elvereddarar, og eg trur drivkrafta er todelt.  Elvenaturen er viktig i seg sjølv, og den enorme utbygginga tener berre til å drive fram eit samfunn som det likevel er umogeleg å halde gåande i lengda.  Naturlovene set grenser for kor mykje teknologiske optimisme det er mogeleg å setje ut i livet.  Elvenaturen gjev glede, ein eksistensiell rikdom.  Å redusere dette til eit estetisk spørsmål, og å seie at smaken varierer, er å bomme på det sentrale i saka.  Det er vel og bra å byggje vakkert når ein først skal byggje.  Men det er ikkje utsjånaden av betongen som gjer inngrepet stygt når naturen er forsarva.  Naturen er vakker på ein så allsidig måte at det augo ser, er berre ein del.  Å sjå natur på TV er noko anna enn å vere på staden.  Naturen er vakker fordi han er rett, ei form for norm.  Eit bilete av ein foss viser ikkje ein foss, men eit bilete av fossen.  Når spørsmålet er kor mykje vatn som bør vere igjen for at fossen framleis skal ha sin kvalitet, er svaret: Alt.  Gleda, styrken i opplevinga, let seg ikkje måle i liter.

Del II av dette essayet

 

 

Relatert

Mann og Natur: Skogen eller Into the Wild

Nedbygging av norsk natur redder ikke verdens klima

Biologisk mangfold – et begrep, ikke bare et uttrykk for festtaler

Permakultur – levedyktig kultur for fremtiden

Om ei budstikke, befolkningsvekst og ansvarsbevissthet