Besatt av Behring Breivik

Jeg hadde ikke noe ønske om å skrive om Anders Behring Breivik, det er mer enn nok av andre som gjør det. Men om man ikke velger isolasjonen, så blir man matet med ABB til frokost, lunch, middag og kvelds, i alle smaker og former. For i hans tilfelle har alle i tråd med «alle kan bli alt»- ideologien som råder, sine helt egne ekspertråd, da ble det for mye for tausheten å svelge. Når nå rettpsykiatere har fastslått det som for de formodentlig tilregnelige av oss var åpenbart, at han på godt norsk er ravende gal, så følger like godt et flertall av de selvoppnevnte eksperter opp med massepsykose. 

Av A. Viken

Etter at Anders Behring Breivik nylig ble karakterisert som strafferettslig utilregnelig, så har et kobbel av mediamenere av alle slag (venter bare på at musikkjournalistene skal kaste seg ut i debatten. Oppdatert: Riksklovn Kristoffer Schau skal rapportere for Morgenbladet) kommet med sin diagnose av «ABB», som medias siste kjæledyr heter. Ingen kan påstå at det foreligger et nøkternt og sindig opplysningsbehov bak krigstypene som nesten et halvt år har regjert forsidene. At en tragedie av dette omfang fikk slik oppmerksomhet, og at morderen var den som fikk størst oppmerksomhet, jo, det var forutsigbart, helt i tråd med elendighetspornoen som dominerer media. Men man hadde forventet en anelse mer verdighet, en anelse mer modenhet, en anelse mer respekt, i og med ugjerningens omfang og karakter og hensynet til etterlatte.

Poengterte analyser drukner

Det var nok naivt. Bikkjeglammet har vært høylydt nærmest konstant, og «eksperter» som nå ser sin mulighet til å gjøre sine hoser grønne for å skaffe seg et publikum og en grei bi-inntekt på å kolportere logiske og ideologiske kortslutninger basert på gal manns verk, har nå kunnet herje nærmest fritt. Men så kom beskjeden som ikke burde ha overrasket noen: «Folkens, beklager, men han er gaaal.» De store debattene om hvem som ikke hadde skyld, men likevel hadde en finurlig indirekte medskyld, de lange ideologiske linjer som skulle strekkes og alle som skulle forskrekkes. Det skulle kokes suppe i lang tid på det mastodontiske copy/paste-vrøvlet og sammensuriumet som avslørte noe ganske annet enn en toneangivende ideolog, tenker eller en revolusjonær personlighet. En middelmådighet, med pubertale drag, avtegnet seg om man tar tak i den delen av hans ihjeltygde manifest som omfattet hans egne personlige interesser og preferanser. En abnorm psyke med åpenbare personlighetsforstyrrelser ikke minst i perspektiv av den rolle han har gitt seg selv.

Men problemet er at disse stemmene som har blåst seg veldig opp med alvorlige miner omkring potensielle trusler om rikets sikkerhet og har bind på bind klare i kjølvannet av 22. juli, for ikke å si dokumentarer og spillefilmer, nå har en langt mindre case – en nut case, for å være sleivete, men presis. Ekstraordinær er saken i sitt groteske omfang, men legitimerer ingen store filosofiske utlegninger eller spekulative antagelser om et land som synes infisert av galskapen som ABB slapp løs, om man skal tro de lass av overflødige analyser som har fremkommet. De poengterte og betimelige analysene som og har blitt skrevet, har dessverre druknet i de enkleste konklusjonene med tydelig politisk agenda. Derfor vil mange nå ikke akseptere ekspertuttalelsen, selv om det som pipler ut fra de styrte lekkasjene fra møter med Breivik tyder på en nærmest farseaktig galskap. En galskap som hadde vært lattervekkende om ikke det var for den dødelige konsekvens den har fått.

Rettsstatens prinsipper skyves til side?

Det som er besynderlig, eller heller bedrøvelig, for det er vel egentlig ikke overraskende, er at så mange tydeligvis vil sette rettstatens prinsipper til side fordi de vil at loven skal annamme unntakslover i hans tilfelle – nærmest en form for lovgivning med tilbakevirkende kraft. Det lover ikke godt for fremtidens rettsikkerhet at så mange mennesker som påberoper seg akademisk troverdighet, uten videre kaster den over bord så snart den settes på prøve. Man må gjerne kritisere norsk rettspraksis, og det finnes nok kritikkverdige forhold, men da må det være en konsekvent kritikk. Mordere har tidlig i Norge sluppet unna med behandling, og sluppet ut etter kort tid, til stort sinne for mange, da de kunne påberope seg psykose i gjerningsøyeblikket. Psykiatrien har selv sine svin på skogen hvor folk har drept både andre og i noen tilfeller seg selv etter å ha blitt friskmeldt og utskrevet, noen ganger endog mot sin vilje.   Men konsensusen har vært at enkelttilfeller skal ikke endre et helt rettssystem, ja et rettssamfunn.

At man nå etterlyser nok en uavhengig ekspertuttalelse, det er forståelig i og med denne sakenes enestående karakter, og bør uansett etterkommes for å unngå evige spekulasjoner, og for å ha et sikrere fundament for bedømmelsen.

Inkonsekvent syn på rettspraksis

Men disse som nå roper opp som en fisefin variant av en lynsjemobb, åpenbart skuffet over at hovedpersonen i deres ulike mediamenervirksomheter ikke er stort å regne med, personer som ellers forespråker en liberal rettspraksis, fremstår nå som tilhørende det parti som ABB selv var medlem av. Man stoler nå ikke lenger på at de ekspertene man mente hadde rett i går har rett i dag. Vel, ikke noe galt med å stille spørsmål omkring praksis og lov og forholdet mellom subjektivt og objektivt straffeansvar, hvor vekten i nåværende praksis ligger på den subjektive. Det vil si, en som er utilregnelig skal fritas for straffeansvar. Debatten omkring det lar vi ligge, men at plutselig kritikken nå kommer i form av høylydte imperativer fra folk som titulerer seg som alt fra religionshistoriker til kjønnsforsker; imperativer som alle slutter med den dårlige tilslørte meningen om at han aldri må slippe ut; fjerner siste rest av kredibilitet og integritet hos det som skulle være den norske intellektuelle elite. De er helt på nivå med sitt tabloide publikum, ikke en millimeter over. Politikere uttaler seg like håpløst. Med den fislete Hareide og breikjeften Sandberg i spissen – setter de den lovgivende forsamlingen og tredelingen av makten i et merkelig lys. Kanskje man skulle slå det hele sammen under ett, la flertallet avgjøre sak til sak, håndsopprekning før dom?

Bistandsadvokat Ellen Holager Andenæs klargjorde det hele med sitt betryggende: «Slapp av, han kommer aldri til å slippe ut.». Dommen er med andre ord gitt før retten er satt, man kunne jo egentlig bare spare oss for spetakkelet, ta en fast forward-variant og så glemme hele greia, etter at Axel Hennie har spilt en macho variant av Eskil Pedersen og fått nok en Amanda å sette på peishyllen. Noen har dog integritet og forståelse for at rettsstaten skal hvile på en lovgivning som ikke har tilbakevirkende kraft og at den skal være konsekvent, hvor den dømmende makt er upåvirket i den grad som er realistisk mulig av folkemeningen og stemningsbølger. Som et svar på et uvanlig surrete innlegg fra Minervas redaktør Nils August Andresen, svarer jurist Morten Kinander fra Civita  bl.a.:

Nils August Andresen skriver at: «Det er grunn til … å huske på at vårt ønske om at Breivik skal bli dømt, kan spille en rolle for mange.» I dette utsagnet ligger vel mye av kjernen, og noe som preger mye av debatten: Ønsket om at ABB skal bli dømt, uansett.

Det synes åpenbart at ABB er ravende gal og ikke evner å skille virkelighet fra fantasi.

Hvis all verdens faglige solide sakkyndige kommer til den samme dirrende konklusjonen: at de aldri har sett et mer psykotisk menneske. Hva gjør vi da? Vil folk fortsatt benekte dette og sende ham i fengsel? Da er vi utenfor diskusjonen om sakkyndiges rolle i retten og tilbake i det rettsmoralske. Det er dette som er det prinsipielle; ikke randsonediskusjonen.

Jeg vet at det er mennesker som er tilhengere av det objektive straffeprinsippet. Men mange av debattantene avklarer ikke hvorvidt de er det. Vil de dømme ABB uansett hvor gal han måtte være?

Les resten her

Thomas Chr. Wyller skriver med knivskarp konsistens i Aftenposten under overskriften «Skammens dag for stortingspolitikere»:

–       Dårskap. Mange har vært redde for at tragedien 22/7 var en politisk handling. Nå vet vi at det var en gal manns verk. Det burde – trass i alt det vonde – gi en følelse av lettelse; vi er tross alt ikke utsatt for politisk terror. I stedet virker det som om noen nærmest er skuffet – dét er politisk dårskap.

Les resten her

Om Andresen og det indignerte hylekor som nå uttaler seg i absolutt alle nyhetskanaler følger sine resonnement med et minimum av prinsipiell konsekvens, så vil vi vel kunne regne med at de står på barrikadene for en reform av norsk strafferett for strengere rettspraksis med objektive kriterier som grunnlag for straff.

Behring Breiviks psykose rammer befolkningen

At Behring Breivik ikke har noe å gjøre ute blant folk, eller at han sannsynligvis aldri kommer til å leve et liv i frihet, er en sak som synes opplagt uten at den behøves å uttrykkes, fordi det ligger i både sakens og ikke minst hans natur.  Men at kommentator etter kommentator er villig til å sette til side rettspraksis fordi man nå i etterkant synes den ellers så liberale rettpraksisen man har i Norge i dette tilfellet er feil, fordi forbryteren er gal mann på feil tidspunkt – tyder på at større deler av det intellektuelle liv i Norge synes å være rammet av en massepsykose. En psykose utløst av mannen hvis navn man en periode ikke skulle uttale, men det ble i det minste for dumt.

Siden emnet skyld og ansvar er oppe til diskusjon, burde man kanskje spørre seg om hva formålet med straffen skal være? I Norge legges det vekt på rehabilitering og det allmennpreventive. Her kan det simpelthen virke som om tanken at han skal ha det vondt gjør seg gjeldende. Hevn er et naturlig instinkt, om ikke moralsk høyverdig, og flere land, som USA, har rettpraksis som i større grad vektlegger dette. Men jeg tror neppe dette ligger de fleste som nå uttaler seg på hjertet. Skuffelsen er nok størst over at et ideologisk og politisk fugleskremsel som skal kunne gi opphav til utallige stråmenn i fremtidige debatter nå glipper. Jo, mange er opptatt av gærninger som underholdning, noe de mange spekulative dokumentarer om sinnslidende massemordere vitner om, men de tas ikke på alvor annet enn det graden av deres ugjerninger tilsier, fordi de er hinsides en allmenn virkelighetsoppfatning. Sakene skaper ikke presedens for samfunnsdebatten.

Uavhengig av Breiviks sinnslidelse, så burde det ha vært selvfølgelig at en terrorist eller terrorhandling ikke skal sette grenser og premisser for en samfunnsdebatt, da har terroren, det vil si frykten, vunnet. Når det nå viser seg at hele med stor sannsynlighet har sine røtter i et ødelagt sinn, så er det ytterligere grunn til å se saken i et forklaret lys satt opp mot sinnets dunkle irrganger, noe Aftenpostens kulturredaktør Per Anders Madsen kommenterer og presiserer  godt.

En av de overlevende fra Utøya,  Kjetil Klakegg Bergheim, som uttaler seg med en viss moralsk legitimitet for å si det mildt, sier det i klartekst:

Det som skremmer meg mest i denne saken er faktisk ikke konklusjonen og det faktum at han i prinsippet kan være ute om tre år, men det faktum at det finnes så uendelig mange bedrevitere ute i samfunnet. Personer som åpenbart tror de kan mer om slike lidelser, men som aldri har åpnet en bok eller lest en setning om faget. At de nå mener at det er dumt at «to tilfeldige» rettspsykiaterne skal få ta avgjørelsen, det skremmer meg mer.

Les resten her

La sårene få gro

Jeg håper at sårene etter 22. juli snart kan få en mulighet til å leges, at vi kollektivt kan overraske hverandre med å utvise en genuin verdighet og anstendighet. Ikke den påtatte, hvis troverdighet raskt har blitt revet i filler nå som bøker og dokumentarer kommer på samlebånd, lenge før noen edruelig analyse med oversikt i det hele tatt kan være mulig å etablere. La det syke mennesket Anders Behring Breivik etter hvert få gli helt bort fra offentlighetens lys, han hverken fortjener eller bør huskes som person utover den faktiske ugjerningen. Det er minnet av ofrene som bør stå igjen. Det er kanskje et fåfengt ønske, men ikke mindre ønskverdig for det.

Det er dessverre ikke bare Breivik som lider av det som synes å være en samfunnspsykose; behovet for å bli sett og hørt i havet av mennesker som vil ha sine tilmålte 15 minutter av berømmelse og mer. I hans tilfelle fikk det ekstreme utslag, men i de mange andre tilfellene som møter oss daglig av posører i media, er det likevel til tider en prøvelse å måtte bevitne en kollektiv mangel på selvinnsikt, prinsippfasthet og ydmykhet. Første oppgave etter at man har lagt besettelsen av Behring Breivik bak seg bør være å hele den selvsentrerte psykosen mange i vårt land er rammet av og finne på nytt sammen som mennesker i det vi kaller et samfunn.

 

Relatert

Den mørkeste dagen og lyset vi strever etter

Å ha et senter – Frithjof Schuon

  • Takk for en henvisning til mitt “usedvanlig” surrete innlegg. Jeg får da ta på min kappe at det ikke later til at du har forstått noe særlig av poenget i artikkelen.

    Det er to poenger som er sentrale, og åpenbart legitime å diskutere også selv om man ikke er en av de to sakkyndige som har vurdert Breivik.

    Det ene er hvorvidt det er heldig at retten i så stor grad baserer seg på en rapport utarbeidet av bare to sakkyndige (som i dette tilfellet atpåtil har vært nære kolleger (han var hennes sjef) i mange år); det andre er hvorvidt enhver psykotisk person (f.eks. med paranoid schizofreni) uten videre bør regnes som utilregnelig. Dette er diskusjoner som har gått i fagmiljøer over lang tid uavhengig av 22/7, og mange andre land har funnet andre løsninger på disse punktene.

    Du siterer Kinander på at “det synes åpenbart at ABB er ravende gal og ikke evner å skille virkelighet fra fantasi.” Vel. Det synes åpenbart at en lang rekke fremtredende psykiatere og psykologer har reist relevante innvendinger mot denne vurderingen. Det er selvsagt ikke lett som legmann og uten kontakt med Breivik å si hvem som har rett; men poenget er at vi vet at psykitere kan komme til ulike konklusjoner også om de undersøker samme pasient. Av og til er det uenigheter om grensedragning i tvilstilfeller; av og til er det uenigheter i forståelsen av en pasients handlemåte, uenigheter som kan skyldes ulike innfallsvinkler til psykiatrifaget, eller ulik forståelse av den omkringliggende virkelighet. Noe av dette er det faktisk mulig å si noe om på avstand, særlig etter at sammendraget av rapporten ble lekket.

    Det er flott at Kjetil Klakegg Bergheim vil følge rettsstatens prinsipper, og ikke ønsker en situasjon der fem millioner bedrevitere avgjør faglige spørsmål; men det er ikke et argument for at vitenskapelig usikkerhet, tvil og uenighet skal bagatelliseres når det blir et førende premiss for retten. Jeg ønsker meg altså en større åpning for at retten presenteres for faglig uenighet. Du må gjerne synes det er surrete, men akkurat hvorfor fremstår som ganske uklart ut i fra innlegget.

    Det andre poenget i min artikkel går på tilregnelighetsbegrepet. Som nevnt i mitt innlegg er Norge også ganske unikt i at vi går langt i å sidestille psykose med utilregnelighet. De fleste andre land har tilleggskriterier. De færreste psykotiske pasienter er voldelige, og det er ikke slik at enhver evne til å vurdere moralske spørsmål eller lovens tekst forsvinner selv om man bedømmes som psykotisk. Psykiatere i andre land har kommentert dette aspektet ved saken med overraskelse. Dette er et normativt spørsmål. Når dette vekker oppsikt nå, er det nok blant annet fordi det er en type spørsmål som svært sjelden aktualiseres, og derfor ikke har interessert folk. Få har vært kjent med lovene. Man bør selvsagt ikke hastevedta endringer i lovene, som i alle fall ikke vil ha virkning for Breivik; men diskusjonen er naturlig og nødvendig. Jeg har selv lenge ment at loven bør justeres på dette punktet, i tråd med hva som er rettstilstanden blant annet i våre naboland.

    Dette har etter mitt skjønn lite å gjøre med synet på om man ønsker retribusjon eller almennpreventive hensyn. Selv er jeg ikke glad i strenge straffer overhodet. Men almennpreventive argumenter for straff er ikke alltid veldig solide heller for psykisk friske mennesker. Svært få potensielle affektdrap blir for eksempel hindret av tanken på mulig straff; det er ikke derfor vi ikke begår slike forbrytelser. Det er gjort omfattende forskning på effekten av straffer, og for mange typer forbrytelser er effekten av strengere straffer minimal (mens for eksempel for “rasjonell” økonomisk kriminalitet kan det være større). Når vi som samfunn tross alt ønsker straff også i fravær av domumentasjon av almennpreventiv effekt, synes det klart at det finnes også et visst retribusjonistisk element i straffetanken. Slik har også Stortinget tradisjonelt tenkt. I alle tilfeller er det ikke spesielt relevant i denne saken, ikke noe mer enn det ville vært for en åpenbart tilregnelig fundamentalistisk terrorist, hvis meningsfeller heller ikke ville latt seg avskrekke av straff.

    Jeg ser at du gjerne vil at vi skal behandle hverandre med verdighet og anstendighet. Det kan da være klokt å anstrenge seg for å gi en noe redeligere fremstilling av andres synspunkter, unngå å bruke termer som “usedvanlig surrete”, hylekor om meningsmotstandere eller anta at deres eneste motiv er drevet av en “selvsentrert psykose” fordi de ønsker seg 15 minutes of fame. Det fremstår rett og slett ikke som spesielt verdig eller anstendig overhodet.

    mvh
    Nils August Andresen, redaktør i Minerva

  • A.Viken

    Takk for en fyldig kommentar,

    La meg bare ha klarlagt en sak, diskusjon og uenighet i forhold til en sakkyndigs konklusjon er selvfølgelig legitimt, derimot er det noe annet når denne kritikken fremstår som høyst ubetimelig og inkonsistent, slik det fremgår av de fleste uttalelser og kommentarer som har kommet i etterkant av at rapporten ble lekket.

    Det du anfører her er interessante momenter, som fortjener å diskuteres, men som likevel burde presiseres at ikke skal ha noen innflytelse over gjeldende prosess, slik mange faktisk tydelig gir uttrykk for i debatten (f.eks. Emberland: http://www.dagsavisen.no/innenriks/article524267.ece). Og at du har næret disse synspunktene i omkring rettspraksisen her i Norge lang tid er vel og bra. Men de har i likhet med veldig mange av de andre kommentarer som går i samme lei som din, ikke fremkommet for allmennheten før 22. juli kom på agendaen. Men jeg vil gå tilbake til teksten du skrev ettersom konteksten og måten du fremførte dine argumenter på lederplass var de jeg reagerte på.

    Du får ta det som et kompliment at jeg hadde forventet mer fra Minerva og deg på lederplass, da jeg anser Minerva for å være en av de få politisk tenkende miljøer i samtidens Norge med intellektuell konsekvens, redelighet og prinsippfasthet.

    Du gikk hardt ut under overskriften Utilregnelige sakkyndige:

    De to rettspsykiaterne Torgeir Husby og Synne Sørheim har konkludert med at Anders Behring Breivik er strafferettslig utilregnelig. Mer enn noe viser deres vurdering hvorfor sakkyndige ikke kan få siste ord i straffesaker; men også hvorfor norsk lov er mangelfull. Jeg er altså svært kritisk til denne vurderingen, og lar det ikke plage meg at jeg er hverken psykiater eller jurist.

    Og siden begynner du på en filosofisk utlegning omkring fri vilje sett i lys av psykosens eventuelle kausalitet:

    Satt på spissen kunne man si at argumentene, for mange, for at psykisk syke ikke har fri vilje ikke er vesentlig sterkere enn argumentene for at ingen av oss har fri vilje. En ting er at jeg er uenig i beskrivelsen; viktigere er det at de politiske og moralske implikasjonene av dette, er normative spørsmål uten fullt ut vitenskaplige svar. Fredrik Gierløff skriver idag om hvordan enkelte psykologer, som Simon Baron-Cohen, ønsker å erstatte en ikke-psykiatrisk term som ”ondskap” med (fravær av) ”empati”. Dette perspektivet har så mange problemer knyttet til seg, av filosofisk, psykiatrisk, nevrologisk, politisk og moralsk art, at det for meg synes som et dypt problematisk spor.

    Du anfører politiske momenter:

    For eksempel bør ledende kritikere av denne forståelsen bør få legge frem sitt syn for retten – eksperter både på schizofreni, vrangforestillinger og anti-jihadismemiljøer bør få gi sine sine vurderinger

    Sammenblandingen i det du anfører i forhold til at du er kritisk til de sakkyndiges håndtering og diagnose av Behring Breivik, sakkyndiges rolle i rettsvesen, diagnoseverktøyene de benytter, en uavklart filosofisk diskusjon og at du argumenterer for at politiske momenter skal inngå i vurderingen av diagnosen, gjør at ikke bare fremstår din kommentar som utidig, den er og ullen hva angår det prinsipielle i og med at den er så sterk i sin henvisning til en pågående prosess.

    En filosofisk debatt og en rent prinsipiell debatt ville være velkommen, hvor Breivik-saken kun er en eventuell bakgrunn, men du blander det hele sammen i din leder, derav min kommentar om “surr”. Og ja, å hente inn personer ikke bare fra flere ulike fagmiljøer, men og politiserte fagmiljø, hvis faglig integritet i og med disse fagpersonenens(med utgangspunkt i de personer og fagmiljø som har uttalt seg i debatten til nå) politiske og ideologiske engasjement, ville vært spesielt tvilsomt i denne saken. Alt som kan smake av en politisk dom vil legge grunnlaget for noe som kan utvikle seg til en alvorlig splittelse i samfunnet og underbygge det flere med rette har advart om, konsekvensene av utestengelsen eller stigmatisering av mennesker fra fellesskapet. Spesielt om begrepet “ytringsfrihetsansvar” da skal lanseres med en politisert dom i sekken.

    Du skriver videre:

    Når dette vekker oppsikt nå, er det nok blant annet fordi det er en type spørsmål som svært sjelden aktualiseres, og derfor ikke har interessert folk. Få har vært kjent med lovene.

    Det er feil, denne praksisen har provosert mange før, ikke minst de som omtales som ”folk”, har hatt vanskelig for å akseptere at mordere har sluppet løs etter kort tid fordi de da har blitt friskmeldt. Men du har rett i at de kommentatorer som nå uttaler seg nå var påfallende tause da, og det vil bli interessant om de vil uttale seg i slike saker i fremtiden med like stor grad av skråsikkerhet. Det handler som nevnt i min tekst om å være prinsippfast og konsekvent. Det er grunnlaget for intellektuell redelighet.

    Når det gjelder rådende praksis på området er jeg kritisk til flere elementer som samsvarer med flere av de du viser til, men ville faktisk finne det ikke bare betenkelig, men som et slag mot rettssikkerheten, om det skulle bli slik at den videre prosessen nå skulle la seg påvirke av min og andres mening, for ikke å si politikeres mening.

    Jeg har og en sterk følelse av at den kanskje viktigste parten i dette, de etterlatte, ikke heller vil være spesielt interessert i at dette utvikler seg til en prosess som i stor grad føres i og av mediene og et utall kommentatorer. Selv om disse enkeltvis sikkert vil hevde at det ikke har vært deres mening virker det lite troverdig all den tid de høylydt utrykker den – igjen og igjen.

    Hva angår Breiviks galskap, så synes jeg det folkelige utrykkende gal å passe ham om noen, noe man ikke behøvde de sakkyndiges senere vurdering for å berettiged fatte mistanke om. Dog er det en misforståelse slik mange later til å tro at alvorlig sinnslidende fremstår som den barnlige stereotypien mange har av sinnslidelser som et menneske som er uregjerlig eller uten noen grad av selvinnsikt. Slev om virkelighetsforståelsen er forvrengt, kan en grad av selvinnsikt finnes tilstede. Mange som har mer normale adferdsforstyrrelser som Asperger er oftest godt kjent med sin tilstand og diagnose, men den forminsker ikke adferdsforstyrrelsen.

    For å ta en liten mer uskyldig sak, hans påstander omkring selvstudium nå senest hvor han anførte 15 000 timer i psykologi og mener å besitte en særegen evne til å skille sosiale lag som øst- og vestkantfolk i Oslo, som de flest av oss vet er barnelærdom, i tillegg til at han stadig fører opp personer han prater med på sin dødsliste åpenlyst, gjør at han ikke passer inn i kategorien som normal. Det er småtterier, men bare dette forteller at det skurrer alvorlig. Hans psykose kan ikke jeg som legmann ta stilling til, jeg sitter heller ikke på rapporten, men hans mangel på reelle kontakter i de miljøene som skal ha inspirerte ham indikerer at han ikke har særlig evne til å sosialisere eller korrigeres av andre, til og med av formodentlig likesinnede. Han fremstår i likhet med andre massemordere av hans kaliber (finske Pekka Auvinen, som og hadde sitt manifest: http://en.wikipedia.org/wiki/Jokela_school_shooting, er et eksempel) som en dypt ensom person med et hat født av denne menneskelige mentale isolasjonen. Om man skal se det i noe større generelt perspektiv så er den ensomme massemorderen som fenomen et produkt av moderniteten og senmodernitetens forståelse og inkonsekvente vurdering av menneskeverd, men det er en annen og mer dyptgripende diskusjon.

    Det er ikke slik mange nå anfører at man frikjenner politisk ekstremisme ved å stille en diagnose, tvert om vil jeg si, man tar da det politiske på alvor med å gjøre det eneste rette, å betrakte Breivik ikke som et politisk handlende menneske, men som en person som ikke bare er ekstrem, men lider av alvorlige personlighetsforstyrrelser som er grunnlaget for hans abnorme gjerninger og ikke minst utførelsen av disse.

    Det er ikke volden som er grunnlaget for denne vurderingen eller hvilke inspirasjonskilder han viser til, men hans væremåte, hans måte å uttrykke seg på og ikke minst måten han ser seg selv og andre på.

    Å sykdomsforklare en politisk retning eller terrorister med reelle politiske mål ville være feil. Selv om man avskyr ulike terrorbevegelser gjennom tidene som for eksempel IRA, RAF eller andre senere som Al Quaida, ville man gjøre seg selv en bjørntjeneste ved å psykologisere og sammenligne disse med Breivik, selv om politisk radikalisme og ekstremisme kan synes som en fellesnevner. Disse gruppene som tross at de vekker vår avsky, kan uansett om vi gjerne vil, heller ikke betraktes som gale, selv om avstanden er enorm til eget ståsted. De har en logisk agenda i forhold til sine målsetninger i sammenheng med oftest logiske strategiske mål. Det gir likevel ingen moralsk rett. Vold eller krig er i seg selv ikke galskap, selv om vi misliker den intenst og selv om en krig ofte fremstår som galskap når man ser konsekvensene av den. Norge er selv innblandet i kriger og bruker vold som argument, og har ved bombing senest i Libya forårsaket mange siviles død under preteksten å beskytte sivile, men disse gjerningene tilhører ikke psykopatologien, selv om de virker svært uredelige prinsipielt sett fra mitt ståsted.

    Poenget mitt er at Breivik ikke representerer en politisk person som er en eksponent for en strømning i Norge med flere potensielle etterfølgere. Volden alene er heller ikke nok til å sykdomsforklare. Hans gjerninger synes å være et utrykk for en abnorm psyke som har funnet næring og sammenfall og eksponering i en dyptgripende avsky for samfunnet ellers (som deles av flere normale mennesker), men som i kraft av hans virkelighetsforståelse avslører at det ikke er noe skille der hvor ideologien slutter og patologien begynner. Det er dette skillet flere debattanter synes å mangle, hvor man fremfører en dårlig skjult politisk agenda med Breiviks ugjerninger som lokomotiv.

    Når man nå angriper prinsipper og praksis ved norsk rettvesen, ikke bare prinsipielt, men konkret i prosessen mot Breivik, da finner jeg ikke andre uttrykk enn at dette er et angrep på rettssikkerheten. Hadde man trukket en veldig tydelig linje i debatten mellom generell rettspraksis og denne saken, slik du legger opp til i din kommentar til min tekst, da hadde saken vært annerledes, men det er ikke slik debatten føres.

    Til sist dine utsagn omkring mine egne uttrykk. Jo, jeg tar det fulle ansvar for de bevisst sleivete bemerkningene, og jeg står ved de da disse som nå pumper ut sine ego i kjølvannet av 22. juli 2011, fortjener dem i høyeste grad. Jeg ser lite i mange av disse kommentarene og oppmerksomhetssnylternes fremferd som synes å være noe annet enn påskudd for å fremme en egen agenda hvor myrderiene 22.juli misbrukes og frarøver ofrene den verdighet fortjener. Så kan man gjerne påstå min egen inkonsistens i måten jeg påpeker dette, men man har slik jeg ser det allerede tråkket på det lille som måtte finnes igjen av offentlig anstendighet.

    Hadde jeg vært konsekvent i forhold til hva jeg tenker om å kommentere denne saken hadde jeg holdt kjeft, men klarte det ganske enkelt ikke da jeg ikke kunne unngå å møte en avis eller nettavis som hadde publisert en eller flere kommentarer med sin versjon av Breiviks utilregnelighet. Jeg tror ikke, men håper at det blir litt stillhet omkring saken til rettsaken faktisk kommer opp og konklusjonene av de sakkyndiges rapport eller rapporter ligger til grunn for eventuell straffeforfølgelse eller ikke.

    Med vennlig hilsen

    A. Viken

  • Takk for svar.

    Et par kommentarer:

    Det er rett at det stundom har vært reagert når folk som har begått drap slippes ut; men relativt sjelden når de er blitt dømt eller frifunnet eller når de sakkyndiges vurdering er blitt gjort kjent. I alle tilfeller er det da, som nevnt, sjelden eksperter eller publikum har fått vite noe særlig om biografi og mulige symptomer.

    Du sier man ikke skal blande seg i prosessen. Dette er jeg helt enig i om det gjelder politikere og myndighetspersoner. Hvis du derimot mener at en rettsak ikke skal diskuteres i offentligheten, er jeg uenig.

    Vi skal selvsagt ikke endre norsk lov eller rettspraksis i denne saken. Men saken er uvanlig på mange felt, og norsk rett åpner faktisk for å etterprøve sakkyndigkonklusjoner. Det er relativt sjelden denne muligheten er blitt benyttet i vesentlig grad; så det er da heller ikke så ofte rettens aktører har hatt grunn til å tro at konklusjonene kan være omstridte, blant annet fordi det er relativt sjelden at så mange fagfolk har visst så mye om saken som er tilfelle nå. At retten bevisst skal se bort i fra all den tvil som kan reises, forekommer meg ikke som noe bedre alternativ i en slik sak.

    Jeg er enig i at unødig politisering bør unngås. Vi må alle selvsagt til slutt respektere det som blir utfallet av rettens behandling. Det følger ikke at det ikke skal være mulig å ha en mening om hva rettens aktører bør innhente av informasjon. På lignende vis finnes det alltid masse meninger om andre kontroversielle saker, som Treholt-saken, Torgersen-saken og andre.

    Jeg er enig i at jeg gikk relativt hardt ut i overskriften. Det var dog ikke ment rettet mot de sakkyndiges arbeid spesielt, men at omstridte konklusjoner blir helt førende for rettens behandling. Det var klart da jeg skrev at det var uttrykt faglig uenighet rundt mange forhold. Denne har bare styrket seg siden.

    Om fri vilje: Som nevnt var det satt på spissen, og fremstår som et relativt perifert poeng i artikkelen. Poenget er likevel relevant i forhold til diskusjonen om det må påvises kausalitet i tillegg til psykose, eller om det påvises at tiltalte ikke hadde innsikt i handlingen eller dens konsekvenser. Hvis man hevder at “han kunne ikke annet” uten å adressere disse to punktene, mister mye av viljesbegrepet sin mening.

    Ellers er ikke argumentet mitt at politiske momenter skal inngå i diagnosen; det er at en diagnose kan være vanskelig å sette uten å kjenne konteksten pasienten inngår i. Dette er bare blitt tydeligere etter at jeg skrev min leder. For eksempel har de sakkyndige klassifisert som “neologismer” – egenoppfunnne nyord – begreper som er vanlige i anti-jihadistmiljøet. De er dermed rett og slett ikke neologismer. Dette ville de sakkyndige kunne visst om de hadde rådført seg med eksperter på feltet. Også sakkyndige kan trenge sakkyndige, for å si det slik. Det samme er åpenbart diskutabelt i forhold til det de sakkyndige har klassifisert som “bisarre vrangforestillinger” (det er mange ulike vrangforestillinger som nevnes, og mange tyder definitivt på psykisk sykdom, men her snakker jeg altså spesifikt om de “bisarre”, som er et diagnosekriterium for paranoid schizofreni). Disse vrangforestillingene har så stort overlapp med forestillinger og diskurser som er vanlige blant andre, at det kan problematiseres hvorvidt de er særegne for pasienten, slik de skal være for å oppfylle diagnosekriteriene.

  • A.Viken

    Nils August Andresen, jeg takker for nok en utfyllende kommentar,

    Vi er enige om at en rettssak absolutt kan og i mange tilfeller bør diskuteres i offentligheten, og jeg vil understreke slik at dette ikke fremstår som en polemikk mellom deg og meg, at det var den strøm av kommentarer i kjølvannet av den sakkyndige rapporten som ble lekket, som foranlediget mitt innlegg. Hvor en tydelig diskrepans mellom hva flere ellers offentlig hadde fremført (eller ikke fremført i det hele tatt) i forhold til rettsvesenet og en dårlig skjult politisk agenda kom til syne.

    I det landskapet så er dine kommentarer og betraktninger veloverveide, det kan ikke sies om de fleste andre som nå kommenterer i vilden sky.

    Selv har jeg nå i kommentaren til deg gitt utrykk for mine oppfatninger om Breivik som er fattet på grunnlag av hva som er offentlig tilgjengelig, men de er uansett sekundære, fordi poenget er at selv om det ikke finnes noen form for objektiv domstol, så har hele tiden meningen med teksten vært å understreke at prosessen mot Breivik, tross det ekstraordinære, skal følge norsk rettspraksis konsekvent. Uavhengig av om du, jeg eller andre synes den er riktig eller mangelfull på generelt grunnlag. Med andre ord, Breivik skal dømmes på samme vilkår og kriterier som andre under nåværende lovtekst, uavhengig av omverdenens politiske agendaer til høyre eller venstre. Som flere ting jeg har ønsket, så er dette ikke noe jeg realistiske sett forventer, da samfunnsmekanismene og mediaklimaet er som de er, men rent prinsipielt er det slik det burde være.

    Bortsett fra min subjektive oppfatning omkring Breiviks tilregnelighet, så kan jeg avsløre så mye at jeg personlig mener at handlingen uansett ansvarliggjør, og spørsmålet blir for meg i første rekke hvordan samfunnet skal beskyttes mot disse handlingene og den personen som utførte handlingene, så er straffen, eller eventuelt behandlingen av Breivik sekundær. At han er et politisk tenkende vesen har det aldri vært noe tvil om, men hans abnorme personlighet (uavhengig av psykosen, så slår jeg fast at den er abnorm om begrepet normal skal ha noen mening utover dekonstruksjonen som de fleste normative begrep har blitt utsatt for de senere tiår) har selv utviklet en selvsuggestiv fortelling som tross at han deler terminologi med andre som han har latt seg inspirere av, så er disse bruddstykkene tydelig satt sammen etter hand eget forgodtbefinnende for slik å stemme overens med hans egen selvpresentasjon og selvbilde. Han fremstår derfor som jeg før nevnte, mer som en person som deler fellestrekk med Pekka Auvinen og diverse andre selvoppnevnte hevnere (=massemordere) enn med andre fra ideologisk motiverte terroristorganisasjoner, som tross sin ekstremisme følger et rasjonale.

    Det er påfallende at ikke flere (utover noen få enkeltstående) har trukket de åpenbare parallellene til andre ensomme massemordere med selvlagede manifest i den nyere tid. Spesielt da han knapt hadde noen form for sosial omgang fremstår han jo som stereotypisk i så måte.

    Ennå mindre fellestrekk kan knyttes til personer som deler mange av hans oppfatninger, men knapt en gang kunne tenke seg å organisere seg for å sette de ut i livet utover det å delta i debatten. Forsøkene som mange febrilsk nå lanserer på ”ansvarliggjøre” ytringsfriheten og debattklimaet ikke bare for hans holdninger, men for hans handlinger, uansett hvordan mange forsøker å omskrive det (”ytringsansvar” er den mest orwellske omskrivning av å begrense ytringsfriheten som har fremkommet i mitt minne) er derfor ikke bare feil, men umoralsk (umoralsk fordi de samme subjektivt fremmer sin politiske agenda på alle tenkbare arenaer, og dermed politiserer selv tilsynelatende ikke-politiske arenaer ) og illegitimt. Det er for meg ikke på noen måte legitimt å skulle begrense ytringsfriheten ytterligere enn det den allerede i norsk lov faktisk er.

    Vil bare understreke at det jeg skriver nå ikke er rettet mot din tekst, men den generelle tendensen som har fremkommet i debatten siden. Kjetil Rolness slipper katten ut av sekken i sin kommentar i Dagbladet, og skriver det mange tenker, men ikke har fått seg til å si i det offentlige rom av misforstått hensyn:

    http://www.dagbladet.no/2011/12/02/kultur/debatt/ekstremhoyre/venstresiden/rolness/19259172/

    Avslutningsvis vil jeg bare gjenta et utdrag fra det som tidligere ble skrevet 23. juli fra redaksjonen etter 22. juli under tittelen Den mørkeste dagen og lyset vi strever etter, som selv om det faller litt på siden av debattens utgangspunkt likevel uttrykker en holdning jeg stiller meg fullt og helt bak og som er relevant i sammenhengen:

    […]

    Drapsmannen har det hele og fulle ansvar for sine grusomheter, så sivilisatoriske omstendigheter kan han ikke skylde på eller legitimere seg med, men at hans ekstreme handlemønster er noe som tilhører denne tiden, vår tid, senmoderniteten, er utvilsomt. Menneskeheten har brutt ned sin menneskelighet gjennom å stadig distansere seg både fra sitt biologiske naturgrunnlag og elementære naturlige årsakssammenhenger knyttet til livet, samtidig som menneskelige felles ansvarsforhold er pulverisert. Vårt senter, vårt fundament som skal sette moral og verdier i sammenheng er for lengst forskjøvet og derfor famler vi når katastrofen rammer. Morderens handlemønster har ikke dukket opp fra det store intet, og har sine perverse modeller, men likevel finnes det ingen mening som under de rådende forhold skal kunne gi en eller form for beredskap for eventuelle lignende handlinger. Mot galskap er samfunnet under rådende omstendigheter vergeløse, nesten. For nå handler det om å kjempe for, ikke politiske systemer, men en ansvarlig menneskelighet og med menneskelighet som forplikter – forplikter utover store ord og fraser som faller fra myndighetspersoner og politikere med egne ambisjoner, men som inkonsekvent følges opp i praksis. Det finnes en destruktivitet og kulde i den vestlige sivilisasjon slik den utarter seg nå, en ekstremitet, den er dyptgripende og må sorgen og sinnet man føler overfor myrderiene utvikle seg til en vilje til verne om liv og like viktig, livets og naturens forutsetninger. Mennesket er ikke hevet over naturen, men vi er den handlende bevisstheten i naturen i form av å være den eneste høyt bevisste art, og det gir ansvar og de største forpliktelser.

    […] http://www.kulturverk.com/2011/07/23/den-morkeste-dagen-og-lyset-vi-strever-etter/

  • Pluto

    Takk for en meget god og velformulert artikkel, med gode resonnementer – fremført av A. Viken, angående det psykiatriske fenomenet Anders Behring Breivik. Debatten mellom Minervas redaktør, Nils August Andresen og Kulturverks A. Viken forteller oss alle, om det nasjonale traume, som denne særegne- og ekstraordinære sak frembringer; både juridisk, rettslig og – politisk. For det er også politikk innbakt i dette, når visse konforme krefter prøver å slå mynt på denne tragedie, som vi nu vet er en gal manns verk.

    Undertegnede hadde denne kommentaren inne på Document av den 29.11.11:

    – “De fleste har skjønt det for lenge siden: Anders Behring Breivik er diagnostisert som mentalt utilregnelig, i dagligtale; at betraktes som gal. Nu er dette slått ettertrykkelig fast. Ingen tvil har det vært hos de rettspsykiatriske sakkyndige. Og ingen tvil har det vært hos undertegnede heller, for den del. For et menneske, som kan henrette ungdommer enkeltvis via «nakkeskuddets krigs- og bøddel-tradisjon» er selvfølgelig hevet over enn hver form for normalitetens oppførsel. Ja, hinsides enhver normal medmenneskelig beteende, både moralsk og sivilisatorisk. Men det sjokkerende er, at noen er så tabloidisert i hodet, at de ikke kan ta denne erkjennelse inn over seg – i all sin separerte gru, i forhold til det normalt tenkende medmenneske.

    For – «sjokkerte» uttalelser og utrykksformuleringer av varierende politisk korrekt merke strømmer nu inn for kjennedom; både fra enkelte stortingsrepresentanter, så vel som fra ymse advokater og noen av de inkvisitoriske propagandamakerne innen de tabloide media. De høylytte er på banen alle sammen; som eksempelvis den røde advokat Harald Stabel via NRK, stortingsrepresentant Per Sandberg (Frp) og Knut Arild Hareide (Krf), samt Anders Giæver fra VG, for å nevne noen. At Per Sandberg ikke kan holde kjeften sin nu, forstår jeg ikke – lærer aldri denne mann? For han hyler sammen med dem, som på død og liv nærmest vil «menneskeliggjøre» og «alminneliggjøre» denne umenneskelige drapsmann med følgende «normalattest»; han var og er tilregnelig som alle oss andre, og simsalabim; kritikere angående den førte innvandringspolitikk er mer eller mindre moralsk ansvarlige, som noen slags spøkelsesaktige mentorer i galskapens tjeneste.

    Men dette vil det nok komme mye mere om i tiden fremover. For nå er agendaen profesjonelt og sakkyndig satt: ABB er noe helt for seg selv, som ingen annen på noen måte kan sammenlignes med! Når vi også i dag vet, at Breivik både var forsømt og misbrukt som liten, at han opplevde at alle normer var fraværende i det iskalde fremmedgjorte samfunn han etterhvert vokste opp i; hvor voldens- og truslenes virkelighet ble en del av hans hverdag, at han opplevde sine sosialdemokratiske foreldre som fraværende – og dermed sterkt medskyldige i hans misère, ja alt dette formet det sinne, den holdning og det handlesett, vedrørende tragedien – som vi nu har fått en foreløpig fasit på.

    At politikere som Hareide og Sandberg nu babler om nye lover og nye rettslige praksiser, forteller oss meget om det å prate pressen etter munn (massesuggesjonens virkning). Dette er nesten «feig manns tale» av underdanighet i denne kontekst, når vi alle vet, at både prosessuelle- såvel som allmenne rettsikkerhetsregler er fulgt nøye opp hva gjelder rettspraksis og gjennomføring i denne komplekse sak.

    Siden de aller fleste nordmenn, som er skeptiske til den masseinnvandring vi har hatt gjennom de siste tiår er normale og oppegående individer, så gjør konklusjonen fra de psykiatriske rettssakkyndige seg selv angående Breivik; «paranoid og schizofren»: Altså ikke-tilregnelig over år – hvor denne sinnssykdommens sjelelige skade derfor kunne forløpe mentalt via praktisering innen Breiviks egen boble, bortenfor enhver «radar» sett med det normale menneskelige øye. Denne utviklede tvangs- og krigspsykose av en spaltet personlighet, som følte seg forfulgt og tilsidesatt, er Breiviks egen sjelelige møllestein, hvor sykdomstegnet så grusomt tilslutt materialiserte seg i all sin grusomhet! Det strikt motsatte av hva alle andre normalt oppegående nordmenn kunne få seg til å gjøre i handling, med andre ord.

    Så – er dagens nyhet egentlig så ille, når diagnosen nu endelig foreligger?! I all den mediale galenskap vi hittil er foret med av personforfølgelser, sensasjonsmakeri og spekulative synserier; endelig noe normalitet, som man kan forholde seg til, vil nok jeg hevde, når disse rettspsykiatere nu modig har slått fast konklusjonen via sin mangeårige kompetanse: At de faglige kriterier er viktigere enn politisk synsing og føleri! Derfor er «raseriet» til å ta og føle på, fra de apologeter som helst ville sette sin egen agenda. For noen har dyktig forsøkt, at forføre oss andre til å bli troende som dem selv. – Således, så er også dèt skapet nu satt ettertrykkelig på plass. Bitene faller altså på sin rettmessige plass her, vel innenfor den norske rettstatens- og rettspleiens prinsipper. Det er slik vi ønsker å ha det; folk flest.” –

    http://www.document.no/2011/11/politiske-eller-psykiatriske-vrangforestillinger/#comment-375224743

    Undertegnede vil også her nevne hvilken befriende lesning det også var, fra Professor (emeritus) i Statsvitenskap Thomas Chr. Wyller i Aftenposten nylig. Det er hyggelig og oppbyggende, når man kan lese fornuftens ord fra Aftenposten, og jeg noterer meg i denne forbindelse, at avisen tar inn nyansert stoff, for en bredere refleksjon over de tema, som i dag berører oss alle så sterkt. Et godt eksempel i så måte er forfatter Aksel Sandemose sin sønn; førstelektor ved Filosofisk institutt ved Universitetet i Oslo, Jørgen Sandemose, som postet noen “Pauli ord” til makteliten under tittelen; “En ny innsikt reiser seg – Det inntrykket terroren har skapt hos de menige, er at det finnes samfunnsproblemer som er for viktige til å bli overlatt til en elite.”

    Jørgen Sandemose avslutter sitt meget betimelige innlegg med følgende kraftsats:

    – “…Men elitens forhåpninger vil snart slå over i engstelse. De mektige oppe i det nasjonale lederskapet vil snart få grunn til å minnes noen ord fra Salomos ordspråk: Herrens frykt er kunnskapens begynnelse.” –

    http://www.aftenposten.no/meninger/En-ny-innsikt-reiser-seg-6710388.html

    Så observerer man, at visse personer fra ekstremvenstre nu desperat prøver å sykeligforklare alle opponenter og dissidenter i dette land, som ikke deler deres sovjet-psykiatriske diagnose på annerledes tenkende. Ja, da vet man, at man er på rett vei – når slik en enkelthetens ekstremisme kommer fra dèt hold. A. Vikens henvisning til kommentatoren Kjetil Rolness i Dagbladet var meget fortellende i denne kontekst. Herlig lesning det også, med andre ord.

    Takk også til Minervas redaktør, Nils August Andresen – som grundig forklarer sitt syn. Dette var en debatt, som burde gjøre oss alle klokere – og, så også på et viktig punkt til: Nemlig hvor viktig ytringsfriheten er. For i denne skrivende stund, så er det noen, som sterkt vil innskrenke den. Dèt er noe vi alle kontant må avvise! For ABB skal ei heller få noen seire der, selv om visse venstreapologeter tilsynelatende paradoksalt nok så gjerne vil gi ham det. Men, så har da disse krefter også en solid historisk bakgrunn, for egne repressive holdninger i det umenneskeliges tjeneste fra hine hårde dage; fra den blodrøde kjeller, hvor den egne tanken i seg selv var en forbrytelse.

    Pluto