The Tree of Life – En film om Gud, menneske og natur

The Tree of Life av Terrence Malick er ikke som de fleste andre filmer som berømmes internasjonalt. Den våger å være fundamental, kompromissløs og ikke-relativistisk omkring de evige spørsmål, men med dyp omsorg for den menneskelige undring og naturens under.

Av A. Viken

Terrence Malick er ikke den regissøren som spytter ut film etter film for å synes i mediaflimmeret. Han redefinerte begrepet road movie med filmen Badlands og ga krigsfilmgenren en ny dimensjon med The Thin Red Line.  Han vil mye mer enn å underholde, han vil fortelle oss noe essensielt, men henvender seg mer til intuisjon og emosjon, enn intellekt.  The Tree of Life er nok hans mest ambisiøse prosjekt i så måte, og er et metafysisk filmprosjekt. Filmen forteller om verdens tilblivelse og tilsynelatende tilintetgjørelse, og en familie som lever i en fase av dette.  Vi får se et stummende, absolutt universelt mørke bli brutt av et lys, og universet utfolder seg, i skjønn voldsomhet og kraft, så følger evolusjon, utvikling – liv. Parallelt følger vi en familie, O’Brien. Vi får et glimt, et telegram, deres 19 år gamle sønn er død, vi aner at han falt i Vietnam krigen inderlig og skjærende sorg. Mrs. O’Brien forteller at hun lærte av nonner at mennesket kan velge mellom nåde og natur.  Følger mennesket naturen hengir det seg til det selvhevdende og egoistiske, den materialistiske og ubønnhørlig, brutale kampen om tilværelsen. Følger mennesket nåden, så underordner det seg Gud og det levende gjennom ydmykhet, tjener ubemerket det som er uendelig større, men blir og en del av dette etter sin død. Mennesket som velger Gud blir en del av nåden. Under evolusjonen vi følger fra tidens begynnelse, ser vi i en fase dinosaurer, en ligger såret på bakken og trampes på av en større, denne erkjenner den andres underlegenhet og sparer dennes liv, og går videre – nåden.

Så braker en asteroide inn kloden og gir antydning til teorien om hva som drepte dinosaurene, naturen. I dette finner vi familien O’Brien på 50-tallet, tre sønner, og to foreldre, begge hengivne Gud, de samme verdiene opprinnelig, men konfronterer tilværelsen ulikt. Han, naturen, tolket av Brad Pitt, en gang en talentfull musiker, nå en autoritær far, en ingeniør, som lar seg drive av trangen til å skaffe kontroll over tilværelsen gjennom sine oppfinnelser som skal kunne skape rikdom og en forventet lykke. Sønnen og spesielt den eldste, Jack, holder han streng kustus på. Han vil herde dem for den rå og ubarmhjertige virkeligheten han mener venter dem, rotteracet. Han vet hva som er rett, han har åpenbart en kjærlighet til sin kone og sine barn og det levende omkring dem, men stenger dette ute for å holde kontrollen og drive sine ambisjoner videre, mens han angrer at han ga opp musikken, skjønnheten, sitt kall.

Heldigvis har ikke Malick falt i den typiske Hollywoodfellen som gjør autoritære fedre til endimensjonale, uinteressante figurer ment å propagere et eller annet forutsigbart progressivt – liberalt tema. Brad Pitt fremstiller Mr. O’Brien mesterlig, og viser igjen han kan mye mer enn å være et tryne blant mange andre.  Han fremtrer som en intelligent mann med en sterk karakter man respekterer, tross sine frustrasjoner og feil.  Hen er det kjempende mennesket som kjemper for å beholde troen på at det han valgte bort, var rett, for siden å innse og erkjenne at han valgte bort det i livet som har egentlig verdi, varheten, ømheten – og kjærligheten.

Hun, nåden, tolket av Jessica Chastain, er rettskaffen, konservativ, men åpen for skjønnhet i alt det levende omkring seg, og reflekterer dette i sitt vesen. Hun fremstår som eterisk, drømmende og en drøm i seg selv; hun er ikke gjerrig på sin morskjærlighet; prinsippfast, men og tilgivende. Hun henvender seg til det beste i alt omkring seg, og fremstår slik som den typen vi alle beundrer, fordi de synes å ha del i noe rent, vakkert og ukorrumpert.

Eldstesønnen Jack følger vi frem og tilbake i tiden. I nåtiden er han suksessrik arkitekt, men finner det hele meningsløst, og opplever krisen, tomheten som preger samtiden, han vandrer i en eksistensiell ørken. Han minnes sin barndom, moren, og nærværet av Gud, ikke minst legemliggjort gjennom morens hengivenhet, kjærlighet og den yngre broren RLs lysende og uomtvistelige godhet. Vi følger ham som en gutt full av tvil og usikkerhet, som forsøker en opposisjon til faren, som han stanger imot. Men føler skyld og tviler på sin egen godhet, i likhet med sin fars tvil.  Han slites mellom natur, faren, som han i periode nærmest hater, slik han ikke er forsont meg seg selv, og nåden, moren, som hvis nåde i troen på Gud han vil være en del av, men føler at han ikke strekker til. Men han finner tilbake, og gjenoppdager livet, livstreet og forsones hinsides med seg selv, sin fortid, og sin familie.

Broren RL, er som moren, født med en godhet som dypest sett aldri tviler til tross for eventuelle skuffelse og fortvilelse, fordi den er der selvfølgelig, alltid rede til å ofre seg om nødvendig.   Jack setter hans godhjertede tillit på prøve, en prøve han ikke selv består, men strever med i det voksne livet.

Dagligdagse situasjoner og dagligdagse hendelser, syner, konflikter blandes med visjoner og hele tiden gjennom en monumentalt vakker og majestetisk fremstilling aner vi den konstante tilstedeværelsen av Kosmos og det Gudommelige. Og mennesket spiller ingen hovedrolle i denne utviklingen, samtidig som mennesket er øyet som ser, erkjennelsen, derfor en kvintessensiell del i en dualistisk syklus og tvekamp mellom materie, fysiske krefter og ånd og evighet.  Vi får se evolusjonen gå løpet ut, jorden spises opp av solen som til slutt blir en livløs hvit dverg. Så mørke.  Men idet universet slik vi kjenner slukker, begynner et nytt lys og skimre.

The Tree of Life, er tross at den fremstiller de evige spørsmål, og mer enn antyder svar på dem, en nær film, som tross monumental billedbruk om evolusjonen, i skildringen  av familien O’Brien kommer tett på det menneskelige, slik det er, uten store fakter, men med en kjærlighet til sine som gjennomsyrer hele filmen.  Filmen stiller spørsmål, som mennesket uten Gud, hva er det? Finnes det? Materiens og forfengelighetens forgjengelighet. Vi vet det, de aller fleste av oss, likevel så gjør vi annerledes. Hvorfor? Hvordan nærme seg Gud når man har drevet bort, hvordan gjenfinne og gjenkjenne det gode. Hva er natur? Meningen? Meningen som ikke kan fortelles og forstås helt i ord, men som antydes og suggereres i ord og bilder i Malicks enestående epos, ligger i den uuttalte helheten, den er alt eller intet, og overgår en tilsynelatende opplagt dualisme i og med at de forgjørende kreftene er en del av forutsetningen for det som skapes.

Bevegelsen er der, alltid, bevegelsen er grunnlaget for liv, hvor alt henger sammen som en gjennomstrømmende nærværende kraft, som mennesket kan nærme seg, eller avvise, hvor vi ansvarliggjøres gjennom våre valg. Det gode krever et valg, og nåde og kjærlighet er i filmen valg som står imot lavere, mer lettvinte tilsynelatende naturlige impulser som ambisjon og makt.

Denne filmen er et vågestykke, da filmer som omhandler meningen med stor M, lett faller under tyngden av de enorme spørsmål som behandles, blir platt og svulstig, eller ikke tør å gå linjen ut, og tviler.  The Tree of Life tviler ikke på sitt budskap, men det er opp til deg å se, erkjenne og eventuelt avvise eller ta det til deg. Dette er vakkert, bevegende, et kunstverk både rent filmatisk og i sin intensjon og utførelse, som får deg til å tenke om du er mottagelig, uansett utgangspunkt.  Om den treffer deg, bør du se den mer enn en gang, fordi det den forteller bør fortelles igjen- og igjen.              

Two Ways of life –  hjemmsiden til The Tree of Life – viser fars og mors vei i filmen

 

Trailer The Tree of Life

 

Relatert

Melancholia – Verdens undergang og hvem bryr seg egentlig?

STELLA POLARIS – et filmatisk kjærlighetsdikt fra nord

WHAT IF? – Lemn Sissay

Naturvitskap og mytar

Naturvitskap og mytar – II