Beretningen om et varslet sammenbrudd

Katastrofeprognoser, krise, apokalypse, sammenbrudd – dette er ladede begrep som lik  «ulv, ulv» har blitt formulert på ulike måter opp gjennom menneskets historie. I senmoderniteten hvor ikke bare troen på det moderne prosjektet forvitrer, men projsketet slik det ser ut nå bokstavelig talt går i oppløsning, er sammenbruddet ingen overraskelse eller et spørsmål om, men et spørsmål om når. Pål Steigans bok Sammenbruddet er en bok som befester denne prognosen, og i en tid hvor finanskrise ikke bare er en spådom, men noe som faktisk hender parallelt med at belastningen på jordens begrensede ressurser tiltar, er innholdets aktualitet noe som uvegerlig tvinger seg frem.

Av Kjetil Svanemyr, redaktør av lokalavisen Folldals Marked, hundekjører, fjellklatrer og naturvenn.

«Hvor lenge kan vi opprettholde et samfunnssystem hvor 0,01 prosent av befolkningen stikker av med hele gevinsten? Og hvorfor skal man gi redningspakker for å opprettholde dette systemet? Jeg skjønner ikke noe av dette.»

Uttalelsen ovenfor kom fra storinvestor og børsspekulant Øystein Stray Spetalen i fjor sommer og sto på trykk i Dagens Næringsliv. Uttalelsen er også gjengitt i boka Sammenbruddet som kom ut tidligere i høst, forfattet av Pål Steigan. Det famøse hjertesukket til Spetalen vitner om at tilliten til at kapitalistismen som bærekraftig økonomisk system er på defensiven. At storkapitalisten og den revolusjonære forfatteren begge nages av samme tvil hadde vært oppsiktsvekkende for noen år siden – men i dag er tvilen antakelig mer utbredt i alle politiske leire enn den blåøyde framtidsoptimismen.

Pål Steigans Sammenbruddet er ikke en bok man har liggende på nattbordet som beroligende sovemedisin. Den forhenværende frontfiguren i AKP(ml), har samlet praktisk talt alt tilgjengelig materiale for å dokumentere sin påstand om at kapitalismen har kommet til vegs ende, og at menneskeheten er i ferd med å grave sin egen økonomiske og økologiske grav. Jeg har lest boka, og jeg må tilstå at jeg tidvis måtte dra meg sjøl gjennom den nesten usannsynlige opphopningen av elendighetsbeskrivelser. Henning Mankell har skrevet forordet til boka, og han deler tydeligvis Steigans dystre framtidsvisjoner, forøvrig i likhet med meg og andre kulturpessimister:

«Naturligvis kan man si at det lurer en dommedag mellom linjene i Pål Steigans bok. Ingenting er for sent, men om vi ikke begynner å skape et fornuftig samfunn nå, kan det en dag hende at klokka slår uten at noen hører den. Hele Pål Steigans idé bygger på en tiltro til at mennesket i bunn og grunn er fornuftig, men at vi i dag lever i en ufornuftig verden. Som preges av rovdrift, økologisk forringelse, fattigdom, undertrykkelse og en allmenn elendighet verden sannsynligvis aldri før har sett. Kort sagt: Vi lever i en verden uten fornuft. Som vi fortsatt kan endre i riktig retning.»

En hyppig brukt metafor for miljøbevegelsen har vært å si at klokka er fem på tolv. Det haster å snu utviklingen mens vi ennå har tid. Steigan går et hakk videre, og later til å mene at klokka er fem over tolv. Det handler ikke om å snu, men om å berge det som berges kan. Helt på tampen av boka, skisserer han sin egen «løsning», noe jeg skal komme tilbake til.

Steigan innleder med å fastslå at han bare har brukt kilder som enhver kan kontrollere, for det meste tall og prognoser som er anerkjent av forskningsmiljøer og myndigheter: «Alt sammen peker mot økologisk, økonomisk og sosialt sammenbrudd. Og ingen later til å ta det alvorlig. ‘Titanic’ styrer rett mot isfjellet, og orkesteret fortsetter å spille.»

Forfatteren erklærer seg som ikke-determinist; han mener at mennesket har evnen til å tenke, analysere, handle, og dermed forandre kurs. Men i samme åndedrag påpeker han menneskets dåreaktige likhet med midd i en melsekk: «Når midd etablerer seg i en melsekk, er de midt i matfatet og forplanter seg i stort tempo – til de omkommer i sin egen avføring.»

Framtida ser ikke veldig lys ut, med andre ord. Men i motsetning til andre dommedagsprofeter, fra Nostradamus til Harold Camping, argumenterer Steigan ut fra realpolitiske fakta og erfaringer som ikke uten videre lar seg avvise som teologiske og metafysiske fantasier.

Han tar utgangspunkt i den pågående finanskrisa, som rir banker og børser som et mareritt det synes vanskelig å våkne opp fra. Steigan Steigan argumenterer for at dette er den største krisa det kapitalistiske systemet har stått ovenfor, inklusive krakket i 1929 og de påfølgende harde 30-åra, fordi mange flere mennesker over hele verden er rammet.

Men det som for alvor gjør finanskrisa til noe mer enn en forbigående motbakke er at den forsterkes av to andre og minst like alvorlige kriser: Klimakrisa; «en tikkende bombe under verdensøkonomien», og energikrisa; verdens energikilde nummer én, olja, er i ferd med å ta slutt, og det finnes ingen tilstrekkelige og akseptable alternativer.

Statlige myndigheter over store deler av den industrialiserte verden har i løpet av de siste åra brukt opp praktisk talt alle sine kapitalreserver på å holde krisesymptomene i sjakk. Seddelpressene har forlengst gått varme, og idag finnes det knapt en bankdirektør som tror at myndighetene kan redde dem neste gang en finansiell tsunami slår innover land.

Ennå er det riktignok mange kyniske spekulanter som har gode dager i vente. Steigan nevner hedgefondmanageren John Paulson som et «typisk eksempel» på hvordan det kan gå når kynikerne får fritt spillerom: Paulson tjente en milliard dollar på å selge såkalte subprimekreditter til folk som sannsynligvis ikke hadde råd til å betale dem. Så veddet han på at huserierne ikke ville klare å betale gjelda. Paulson vant veddemålet, og han kunne le hele vegen til banken etter å ha fylt på kontoen med 5 milliarder friske dollar, knapt uten å ha lettet ræva fra skinnstolen på Wall Street-kontoret.

En betydelig del av forbruksveksten i vesten de siste tiåra har vært lånefinansiert. Når regninga for fråtseriet kommer er det vanlige småfolk som får se bunnen av lommeboka først, mens børshaiene og finanseliten kan fortsette å leve fett på penger som er sugd ut av «systemet».

Og mens de vestlige økonomiene råtner på rot kommer kineserne og samler opp fruktene etterhvert som de faller til bakken.

Pål Steigan vier mange sider av Sammenbruddet på å studere og forklare den moderne kinesiske kapitalismens raskt voksende makt i verdensøkonomien. Perspektivet er skremmende nok sett fra et vestlig konkurranseperspektiv, og jo mer markspist den vestlige kapitalismen blir, jo mer utsatt blir vi for hordene av kinesiske oppkjøpere og finansfyrster. Men på lang sikt er det klare signaler på at også Kina er en elefant på leirføtter: Med dagens vekstrate vil den kinesiske økonomien doble seg hvert sjuende år. Det sier seg sjøl at det umulig kan fortsette. Kina sies å ha sin egen tikkende eiendoms-boble. Utbyttingen av industriarbeidere og bønder skaper sosial og politisk uro. Aller verst er kanskje den brutale rovdriften på naturressursene og forurensningen av miljøet.

Pål Steigan beskriver sju kriser som vil ramme oss hver for seg og samlet i varierende grad i åra som kommer:

  • Klima – utslipp av klimagasser skaper global oppvarming
  • Oljeressursene tar snart slutt og dermed oppstår en energikrise
  • Det biologiske mangfoldet på jorda er truet
  • Utslippene av nitrogen/fosfor er kritisk store, samtidig som forformangelen rykker nærmere
  • Ferskvann er i økende grad en knapphetsressurs for millioner av mennesker
  • Jordressursene utpines og truer matproduksjonen
  • Verdenshavene blir stadig surere, fiskeressursene reduseres

Vil jordkloden tåle det enormen presset den utsettes for, slik at den blir beboelig for mennesker også i framtida?

Forfatteren av Sammenbruddet setter opp et enkelt regnestykke basert på en framskriving av dagens utvikling – dvs. en årlig global vekst på 2,5 % fram til år 2100. Det betyr at produksjon og forbruk vil dobles hvert 28. år, slik at den totale verdensøkonomien vil være 9 ganger så stor i 2100. Verdens energiforbruk vil være tre ganger så stort. I løpet av samme periode skal klimagassutslippene reduseres med 80 % (innen 2050). Samtidig må det i anstendighetens navn være en politisk målsetting at verdens fattige skal opp på samme forbruksnivå som «oss».

Er det noen som tror at dette er mulig?

Pål Steigan svarer slik: «Når vi så tar de økologiske begrensningene med i regnestykket blir oppgaven umulig.»

Dermed står vi overfor to alternativer: Enten tviholde på skylappene og skyve bort bekymringene for at kommende generasjoner vil anklage oss for menneskehistoriens største svik – eller å sette en radikalt ny kurs. Og da snakker vi ikke om å øke forbruket av sparelyspærer og sparedusjer. Skal verden være beboelig i vår mening av ordet om 90 år må det komme en global, politisk kursendring av et format som er hinsides alle kjente «reformer» og revolusjoner i historisk tid.

Det er lov å tro på mirakler. Det er også lov, slik Pål Steigan gjør, å tro at vi får oppleve en gjenoppvekkelse av en gammel politisk teologi: Den forhenværende (?) marxist-leninisten gjør i Sammenbruddet et nesten beundringsverdig naivt forsøk på å lansere begrepet «kommunisme 5.0», som et eksistensielt skjær vi kan kravle opp på når undergangen nærmer seg.

Jeg deler, desverre, ikke Steigans optimisme når det gjelder utsiktene til en altomfattende rødgrønn global solidaritetsvekkelse. Snarere tvert i mot, jeg synes Steigan helt unødvendig gjør seg til en politisk narr og dagdrømmer milevis utafor det gjengse ordskiftet når han skriver følgende:

«Kommunismen er i dag både praktisk gjennomførbar og strategisk helt nødvendig, nettopp av økologiske grunner […] kommunisme [er] det begrepet som har den største historiske forankringa og den mest slagkraftige programmatiske betydninga.»

Forfatteren gjør riktignok noen forsøk, både velmente og halvhjertede, på å forsikre oss om at 5.0 versjonen er ny: «… den tar opp i seg det beste ved forgjengerne, men prøver å kvitte seg med mange av deres feil.» Men argumentasjonen og resonnementene rundt begrepet «kommunisme 5.0» er så svak og tidvis bisarr at den best fortjener å bli forbigått i stillhet.

Sammenbruddet er, på tross av det underlige sluttkapittelet, en viktig bok ved at den leverer tungt skyts mot kapitalismen som et uegnet økonomisk system for å berge oss ut av den hengemyra vi har havnet i. Og jeg tror det skal godt gjøres å tilbakevise Steigans varsel om et kommende sammenbrudd.

Sammenbruddet kommer, enten i form av et «plutselig» og brutalt kollaps, eller mer langsomt som en forråtnelsesprosess. Som professor Arne Næss sa det: Det 21. århundre vil bli svært vanskelig for menneskeheten.

«Jeg tror ikke på verdens undergang. Noen vil berge seg gjennom uårene vi har i vente og bringe menneskeslekten videre. Det blir mye elendighet, men ikke nødvendigvis vesensforskjellig fra det som allerede nå er hverdagen for millioner og milliarder av mennesker som lever på et velferds- og sikkerhetsnivå langt under det nivået som vi nordmenn, europeere og nordamerikanere anser som nødvendig og akseptabelt»

Jeg anser meg sjøl for å være kulturpessimist. Jeg tror ikke vi får oppleve en politisk styrt utvikling rundt problemene. Været blir villere og våtere, arbeidsløsheten og fattigdommen blir dramatisk mye mer omfattende, matmangelen blir merkbar også i vår del av verden, velferdsgodene blir underminert, kostnadene ved å holde hjulene i gang vil langt overstige inntektene fra produksjonsapparatet. Klokka er fem over tolv, og klokka kan ikke stanses eller snus.

Men hva så?

Jeg tror ikke på verdens undergang. Noen vil berge seg gjennom uårene vi har i vente og bringe menneskeslekten videre. Det blir mye elendighet, men ikke nødvendigvis vesensforskjellig fra det som allerede nå er hverdagen for millioner og milliarder av mennesker som lever på et velferds- og sikkerhetsnivå langt under det nivået som vi nordmenn, europeere og nordamerikanere anser som nødvendig og akseptabelt.

Jeg hadde en kort meningsutveksling med Pål Steigan på bloggen der han skriver videre på temaet fra Sammenbruddet. Jeg argumenterte blant annet for at det kommende sammenbruddet best kan forstås som en «kaotisk begivenhet» som neppe kan forutsees med særlig presisjon, verken hva tidsaspekt eller karakter angår:

Vi beveger oss inn i ei tid med kamp mellom ideer og holdninger – men med et smertefullt fravær av ideologier. De sterkeste og smarteste vil definere vegen og midlene, inntil et visst punkt: Vendepunktet – og hvis det finnes noen som kan forklare hvordan denne dynamikken virker, så må det være kaosteoretikerne:

«…den måten systemet når et kritisk punkt på, kan inntreffe tilfeldig og kan ikke forutsies, men så snart et slikt kritisk punkt er nådd, blir systemet tvunget til å utvikle seg over i en ny struktur. På denne måte kommer sjanse og nødvendighet i virksomhet samtidig, og de virker som komplementære prinsipper. Det er dessuten ikke bare i utgangspunktet for den ustabile tilstand at det er umulig å forutse hele prosessen. Når et system er blitt ustabilt, vil det alltid være minst to mulige strukturer som det kan utvikle seg til. Jo lenger vekk fra likevekt et system har utviklet seg, jo flere valgmuligheter vil det ha.» (Sitat fra Fritjof Capras Vendepunktet)

 

Relatert

Apokalyptisk likegyldighet eller funderinger i en undergangstid

Om ei budstikke, befolkningsvekst og ansvarsbevissthet

Mann og Natur: Havet, den perfekte stormen og en tsunami

Fremtidens Norge

Befolkningspolitikken og vekstens grenser – det glemte aspektet av Bredo Berntsen

Bokanmeldelse: A Manual of Political Anticipation av Marie-Hélène Caillol

Nyliberalt dukketeater – Jordsmonnet ofres globalt i skyggen av klimaendringer og forbruksvekst

 

  • Som alle rusavhengige nekter vi å innse symptomene på avhengighet, og vi er avhengige av økonomisk vekst. Men økonomisk vekst har en utløpsdato: http://permaliv.blogspot.com/2011/11/growth-has-expiration-date.html

    Det pussige er at dess før denne går ut på dato, dess større er sjansene for ikke å dø av forgiftning. I så måte burde det greske folk prise seg lykkelige.

    Personlig har jeg liten tro på ideologier, men jeg har stor tro på teknologier, ikke dødens teknologier som understøtter døde ideologier, men livets teknologi, slik disse er forstått og utviklet av Christopher Alexander.

    Jeg skrev et lite stykke i helga for bloggen til P2P-Foundation, som kommer på nett i morgen. Men jeg har allerede utviklet det videre, og får håpe de tar det med i nyere versjoner hos PR-Australia eller Energy Bulletin. Uansett, dette er mine tanker om de radikalt nye teknologiene til Christopher Alexander på nåværende stadium; From Ideology to Technology: http://permaliv.blogspot.com/2011/11/from-ideology-to-technology.html

    Personlig regner jeg meg som Alexandrin, dessverre kjenner jeg foreløpig kun en liten håndfull mennesker som deler min begeistring, men håper vi blir flere etter hvert: http://permaliv.blogspot.com/search/label/Christopher%20Alexander

    • Redaksjon

      Ja, Øyvind Holmstad, mantraet om økonomisk vekst er en sykdom som har satt seg godt fast i samfunnslegemet og nærmest desimert det instinktet som forteller oss at det å overforbruke av begrensede ressurser på en klode som ikke har noen fluktmuligheter, ikke bare er dumt, men en organisert form for galskap. Det nytter ikke å finne løsninger i dogmatiske ideologier til høyre eller venstre, men derimot å knesette visse fundamentale prinsipper for en bærekraftig fremtid og deretter finne løsninger på veien som best kan oppfylle disse. Åpenhet ovenfor ny teknologi, men aller viktigst åpenhet for å lære av naturen selv og historiske erfaringer, samtidig som man har minst ett ben plantet på jorden for ikke gå seg vill i utopiske (og dystopiske) scenarier, vil være avgjørende.

      Takk for lenken, ser frem til en utgreing og introduksjon her på KV i nær fremtid.

      Red.

  • Takk for en interessant og intelligent kritikk av boka Sammenbruddet. Jeg oppfatter det sånn at du langt på vei er enig med meg i premissene, nemlig at kapitalismen kjører oss mot stupet i et ubehagelig tempo. På den økonomiske sida er det jo allerede mye som bekrefter det jeg skriver. De miljørapportene og miljøbegivenhetene som har kommet etter at manus ble ferdig har ikke akkurat svekket konklusjonene mine på det området heller.
    Dine sterkeste innvendinger er mot min skisse til mulig løsning, Kommunisme 5.0, og det forstår jeg. Den kan naturligvis ikke dokumenteres slik som resten av boka, og den er med vilje skissemessig. Prinsippet er så enkelt som at når ressursene er for knappe til fortsatt vekst, er det eneste humane å dele noenlunde likt.
    Kommunisme 5.0 er på en måte en oppdatering av Det kommunistiske manifest, og er verken mer eller mindre konkret enn det. Det er samtidig et forsøk på å frigjøre oss fra gammelsosialistiske dogmer og åpne for en ny måte å utvikle samfunn på, mindre hierarkisk og med større vekt på lokal skaperkraft.
    Siden boka kom ut har Occupy-bevegelsen eksplodert over hele verden, og har formulert dette mye bedre enn jeg har gjort. Les gjerne bloggen min på http://psteigan.wordpress.com.

    Vennlig hilsen
    Pål

    • Redaksjon

      Takk for positiv kommentar, Pål.

      Det er prisverdig at det nå i et nesten monomant mediaklima hvor kun CO2-utslipp synes å ha noen verdi å diskutere for politikere og ledende personer i miljøvernbevegelsen, som kappes i å prate på klimakonferanser verden over mens naturgrunnlaget og artsmangfoldet forvitrer.

      Det er nemlig ikke et spørsmål om naturen takler rådende samfunnsutvikling globalt, men et spørsmål om når sammenbruddet kommer, ikke minst sett i lys av forholdet mellom eksplosiv befolkningsvekst og forbruksvekst, som og du belyser. Og da den eneste løsning på all verdens kriser og fattigdom synes for et samlet politisk lederskap i Vesten, å være markedsliberalistisk imperialisme og fortsatt rovdrift på naturens begrensede ressurser, så er kursen satt.

      Occupy Wall Street bevegelsen er hittil bare et symptom og en reaksjon, og representerer ikke noe konkret alternativ eller løsning. Men kan om den ikke blir spist oppe av gamle politiske løsninger og ideologier, som blander inn uvedkommende saker for å fremme en forslitt progressiv agenda, bli en potent kraft for fremtiden. Vi følger spent med.

      Kjetil Svanemyr som har skrevet teksten får som skribent svare for seg selv, men vi vil likevel ta tak i noen momenter.

      Du skriver godt:

      “Det er samtidig et forsøk på å frigjøre oss fra gammelsosialistiske dogmer og åpne for en ny måte å utvikle samfunn på, mindre hierarkisk og med større vekt på lokal skaperkraft.”

      Prinsippet om vektlegging av lokal og regional suverenitet og ikke minst ansvarlighet, er prinsipper vi stiller oss helhjerted bak. Samtidig så anser vi at dogmatiske ideologier til høyre og venstre med utgangspunkt i samfunnsforhold som for lengst er radiklat endret, har utspilt sin rolle som veileder til alternativer for løsninger på de enorme utfordringer som natur, menneskehet og jorden nå står ovenfor.

      Et dypøkologisk perspektiv gir en prinsipiell rettesnor for hvilke prinsipper som skal være bærende og som ikke kan ignoreres. Utviklingen har gått så langt globalt at det er naivt å tro at man skal kunne finne en universell vidunderkur som smertefritt kommer til å rette opp alt, det er ikke slik verden og mennesket fungerer, som alle med en viss historisk innsikt vet.

      Materialismen og det at man har redusert naturen til et intrumentelt verktøy for å sikre mennesket en overflod av gjenstander og innretninger det ikke behøver, har frarøvet mennesket den iboende respekten – vørdnaden for det som er grunnlaget for alt levende – naturen. .

      Både liberalisme og marxisme og påfølgende industrialisering av den menneskelige tilværelsen, under den misvisende devisen rasjonalitet og effektivitet, har frarøvet naturen og det levende den hellighet det en gang hadde i tradisjonelle samfunnsformer. En hellighet som hadde umuliggjort den utvikling man ser idag.

      En jevnere fordeling av materielle goder i et organisk fundert småsamfunn, vil selvsagt fungere bedre, men det er ikke tilstrekkelig å reduserte dette til et fordelingsspørsmål, fordi da lemper man alt ansvar over til en stat og retter dessuten fokus på feil sted. Miljøvernbevgelsen representert på topplan og politikere har og bidratt til instrumentalisering av naturen, den har ikke noen hellig status, den bare er i kraft av atomer og molekyler, og miljøvern blir da redusert til å håndtere fysiske og kjemiske prosesser slik at den best kan tjene våre formål. I beste fall skal naturen være en form for drivhus, som mennesket i sin urbaniserte tilværelse skal kunne ha kikkehull inntil, for å beskue noe som i det daglige er utenfor deres egne liv.

      Mennesket er ikke bare et naturvesen, men og det eneste kulturvesen, og kun ved å integrere natur og kultur, kan man oppnå et levedyktig samfunn som ikke går utover de grenser som naturen setter. Tradisjonelle samfunnsformer med nærhet til de prosesser som er vårt livsgrunnlag, er i så måte langt mere levedyktige.

      Forestillinger om universelle menneskerettigheter er forfeilet om de brukes for å knesette en fortsatt forbruksvekst og ødeleggelse av lokale småsamfunn og tradisjoner under påskuddet av at man hever den materielle velferden. Naturen inngir ikke noen menneskerett annet enn at det handler om tilpasse seg naturen på dens premisser med respekt for livet og alt levende. Mennesket besitter et særlig ansvar i forhold til naturen fordi vi kan beregne konsekvensene av våre valg.

      Globale egalitære forestillinger om alles rett til et overforbruk som i Vesten, vil fort stå i veien for realistiske løsninger når det virkelig begynner å hardne til her på kloden med matmangel og generelle ressursmangel. Ett hierarki vil alltid ha forrang fremfor alle ideologiske forestillinger og fantasier, nemlig naturens hierarki og det faktum at jorden ressurser er begrensede. Mennesket kan ikke sette seg over det levende og alt liv, men må se seg selv i kraft av våre unike egenskaper som øverste ansvarlige for å bidra til opprettholdelse av det menneskelige liv i samforstand med det vi alle utgår fra – naturen og Livet selv.

      Å finne en global løsning for hele menneskeheten, slik marxisme og liberalisme, hevder, har til nå vist seg å ha katastrofale konsekvenser for alt levende, fordi fundamentet og fokus er galt. Statskapitalisme og privatkapitalisme med globale ambisjoner, har vist seg å ha like dårlig innflytelse på menneske og liv. Det betyr ikke at man ikke skal ha en global bevissthet i sin idealisme, tvertom, den er essensiell. Men den begynner ikke for en nordmann med å sende en skarve sum til opprettholdelsen av regnskogen i Brasil (som myndighetene der uansett dessverre sabler ned, hvor er sanksjonene og isolasjonen fra det “internasjonale samfunn”???), men med nærnaturen, gjennom å ta ansvar for både det lokale og regionale samfunn og natur.

      De som mener alvor med naturvern, vet at kun et fundamentalt systemskifte, ja et paradigmeskifte, kan føre denne målsetningen frem, alt annet er retorisk kosmetikk og uthaling av en prosess som vil tvinge seg frem om vi tenker å bebo denne planeten i uoverskuelig fremtid.

      Som det ble sagt i sluttlinjene til en gammel Western-serie (Centennial):

      «The earth isn’t something you take from without ever thinking about giving back. The earth is something you protect every day of the year; a river is something you defend every inch of its course. Now, we have to look to the past, and get back to some basic principles, if there’s going to be any future worth having»

      Med vennlig hilsen

      Red.

  • Takk for grundig kommentar. Jeg tror du vil se at jeg i min nylesing av Marx kommer deg et godt stykke i møte. Marx kan leses både instrumentelt og økologisk. Når jeg velger å gjøre det siste finner jeg nye verdier som jeg finner grunn til å ta med meg. Det jeg kaller Kommunisme 5.0 må være et samfunn som ikke tillater den veksten som vi har sett særlig den siste generasjonen. Faktisk må Vestens forbruk og uttak av ressurser ned for å gi rom for at de fattige kan få en rimelig andel. Jeg kaller Kommunisme 5.0 åpen kildekode fordi jeg ser at den må bygge på en dugnad, ikke bare produksjonsmessig, men også intellektuelt. Det er klart at Occupy er bare en start, men de peker på noe viktig når de snakker om the commons, allmenningen og bruker begrepet commonism. Det er også en artig demonstrasjon mot hierarkiene når de nekter å velge ledere, og, når de presses til å utpeke en leder, velger en border collie, ut fra argumentet om at den er mer menneskelig enn en korporasjon (som i USA regnes som en person).

    Mye interessant å diskutere her, og krisene går ikke vekk, de blir bare verre, så det vil bli rikelig med anledninger.

    vennlig hilsen
    Pål

    • Redaksjon

      Ja, Pål, tragisk nok så mangler det ikke på tungtveiende materiale for samfunnsdebatt, og som du skriver så går ikke krisene bort. De maksimerer seg selv.

      Vil bare understreke at vi ser med positiv interesse på Occupy-bevegelsen:

      http://www.kulturverk.com/2011/10/15/occupy-wall-street-rettferdig-men-retningslos-systemkritikk/

      At de ikke er en hierarkisk organisert sammenslutning (en form for utvidet leaderless resistance: http://en.wikipedia.org/wiki/Leaderless_resistance) er utvilsomt en styrke. Det at man samler et bredt spekter av mennesker fra all sosiale lag med forskjellig ideologisk ståsted er og en stor styrke. Men etter at man tydelig har markert hvem motstanderen er, hva man ikke aksepterer, så vil man uvegerelig måtte gå til neste fase, nemlig det å fremme alternativ, “hva vil vi”. Det er det vel egentlig ikke opp til OWS å gjøre, men de som eventuelt har latt seg inspirere av Occupy andre steder i verden. Man må begynne der man er, ikke se seg blind på alt som skjer der man ikke selv kan påvirke, men begynne med sin egen heim. Media klarer ofte å dreie selv oppegående, tenkende mennesker bort fra det vesentlige i og med at de blåser opp saker som har begrenset verdi og mimialiserer det som virkelig har verdi.

      Når det kommer til marxisme/ideologi, så gjør man seg selv på mange måter en bjørnetjeneste ved å understreke en -isme med så mange negative konnotasjoner som sin grunnleggende inspirasjonkilde, om man egentlig ønsker å fremme noe annet, noe nytt, selv om ens tidlige inspirasjonkilder skulle være Marx – eller Adam Smith for den saks skyld. Da tenker man ikke bare på regimer som har vært fundert på samme inspirasjonskilde, men det at man da faktisk blir fastlåst i en diskurs som ofte handler om hvem som forfekter den eneste rette versjon av -ismen, ikke ulikt de mange ulike fraksjoner og retninger innenfor de større religionene, som tross sin store likheter, velger å krige om det å ha rett i forhold til et abstrakt som en religion/ideologi er.

      Vil bare føye til at din nyorientering er prisverdig.

      Dette betyr ikke at alle historiens tenkere og tenkning skal kastes på skraphaugen, men at tankesystemer underordnes realiteten og prinsipper (som f.eks. at et bærekraftig lokalsamfunn skal gi like mye tilbake til naturen som det tar), og kun tjener som eventuell inspirasjon ikke som dogmatiske og utopiske kart. Det vil selvfølgelig i seg selv, være en ideologisk tilnærming, men om man har som bærende prinsipp at idéens utforming hele tiden er underordnet dens potensial for prinsipiell realisering så er man et stykke på vei.

      Takk for svar, virkeligheten, fremtiden og debatten om dem raser ufortrødent videre.

      Red.