Nyliberalt dukketeater – Jordsmonnet ofres globalt i skyggen av klimaendringer og forbruksvekst

Tilhengere av økonomisk vekst har allerede sikret seg definisjonsmakt over kampen mot globale klimaendringer – eller klimakrisen, som er favorittbegrepet i den nyliberale katastrofedramaturgien. Ved å putte begrepet menneskeskapt klimaendring i vår munn blir vi dermed lakeier for nyliberalismen.

Av Erling A Christiansen, Stipendiat ved Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi. Teksten er tidligere publisert i Klassekampen.

Enhver klimaidealist burde se at kampen om begrepet for lengst er tapt. Forbruksøkningen har vunnet – vi skal øke energiproduksjon og beslaglegge sunt, lokaldrevet jordbruk til fordel for hurtigvoksende monokulturer. Dermed tilskrives behagelig nok enhver endring i geografien menneskeskapte klimaendringer. Det er liten interesse for å rette søkelyset på de faktiske forhold og de faktiske årsakene til erosjon, flom, artsutryddelse og tørke.

Vi har klimakvelder, klimamøter, klimapolitikere, klimafestivaler, klimatalsmenn, klimaregnskap og ikke minst klimaforskere. Jeg skulle likt å vite hvor mange som får stipend for å forske på menneskeskapte klimaendringer sammenliknet med hvor mange som får stipend for å forske på menneskeskapt utarming av jorden fra monokulturer.

Det er underlig at de samme humanister og samfunnsvitere som avviser nytten av øvrig biologisk forskning tar naturvitenskapelige profetier om en kommende klimakrise for gitt. Verre er det at de samme idealistene er mer eller mindre uvitende dukker i et nyliberalt teater. Klimakrisen er blitt en merkevare. Ikke noe galt i det, for så vidt, om merkevarebyggingen skjedde i det godes tjeneste. Slik er det ikke. Subsidier til klimatiltak foregår uten vilje til å gå ut i naturen eller landbruket for selv å ta inn over seg de faktiske geografiske forhold. Selvutnevnte klimavennlige bedrifter er bidragsytere til utslettelsen av de siste ekte, bærekraftige lokalsamfunn. En undertrykkende ideologi videreføres under en sympatisk ferniss.


Klimaendringer kan skje relativt fort. Men dette har alltid skjedd og det vil alltid skje – og det skjer dessuten ikke så fort at jordbrukeren som har mangfoldig og robust jord ikke klarer å tilpasse seg. Jordsmonnet har også et immunforsvar. Det tilpasser seg klimaendringer lenger enn vi tror om vi bare behandler det riktig. Det vil si at vi må underbygge et jordbruk som ikke presses til yttergrensen ved intensivt virke av sprøytemidler, kunstgjødsling og monokulturer og et skogbruk der det legges vekt på varierte hogstformer, fritt for sprøyting av enkelttreslag og plantasjevirksomhet.

I slaveaktig tiltro til at det normale er stabilitet får klimaendringer likevel skylden for alt fra forørkning i Sahara, jordskred i Nordmarka til storflimmer i Pakistan, for å nevne tre myter. La oss se nærmere på disse:

  • I den grad forørkning i Sahara har skjedd og fortsetter å skje er det etter oppdemming av elver og innsjøer for vannkraftproduksjon med påfølgende tørrlagte elver. Jordsmonnet tørker ut og blåser bort. Plantene dør uten vann, og nedbørsmengden reduseres lokalt som følge av mindre fordampning. Lokalsamfunn sulter eller flytter. Småskalabønder presses til byene – hvor de skal konsumere energien fra vannkraftanleggene som knuste deres levevei. Få land har tilstrekkelig nedbør til å skape økologisk robuste damanlegg som våte Norge. Tørrlegging av en elv som er livsnerven i en region dreper lokalsamfunn, mens det i Norge kun dreper laksen og elvemuslinger. De fleste steder i Norge venter vi regn hver uke – det er ikke mange regioner forunt. Men disse forskjellene synes tapt for norske klimainvestorer. Kjell Roland i Nordfund hevder at vannkraftutbygging i Afrika er en vinn-vinn praksis, både klimagevinst og økonomisk vekst. Han er med på å tørrlegge de siste våtmarksområdene i Saharas ytterkant i klimaregnskapets navn. Gratulerer med dagen, Roland, du har utallige lokale jordbrukssamfunn på samvittigheten. Du driver destruksjon i forbruksøkningens tjeneste. Du er en kriminell med god samvittighet i en klimadiskurs som har forvrengt sannheten fullstendig.  
  • Jordskredet ved Helgehaugen i Nordmarka i 2000 skjedde under et kraftig regnfall. Ekstremvær som følge av klimaendringer ble det kalt. Ingen vurderte at skredet sammenfalt med ferdigstilt flatehogst i en meget bratt skråning, helt på yttergrensen av hva skogloven tillater. Uten røtter som binder jordsmonnet eroderer topplaget raskt. Et regnfall litt over normalen er nok til å utløse skred i den svake jorden i bratt helning. Skal vi skylde på klimaendringer eller skogeieren som hogget for stort område og ikke lot tilstrekkelig antall trær stå igjen for å binde jorden? Vi valgte å skylde på klimaendringer, det var mer behagelig. Dette bringer oss til 1800-tallets mange storflommer på Østlandet i Norge, som fant sted etter århundrer med avskoging til europeisk skipsbygging. Menneskeskapt ekstremvær og klimakrise, ville vi kalt det i dag. Sannheten er selvsagt at katastrofeflommer i nesten alle tilfeller er resultatet av menneskeskapt utarming av jordsmonnet. Det har overhodet ingenting med klimaendring å gjøre. En vesentlig forskjell sørgelig underkommunisert.  
  • Fjorårets flom i Pakistan var nettopp resultatet av utarming av jordsmonnet som følge av monokulturer i landbruket. Den svake jorden kunne ikke absorbere vannmengdene. I boka «Dirt. The Erosion of Civilization» beskriver geografen David Montgomery hvordan de fleste store sivilisasjoner har falt som følge av intensivt landbruk – som følge av fristelsen til å produsere mat raskere, større og bedre enn jordsmonnets immunforsvar tillater. De som trodde at storflommen i Pakistan var voldsomme saker – les om konsekvensene for de første sivilisasjoner i Gilgamesh og Bibelen. Da snakker vi flom. Å tilpasse seg klimaendringer – om de så er menneskeskapte eller ikke – kan bare gjøres på ett vis: ved å utnytte jordsmonnet en robust måte. Da vil tilpasningene skje gradvis. Robusthet kommer av mangfold. Vi kan ikke drive bare noen få kornslag eller noen få treslag over kvadratkilometer store områder. Da vil katastrofene komme selv i moderat «unormale» sesonger.

De menneskeskapte klimaendringene er altså ubetydelige i forhold til de menneskeskapte arealbruksendringene. Men her finnes også en viktig sammenheng. Hadde vi gjenskapt mangfold i hver enkelt skog, i hver enkelt åkerlapp, ville klimaendringene ikke være spesielt dramatiske. Vi hadde blitt robuste. Tilpasningsdyktige. Jens Ulltveit-Moe kaller seg klimaidealist og mener sin storstilte bioenergiproduksjon er vinn-vinn for både økonomi og klima. Med legitimitet i klimaregnskapets definisjonsmakt presser han kjøttproduserende rancheiere enda lenger inn i Amazonas slik at UMOE kan dyrke hurtigvoksende, jordsmonneroderende monokulturplantasjer for bioenergi. Ulltveit-Moe er dermed ansvarlig for at allerede marginaliserte urbefolkninger mister sin mulighet til å overleve. Gratulerer, du destruerer jordsmonn og du fortrenger de siste kulturer som ikke trenger antidepressiva for å komme seg gjennom hverdagen.


I dag bryter vi altså ned jordsmonnet i de siste områder hvor mennesker ikke er avhengig av høyspentledninger og spotlights. Vi kjemper en kamp for å øke verdens energiproduksjon. Vi skaper ørkenområder for å produsere vannkraft. Vi sier det er for å redde oss selv fra våre egne klimaendringer, men tror vi virkelig at noe menneske noen gang har blitt lykkeligere av mer gulvvarme enn å se kvalitetsprodukter spire fra sin egen åkerlapp? Tror vi virkelig at vi får langsiktig forløsning ved å la energiproduksjon måle økonomiens tilstand? De som har lest økonomi og tatt inn over seg betydningen av begrepet økonomisk vekst vil forstå at det ikke er økonomisk vekst men økonomisk destruksjon vi bedriver. Vi ødelegger individers mulighet til fornuftig arealbruk. Men det diskursive hegemoniet er ervervet – og vi som har gjennomskuet dette burde intet annet gjøre enn å gå ut og dyrke jorden på rett måte. Være eksempelets makt. Alle andre er feige pratmakere eller kriminelle.

På såkalte klimaseminarer burde de som kjemper i det godes tjeneste snart kjenne sin besøkelsestid. 1970-tallets idealister var lakeier for totalitære maktmennesker som Pol Pot og Mao. Dagens idealister løper ufrivillig vekstmaskineriets ærend. Så kan man selvsagt spørre seg om idealister er dømt til å bli utnyttet av en opportunistisk maktelite – uavhengig av tid og sted. Jeg må innrømme at jeg uansett føler en viss aggresjon når jeg tenker på hvordan dagens idealister om 30 år kommer til å benekte sin fortid som dem som legitimerte at makteliten fikk tørrlegge våtmarksområder, utrydde de siste ikke-intensive jordbrukskulturene, dyrke monokulturer i skogene og presse urinnvånerne i regnskogen enda lenger inn i mindre flekker i jungelen. Jordens viktigste ressurs er jordsmonnet. Denne er vi i ferd med å ødelegge i klimaets navn. Vi har alltid vært og vil alltid være produkter av klimaendringer. Treslag som sprer sine frø med ekstreme vinder. Snøsmeltinger som åpner nye territorier. Is som legger til rette for nye jaktformer. Isbreer som vokser og smelter og skaper fruktbare morener. La oss heller akseptere klimaendringene som de kommer og går og dyrke sunn utnyttelse av den største gaven av dem alle – kanskje det eneste som gjør det mulig å bære: Jordsmonnet.

Relatert

Hva er neoliberalisme?

Nedbygging av norsk natur redder ikke verdens klima

Biologisk mangfold – et begrep, ikke bare et uttrykk for festtaler

Permakultur – levedyktig kultur for fremtiden

Om ei budstikke, befolkningsvekst og ansvarsbevissthet

Peak oil i kontekst: Krisene kommer – samtidig

  • Oda Omholt

    Dette er en svært viktig tekst som er skrevet i et befriende klart språk! Den kollektive ansvarsfraskrivelsen som legitimeres gjennom ensidig fokus på klimakrisen gis et kraftig spark bak, det gjør godt å lese. Jorden og jordsmonnet er det desidert viktigste vi har, det er vårt livsgrunnlag, og alt for ofte blir det glemt og ignorert i dag, så takk for at du setter ting i perspektiv for folk, Christiansen.

  • Kjell Brevik

    Oda har allerede sagt det viktigste og jeg deler hennes entusiasme i møte med din kronikk! Klarere enn dette kan man vanskelig fremstille det uten at det varer og rekker. Eksemplene er uendelig mange, men de tre du trekker frem er illustrerende m.h.t. både lokale og mer omfattende naturkatastrofer i andre verdensdeler hvis årsaker i disse tider så altfor lett tilsløres av den altomsluttende klimakrisen. Interessant nok kunne jeg nettopp lese den aktuelle kronikken “Jordbearbeiding flytter jord” av Svein Skøien ved Bioforsk. Denne står på trykk i Bondebladet av 20.oktober (nr.42) og innledes med følgende opplysning:

    “Tap av jord ved erosjon er en global trussel mot matproduksjonen. Det er anslått at den naturlige nydanningen av jordsmonn i Europa er 30-140 kg. per dekar og år, mens erosjonen er 300 til 4000 kg. per år. Dette fører til nedgang i produktivitet, og til at jorda også mister noe av sine egenskaper til å regulere vann og klimagasser og være naturlig habitat for flora og fauna.”.

    Skøien tar videre opp en del problemstillinger som naturligvis kommer i direkte berøring med det du tar opp i din viktige tekst, med konkrete eksempler fra norsk jordbruk som mange av oss lesere som følger med i landskapet kan dra kjensel på.

    Forklaringsmodellen klimaendringer som skalkeskjul for elendig skjøtsel av jordsmonn og vegetasjon eller ganske enkelt kunnskapsløshet (les: griskhet) er dessverre ikke et ukjent fenomen i vårt land. Mangt et i utgangspunktet stabilt og rikt skogsmiljø har måttet svi i klimaregnskapets favør. Jordskredet ved Helgehaugen kjente jeg ikke til før jeg leste om det ovenfor, men tanken gikk straks til Gjermund Andersens kontinuerlige arbeid for å forhindre denne formen for forringelse av skogverdier, både økologiske, estetiske og økonomiske. Jeg viser til hans engasjement gjennom Naturvernforbundet i Oslo og Akershus, men argumentene er gyldige for det europeiske skogbruket i sin helhet:

    “To hovedtyper skogbruk”: http://www.oslomarka.no/to_hovedtyper_skogbruk.htm

    “Et annet skogbruk er mulig”: http://naturvernforbundet.no/noa/nyheter/et-annet-skogbruk-er-mulig-article21740-2147.html

    Paradoksalt nok er forvaltningen av Nordmarka en av Andersens hjertesaker og hadde “entreprenørene” fulgt hans råd om et skogbruk som ivaretar et permanent skogdekke med alt det positive det innebærer for en levende skog og god binding av marken ville slike lokale naturkatastrofer vært unngått.

  • endre løwe

    Takk for tekst!
    Du mener vel at vi allikevel skal jobbe for å minske CO2 i luft og surhet i hav grunnet CO2-metning? Ser du ikke noe fare i tipping point for økt temperatur på kloden, men du mener at naturen vil balansere seg av seg selv uten katastrofale konsekvenser for menneskeheten?
    Vi trenger forresten en bred front mot Minister Solheim og Norges hyllest til Yara og industielt jordbruk som en av løsningene på Afrikas fattigdom. Vet du om noen andre, utover utviklingsfondet, som engasjere seg i dette?

  • Erling Christiansen

    Hei – og takk for kommentarer:)
    Jeg er faktisk ikke bekymret for et såkalt tipping point. Naturen er robust. Ved moderat og diversifisert istedenfor industriell og kjemisk utnyttelse av flora og fauna har de fleste organismer en fantastisk adapsjonsevne. For 7000 år siden fantes det ikke en isbre i hele Norge. De siste edeløvsskogene i Norge henger også igjen fra tidligere varmeperioder. Miljøvernere er opptatt av diversitet – men akkurat på klima skal alt være stabilt. Underlig. Klima vil rett og slett alltid gå i bølger på en del grader opp og ned Når det kommer til havet ser jeg derimot to store problemer ved menneskelig praksis, nemlig de fleste former for trålfiske og oppløst plast som havner i næringskjeden. Tenk hvor praktisk det er for de respektive skyldige at den globale agendaen er satt til klimaendringer istedenfor å ta tak i disse (løsbare) problemene.

    Det er et paradoks at vi skal tvinge på kunstgjødsel til et område hvor det er så rikt jordsmonn og så mye sol at kunstgjødsel er helt og holdent overflødig – selv på monokulturer. Likviditet og kvartalstall styrer rasjonaliteten i de fleste børsnoterte selskaper. Det er en grunn til at det står en statue av løgneren og selgeren Hermes utenfor Oslo børs. Naive og selvopptatte politikere er nok et lett bytte i så øyemed.