Occupy Wall Street – Rettferdig, men retningsløs systemkritikk

I skrivende stund raser opptøyene i Roma som en del av den verdensomspennede markeringen inspirert av protestbevegelsen «Occupy Wall Street». Protesten retter seg mot den globale kapitalisme og finanselitens makt på bekostning av demokratiet.

Av A. Viken

Det hele startet offisielt 17. september med kanadiske Adbusters, kjent for sine kreative utfall mot global kommersialisme og forbrukermentalitet, hvor man effektivt bruker reklameindustriens metoder for å angripe denne. De oppfordret til å demonstrere på Wall Street i New York for å markere motstand mot globale foretaks innflytelse over politikk og samfunnsspørsmål, i kjølvannet av finanskrisen. I begynnelsen uten å få særlig oppmerksomhet i media, men etterhvert begynte markeringene på Wall Street å øke i omfang og inspirerte andre i USA og spredde seg etter hvert omkring i den vestlige verden. Nettaksjonistgrupper som Anonymous har preget og tatt del i aksjonene, med utgangspunkt i forum som 4chan, som praktiserer anonym og tilsynelatende anarkistisk sivil ulydighet uten noen definert ideologisk overbygning eller organisasjon, sterkt preget av handlingsmønsteret til «hacker-communities».

I begynnelsen syntes media i USA og verden ellers, ikke minst i Norge, å hele tiden påpeke protestens uvesentlighet, og man så en og annen notis, en mindre artikkel og svært små og kjappe nyhetsinnslag. Men «persistence pays» som man sier på utenlandsk, og nå er Occupy Wall Street på alle forsider i og med deres offisielle dag for markering 15. oktober. Bevegelsen som ikke er organisert som en hierarkisk organisasjon med statutter, har sitt utspring på nettet, og er en løs sammenslutning av personer som har fulgt oppfordringene om å protestere mot den globale kapitalismes undergraving av demokratiet og vanlige folks rettigheter. I tillegg er protesten i USA og eksponent for den misnøye og skuffelse til president Barack Obama som særlig har vært uttrykt på den amerikanske venstreside, hvor man mener Obama ikke på noen måte har innfridd løftene om «change». Miljøspørsmål, en pågående krig, og særlig det at vanlige amerikanere er de som har måtte ta støyten etter at spekulanter og banker i grådighet og ansvarsløs spekulasjon, kjørte verdensøkonomien i grøften, har provosert et bredt sosialt spekter av amerikanere. Staten, det vil si skattebetalerne, er det som har måttet redde de private finansinstitusjonene fra totalt sammenbrudd, noe som forarger så vel paleokonservative som liberale og det man kan kalle venstreorienterte i USA.


«We are the 99 percent» er banneret de fleste stiller seg under, og henspiller på at finanseliten og de som styrer de vestlige samfunn og den globale kapitalismen, representer én prosent av befolkningsandelen. På deres uoffisielle hjemmesider, uoffisielle, fordi man ikke har noe etablert organisasjonsstruktur, heter det:

«We are the 99 percent. We are getting kicked out of our homes. We are forced to choose between groceries and rent. We are denied quality medical care. We are suffering from environmental pollution. We are working long hours for little pay and no rights, if we’re working at all. We are getting nothing while the other 1 percent is getting everything. We are the 99 percent.»


På denne siden og andre som occupywallst.org finnes ingen kompliserende ideologiske utlegninger eller dyptgående kritikk av kapitalismen etter stereotypisk marxistisk mønster. Man tilkjennegir at man er inspirert av den «arabiske våren», det vil si de protestene i Midtøsten tidligere i år, som bl.a. har ført til regimeendring i Egypt. Protester og opprør man i Vesten offisielt har valgt å tolke som demokratibevegelser, men hvor de videre konkvensene og egentlige mål for protestene er sammensatte og uklare. Denne uklarheten deler Occupy Wall Street med sine inspiratorer. Når man ser på gruppen av mennesker som deltar, kjenner man igjen elementer fra Attac, som gjennom sine offisielle representanter hadde et langt tydeligere definert ideologisk program, og fremsto tross at de forsøkte å nedtone det, som et ganske stereotypiskt venstreradikalt aksjonsmiljø med tilhørende fiendebilder. Men selv om fiendebildet den globale kapitalismen og finanseliten er den samme, har den pågående protestbevegelsen i sin amerikanske form valgt en bevisst tverrpolitisk, folkelig appell og holdt seg unna direkte ideologiske motivasjoner for sin protest. Det handler i retorikken om vanlige folks hverdag, det å klare seg materielt og ikke være prisgitt ulike aksjekonjunkturer, men derimot kunne få demokratisk innflytelse over egen hverdag:

«They are the 1 percent. They are the banks, the mortgage industry, the insurance industry. They are the important ones. They need help and get bailed out and are praised as job creators. We need help and get nothing and are called entitled. We live in a society made for them, not for us. It’s their world, not ours. If we’re lucky, they’ll let us work in it so long as we don’t question the extent of their charity.

We are the 99 percent. We are everyone else. And we will no longer be silent. It’s time the 1 percent got to know us a little better. On Sept. 17, 2011, the 99 percent will converge on Wall Street to let the 1 percent know just how frustrated they are with living in a world made for someone else. Let us know why you’ll be there. Let us know how you are the 99 percent.»


Flere såkalte eksperter har i norsk media forsøkt å minimalisere protestene fordi den ikke har noen tydelig ideologiske struktur eller målsetning, og det kan utvilsomt være en svakhet å ikke ha et definert program å samles om. Slike protester kan lett få et pubertalt «anti alt»-preg, men for øyeblikket er utydeligheten og retningsløsheten for protestene en styrke, da man slipper de vanlige ideologiske og politiske skrankene som oppstår ved ideologisk fundert, og da typisk nok venstreorientert, kritikk av kapitalisme. Man solidariserer seg med vanlige folk, folk som en selv, uten å tegne opp samfunnsutopier eller andre høytsvevende idealer. Man vil ganske enkelt ikke akseptere å være en kasteball lenger uten innflytelse eller makt over egen tilværelse, og man vil definitivt ikke være garantist for globale konserners og bankers mislykkede disposisjoner. Kritikk av nyliberalismen synes ikke å være langt unna.

Noen endring i seg selv vil neppe denne protesten avstedkomme, men den markerer og eksponerer en misnøye med dagens system og avstanden mellom de styrende og styrte i de vestlige demokratier som ganske sikkert har kommet for å bli. I Norge er oppslutningen fysisk minimal, men ser man på lignende forum og nettsteder som er utgangspunktet for Occupy Wall Street, så ser man at misnøyen og mistilliten til kapitaliseringen av folks hverdag er ganske så utbredt her òg. Det interessante blir å se hvilke alternativer som manifesterer seg i nær fremtid, og en fremgang vil i stor grad bero på om man klarer å holde seg unna koblinger til forutsigbare politiske stier og politiske forbilder de fleste vil la ligge igjen på historiens skraphaug, for ikke å si likhaug. I en tid hvor det er helt vanlig å hoppe rett fra Klassekampens redaksjon til redaktørstilling i Dagens Næringsliv, er reell systemkritikk sjelden vare, ettersom den selvpropagerte opposisjon for lengst er i posisjon. Samtidig er det interessant å merke seg hvor lite som behøves for å kunne mobilisere fysisk på grunn av og på tross av nettrealiteten som omgir oss. Men det er et reelt behov for å eksponere det faktum at et tverrpolitisk flertall i befolkningen ikke ønsker globalkapitalisme, ytterligere privatisering av offentlige tjenester, eller grenseløs markedstilpasning. Hva protestene vil innebære på lengre sikt handler mye om hvem som velger å være med og om man kan samles om noen konkrete punkter og krav. Så langt er det opp til hver enkelt av de som velger å delta å definere både protestens innhold og mål. I takt med tidens trend er derfor Occupy Wall Street på en og samme tid et globalt, antiglobalistisk, kollektivt individualistisk fenomen.

 

Relatert

Hva er neoliberalisme?

Fremtidens Norge

Demokrati eller folkestyre, har vi noe valg?

 

  • Problemet med ideologier er at de er rettlinjede, samt at de har klart definerte mål. Naturen er annerledes, den består av gjensidig sammenknyttede mønstre, eller “patterns”, som tilsammen danner “pattern Languages”, og er i sin natur morfogenetiske, slik naturen er det.

    Kapitalismen slik vi ser den i dag består av “antipatterns”, dvs. at den ødelegger nettverket av myriader av forbindelser som tilsammen utgjør et fordelaktig og bærekraftig hele.

    “Ironically, science itself has long since moved on. We now understand pretty clearly that the legacy of this linear approach is a series of disastrous, unintended consequences, compounding with each successive project: failures in the social environment, the ecological environment and, now, the economic system that governs the sustainability of our resources. We are generally aware that the old paradigm must give way to something more life-like—more able to create resilience and sustainability, and more able to serve the real needs of human beings. We understand that we must move beyond the old “Ponzi Scheme” models of depletion economics—leaving tremendous irresolvable problems to our grandchildren—and find a more regenerative kind of technology, and a more sustainable kind of settlement pattern, to counter the unfolding global disaster of modern industrial development.” – Michael Mehaffy and Nikos Salingaros

    Sitatet er hentet fra den absolutt fantastiske serien Michael Mehaffy og Nikos Salingaros i disse dager kjører i Metropolis Magazine, hvor de redegjør for Christopher Alexander sine teknologier:

    http://www.metropolismag.com/pov/author/nikos

    Personlig mener jeg at uten at vi inkorporerer Alexander sine teknologier i våre samfunnssystemer, så har vi ikke nubbesjangs. Men så regner jeg meg da også som Alexandrin.

    Det at kapitalismen, på lik linje med sosialismen, har blitt knyttet sammen med modernismen, er en absolutt tragedie:

    http://www.energybulletin.net/stories/2011-04-09/modernism-and-disconnection-life

  • Waldorf

    “En av de mange som har brukt Hegels bilde av tidspunktet for Minervas ugles flukt er den kanadiske økonomen Harold Innis (1894-1952). Innis setter to ulike former for kommunikasjon opp mot hverandre: det folkelige muntlige (the vernacular) og det skrevne ord (de lærdes latin). Det er et spenningsforhold mellom de to, sier han: gjennom det skrevne ord har de lærde makt og kan inngå i allianser med makthaverne. Den folkelige kunnskapen (the vernacular) forsvinner imidlertid ikke, den blir bare kneblet av kombinasjonen av makt og prestisje som danner kjernen i alliansen mellom det skrevne ord og makthavernes i deres felles kommunikasjonsmonopol. Så, i en prosess som har mye til felles med det Thomas Kuhn senere kalte paradigmeskifter, oppstår det et misforhold mellom kommunikasjonsmonopolets virkelighetsbeskrivelse og virkeligheten slik den oppfattes i folket. Det dannes en kløft mellom alliansen av lærde og makthaverne på den ene siden og folkelig kunnskap («den sunne menneskeforstand») på den annen side. Kommunikasjonsmonopolet brytes.”

    Sitat slutt, Erik S. Reinert
    Økonom og forfatter tilknyttet tenketanken Res Publica

    Verdens befolkning lider nå under en grotesk og ujevn makfordeling, hvor de som selv styrer det hele på toppen i hierarkiet ikke bare er grådige, men er antakelig sterkt psykologisk påvirket av svært usunne ideologier som ikke har rotfeste i fornuften/virkeligheten. Maktens proponenter forvrenger sitt egosentriske virkelighetsbilde. Ironisk sagt, skal man ikke bli overrasket over at de på toppen av pyramiden har trosretninger som munner ut i servil underdanighet for en ugle. Det finnes helt klart mange ulike vinklinger og perspektiv, samt ulike løsninger for å finne den dag, da “folket tok makten tilbake til gatene igjen”.

    Det er en kjensgjerning at de som har mest makt, også bruker mesteparten av sin tid, med meningsløse grublerier, for å bruke sine ressurser for å knekke det de selv ikke forstår: Etikk. “Essens i etikk er rettferdighet”, sitat Arne Johan Vetlesen.

    På en annen side:

    “I derfor Øvrighed fra Ploven meer ey tage,
    Giør Bonde til Regent, som udi fordum Dage,
    Thi gamle Griller hvis man fuldte derudi,
    Hvert Herredom, maa ske, faldt hen til Tyrannie”

    Jeppe på Bjerget, av Ludvig Holberg

    Den Politiske Kandestøber:
    “det er like galt at en kannestøper blir borgermester, som at en borgermester blir kannestøper”,
    også skrevet av Holberg

    Mennesket har ikke godt av makt. Det foreligger mye kunnskap om dette. Makt blir en sykdom. Man bør ikke fordrive “ondt” med “ondt”. Man bør fordrive “ondt” med godhet, og en kollektiv bevissthet. Spesielt når det nå finnes så mange av oss.

    Når vi er så mange, så burde vi lære av historien. Jeg er jeg helt enig med Alex Viken i å legge demokrati på den ene siden av den normative vektskål, og folkestyre på den andre siden. Det bør ikke være vanskelig å forutse naturlovenes premisser i forkant.

  • Maybe this movement is something closer to permaculture? It doesn’t has any ideology either, it’s all about mimicking natural systems. After all, is this such a stupid idea? Do we really need ideologies? Why not just create interconnected, fractal structures out of our societies, like ALL sustainable systems found in nature? For this we don’t need ideology, but a new kind of technology:

    – The Radical Technology of Christopher Alexander: http://www.metropolismag.com/pov/20110906/the-radical-technology-of-christopher-alexander

    – The Sustainable Technology of Christopher Alexander: http://www.metropolismag.com/pov/20110919/the-sustainable-technology-of-christopher-alexander

    – The Pattern Technology of Christopher Alexander: http://www.metropolismag.com/pov/20111007/the-pattern-technology-of-christopher-alexander

  • A.Viken

    Waldorf, takk for gode sitat og refleksjoner. Takk for informative lenker Øyvind Holmstad.

    Mennesket vil alltid gripe etter makt eller underordne seg den, bevisst eller ubevisst, så man kan egentlig ikke fordømme makten, like lite som man kan dømme det faktum at vi skal dø. Begge konsepter er en del av den menneskelige væren.

    Makt vil forekomme i enhver menneskelig relasjon, men det er hvordan makten utøves og balanseres som er det kriktiske, og ennå viktigere – maktens hensikt og konsekvens. Om maktens hensikt og/eller konsekvens er destruktiv spiller det liten rolle om den er legitimert av et flertall, den er fortsatt like destruktiv. Likevel kan man historisk konkludere med at de store sammenslutninger, imperier og store stater, hvor avstanden mellom de som styrer, en elite, og folket og det folkelige er stor, alltid står for fall. Disse stater og sammenslutninger som søker ekspansjon for å øke sin maktsfære, forvitrer gjerne i ekspansjonsprosessen. De små sammenslutninger ansvarliggjør den enkelte, ikke bare som en del av en folkemasse, men som et individ som er delaktig og medansvarlig i et fellesskap.

    Occupy Wall Street-bevegelsen er nettopp derfor en litt udefinerbar protest mot denne avstanden, denne erkjennelsen av at de styrende ikke lenger om de noen gang har vært det i dette tilfellet, er en del av fellesskapet. De dyrker sitt eget fellesskap og egne interesser, og anser folk som tilhørende en folkemasse som ikke vet sitt eget beste, og som de uansett ikke bryr seg om enten de kynisk setter kapital eller en virkelightefremmed og naturfiendtlig ideologi i førersetet.

    Når det kommer til ideologi vil man nok ikke kunne unnslippe -ismenes skygge fullstendig, det sittende system ar født av abstrakte ideologier. Derimot kan man gå mot alternative idéer til forskjell fra komplette dogmatiske systemer, som lager fremtidskart for hvordan et samfunn skal se ut og ikke minst styres,og reguleres, hvor virkelighet, menneskelighet og natur skal presses og manipuleres inn for at systemkabalen skal gå opp. En vei som både marxisme og liberalisme på hver sin måte, den ene med uffrihet som tvang, den andre med frihet som tvang, har vært toneangivende for.

    Det mange etterspør er et sett av fundamentale prinsipper og normer som er overpolitiske, og overideologiske. Ikke knyttet til parti eller eller et dogmatisk poltiskideologisk system, men knyttet til det grunnfestede, jordnære og naturnære. Bærekraftige prinsipper for småsamfunn og menneskelig samhandling som tenker utover sin samtid og tar ansvar for fremtidige generasjoner. De fleste ønsker ikke å tilhøre samfunnsstrukturer hvor de kun er anonyme individer i en masse, de vil tilhøre noe som vokser positivt i kraft av den gjerning de selv bidrar med i sin levetid og som videreføres etter sin levetid. Hvilket er grunnlaget for all sunn tradisjon. Du skal gi mer enn det du tar fra livet, og du vil da også selv oppleve livet som mer rikt, da dette som prinsipiell rettesnor vil medføre at du får tilbake det du gir i en organisk sirkel.

    Men for å komme dit, må ikke bare respekten, men og delaktigheten og ansvaret for naturen i kraft av de egenskaper mennesket besitter på godt og ondt, knesettes.

    Mennesket må ikke sette seg over, men innordne seg naturen, og idealer og ideologier som fører til forringelse av naturgrunnlaget og da dermed forutsetningen for liv, må erstattes av bærekraftige alternativer.

    AV