Passivitetens tidsalder eller hvordan leve bortenfor og med begrepene

Vi lever i en tid hvor det virker som om tenkningen ikke lenger verdsettes slik den engang ble gjort. Det mentale liv, intellektet, er bare nok en funksjon, nok et instrument, som i så og så mange ulike variasjoner er knyttet til tilsvarende antall funksjoner og nedenforliggende naturlige eller sosiale motivasjons- og årsaksforklaringer. Som mer eller mindre våkne tilskuere, i en passiv bevissthet, knytter vi oss snart til den ene tanken, så den neste, uten å kjenne noen særskilt intimitet med verken den som tenker eller det tenkte. Det er bare slik det er.

Av Ivar Sagbakken, filosof og redaksjonsmedlem KULTURVERK

«Den virile vilje er den organiske vilje. Den som ikke skiller mellom vilje og sannhet, mellom selvrealisering og kultur, mellom erkjennelse og liv. For vi skal alle dø.»

I dette mønsteret tilpasser vi oss og lar oss forme av det begrepsinnholdet som til enhver tid møter oss: vi godtar den mekaniske klangen til tempoet som leder tenkningen fra den ene slutningen til den andre, det ene inntrykket til det neste, og det ene drømmebildet til det påfølgende; og vi godtar avstanden mellom oss selv og tanken, mellom tanken og dens innhold, og mellom dette innholdet og oss selv. Og selv om vi ofte skulle tilkjenne oss selv en kausalkraftig medbestemmelse til våre tankeformasjoner, selv om vi nå og da opplever en ren og reell virkelighet i våre begreper, og selv om vi helst tar for gitt at verden vi ser og hører virkelig er slik den er også bakenfor våre ord og uttrykk, er det det motsatte som er tilfellet i vår reelle erfaring av tenkningen. Vi føler ingen reell kontakt med begrepene våre, vi føler ikke at vi «skaper» dem, at vi «er» dem. Og vi føler heller ikke at vi ser verden slik den virkelig er, at vi kjenner den, gjenkjenner den, er den, f.eks. i det vi opplever naturen, eller andre mennesker.

Likevel har vi aldri opplevd verden så «begrepslig», så tankemessig, som i dag. Vi har gjennomboret naturen med lover fra fysikk, kjemi, matematikk, medisin, biologi og informasjonsteknologi. Vi gjennomborer våre medmennesker, vårt samfunn, våre lover, med psykologiske, sosiologiske, økonomiske og politiske kalkyler. Vi kan se frem i tid hva gjelder vær og vind, bakover i tid ved hjelp av arkeologi og strålingsmålinger, oppover i rommet gjennom hypoteser og på tvers av rommet ved hjelp av signalmottakere og -sendere og lydbølgemanipuleringer. Alt hva vi omgås er anvendt intellektualitet og rasjonalitet. Men likevel erfarer vi begrepene om disse som «kun benevnelser», som symboler og speilbilder, som modeller, diagnoser og forklaringer på hva de egentlig er. Vi er ikke «gravitasjonskonstant», vi er ikke «kjemosyntese», vi er ikke «inflasjon», «rettferdighet», «demokrati», «schizofreni» eller «altruisme». Vi tar sågar alltid høyde for at disse begrepenes innhold alltid kan skifte og forandre seg. Og dette faktumet godtar vi, det er et sentralt ledd i hvordan vi erfarer vår egen tenkning.

Det er da heller ikke så fryktelig merkelig. Språket fungerer jo ofte slik, på dette nivået, og det er slettes ikke noe nytt. Det som derimot er nytt, i hvert fall om man legger hele den menneskelige historie til grunn, er vår erfaring av at denne refleksive rasjonaliteten er den eneste og høyeste form for tenkning mennesket er utstyrt med. Tenkningen er for det første bare en del av et mye større kompleks kalt menneskedyret, uten forrang på bekostning av de andre funksjonene; den er for det andre refleksiv, dvs. den er alltid betinget av noe annet, som den heller aldri kan komme i en virkelig levende kontakt med, enn mindre skape; og for det tredje er alternative, realistiske eller idealistiske forklaringsmodeller til syvende og sist kun tankefostre av den samme refleksive rasjonelle typen, hvis begrepsinnhold er abstrakt og sammensatt av ulike mentale funksjoner løsrevet fra deres egentlige posisjon, som f.eks. ordet «enhjørning», hvor hest er satt sammen med horn. Vår erfaring av virkeligheten, og dermed også vår erfaring av oss selv, vår egen tenkning, vårt mest intime og kreative organ, er med andre ord grunnleggende nominalistisk: «menneske», «verdi», «kjærlighet» osv. er alle kun begreper som bestemmes og defineres ut ifra deres midlertidige og relative betydning, de har ingen eksistens utover det å være en benevnelse. Og her stopper den menneskelige erkjennelse, og med den vårt inntog i og medeksistens med virkeligheten.

Tross visse forsøk fra ulike hold, som den tyske idealisme, eksistensialisme og sågar postmodernisme, har denne nominalistiske virkelighetsforståelse blitt værende som erfaringsgrunnlag hos mennesket siden sen middelalder. Og til tross for, for ikke å si på grunn av, ovennevnte forsøk på å forstå verden og mennesket så nøyaktig og detaljert som mulig, har den bare forøkt sin popularitet. Denne detaljhigenen har jo nettopp bevist at vi ikke står med en fot i sannhetens rike, i og med at den gang på gang avslører funn som vi bare kunne drømme om å se med det blotte supermannøye. Og med tanke på alle de teknologiske fremskritt og påfølgende materielle bekvemmeligheter som dette enkle og funksjonelle, og dermed tidsbesparende, erkjennelsesparadigmet har overrakt oss, er det vel heller ingen som ønsker seg tilbake til en virkelighetstilnærming før denne æra. Når mennesket har kommet så langt gjennom å betrakte seg selv og sitt eget begrep som blott navn, blott nomen, har man verken ønske om eller skjellig grunn til å strebe mot noe annet. Og så slutter man sakte men sikkert å tro på det også.

Så er spørsmålet, finnes det en annen måte å erfare virkeligheten, inklusive seg selv, på? Og i så fall, hvorfor er vi nå i en situasjon hvor vi er redde for å omfavne et slikt eventuelt erkjennelsesmotiv, og virkelighetserfaring, og hvordan er dette igjen et tegn i tiden?

Det man har som oversettelsesbakgrunn i det man snakker om tenkning eller fornuft hos de hellenske antikke og senantikke filosofer, er de greske begrepene logos eller nous, samt eidos – idé. Logos betydde for disse tenkerne, og denne sivilisasjonen, ikke bare fornuft eller ord, slik det ofte blir oversatt i dag, men også «verdens urgrunn» eller «tilblivelsens lov». Og i tenkningen tar mennesket del i denne skapende urgrunnen, gjennom å stå i de samme kreftene som selv skapte den, samt alt annet. «Tankens gnist (logos) kommer fra ånden og går inn i sjelen, og setter tankevirksomheten i gang» sier Plotin i Enneadene. Og fra denne logoskraften tennes nous, intelligensen eller intuisjonen om det reale, og setter oss i kontakt med ideene, eidos. Men det er nettopp her vi støter på det prekære. Ordet eidos’ betydning er nemlig av en dobbelkarakter, som de fleste vil klø seg i hodet av i dag. Fouten å bety «syn» eller «det man ser», har det også betydningen «det at man ser», altså selve erkjennelseshandlingen. Platon skuet ideene med sjelens indre øye, og var på samme tid delaktig i deres «tilblivelse». Man ikke bare skuer det evige, man gjør seg selv evig, man «lar tankens gnist sette en i gang» som Plotin sier, og når vi kjenner til at eidos, eller idelæren, også benevnes som formlæren, ideene som de evige former, kan det være riktig å si at mennesket gjenfinner også sin egen evige form idet det lar seg erkjenne eller inderliggjøre (inderlig-gjøre) av den formen det til syvende og sist er skapt av, og kan ta bevisst del i, i kraft av sitt menneskelige intellekt.

Denne epistemologisk-ontologiske virkelighetsforståelsen er på ingen måte unik for de gamle grekere. Vi finner koblingen mellom intellekt og syn (altså en synsaktivitet, like mye som det som sees, for merk at det her er snakk om syn, ikke blikk eller bilde) i nær sagt alle tradisjonelle erkjennelses- og erfaringsparadigmer, inklusive vår egen norrøne, gjengitt i eddadiktningen, hvor ordet ikke bare benevner, men skaper. Også i østlig tradisjon utgjør dette bildet av synet langt mer enn en metafor. Vi leser bl.a. i Digha Nikaya:

«[…] En mann kommer, motivert av selvtillit; ved slik å ha kommet, slutter han seg til ordenen; tilsluttet, han lytter; lyttende, mottar han doktrinen; ved å ha mottatt doktrinen, lærer han å huske den; han etterprøver meningen med det erindrede; gjennom å etterprøve meningen, godkjenner han læren; gjennom godkjenning fødes entusiastisk begjær; han kontemplerer; kontemplerende, trener han seg selv omhyggelig; trenende, realiserer han i sitt intellekt den høyeste sannhet i seg selv, og gjennom å penetrere denne sannhet med visdom, ser han»

 

eller i Vedanta, hvor Prajna, eller Prajnana, betyr integrert erkjennelse, over og forbi vijna eller vijnana, som beskriver diskursiv eller rasjonell kunnskap. I Mandukya Upanishaden leser vi:

«Denne (Prajna) er Herren over alt; Han er allestedsværende; Han er den indre, inderlige hersker; Han er kilden til alt; Han er opphavet og tilintetgjøreren av veseners universalitet»

 

Og denne Prajna er ikke noe som ligger utenfor menneskets intellekt, selv om det ligger gjemt for den umiddelbare bevissthet. Den er noe vi kan ta del i gjennom å åpne opp det indre øyet, trekke til side den egyptiske Isis’ slør, våkne opp fra søvnen, og virkeliggjøre det sanne. For både eidos og prajna vitner om noe som ligger over den rent refleksive bevissthet. Det er ikke slik at disse tradisjonene bare så noe mer, noe oppkonstruert, i de samme begrepene som vi nå opplever som nominalistiske. Denne nominalistiske rasjonaliteten var godt kartlagt og erkjent i disse tradisjonene: i den greske antikken beskrevet som dianoia, eller forstand, som ligger mellom doxa (sanseformodning) og allerede nevnte nous (fornuften); i India som nevnte vijnana, den umiddelbare og utrente erfaring av jivatma, altså Atma – essensen – i sin skjulte og tilslørte, jordiske dimensjon. Og i både tantrisk og buddhistisk tradisjon finner vi et skarpt skille mellom Prajna og Manas, sistnevnte forklart som det sanseinntrykkorganiserende og lavere sinnet, ikke ulikt hva vi i dag ville kalle rasjonalitet.

Likt for alle disse er kravspesifikasjonen som settes opp for den høyeste av disse fornufts- eller erkjennelsesformer: det kreves nemlig, for ikke å si ligger selvfølgelig i tingenes natur, at en delaktighet hos den erkjennende er aktivisert og gjort levende. Vi har ingen rett til å trå inn i værens rike uten at vi også er villige til å akseptere vår egen natur, og derigjennom stå som medansvarlig for denne væren. Det er som når en person blir viet tillit nok til å motta visse strengt klassifiserte hemmeligheter, som i en innvielsesprosess i en mafiaorganisasjon eller kriminelt nettverk: vedkommende må først selv utføre en mafiarelatert eller kriminell handling, slik at han forstår hvorfor og hvordan æreskodeksen fungerer med henhold til tysting osv. På samme tid er det ingen overdrivelse å påstå at denne måten å erfare verden på var langt mer utbredt enn hva man kan få inntrykket av om man leser en filosofi- eller religionshistorisk innføringsbok, hvor kun de mest lærde fremstilles i en elitistisk og hemmeligholdt virkelighetserfaring, gjemt borte fra den vanlige befolkning. Ikke minst skyldes dette de foregagne tider og kulturers konsensuelle og godtatte måte å betrakte «utvikling» på, både på det makrokosmiske og individuelle enkeltmenneske-mikrokosmiske plan. Virkeligheten, erkjennelsen inkludert, var ikke preget av proggresjon, men snarere det motsatte. Og slik er også et individuelt erkjennelsesprosjekt en vei innover og tilbake, fremfor utover og frem. Det greske ordet for sannhet, aletheia, beskriver dette nærmest fullstendig, i og med dets betydning av å avdekke, avsløre, gjenerindre. Man stiger opp av Lethes flod (a-letheia), og erindrer hva som man gjennom ens menneskelige skikkelse er blitt skjult fra. Slik også med Isis’ slør i egyptisk metafysikk, med Maras samsariske grep i buddhismen, og Atmas eller Selvets ulike «kapsler» i Vedanta. Sannheten er en åpenbaring av det som engang var skjult, og dette skjulte er kun skjult i den grad vi ikke evner å se at det er vi selv som skjuler oss fra oss selv. Dette kan vi gjenerindre, idet vi husker hvordan vi selv var med på å skape oss selv, utifra de universelle skapelseslover, en delaktighet som ikke bare tilskrives vår mulighet til å erkjenne virkelighetens urgrunn, eller Logos, men også vår antatte opprinnelse og tilbliven fra denne urgrunnen. Dette er ikke bare verdens urgrunn, det er også vår urgrunn, og den kan se seg selv gjennom vår aktive inngåen i Logos, gjennom nous, inn til ideene, eidos, det endimensjonale – og samtidig alt-dimensjonale – synet. «I begynnelsen var Ordet», står det i første Mosebok. Ordet, her som alltid, er Logos. Fornuften. Verdens urgrunn. Gud. Menneske. «Av ord søkte ord meg ord på ny» står det i Håvamål. Og dette utgjorde den grunnleggende og tillike folkelige erfaringen i fordums tider.

Men språket forandrer seg, og så gjør det logiske og intensjonale mottakelighetsregisteret i et menneske og i et folk. Man kan ikke bare peke tilbake og si at alt var bedre før. For å forsøke å forstå denne virkelighetserfaringen, og samtidig forstå at det her ikke dreier seg om en spesifikk kultur eller et spesifikt, sært åndelig miljø som hadde disse spesifikke erkjennelsesparadigmene, for så og si at tidene forandrer seg, må man sette problematikken inn i vår egen tid, for så å se om, og i tilfelle hvordan, vi kan gjenerindre denne måten å se på. Og om det ikke skulle lykkes er det likevel nyttig å undersøke hva i vår tid som stenger for disse eventuelle erkjennelsene. For det virker som om vi i vår tid fullstendig har gitt opp å engang forsøke. Hva er problemet? Er det vi som har rett, er dette et uttrykk for progresjon, utvikling, er eidos, prajna, logos, kun relative tankefostre? Og kan man likevel, på tross av denne troen på egen tid, peke på enkelte uttrykk og erfaringsmåter som hindrer oss i vårt erkjennelsesarbeid og i vår dagligdagse erfaring av verden, og som godt kunne vært mer musikalsk, balansert og sann? For enten er det slik at metafysikken selv må være impotent. Eller så er det vi som er metafysisk impotente.

Som vår tittel antyder utviser vår tids rasjonalitet og intellektualitet en passiv form. Og selv om vi har godtatt dette passiviteten som riktig, gjenkjenner vi ikke oss selv som passive forstandsvesener, nettopp fordi perspektivet er nøytralisert og stoppet opp i denne passiviteten. Passiviteten er et patentert og monopolisert paradigme, og utvisker dermed sin verdi som passiv. Man forklarer alt og alle ut i fra det nominalistiske virkelighetsbilde, alt er bare et resultat av noe annet, nedenforliggende. Men samtidig er man dermed nødt til, lik solipsisten, å bite seg selv i halen, ettersom nominalismen som begrep selv må kunne forsvares innenfor dens eget forklaringsbilde. Nominalismen er kun en idé, kun et begrep, kun et nomen. Så la oss gå litt bort fra den rene begrepsrasjonalismen, og se hvordan mennesket tenker verden, erfarer verden, tar del i verden, gjennom sitt intellekt og åndelige skyts, i en tid hvor åndeligheten er død.

For den er jo det. Ikke bare Gud, men åndeligheten er død. Og grunnen til det har vi egentlig allerede forklart: åndeligheten krever en aktivisering av vårt innerste, et innerste som i sin tur kan tre inn i det virkelige værende bak begrepene, noe vi i dag altså ikke lenger mener er mulig, da eksistens og fornuft er atskilt. Åndeligheten, ja sågar tenkningen, er død. Filosofi som disiplin er verdsatt til null. Den er en lek, et impotent overflødighetsfenomen hvis eneste funksjon er å fremstå som den litt mystiske på festen, eller få en søt pike på den selvsamme fest til å vise fram mer enn hun normalt ville ha gjort. «Hva skal man med filosofi» er det første man blir bedt om å spørre seg selv på de ulike filosofiske instituttene rundt omkring i landet. Og da ikke som ledd i en sokratisk selvpenetreringsøvelse, for quizmasteren selv vet ikke svaret. Hva skal vi med filosofi, hva skal vi med tenkningen. Selv professoren vet ikke svaret. Så hva skal man tro?

Det heter seg at vi lever i kvantitetens tidsalder. Dvs. ikke det forjettede, men det fortettede land. Og slik også med logikkens landskap. Et landskap hvor ting enten er sorte eller hvite, enten betinget eller ubetinget, enten sanne eller falske, gode eller onde. Enten menneskelig eller overmenneskelig, middel eller mål. Slik også med vårt intellekt. Om rasjonaliteten, som tross alt har bragt oss dit vi er i dag, skulle vise seg bare å være middel, til et enda høyere, og virkeligere mål, og som fortsatt skulle gå under benevnelsen fornuft, ville alle våre oppfinnelser, nyinnvinninger og teknologiske fremskritt vise seg å være en bløff. Om rasjonaliteten er et instrument, i første omgang en bro mot den høyere fornuft, og i andre omgang et middel til pur selvoppholdelsesdrift, altså nærmest en blott arbeider i hierarkiet, skulle vi reagere med skuffelse og ikke så rent lite forlegenhet. Da er den plutselig ikke, for da inngår den bare som ledd i noe annet, og ifølge den nominalistiske lære så er den da altså ikke. Slik har vi vendt oss til å betrakte de eventuelle høyere sannheter, såvel som den frigjorte, egenartige intellektuelle intuisjonen som noe skummelt, farlig og dystert. Både det absolutt frie og det absolutt sanne/evige/faste, ses på med skrekk, og vi ønsker helst en trygg tilværelse i mellom. Det realistiske, idealistiske gir oss angst. Men så gjør også den eksistensielle angst som møter den som har gjennomskuet de nominalistiske konsekvenser. Slik som Sartres Roquentin i Kvalmen opplever sitt møte med en tilfeldig parkbenk, hvor han sier:

«[…] det er en benk, som en slags åndemaning. Men ordet blir hengende igjen på leppene mine: vil ikke klebe seg til tingen… Tingene har frigjort seg fra sine navn. De er der, groteske og hårdnakkede, veldige og det virker tåpelig å kalle dem benker eller å si noe som helst om dem: jeg er blant Tingene, de unevnelige. Alene, uten ord, uten forsvar omringer de meg, under meg, over meg, bak meg. De krever intet, de trenger seg ikke på: de er der.»

Vi opplever således angst både i møte med konsekvensene av vår egen erfarte virkelighet, og i forhold til hva som måtte overgå denne erfaringsvirkelighet. Så vi lukker oss inne i en lunkenhet, en klam og innesluttet tilværelse, hvor vi lar ordene tenke oss, lar valgene velge oss og begjærene begjære oss, i stedet for noen gang å spørre oss selv hvor de kommer fra, hvordan de bør få leve seg ut, eller hvilken plass de bør ha i en menneskeorganisme som er hierarkisk oppbygget. Roquentins løsning er å akseptere denne skjebnen om å stå utenfor tingene, og videre oppleve friheten som han er kastet ut i, i en prinsippløs eksistens, som positiv, i og med at den gir utfordringer i form av ansvar og plikt, altså en viss kreativ glede. Også hos Camus aksepterer Sisyfos sin skjebne, hans inkapabilitet til å bryte igjennom dette evinnelige, gjentakende, passive arbeidet, gjennom å late som om det er et viktig arbeid han bedriver. Å lure seg selv synes å være den eneste løsningen for et menneske, og to filosofer, som allerede har godtatt det nominalistiske paradigmet.

Det som riktignok er felles for dem alle er ikke først og fremst at verden/eksistensen er vondt, kvalmende og absurd, men at væren og essensen er skremmende. Sartre går så langt som å postulere at mennesket er dømt til å være fri, likesom for å poengtere at det ikke er væren han er redd for, næhei, det er verden som er grell, tenk å være dømt til å være fri! Det er en oppkonstruert og døddrukken innstilling og erfaring av virkeligheten, liksom mannen med sosial angst forsøker å dekke over sin feighet gjennom å poengtere at det neimen ikke er lett å sitte hjemme heller, det er mye som må gjøres og tas hånd om! Og dette fordi at dersom vondheten hjemme var borte, såvel som vondheten i verden var borte, var vondheten, her som bilde på selve eksistensen, meningsløs, altså triviell, tom og meningsløs. Likeså med rasjonaliteten, dersom den skulle vise seg å være blott et instrument, blott en kreasjon, siden det er begrepenes innhold som styrer dets intensjon. Og således frykter, og siden fornekter, man både det som er over rasjonaliteten, og rasjonalitetshegemoniets egentlige konsekvenser. Det siste har dog de franske eksistensialister skam nok til å unngå, tross alt.

Forenklet kan man derfor kunne påstå at det ikke er på bakgrunn av metafysiske kontemplasjoner at man har fornektet menneskets tilgang til Sannheten med stor S, eller denne sannheten i seg selv, men snarere på grunn av en absurd frykt for å løsrive seg fra den middelmådige underbevisste angsten i det hele tatt. Vi frykter det sanne fordi det betyr at vi må oppgi det usanne, slaveriet, som vi har lært oss å elske så høyt, og har dermed oppkonstruert et falskt slør mellom oss selv og virkeligheten. Og dette sløret består i uviljen til å handle, ikke i uviljen til å tenke. Det er uviljen til å aktivisere tenkningen, intellektet, fornuften, for deretter å se hva vi finner, fordomsfritt og værenssøkende. For det er nettopp dette aktive elementet som vår tid har gjemt for oss, og det totalt grunnløst, om vi igjen skal være så freidig å hoppe over en god del av de moderne filosofihistoriske krangler. For i det aktive, i vår reelle anskuelse, vår er-kjennelse, som i Platons nous, forsvinner ikke dianoia; den ses bare i sitt rette lys. Heller ikke den vanlige huskvalmen trenger å forsvinne, den bare får en annen plass i hegemoniet. Dianoia er både instrument/middel og fullverdig virkelig og meningsfullt for mennesket, på samme tid. For av nous, og dets deltakelse i logos, oppstår, eller rette sagt nedgår dianoia, liksom også maya, og dens tilsvarende bevissthet, er sprunget ut av atma i den hinduistiske metafysikk, og ikke er vondt i seg selv, med mindre man unnlater seg erkjennelsen av at menneskets misjon i maya er å gjenfinne atma i maya. Kun forglemmelsen (Platon), søvnen (Vedanta), manien til ignoranse (Buddha), er ondt, og da ikke av noen annen grunn enn at det fornekter seg selv, da menneskets intellekt nettopp har evnen til det motsatte. Rasjonaliteten har sin plass, og sine begrensninger – absolutt! Her kan vi virkelig stemme i med nominalismen – men disse begrensningene utgjør kun en liten del av hva det vil si å være mennesket, og hvordan det er mulig for dette mennesket å erfare verden og virkeligheten. Og det er frykten for dette hierarkiet som er den virkelige absurditet.

Vi snakker altså om aktivitet, om liv. Og det er dermed her vi må skille mellom de to begrepene virilitet og vitalitet, det første grunnleggende aktivt og potensielt ubetinget, det andre statisk (ikke dødt dog) og i prinsippet betinget/manifestert. Virilitet (lat. mann, styrke), forstått som metafysisk begrep, beskriver noe mer enn det blott levende, det beskriver også det levendegjørende, det oppreiste og vertikale, altså en form for selvskapelse. Det er en holdning til virkeligheten som kan sidestilles med dette utsagnet fra Upanishadene:

«Enhver som tilber en annen Guddom enn sitt Selv, som tenker: ‘Han er en annen enn Jeg’, har ingen kunnskap. Han er lik offerdyret som gis til gudene»

Dette virile og ideelle ønske om å avsløre det relative som relativt og det essensielle som essensielt betyr dog ikke at det relative brytes ned og forsvinner. Det betyr bare at man setter et ønske om å leve ut, eller levendegjøre en virkelighetserfaring som samsvarer med hva ens høyeste form for erkjennelse tillater. Det betyr at man velger i stedet for å bli valgt, at man ønsker og vil, fremfor å bare gjøre eller bli gjort. Og ikke nødvendigvis med makt, som i en vulgær-Nietzschiansk Übermensch-tankegang, som har gitt opp evigheten til fordel for å kunne beseire det forgjengelige som allerede er beseiret, men med et reelt ønske om å ikke bare tolke, men å være, og siden oppleve at dette å være er hinsides den rasjonelle moralismes oppkonstruerte skille mellom hva som er godt og ondt. Og der igjennom kan man våge å erkjenne det Platon forsto når han satte «det sanne» sammen med «det gode». Dette forsvant idet Descartes gjorde tvilen til den filosofiske plattform, og dermed den impotente passiviteten, som lar seg herske av ord. Men ordene fører ikke mennesket, det er mennesket som fører ordene, og når denne aktiviseringen tiltar, inn i den virile innstillingen, kan vi begynne å se og innrømme det positive elementet i oss selv og verden, fremfor bare å rømme fra det negative, og man kan se at sannheten – fremfor kun å være sann og dermed frigjørende for mennesket – også er god og positiv, nettopp i kraft av å være sann, nettopp i kraft av å være liv, av å være medskapelse. Derav vil det være riktig å si at den frie vilje samsvarer med den virile sannhetssøkerens erkjennelse av at det sanne og gode er ett, fordi frihetens overvinnelse av godt og ondt ikke fører en inn i nøytraliteten, men inn i positiviteten. Dette er hemmeligheten bak Platons budskap om at det sanne også er det gode, og det er den samme hemmeligheten som skjuler seg bak de kristne mystikeres sammenstilling mellom den menneskelige frihet og erkjennelsen av at «Gud er god».

Ånden må altså bli herre i eget hus igjen, liksom Aristoteles også påpekte i det han definerte mennesket, og dette blir det kun dersom det igjen evner å erfare seg selv som noe annet enn slave av dets egne kreasjoner.

Denne snuoperasjonen er selvfølgelig ingen enkel oppgave, og var det heller ikke i de tradisjonene vi har sitert her. Forskjellen var imidlertid at man erfarte virkeligheten slik. Man erfarte tenkningen som reell, og som noe i seg selv, og samtidig erfarte man dette «i seg selv» som noe positivt, sant, godt og grunnleggende energisk, som overgikk de egoistiske og fysiske behovene man fra tid til annen måtte kjenne på, og som i bunn og grunn er relative siden de verken varer eller fører noe varig med seg. Kun begrepene varer i dag, og de varer heller ikke særlig lenge. Utfordringen er å føre våre liv forbi dette flyktige, relative. Men det jeg indirekte har forsøkt å vise, gjennom å ikke forsøke å vise det, er at tiden ikke lenger evner å motta dette budskapet rent intellektuelt eller rasjonelt. Da ender man ofte opp med å bli beskyldt for idealistisk naivitet eller metafysisk, uanalytisk, svermeri. Og dette kan man ikke klandre noen for. Det nest beste man kan gjøre er å henvise til at også antikkens helter hadde teknologiske innsikter og skisser både til tannhjulprinsippet, taljeprinsippet og de hydrostatiske lover, og at dampmaskinens oppfinner ikke er Watts, men Heron fra Alexandria, det hadde seg bare slik at de ikke fant noen verdi i disse innsiktene, ja de ble rent ut ofte skamfulle over sine oppfinnelser, grunnet følelsen de gav av overmot og distansering fra det rene (Arkimedes er kanskje det beste eksempelet). Det beste man deretter kan gjøre er å henvise tilbake til holdningen, innstillingen og aktiviteten som ligger bak muligheten for denne erkjennelseserfaringen. Og videre formidle at dette ikke dreier seg om et blindt, egoistisk selvrealiseringsprosjekt, slik man ser det i vårt moderne byttelånssamfunn, men at det har utgjort essensen og virkelighetserfaringer i hele kulturer, hvis nivå av egoisme og maktbegjær har ligget betraktelig lavere enn vårt. Sannheten og med den det sanne, kan ingen, ikke engang Gud, forandre. For denne aktivitet, denne virilitet, utgjør ikke bare en halvpart, sammen med selve erkjennelsen, men er selve erkjennelsen, om man er oppriktig og motivert nok til å oppsøke den i en tid som ikke lenger har den som paradigme. For vi lever ikke først og fremst i rasjonalitetens tidsalder; vi lever i passivitetens tidsalder.

Verden forandres gjennom øynene som ser, og øynene står ikke stille. De har sine lag med slør som kun kan brytes opp innenifra. Frykten for å trekke disse slørene til side er ikke bare grunnlagt på vår varhet for lyset som måtte slippe inn, men også i ansvaret det er å bære lyset som siver ut. Vi frykter det fordi vi er redd for å falle og miste balansen, men glemmer at det er dette lille lyset som i det hele tatt gjør oss i stand til å stå oppreist. Gjennom å omfavne lyset omfavner vi kun oss selv. Og det kan være tungt nok. Men det kan være nyttig å huske på at dersom det skal så lite til for å miste balansen, så var kanskje ikke den balansen vi allerede hadde så fryktelig stabil likevel. Man må rive seg løs fra denne følelsen av at man vil komme til å miste noe dersom man forsøker å se seg selv og urgrunnen i samme åndedrag, som om dette krever en hengivelse av naiv grad. Dette kan kun forekomme om man hengir seg fanatisk. Men om man virkelig går inn i en sammensmelting av viljen og erkjennelsen, hvor veien og målet glir i hverandre uten at de to også mister sin egenart, har man ikke råd til å være fanatisk. Ganske enkelt fordi man nå har for stor respekt for sammenhengen mellom sannhet og helse. I et abstrakt forhold til kunnskap er man ikke engang bevisst dette forholdet. Derfor blir man også ofte syk da.

Den virile vilje er den organiske vilje. Den som ikke skiller mellom vilje og sannhet, mellom selvrealisering og kultur, mellom erkjennelse og liv. For vi skal alle dø. Og en tid etter vår død, kort eller lang, er vårt navn tilslutt utvisket, vi huskes ikke. Det eneste oppriktige vi kan gjøre er å komme så nærme vår væren og virkelighet som mulig, samt innenfor vår egen tids eksterne og naturlige rammer, skape og gjennomleve verden etter beste eksempel. Her kommer også tradisjon inn. Som noe verdifullt. Som samfunnsmessig manifestasjon og symbol på de evige ideer. En helhet, en enhet, et samhold, en kultur, forankret i det evige som ikke ligger utenfor, men inne i hver enkelt av urgrunnens barn. Moderne individualisme forholder seg ikke til noen av disse. Heller ikke det siste, paradoksalt nok. Og i dette paradokset ligger mye av hemmeligheten bak en forståelse av vår tids mennesker. Disse erkjennelsene er det viktig å gjøre seg, og minst like viktig å få ut til et folk som i stadig større grad, grunnet de passive kreftene som gir krefter til negativiteten, ødelegger for hverandre. Verdi kommer ikke gratis for oss mennesker. Og om vi går glipp av den er det kanskje ikke så farlig, vil mange sikkert si. Men det finnes ikke noe mer viktig enn dette. Så er det opp til oss selv å bestemme hvor vidt vi føler oss kallet, i god positiv ånd, til å skape en verden det er godt og meningsfullt å bo i.

Det overforstående er egentlig såre enkelt. Men det må sies så enkelt, fordi denne enkeltheten ofte er det som mangler blant både hattemakeren, filosofen og kongen av vår tid, som graver seg ned i finurligheter og detaljer, nysgjerrig og avhengig av det syke, det maniske, skylappene, spesialiseringsekspertisen, det passive, det refleksive, ikke-seende, som aldri trenger å virkelig se innover, stoppe opp og for et øyeblikk ettersøke hva det er i en som ser, hva det er som er. Denne enkelheten, som jo er det største som finnes – den oppriktige selverkjennelsen – er glemt. Og det er vår viktigste oppgave å gjenfinne den, for så å spre den til våre enkeltmennesker, før detaljene og de alkymiske eksperimentene kan begynne for de som er interessert i akkurat det. Hvis ikke vil livet fortone seg som ren og skjær hobby for den enkelte, og totalitær løgn og meningsløshet for de mange.

 

Relatert

DET NAKNE MENNESKET

Essay: En mann, et liv og et luksushotell

 

  • Gere

    Det är en individualismens tidsålder, där det är viktigare att framstå som om man är ett tänkande väsen inför andra – än det är viktigt att faktiskt söka och finna något värdefullt själv. Du skall ha de rätta böckerna (och låtsas läsa dem), lyssna på den rätta musiken, och åtminstone ha en “planerad” karriär av rätt sort. Gärna skall du också framstå som att du kommer från en “fin” familj, och att du har avsevärt större ekonomiska tillgångar än vad du faktiskt har. Gamla nordiska normer som t.ex. uttrycks i talesätt som tyska “War als schein” har fallit bort helt. Detta uttrycks också i Eddan så som:

    Tvagen och mätt
    ride mannen till tinget,
    fast klent han är klädd!
    Över skor och knäbyxor
    ej skamsen någon vare,
    ej heller över hästen,
    fast han har en dålig!

    Inför den tidigare nämnda typen av människor gäller följande förhållningssätt:

    Jag råder dig, Loddfavner,
    men råd må du taga;
    du får fördel, om du följer dem,
    de bli goda att begagna.
    Ord skifta,
    aldrig du skall
    med dåraktig dumbom.

    Det är följaktligen ganska så tragiska tider, där varje form av helhjärtat engagemang åtföljs av avundsjuka och illvilja (utan att de själva bryr sig om att försöka prestera något), samtidigt som ingen vill ge någon deras rättmätiga beröm och stöd för sina insatser, oavsett om dessa sträcker sig bortom personliga intressen eller ej. “Supportrar” kan finnas där, men de uttrycker aldrig sitt stöd förrän personen och deras initiativ läggs ned.
    Den typen av undermänsklig attityd tenderar tyvärr att i det långa loppet utsläcka “vilja” och kraft hos de som faktiskt har den inneboende. De som sitter på denna faustiska vilja blir därmed mer eller mindre ofrivilligt också individualister, som avskärmar sig och liksom väntar på en ny gryning där deras kvalitéer faktiskt uppskattas, och inte ses på med avund och hånas utan annan anledning än just avundsjuka och eget tillkortakommande.

  • A.Viken

    Godt poengtert kommentar, Gere.

    Det er jo nettopp det som er tragedien, at de som har evner og vilje til å prestere noe ikke bare for seg selv, men for fellesskapet og noe større, grunnet andres passivitet, egoisme og konformisme selv blir passive. Som du godt beskriver i din avslutning:

    “De som sitter på denna faustiska vilja blir därmed mer eller mindre ofrivilligt också individualister, som avskärmar sig och liksom väntar på en ny gryning där deras kvalitéer faktiskt uppskattas, och inte ses på med avund och hånas utan annan anledning än just avundsjuka och eget tillkortakommande.”

    Ja, det blir jo slik at når andre ikke er villige til å ta del i å løse utfordringene eller støtte de som vil forsøke løse dem, så blir det slik at de med egenskaper til å kunne se løsninger blir tvunget til indvidualisme, for å overleve.

    “Divided we fall” er et utsagn med alt for mye sannhet i seg.

    Men som den velfunderte teksten over viser, mennesket har forlatt ånd og Guddom, og dermed seg selv. Tvilende og fulle av angst klamrer man seg til det fysiske livet som tomme skall som flyter snart her og snart der på tilfeldighetenes havstrømmer.

    AV

  • Siverto

    Hvor skal man dra, om ikke inn i seg selv?
    Hva har vi anderledes i dag?
    Hvorfor føler jeg meg så tam… Jeg jobber godt når det er gøy, sliter ellers..
    Hva er bra? Hva er dårlig? Definer glede…

    Jeg er avstumpet. Satt i bås av kone, barn og samfunn. Tjen penger, ikke si sånt, ikke tenk slik, ikke reager slik.
    Hvor er “jeg” lenger.. Har jeg visnet helt? Føler meg maktesløs.. Kan man bruke ord som manipulerende og terroriserende som mann mot kvinne? Er alt min feil.

    Gleder meg til …..