Sex som dogme

Fri sex, løsrevet fra relasjon og samfunnsbindinger har utviklet seg til å bli et fundamentalt dogme i den vestlige senmoderne sivilisasjon. Og som med alle dogmer og friheter, innebærer også denne begrensninger og konsekvenser.

Av A. Viken, redaksjonsmedlem KULTURVERK

Forestillingen om fri sex til tross for mediainflasjonen med sex som tema, fremstilles fremdeles som et opprørsk paradigme, ennå posisjonen og makten for lenge siden har dette som sitt fremste moralske aksiom. Sex selger seg fremdeles som noe skittent, dirty, nærmest ulovlig, unntatt i visse kvinneblader for godt voksne, hvor det fokuseres på trygghet, men selv der dukker det opp råd som er ment å piffe opp sexlivet for de eldre. At virilitet og sexlyst naturlig nok ikke er en konstant gjennom livet etter at barn er skapt og oppdratt, det er vanskelig å svelge for disse som hevder seksuell nytelse som om det var en menneskerett.

Seksualitet er en voldsom kraft, det er en primærkraft tett forbundet med våre dypeste instinkter, knyttet til overlevelse, men og til vår status som mennesker i forhold til andre i en sosial sammenheng.

Seksualitet og slik den organiseres har alltid reflektert maktstrukturer, kultur, tradisjon og religion, ikke minst. Den har aldri vært fristilt, da det er en umulighet all den tid mennesket ikke står ensomt i et objektivt rom hvor det kan handle etter lyst og impuls uten konsekvenser. Mennesket er fortsatt ikke et selvskapt vesen. Selv i dag hvor den forespeiles å være fri, er seksualiteten noe som man kanskje mer enn noensinne forhandler om. Da den ikke lenger er bundet av en fast relasjon, må sex skaffes eventuelt gjennom ulike overtalelsesteknikker, en gitt situasjon (som ved ruspåvirkning) eller umiddelbar autentisk gjensidig attraksjon og ulike variasjoner av dette. Men hvor fri er den, all den tid den hele tiden gjennom alle massemedia pådyttes en fra barnsben av, både online og offline? Seksualiteten er der i all underholdningsindustri, markedsføring av klær og alt mulig annet. Irrelevant av hva som selges, dytter man gjerne en veldreid rumpe opp i trynet ditt. Det patetiske utsagnet som kommer fra liberalistisk hold om at det bare er «å skru av» er tåpelig da de færreste er klare for å leve en eneboertilværelse isolert i en tømmerkoie. Man kan i liten grad reelt velge om man følger med eller er en del av offentligheten, og som barn og ung kan man ennå mindre velge. Offentligheten er mer invaderende enn noensinne, fordi den møter oss visuelt overalt i alle media, uten grenser. Sex selger, og de fleste kjøper i alle aldre. Nettpornoen har og gjort den upersonlige sexen til allemannseie, småjenter og smågutter får her modernitetens store gave, nemlig sex uten ansvar, servert på et flimrende fat, i tillegg til et samfunn av tittere som ser vekselvis lystent på dem som småvilt eller markedsaktører.

Men som med andre friheter, så kan man spørre seg hvor fritt det er i den grad man ikke formidler konsekvensene av utøvelsen av friheten. Og hvor fritt valg har man om ikke alternativer forespeiles med tilhørende konsekvenser? Som konsekvensene av et aktivt seksualliv som begynner tidlig (for mange før den offisielle lavalderen, ikke uvanlig i 13–14-årsalderen). Statistisk sett er det en haug med internasjonale undersøkelser i forhold til tidlig debut og mange sexpartnere, som viser vanskeligheter med å bygge varige forhold, problematisk selvbilde/selvrespekt, seksuelt overførbare sykdommer, dårligere immunforsvar generelt etc. At de som lever i det man før ville kalle barndom nå opplever seksualiseringen på et tidlig stadium, både som objekter og forbrukere, har blitt diskutert, men da kun seriøst for de spesielt interesserte. Foreldre, skole, media, marked og staten selv, har ingen motforestillinger. Det vil si noen virkelig protest er ikke hørbar. Fra de ulike politiske miljøene som er representert i besluttende organer, er det samstemmighet og bifall fra høyre til venstre, med unntak med et og annet forutsigbart lite knyst fra den konservative falangen i KrF. Men de er heller ingen hørbar stemme, og deres holdninger er mer styrt av dogmer enn en dypere forståelse av det menneskelige, i sine forutsigbare, nærmest pavlovske reaksjoner. Forestillingen om det individualiserte og frigjorte seksualliv er ikke noe som har kommet fra folkedypet som et krav, som noe som den vanlige mann og kvinne har tilkjempet seg. Tvert om har det blitt hevdet både fra et individfokusert og markedsorientert liberalistisk høyre og fra et antitradisjonelt, marxistisk venstre, hvor man har sett familien og tradisjonelle samfunnsstrukturer som undertrykkende. I dag er man prisgitt dette moralske kompromisset mellom materialistiske høyre- og venstrekrefter, som finner hverandre i sosialdemokratiet.

Norunn Ottersen Seip skriver i en sjeldent direkte kommentar i Morgenbladet, «Når sex blir ideologi»:

[…] Bak den absurde formeningen om at klitorisstimulering hører hjemme i læreplanen, ligger tanken om at å fremme en riktig seksualitet vil føre til riktige samfunnsborgere. Demokratisk og likestilt sex gir demokrati og likestilling altså, og «fascistisk sex» gir fascisme. Vestens seksualitet er et ideologisk prosjekt, startet av idealistiske 68-ere og ført ut i folkedypet på en fascinerende effektiv måte.

Et eksempel på hvor effektiv denne prosessen har vært, er den livsfjerne påstanden om at voldtekt ikke har noe med sex å gjøre, men kun handler om makt. En åpenbart irrasjonell påstand, som er gjentatt så mange ganger at den går for å være sann. Men et seksuelt overgrep har selvsagt med sex å gjøre, i tillegg til makt og dominans, og en setning blir aldri sannere av å bli gjentatt om og om igjen.

Les resten her

«Everyone belongs to everyone», heter det i Huxleys humanistiske nytelsesdystopi Brave New World. Individet er tross retten til nærmest ubegrenset nytelse, løsrevet fra familie, kjærlighet, kultur og tradisjon; det handler bare om kjøtt mot kjøtt, materie og tilfredsstillelse av impulser. Privatlivet ditt tilhører markedet og/eller samfunnskollektivet; det er en forbruksvare som alt annet. Vi skal bruke og forbruke hverandre så lenge vi fysisk kan. Derfor kan den selvfølgelig mye omtalte NRK-produksjonen Trekant som nå får sin oppfølger (Les tankevekkende kommentar av Hans Rossavik her), presentere flirende, vanlig ungdom, som prøver ut pornografiens hele repertoar på statens regning med større deler av befolkningen som tilskuere.

Det alvor og den intensitet som måtte finnes i dypere erotisk utforskning, noe vår kulturhistorie er rik på, er nå hensatt til hvermansens overfladiske visuelle forestillingsevne og flaue, pinlige praksis. Men seksualitet knyttet til kjærlighet og en forpliktende relasjon, og ennå verre, bevisst seksuell avholdenhet, det er tabu. For den som hevder det må det være noe galt med, om ikke han/hun kan knyttes direkte til et religiøst samfunn. Dessuten blir og den som setter ansvar og konsekvenser hvor seksualiteten inngår i et helhetlig perspektiv, sett på som en trussel mot den skjøre og oftest syltynne overbevisningen som fri sex har blant de fleste, og de yngre. Og det å skjerme og hegne om seksuallivet, det å kunne oppleve det, dyrke det, uten invasjon og inflasjon gjennom offentlighetens pornografiske øye, er en frihet som må tilkjempes målbevisst, ettersom den ikke formidles av noen autoritet i samtiden.

Den mest alvorlige konsekvens av sekusaliseringen av offentligheten, er voldtekt, med hele spekteret av festvoldtekter til de mest brutale overfallsvoldtekter. Men dette settes aldri i sammenheng med «fri sex»-dogmet i den fiktive samfunnsdebatten om temaet, hvor egentlig alle som blir hørt er enige om dette som et absolutt nødvendig gode. Fraværet av ansvarlige relasjoner og en tydelig definert seksuell identitet innenfor en kultur med tilhørende grenser, er noe som ikke diskuteres, annet enn i en større politirapport om emnet, «Voldtekt i den globale byen».

Kaj Skagen kommenterer den «Moderne voldtekten» i Dag og Tid slik på bakgrunn av politirapporten:

I ei typisk moderne valdtekt vert ikkje ei uskuldig og kysk jente overfallen av ein framand overgripar med «ukontrollerte drifter», heiter det i rapporten. Valdtekta skjer mellom nærast likeverdige partnarar. På grunn av ei «endring i vår seksualkultur» og ei «stor økning i eksperimentell seksualitet» er «jentene langt mer aktive enn tidligere». Dei har gjerne på førehand ei rik røynsle med mange partnarar og teknikkar som «analsex og erfaringer med sadomasocisme, kvelning, gruppesex, jentesex o.l.». Skilnaden mellom «overgripar» og «offer» er at «hun i ettertid har opplevd hendelsen som voldtekt, mens han har opplevd den som positiv».

Det tyder at jenta set i verk og er med på seksuelle handling­ar ho etterpå angrar på, og melder partnaren for valdtekt for å halda ved like sjølvbiletet som den grenselause sexen med ein framand braut ned. Såleis gjeld politi­meldingar ofte ikkje eigentlege valdtekter, men er uttrykk for anger og skuldfråskriving i freistnaden på å «gjenopprette selv­respekten i etterhånd av en seksuell relasjon man opplever som krenkende».

Med denne skildringa minner politianalytikarane samtida om at seksualitet og personlegdom, kjønn og person, heng tett saman. Lausrivinga av denne saman­hengen råkar identiteten. Den nye seksualkulturen, som oppfordrar og legg til rette for ein seksuell praksis der menneska ikkje lenger regulerer seksualiteten sin ut frå normer og val på eit menneskeleg og personleg plan, trugar sjølvrespekten til mennesket.

Les resten her

Så hva står man igjen med, hva er valget for den enkelte i offentligheten som deltager i samtiden? Man får presentert på den ene siden som gufset fra fortiden et seksualfiendtlig kristent dogmatisk livssyn (og nå i den senere tid, muslimsk) og på den andre siden et tøylesløst og ansvarsløst seksualliv hvor den eneste grensen er voldtekt (som nå er i ferd med å bli ganske så flytende i og med den voksende «vennesex»-kulturen (filmen Friends With Benefits, eksemplifiserer dette), oftest i forbindelse med alkohol- og ruspåvirkning) og pedofili. Dette er og Vestens siste moralske skanse, du skal ikke ha sex med barn og du skal ikke tvinge med vold noen til å ha sex med deg. Dette er det verdigrunnlag som unge og barn skal forholde seg til og som man mener gir en frihet som skal gi et lykkelig liv.

Men meningen som så med mye annet i det senmoderne samfunnseksperimentet, ja, seksuallivets hensikt, den formidles ikke.  Fordi den ikke finnes, utover orgasmens impulsstyrte tomhet. Den samme tomhet som denne isolert sett meningsløse aktiviteten skaper, fører til at man for å døyve angsten som mennesker flest føles når de får smake litt på meningsløshetens og dermed nihilismens dype avgrunner; fører til at seksualdriften blir noe som benyttes for å døyve den eksistensielle angsten mer enn å skape noen varig glede. Ringen er sluttet.

Seksuallivet har i førmoderne kulturer ikke minst vår egen førkristne, vært knyttet til det helligste, livsbejaende og livsforsterkende; syklusen liv–død–liv som vi alle er en del av. Nytelsen har vært betraktet som naturlig, men ikke som løsrevet fra relasjonen, tosomheten eller samfunnet omkring. Organisk og gjensidig bundet til et forpliktende fellesskap, bortenfor senere syndsbegreper som både kristendogmatikere og pornografer serverer oss som forutsigbar tese og antitese. I et samfunnsperspektiv er dette tilsynelatende uendelig langt borte, og fremmed fra den forenklede sort–hvitt-fremstillingen som tabloid massemedia fremelsker. Mann og kvinne er redusert til ren fysikk og objekt for hverandres fysiske nytelse og utnyttelse.

Den unike, lidenskapelige, men like fullt varige kjærligheten med tilhørende erotisk liv, er det knapt noen som egentlig tror på utenfor TV-skjerm eller filmlerret, men alle vil ha den. Man må uansett ståsted forsøke å finne frem til andre som i størst mulig grad deler ens eget syn, ikke bare på seksuallivet, men livet generelt for å ha en mulighet til å lykkes på området, all den tid forholdet til sex er blitt ideologisert og sier mye om ditt forhold til samfunnet og andre mennesker ellers. Dette er en vanskelig øvelse, for ikke å si prøvelse, som for flere og flere varer livet ut, uten at man egentlig har lykkes. Ensomheten vil nok bli påtagelig for mange etterhvert som sexpartnere kommer og går, og for dem som velger å stå utenfor kjøttmarkedet.

Den dogmatiske «frie sexen» er kostbar og de færreste kjenner prisen før det er for sent å treffe de rette valgene for det livet du egentlig ønsket deg.

Relatert

Blue Valentine – Kjærlighet utgått på dato

Sucker Punch: En tolkning

Constanze (om kjærligheten)

STELLA POLARIS – et filmatisk kjærlighetsdikt fra nord

Sagaen om Kormak – en fortelling om kjærlighet og krig