Ensomhet – refleksjon i ord og lyd

En gang for lenge siden hørte jeg en historie om hval, og at de er sosiale flokkdyr. Det mystiske i historien gikk ut på at en hval opplever liknende følelsesmessige tragedier som oss mennesker. Historiefortelleren fortalte at i enkelte tilfeller blir et individ i en flokk utstøtt, av grunner ukjente for forskere fra hele verden.

Tekst og musikk (se nederst) av Henrik Huste

Den utstøtte hvalen svømmer bort fra sine gruppemedlemmer. Skjebnens ironi er at en hval i utgangspunktet er en god svømmer, og er vant med å leve på dypt farvann, der den er i sitt rette element. Intervallet mellom å holde pusten, for så å svømme opp til overflaten, er noe intet menneske klarer. Fortelleren fortalte at den utstøtte hvalen automatisk søker grunt farvann, i frykt for å drukne. Med stor sannsynlighet finner den en sandstrand som virker trygg. Den streber seg inn med sin majestetiske kropp, og til slutt blir den sittende fast. I desperasjon søker den hjelp fra andre artsfrender. Instinktivt sender den ut infrasignaler som kan oppfattes av andre hvaler, på flere hundre kilometers avstand. Andre artsfrender registrerer signalene, og kommer til unnsetning. Uvitende om at de ikke har egenskaper som gjør at de mestrer en situasjon i unaturlige omgivelser, svømmer de selv mot stranden, og strander. Hvalene som har kommet til unnsetning, blir også desperate, og sender ut sine infrasignaler til andre artsfrender. Etter hvert kan det ligge opptil noen hundre hval på stranden, som til slutt tørker ut, og dør. De dør sammen, side om side.

Den samme fortelleren fortalte meg om elefanter i nasjonalparken Okavango i Afrika. Han var på en reise i en annen verden som han aldri ville glemme. På avstand fikk han se en gruppe elefanter, som samlet seg rundt et medlem, liggende livløs på bakken. Den døde elefanten var gammel. De andre elefantene beveget seg på en helt spesiell måte. De strøk varsomt med sine snabler over den døde elefanten. Det var som om de innåndet den siste duft av et medlem i flokken som de kjente så godt. De så ut til å sørge dypt over denne elefantens bortgang. Øynene deres ga uttrykk for noe av det innerste i dem.

Jeg hørte en gang en historie om et menneske som var så ensom. Han hadde mistet kontakt med sin familie, på grunn av uenighet og konflikter. Han var ganske godt opp i årene. Sikkert rundt 80 år gammel. Han var ikke sikker på hvem som kunne klandres, så den eneste han følte han kunne skylde på, var seg selv. Det var jo ingen andre å snakke med. Han følte en dyp lengsel etter sin familie, men følte seg ikke verdig til å ta kontakt med dem igjen. Han orket ikke en gang tanken på å bli avvist. Etter mange år, holdt han ikke lenger ut tomheten. Han forsøkte å komme i kontakt med andre. Etter en stund, fant han endelig noen ytterst få, som ville prate med ham. Han var tydelig merket av sin skjebne, og han forsøkte å skjule sin smerte. De ble litt kjent, og etter en lang tids sosial omgang med bridge-aftener, begynte han å føle seg trygg på dem. En kveld begynte praten å løsne, og de fortalte om sitt innerste. Denne mannen var forsiktig, og overveide nøye sine ord, i frykt for å virke avstøtende. Da det var hans tur til å fortelle om sitt innerste, ble hans følelser overveldende. Alle disse årene med den dypeste sorg, smerte og lengsel gjorde at han impulsivt og beveget sa:

«Hjelp, jeg er så ensom.» De andre rundt ham stusset, og så ut til å føle seg ukomfortable. Den ene sa: «Du har nok godt av å komme deg ut litt oftere. Det går nok bra, skal du se.» En annen nølte, men følte seg svar skyldig, og sa: «Du må ikke synes så synd på deg selv. Det har ingen misjon å grave seg ned i selvmedlidenhet, vet du».

Var de selv redde for å strande på den samme stranden, tørke ut og dø?

 

Plankton War – lydklipp

Audio clip: Adobe Flash Player (version 9 or above) is required to play this audio clip. Download the latest version here. You also need to have JavaScript enabled in your browser.

Happiness is a Sad Song

Audio clip: Adobe Flash Player (version 9 or above) is required to play this audio clip. Download the latest version here. You also need to have JavaScript enabled in your browser.

 

Relatert

Mann og Natur: Havet, den perfekte stormen og en tsunami

Penetrer ditt hjerte

  • Frode Veungen

    Dette rører meg så fordi jeg føler mange ganger det samme.
    Takk

    • Frode Veungen

      liker plankton war

      • Henrik Huste

        Jeg kan ikke si annet enn takk, Frode!. Hva er en musikkskaper uten publikum? En som kommuniserer med seg selv?

    • Henrik Huste

      Åpenhet er viktig, og det skal du ha honnør for! Denne teksten fremhever begrepet “ensomhet”. Det er noe mer her: Alle gode ting er tre, men ikke bestandig?
      “Av grunner ukjente for forskere”. Vitenskap: Hvor skal skapet stå, i forhold til viten?
      “Unnsetning” – handling. Hva må vi ta vare på, og når skal vi gjøre det?
      Alt henger sammen med alt, selv om det er uoversiktlig? Derfor må vi ta høyde for dette, noe vi ikke har gjort, hittil? Er Plankton War oversiktlig, sett fra et mikrobiologisk perspektiv?
      “Intervallet mellom å holde pusten, for så å svømme opp til overflaten, er noe intet menneske klarer”. Klarer mennesket å holde et intervall mellom lyd, og stillhet, og så lyd? Bør dette stille intervallet bestå av refleksjon, handling, og ettertanke?
      Det viktigste: Dette uttrykket er en appell fra dyreriket til oss, om å ikke glemme våre varme følelser for dem, også det vi ikke har oversikt over. Da kan vi også gjenvinne våre ekte følelser for vår neste, slik at vår neste vil gjenvinne varme følelser for sin neste.
      Det tror jeg på.

  • Geir Nordheim

    Veldig bra refleksjon i ord og lyd!
    Læringen er kanskje at en selv er fortapt i det en støter noen ut av fellesskapet. Før eller senere strander en på den samme stranden som den utstøtte.
    Hvis en vil unngå å strande så må en bidra til at de rundt en har det like godt som en selv. Da er det vel ekte medfølelse?

    …i dag skal det søren meg leves :-)

    • Henrik Huste

      Takk for gjennomtenkt og hyggelig kommentar, Geir. Jeg liker dine ord: “læringen”, og “bidra”, og “ekte medfølelse”. Medfølelsen er ikke alltid lett å oppnå. Noe kan ligge i veien. “Frykt”, og ikke “feighet”. Alle frykter vel ensomhet. Ingen er stor mot den. Selv ikke en stor, majestetisk hval.