Demokrati eller folkestyre, har vi noe valg?

Det stunder om noen timer til kommunevalg, igjen er det monomane «eldre, helse, skole»-valgmantraet som gjentas som noe nytt og revolusjonerende fra alle partihjørner. Men hva har valg  og demokrati å si egentlig, og hva med folkestyre, finnes det overhodet i stemmeseddeldemokratiet? Hva innebærer egentlig stemmeseddelen, ansvarliggjøring, eller ansvarsfraskrivelse?

Av A. Viken, redaksjonsmedlem KULTURVERK

I morgen er det valg sies det, et misvisende begrep all den tid valgene er høyst begrenset og påvirkningen på det du velger er mer enn diskutabel. Kommunevalget skal være småsamfunnets valg, hvor man skal kunne påvirke kursen i det område man bor, lokalt selvstyre en fin tanke. Men det blir med tanken, for sentraliseringen av politisk makt er ikke av ny dato, og reelt sett så støtter alle partier opp om dette da de ser sine partiprogrammer som overordnet hva folk måtte mene i valgperiodene.

Et kommunestyre er redusert til en administrativ byråkratisk enhet, hvis valg består i å fordele tildelte midler og eventuelle inntekter, samt foreta upopulære kutt der penger ikke strekker til – omfordele, omprioritere i en evig sirkel, fra den ene til den andre. Folkestyre snakkes det sjelden om, man bruker heler det ganske så tomme og manipulerende ordet demokrati, da blir ikke diskrepansen mellom det lokale folkestyre og det representative demokrati, det vil si partistyret, så iøynefallende. Morsomt nok så illustrerte Jens Stoltenberg dette nylig ved å bruke både folkestyre og demokrati som to forskjellige størrelser i en og samme setning. Slik markert han at demos («folket») i demokrati, ikke er det essensielle. Det essensielle er partiene selv, som lik bedrifter med sine egne organer prioriterer sin egen vare, sine produkter og tjenesters omsetning fremfor alt. I tillegg handler det om det apparat som er bygget opp rundt dette. Kommunene er en utgiftspost, og er en lavere divisjon i forhold til rikspolitikkens eliteserie.

Morgenbladets Hans Rossavik skriver poengtert i kommentaren «Liksomfolkestyret»:

[…] Norge er et sentralstyrt land, og sentraliseringen har bare tiltatt. Riktignok er kommunene og fylkene store forvaltningsenheter. Stadig flere ansatte dytter på voksende summer, men de gjør det ikke etter lokale vedtak. Det meste – og stadig mer – bestemmes i Oslo. Kommunene er gjennomføringsorganer.

[…] Denne utviklingen er – grovt sett – venstresidens bidrag til å uthule det lokale folkestyret. Arbeiderpartiet og SV elsker sentralstyring og vil ha minst mulig av kommuner som velger ulikt. Et godt eksempel, brukt i boken Lokalt demokrati uten kommunalt selvstyre av Eivind Smith og Harald Baldersheim, er kunnskapsminister Kristin Halvorsen (SV). Hun forlangte i fjor at kommunene skulle prioritere skole foran eldre og funksjonshemmede. KS, det tidligere Kommunenes Sentralforbund, svarte at staten ikke hadde gitt penger til noe spesielt løft for skolene. «Det sier de alltid,» sa Halvorsen i et tv-intervju. Intervjueren spurte om hun altså var skuffet over hvordan kommunene brukte pengene. «Ja, det er jeg. På dette området trengs det sterkere sentralstyring,» svarte statsråden.

På dette området også, kunne man tilføye.

Les resten her

Det øverste sjiktet i partiene fremtrer ofte som noe ganske annet enn de kommunepolitikere man møter, det føles litt som forholdet mellom ansatte man møter og markedsføringsavdelinger og bedriftsledelsen. Kommunepolitikeren er stort sett lojal mot sin bedrift; sitt parti, men det er ofte uten overbevisning, ettersom den gnisten som han/hun gikk inn i partiet med ofte er brusten etter å ha møtt døve ører og ikke minst en øredøvende taushet og desinteresse fra sine rikspolitiske overhoder.

Demokrati, det er et utall ulike regimer som har brukt begrepet demokrati, som ofte blir abstrakt når man ikke som Hardangeraksjonen så treffende gjorde setter «demokrati = folkestyre». Men det finnes kommunepolitikere som besitter noe mer konsekventhet og ben i nesen i forhold til det de er satt å forvalte enn partitro rikspolitikere. Granvin Arbeiderparti i Hardanger som fikk 40 % ved forrige valg, har nå lagt ned sitt lokallag i AP samt at de nå nedlegger sine verv (se reportasje hos NRK). Det går an å ha integritet, selv som politiker, selv om det hører til sjeldenhetene. Og med overkjøringen av Hardangerfolket i den etter hvert godt kjente monstermast-saken viste man med ettertrykk at den lokale folkemeningen i valgperioden betyr ingenting så lenge den ikke kan påvirke utfallet av et valg.

I teorien kan ethvert styre legitimere seg som demokrati om det kun tar stemmerett ved representative valg som utgangspunkt. Røret om «demokratiske verdier», hva nå det skal bety, og som merkverdig nok får passere selv blant eller oppegående, skal vi ikke berøre nærmere her, annet enn at det er like uforpliktende tåkeprat som forhandlinger om fremtidige klimakvoter. Det ansvarliggjør ikke. Hverken den styrende eller de styrte.

Og det er ikke merkelig, da den eneste tid partiene gir antydning til å møte folket er under valgkamp og lovnadene er like forutsigbare som 17. mai-taler. Da er man tvunget til å sikre kundemassen til sitt parti, og må selge seg som best man kan. At varesortimentet er det samme gamle, utgått på dato egentlig, og at folk likevel diskuterer dette høylydt hver gang som om det var noe nytt på gang, det er derimot mer bemerkelsesverdig. Eldre og skole er på tapetet igjen som hovedsaker, og så lenge jeg kan huske en valgkamp har de vært det. Og de eldre blir eldre og sykere, mens de som ennå ikke har blitt pleietrengende håper og tror man skal kunne betale seg bort fra en trist og ensom alderdom, hvor man kun er redusert til en utgiftspost.

Som en grotesk, men ikke mindre virkelig illustrasjon på forholdet mellom statsmakt og lokal folkemakt og naturvern, en av de første monstermastene som nylig har kommet opp i Ålvik i Hardangerfjorden.

Politikerne tropper opp på aldershjem og eldresentre med innlærte TV-glis, alt skal bli bedre nå, denne gangen, virkelig. Skolene enten de ramler i hodet på elever eller skal løftes av egalitære kunnskapsløft med lærere som har valgt sitt yrke som siste utvei for en lite imponerende akademisk karriere, der er det samme sangen, valg etter valg. Helse, vel vi kan den sangen og, forskjellen er om man priser private som skal tilpasse tjenestene sine fortjenestemarginer eller det offentlige, som må tilpasse tjenestene sine statlige overføringsmarginer. Derimot er de strukturelle rammene og betingelsene som styrer hele den politiske utvikling, ikke minst de økonomiske forutsetningene som styres av globalkapitalistiske avtaleverk, ikke til valg, hverken i kommunevalg eller stortingsvalg. De tas ikke opp. Enn mindre de prinsipielle fundamentene for demokratiet som postuleres.

Så hva nå med det lokale representative selvstyret? Desentralisering, det er et nøkkelbegrep som kunne være en alternativ retning, det vil si gi kommunene det selvstyre de opprinnelig ideelt sett var ment å ha, som lokalstyrte småsamfunn. Da vil man kunne ha direktedemokrati, det vil si folkestyre i praksis, etter sveitsisk modell. Da blir og befolkningen ansvarliggjort for sine valg. Men er det så enkelt? Både ja og nei. Ja, en slik modell, som den sveitsiske, hvor man og har utstrakt bruk av folkeavstemninger, regionalt og lokalt selvstyre innefor en føderativ nasjonalstat er fullt ut gjennomførbar i Norge, og passer på mange måter både demografi og sinnelag historisk sett. Nei, fordi de fleste vil ha både og, de vil ha statens ensrettede egalitære velferdsmodell som i størst mulig grad skal sikre det samme offentlige tjenestetilbudet over det ganske land. Statlig trygghet innebærer og statlig kontroll og sentralstyre.

En reell desentralisering til fordel for lokalsamfunnene og et reelt folkestyre, vil innebære at det blir forskjeller på godt og ondt mellom de ulike småsamfunnene. Det er det ikke mange som er beredt til å akseptere under rådende forhold. En alternativ modell er en klar avgrensning av statlig ansvarsområder til å gjelde mantraet skole, helse og eldreomsorg samt forsvar og nasjonal infrastruktur, hvor den statlige skattepotten fordeles likt per person i den respektive skattekommune. Så får kommunene sørge for midler til lokale prosjekter utenfor det nasjonal ansvarsområde på annet vis. Men dette er en av flere mulige variabler, det man kan spørre seg er hvorfor stemme, hva vil man oppnå, og hva håper man å oppnå.

Frihet snakker både høyre- og venstresiden om, men hvilken frihet, frihet for hvem og til hvilken pris? Hva innebærer friheten om den benyttes av noen i en valgperiode til å ødelegge unike naturområder og naturressurser som har vært der så lenge mennesket har pustet på disse breddegrader, for all tid? Skal noen egentlig ha denne friheten til å ødelegge livsgrunnlag, natur, er det noe man kan og bør innrømme enkeltmennesker om man har et dypere økologisk perspektiv. Det parlamentarisk politiske valg medfører ikke ansvar, ettersom man ved å putte en valgseddel i en boks overfører ansvaret, men det ansvaret forplikter heller ikke den styrende. Ord forblir ord i det representative demokrati, og de essensielle beslutninger som er styrende for systemet er ikke til valg, og diskuteres knapt av noen politisk kommentator utenfor de snevre akademiske sirkler som offentligheten ikke lytter til uansett.

For egen del er det lite å oppnå i forholdet til valget om noen timer, ganske enkelt fordi de endringer man ønsker er fundamentale, og selv med et potensielt styrket lokalstyre er tiltroen liten per i dag når man ser hvordan enkelte kommuner sikler etter naturødeleggende kraftutbygging, hvor nærnaturen gladelig ofres for en sprengfull kommunekasse, og strandsonene og attraktiv utmark okkuperes av halvkorrupte kameratklubbers utbyggingsprosjekter i småkommuner. Selv om en del lar seg påvirke av valgstemningen, vet de fleste innerst inne, at det ikke kommer noen større endring etter valget, uansett hvilken side av den oppkonstruerte politiske skillelinjen borgerlig eller sosialistisk som vinner frem, det er ikke valget og velgerne som styrer Norges kurs for tiden. Likevel er det mye godt engasjement i lokal-Norge, for nærnatur, primærnæring, egen virksomhet, folkekultur og visjonær fremtidsbevissthet og ansvar. Det er dette engasjementet som er ryggraden i lokalsamfunnet og som gir mangfoldet av regionale og lokale identiteter. Det er disse menneskene som er den kraften som kan fornye Norge strukturelt, kulturelt bærekraftig og varig. Men dette fanges ikke opp i dagens fastlåste politiske struktur, fordi den lytter ikke, og ser ikke lengre enn til neste valg.

Frihet forplikter, burde være devisen, også den politiske frihet.

Et demokrati uten bærekraftige prinsipper, er ikke bedre enn det prinsippløse diktatur. Hva som savnes er et prinsipielt forpliktet folkestyre som må forholde til at de forvalter ressurser ikke bare for seg, men for alle kommende generasjoner og alt levende omkring dem. Dette forvaltningsansvaret ligger der nå, selv om ingen politisk kraft per i dag tar det. Dette er ikke utopisk eller uvirkelig, men vil til syvende og sist være den eneste alternativ om man ønsker en levende planet med et rikt biologisk mangfold. Men om jeg stemmer under nåværende forhold så skulle det være på en person som setter sitt forvalteransvar og den lokale forankring over partitilhørighet, og som lytter ikke bare til nålevende, men til fremtiden og de som kommer etter oss. I mellomtiden handler det om å virke og bevisstgjøre om alternativer som setter relasjonen natur og menneske først, så følger det andre naturlig.

 

Relatert

Kommentar: Jordbruket under proletariatets diktatur i skyggen av 1. mai

Fremtidens Norge

Dypøkologien

Apokalyptisk likegyldighet eller funderinger i en undergangstid

  • Waldorf

    Dette er klartenkt, og veldig, veldig godt skrevet.

    “Man bruker heller det ganske så tomme og manipulerende ordet demokrati, da blir ikke diskrepansen mellom det lokale folkestyre og det representative demokrati, det vil si partistyret, så iøynefallende”

    “Ord forblir ord i det representative demokrati, og de essensielle beslutninger som er styrende for systemet er ikke til valg, og diskuteres knapt av noen politisk kommentator utenfor de snevre akademiske sirkler som offentligheten ikke lytter til uansett.”

    Er det snakk om en logisk kollektiv kortslutning i demokratiet, slik vi kjenner det i dag? Jeg ser intet behov i å granske representative politikeres logikk, det har jeg gitt opp. Jeg har derimot ikke gitt opp å rokke ved folkets refleksjoner rundt hva vårt demokrati skal innebære.

  • A.Viken

    Takk så mye, Waldorf. Ja, jeg får sitere det jeg nettopp skrev til kommentatoren Oberon:

    […]Ja, størrelsen “folket” berøres sjeldent, da den innebærer en konkret gjensidig kollektiv forpliktelse og ansvarliggjøring mellom folk og de som skal representere, styre folket. Som nevnt i en min siste tekst, så utydeliggjør og usynliggjør begrepet demokrati som benyttes av de fleste ideologier med definisjonsmakt i dagens samfunn, det faktiske ansvarsforholdet.

    Likevel er det ikke slik at jeg setter noen lit til folkets oppvåkning alene som om et folk i seg selv representerer en rettferdig entitet som i seg selv gjøre rett bare de får tilstrekkelig direkte innflytelse. Likevel setter jeg mer liet til en slik styringsmodell prinsipilet, enn en hvor avstanden mellom de styrende og de styrte og beslutninger som tas, er så stor og abstrahert som idag. Flere burde få og ta ansvar for sine nære omgivelser etter en desentralisert modell, kall det gjerne direktedemokrati, hvor man blir involvert i lokalsamfunnene. Men for at en slik modell skal ha noen menning så må det skje i forbindelse med et paradigmeskifte, det vil si en bevisstgjøring av ansvaret mennesket har for alt levende i sine omgivelser, og sine egne handlinger sett i en helhet av fellesskapets handlinger. For å si det enkelt, mer demokrati, eller flere rettigheter til indvidet, vil ikke i seg selv føre til en slik bevisstgjøring.

    Med dagens konsumkult rundt individet vil man lett kunne få beslutninger som fattes ut fra lommeboken og kortsiktig egeninteresse i ennå mer grell forstand, da lokalsamfunnenes struktur henger fast i nåværende system. Da mange kraftkommunenens disponeringer er tydelige tegn på dette.

    Den logiske kortslutningen i forhold til den økologiske helhet mennesket inngår i, og langsiktige konsekvenser av den politikk som føres, tilhører ikke bare politikere. De er gjengs blant folke flest og. De fleste politikere er egenetlig i sin bakgrunn ganske så vanlige “folk” de og, men de formes av systemet de trer inn og gjenneom å bli en aktiv deltager i det, så godtar man premissene som er satt. Det gjelder forøvriog for hvilket som helst system, uavhnegig av hvor “godt” eller “ondt” det er. Kan et system reformeres innenfra, ja, men det er sjeldent, og uansett så skjer ikke det av seg selv, men under press av tvingende omstendigheter eller en opinion som blir så sterk og entydig at den ikke kan ignoreres.

    Men folk utenfor posisjon er mer rede til å lytte da de ikke er bastet og bundet av egeninteressen til dette systemet, derfor er folkeopplysning og positiv arbeid, som naturvern, viktig. Men det må være et naturvern som er forpliktende og som begynner der du bor. Det har liten hensikt å gi en hundrelapp eller ti til Regnskogsfondet eller tro at du har vernet naturen fordi du kjører en elektrisk bil eller spiser økologisk merket mat, om du gir blaffen i vernet av naturen der du bor. Naturvernet bør virke som konsentriske sirkler utover fra hjemstedet til lokalsamfunnet, til regionen, til nasjonen og videre ut globalt.

    AV

  • Rune

    Dette var en veldig interssant og godt skrevet tekst!

    Det at lokalsamfunnenes struktur henger fast i nåværende system, som du skriver, er tydelig i forhold til dette med jordvernproblematikken, der mer lokalt selvstyre trolig ville ha betydd mer nedbygd matjord enn om staten hadde hatt mer å si. Grunnet at den enkelte kommune ikke trenger å ta konsekvensene ved stadig å forringe og ødelegge egne lokale naturressurser, man kan bare importer fra fjerne himmelstrøk og dermed la andre ta konsekvensene. Det er ikke gitt at neste generasjon kan importere de ressursene en er avhengig av, feite lommebøkker til tross, når kampen om ressurser av alle slag – også de primære – hardner til.

    Om hver kommune, region, fylke og nasjon måtte ta ansvar for å forvalte sine egne ressurser og ikke bare kunne hente ressurser fra andre områder, altså at man hadde satt grenser, da hadde kanskje ansvarsbevistheten og ansvarligjøring tvunget seg fram. Selv tror jeg det må en alvorlig krise til før noe slikt skjer, desverre. Jeg tror det blir naturen selv som setter grenser, ikke det “opplyste” egosentriske moderne menneske. At hele globaliseringen kun er muliggjort av billig ikkefornybar energi som brukes opp raskere og raskere i takt med økende globalisering, bør være en tankevekker for enhver om hvor overlevelsesdyktig dette systemet er på sikt. Alt avhenger av hvor lenge strømmen av billig energi fortsetter.

    Det er trist at den enkelte kommune, grisgrendt som sentral, sikler om det samme: vekst, vekst og atter vekst; befolkningsvekst og økonomisk vekst – også kalt utvikling – hvor kvalitet gjerne ofres for kvantitet. Og det er patetisk å se på to nabokommuner som konkurrerer om å underby hverandre i tilbud for lokke til seg en bedrift som IKEA eller annet som det er nok av allerede. Interessant er det at befolkninsvekst sees på som utelukkende positivt, som om økt befolkning i en kommune i seg selv bare skulle være positivt for lokalsamfunnet.

    “Røret om «demokratiske verdier», hva nå det skal bety, og som merkverdig nok får passere selv blant eller oppegående, skal vi ikke berøre nærmere her, annet enn at det er like uforpliktende tåkeprat som forhandlinger om fremtidige klimakvoter. ”

    Haha! Ja, demokrati er da vitterlig en styreform og hvilke verdier som skal løftes fram blir vel opp til folket å avgjøre!

  • A.Viken

    Takk for innsiktsfull kommentar, Rune!

    Du påpeker det vesentlige i teksten i forhold til et reelt fungerende demokrati som i meningen folkstyre, nemlig dette med ansvarliggjøring. Ansvarliggjøring av såvel småsamfunn, storsamfunn som enkeltmenneske. Dette skal ideelt sett fungere som et gjensidig forhold med plikter og rettigheter, og burde ikke minst hatt fellesskapets interesser som tar med naturen og naturressursene og ansvaret for fremtiden og fremtidens generasjoner som en fundamental bestanddel i all utøvd politikk. Det er ingen menneskerett å fornekte virkeligheten i forhold til å ta inn over seg konsekvensene av en rovdrift på naturen som vi alle er en del av ubevisst eller bevisst.

    Du oppsummerer og tilstanden i distrikts-Norge:

    “Det er trist at den enkelte kommune, grisgrendt som sentral, sikler om det samme: vekst, vekst og atter vekst; befolkningsvekst og økonomisk vekst – også kalt utvikling – hvor kvalitet gjerne ofres for kvantitet.”

    Det er den globale virkelighet i et nøtteskall – alle skal strekke seg etter det samme, den samme materialismen skal være ideal, mal og nav for hele samfunnsutviklingen pent pyntet på med uforpliktende slagord om universelle menneskerettigheter. Hvilke rettigheter gir man naturen, kan man enkelt spørre, og hvilken rett til et meningsfylt liv oppfylles om alle strukturer er fundamentert i forbruksvekst som den vestlige globale kapitalismen er? Er det frihet? Gir det rom for å utvikle seg som menneske, eller er det andre jordnære og mer levedyktige verdier som er mer essensielle og som burde være sikret for mennesker flest?

    Ja, retorikken om “demokratiske verdier” er en underlig form for nytale og er et maktspråk som egentlig ikke sier annet enn at en makstruktur velger å kamuflere sine verdier som demokratiske for å legitimere dem uten at de har en faktisk legitimitet som om de skulle være vedtatt konkret i en avstemning. Derimot er det interessant å diskutere et bærekraftig fundament for et folkestyre, for et samfunn, og ikke minst definere eventuelle felles mål for et samfunn. Slik det er nå ansvarliggjøres hverken styrte eller styrende gjenneom stemmeseddel-demokratiet.

    AV

    • Rune

      Hei,

      Angående dette med frihet så har jo artikkelen “Frihetens grenser” her på KV tatt opp dette ganske grundig. En artikkel som bør leses for de som ikke har gjort det allerede. Problemet er vel at det har godt for langt, da frihet ikke lenger handler om grunnleggende rettigheter, men om å gjøre hva du vil når du vil, uten tanke på hvordan det påvirker de relasjonene du måtte ha i livet. Selvrealisering kalles det vel. Det har blitt en slags frigjøring fra selve samfunnet om en kan si det slik som grunnes i en grådighet som tilsynelatende ikke har noen ende.

      Beklager mitt alt for seine svar.

  • Kjell Brevik

    Alexander Viken! Her byr du på en såpass klartenkt og spissformulert betenkning over et grunnleggende og sammensatt tema at jeg har tatt meg i å lese teksten både to og tre ganger, og kanskje mer. Her gjelder det å ha tunga rett i munnen og kjenne terrenget så det er åpenbart at skribenten faktisk besitter vidtrekkende kunnskaper om og har erfaring med håndtering av betente emner! Det er virkelig ikke alle skriveføre unt å kunne presentere stemmeseddel-demokratiets realitet uten å la seg rive fullstendig med i affekt eller å måtte ty til fordummende simplifisering. En tekst av denne art kunne lett ha endt i den enorme negative spiralen vi alle av og til sjangler innom, men ditt fokus på de opprettholdende og kulturskapende krefter i folket får den til å stråle som solen!

    Det viktigste er allerede sagt av tekstforfatteren selv og budskapet poengteres ytterligere av Waldorf og Rune. Jeg setter selvsagt stor pris på dine egne utfyllende kommentarer. Ved full bevissthet lot jeg meg i år rive med i valgfesten og la ned mangen stund i gjennomlesning av lokalpolitiske program. Jeg var langt ifra sjokkert over ikke å finne noe jeg riktig kunne la meg bedøve av, men tross flere alvorlige uoverenskomster gikk stemmeseddelen i favør til et parti som etter mye å dømme ville oppfylle noen av mine personlige ønsker for lokalsamfunnets ve og vel. Vel, det så sånn noenlunde greit ut på det grønne papiret, men vi kan trygt si at følelsene er nokså delte etter å ha sett hva de fine ordene kan innebære i praksis. For meg er dette en lekse å lære.

    I likhet med Waldorf og Rune, legger jeg sannelig ikke skjul på at du med din strenge og åpne aktualisering av relasjonen mellom den demokratiske virkelighet og det vi med ett tradisjonsrikt ord kan kalle naturvernet (gjerne også ende bredere med kulturvern), fanger min hele og fulle oppmerksomhet.

    Denne teksten er et vesentlig og vektig bidrag til vår tids demokratidebatt som jeg håper mange, mange flere enn bare Waldorf, Rune og jeg har tatt seg tid til ikke bare å lese, men også til å grunne over og aktivt ta stilling til. Det sterke intervjuet med Hardangeraksjonens frontfigur Synnøve Kvamme gir enhver tvilende leser innblikk i en riksdekkende passivitetslidelse som angår oss alle, ikke bare en gruppe frie, ukuelige og herlig forfriskende monstermastaksjonister.

  • Utdrag fra programmet til “De Grønne” i Porsgrunn!:

    DEMOKRATI- vi foreslår, du bestemmer!

    Vi ønsker å være først i Norge til prøve ut «Direkte Demokrati» i bystyresalen. I Norge kan folkeavstemminger kun være rådgivende. Å høre på folket direkte er derfor ulovlig! Det synes vi viser veldig liten tillit til folk og gir en dårlig smak på vårt selvskryt om hvor demokratisk vi er som land. Representantene til MDG vil derfor i bystyret ta rådene vi får fra folk, gjennom et passordbeskytta system, veldig alvorlig,- og stemme slik disse viser. I avstemmingene vil vi også ha med forslaga til fagfolk, administrasjonen og de andre politiske partia i bystyret. Det synes vi er redelig.
    ◦Direkte Demokrati er å skape engasjement, gi tillit og ansvar til befolkningen, motvirke avmakt og vanskeliggjøre kommunal korrupsjon (vennskap og kjennskap). Direkte demokrati er også en motvekt til den hierarkiske, statlige ignoransen som ligger i alle effektiviseringstiltaka/endringene som blir gjordt av økonomer, byråkrater, politikere og ideologer uten at fagfolk og folk blir tilstrekkelig hørt. De tradisjonelle partiene er skeptiske til folkeavstemminger fordi de har mistillit til velgerne til sine politiske motparter. Med vektlegging på faglighet, folk og etikk framfor politiske ideologier som kan skifte hvert 4. år, tror vi vår modell gir mer langsiktighet. Vi tror at respekten både for avgjørelsene, for politikerne og for enkeltindividene avgjørelsene «går ut over», øker med den dannende kommunikasjonsformen «Direkte Demokrati» er. Vi ser at vi har begrensa ressurser og vil kun klare å gjennomføre dette i få saker, og da spesielt der avgjørelser går utover mange mennesker eller livsgrunnlaget/miljøet vårt.

  • A.Viken

    Ja, Kjell, for å si det enkelt og opplagt – folkestyre angår oss alle. Og ansvaret for det samfunn vi deltar i påligger ethvert tenkende vesen. Problemet nå er at det ikke på noen måte legges opp til lokalstyre eller individuelt gjensidig ansvar ovenfor fellesskapet. Partier akkurat som alle dominerende samfunnsstrukturer er toppstyrte, hvor det samfunnsnære på grunnplanet filtreres bort på vei til toppen til man står igjen med det man med rette kan kalle “politikerprat”, en variant av tomprat. Det samme styrer debatt om miljøvern som er en ullen omskriving av naturvern, som er det det handler om. Miljøkamp er en kamp for alt og ingenting, jeg-er-god-retorikk, naturvern er noe som i sin begrepsforankring fordrer noe konkret. Det samme ser vi i den stadige bruken av begrepet “demokrati” i et utall former som skjermer for det egentlige innhold, nemlig folkestyre.

    Å stemme på noe som fundamentalt støtter opp om et naturødeleggende system som vi ser av idag, noe alle partier på Stortinget gjør, da ikke et av dem tross klimafloskler er interessert i å begrense forbruksveksten nasjonalt og globalt og i forlengslen av dette bremse industrialisering og forringelse av naturgrunnlaget – er slik jeg ser det kontraproduktivt. Man stemmer da falskt, vel og merke om man da deler denne dypøkologiske overbevisningen, og da fungerer faktisk ikke folkestyret representativt, men som en ad hoc løsning, i mangel av noe annet. Skal dette “annet” kunne ha en potensial til å bli et konkret alternativ, så må man vise sine krefter til “annet”, ikke støtte det bestående. Så sant man da ikke står inne for det beståendes konsekvenser personlig.

    De som gidder å lese og følge med, vet at artsmangfoldet, ja biomangfoldet ikke på noen måte vernes, men tvert om desimeres, år for år, mens miljøorganisasjonene på topplanet er mest interesert i å sitte i klimapanel for å diksutere med de “store”. Joda, det er hyggelig på slike konferanser og møter, men når det kritiske sinnelaget bli bedøvet og man selv opparbeider seg samme hule retorikk parallelt med godt lønn, lukter det lang vei. Man skal være veldig sterk for å tåle motgang, men like sterk for å tåle medgang uten at karakteren brister.

    På grunnplanet i Norge, ikke bare innen naturvern, men og hva angår kultur og samfunnsengasjement generelt, er det mange selvoppofrende ildsjeler, men mange av disse blir forbigått av selvopptatte karrierister og systemtro opportunister om setter seg selv og kortsiktigheten i fokus, i tråd med samtidens dominerende egoideal.

    Det er på tide at de mange gode krefter fra den mye omtalte grasrota, ikke kompromisser med de som svir grasrota ned, og sier klart nei til personer som ikke sier nei der de burde si nei, og som dermed ikke sier ja til positive og bærekraftige løsninger som strekker seg utover deres egen levetid.

    Jeg pukker på dette: Gjensidig personlig ansvarliggjøring er en forutsetning for et reelt folkestyre, alt annet er ansvarsfraskrivelse om enn man kaller det diktatur eller demokrati, eller andre fremmedord.

    Endre Løwe, jag må berømme det initiativ dere i MDG i Porsgrunn har tatt. Det går til kjernen av det jeg vil frem til hva angår folkestyre, ansvarliggjøring gjennom deltagelse og forpliktelse.

    Setningene du her anfører, gjør jeg til mine:

    “Direkte Demokrati er å skape engasjement, gi tillit og ansvar til befolkningen, motvirke avmakt og vanskeliggjøre kommunal korrupsjon (vennskap og kjennskap). Direkte demokrati er også en motvekt til den hierarkiske, statlige ignoransen som ligger i alle effektiviseringstiltaka/endringene som blir gjordt av økonomer, byråkrater, politikere og ideologer uten at fagfolk og folk blir tilstrekkelig hørt. De tradisjonelle partiene er skeptiske til folkeavstemminger fordi de har mistillit til velgerne til sine politiske motparter. Med vektlegging på faglighet, folk og etikk framfor politiske ideologier som kan skifte hvert 4. år, tror vi vår modell gir mer langsiktighet.”

    Det er den rette veien å gå, til røttene av hva demokrati innebærer, stå på, håper at moderpartiet tar dette initiativet til seg. Utover det vil jeg bare anføre at et styre ikke bare handler om fordeling av makt og rettigheter, men om fundamentale prinsipper, eller fraværet av disse. Et langsiktig fungerende folkestyre, bør være konstituert på prinsipper som ikke primært har materiell velstand som mål, men økologisk levedyktighet, organisk fellesskap og naturforvaltning over generasjoner som fremste samfunnsmål – det lansiktige perspektivet du selv tar opp.

    AV

  • Christian Evensen

    Jeg var i skogen i helgen, og hadde med meg en bok av den franske filosofen Simone Weil, som jeg leste ved bålknitringen, helt alene, borte fra alt valgkjas. Hun har flere interessant tanker, skrevet ned i kjølvannet av 30-tallet og andre verdenskrigs erfaringer, som overraskende nok fortsatt føles treffende i dag. Jeg siterer noen utdrag, som kan leses i forbindelse med hvordan vi organiserer demokratiet i politiske partier:

    Protection of freedom of thought requires that no group should be permitted by law to express an opinion. For when a group starts having opinions, it inevitably tends to impose them on its members. Sooner or later, these individuals find themselves debarred, with a greater of lesser degree of severity, and on a number of problems of greater or lesser importance, from expressing opinions opposed to those of the group, unless they care to leave it. But a break with any group to which one belongs always involves suffering—at any rate of a sentimental kind. And just as danger, exposure to suffering are healthy and necessary elements in the sphere of action, so are they unhealthy influences in the exercise of the intelligence. A fear, even a passing one, always provokes either a weakening or a tautening, depending on the degree of courage, and that is all that is required to damage the extremely delicate and fragile instrument of precision which constitutes our intelligence. Even friendship is, from this point of view, a great danger. The intelligence is defeated as soon as the expression of one’s thoughts is preceded, explicitly or implicitly, by the little word ‘we’. And when the light of the intelligence grows dim, it is not very long before the love of good becomes lost.

    The immediate, practical solution would be the abolition of political parties. Party strife, as it existed under the Third Republic, is intolerable. The single party, which is, moreover, its inevitable outcome, is the worst evil of all. The only remaining possibility is a public life without parties. […] A democracy where public life is made up of strife between political parties is incapable of preventing the formation of a party whose avowed aim is the overthrow of that democracy. If such a democracy brings in discriminatory laws, it cuts its own throat. If it doesn’t, it is just as safe as a little bird in front of a snake.