Lars von Triers film Melancholia fikk som forventet oppmerksomhet under filmfestivalen i Cannes tidligere i år, men det var von Triers eget personlige show som tok luven av diskusjonen omkring selve filmen og ikke mannen bak filmen. Filmen stiller noen spørsmål som burde være uunngåelig for et tenkende menneske å ikke forsøke å besvare.

Av A. Viken

I forbindelse med filmlanseringen av Melancholia forsvant mye av oppmerksomheten fra filmen, og ble av forståelige grunner regissøren Lars von Trier til del. Han står både bak manus og regi som vanlig, og det er definitivt hans verk. Man kan selvsagt som han selv legger vekt på tolke filmen på bakgrunn av hans sinnstilstander, men det er på mange måter å gjøre det litt for enkelt, ettersom filmen tar opp temaer som er gjengangere i von Triers filmfortellinger.

Melancholia forteller om jordens undergang i det den braser inn i den frittflyvende planeten ved samme navn (litt om frittflyvende planeter kan leses her, en nyhet som passende kom ved lansering), og vi følger i hovedsak to søstre, Justin (Kirsten Dunst) og Claire (Charlotte Gainsbourough), og deres nære omkrets i møtet med den etter hvert uunngåelige undergangen. Filmens symfoniske åpningsscene til Wagners «Tristan og Isolde» og følgende stiliserte sekvenser er å betrakte som en ouverture, hvor filmens hoveddeler og aktører egentlig skildrer historien i en estetisert kortversjon. Vi presenteres her for Pieter Brueghels maleri «Jegere i snøen» (1565) som dukker opp senere som nøkkelmotiv i filmen.

Første delen som følger heter «Justine». Vi blir klosset, humorfylt kastet inn i en overklasses bryllupsfest til søsteren Justine, som nylig har giftet seg uten å være nevneverdig engasjert i det. Tablået som dras opp minner om Thomas Vinterbergs film Festen, Triers første samarbeidspartner omkring dogmefilmkonseptet. Det hele foregår på et slott som er omgjort til et hotell, en luksusresort omgitt av mykt golfgress. Justine, en kvinne preget av depresjoner, tegnes som en som forutsigbart ikke passer inn i forventingenes borgerlige konvensjoner, hun er en screw-up. Persongalleriet er karikaturer, den frilynte hedonistiske far, den kyniske, desillusjonerte mor, den hardtarbeidende og stressede søster, den materialistiske og borgerlige svoger, den myke, romantiske, usikre brudgom, en ufyselig materialistisk kapitalistisk sjef, den uskyldsrene sønnen etc. Denne delen av filmen har tydelig til hensikt å markere Justine som en som er utenfor det akseptable, egensindig, hun forsøker å tilpasse seg, men faller utenfor. Hennes brudgom forsøker å trenge inn bak depresjonens gråtunge slør med ærlig hengivenhet, men han mislykkes, da hun synes å fornemme undergang intuitivt, og i likhet med sin sarkastiske mor som spyr edder og galle, ikke har tro på kjærlighetens forløsende kraft.

Denne delen av filmen, tross eller nettopp grunnet sine åpenbare hensikter, virker påklistret, og tross de voldsomme ovasjoner rundt Kristen Dunst sitt skuespill, fremtrer hun som uinteressant og usympatisk i sin avsondrethet.  Hun jobber som art director for et reklamebyrå, en jobb hun tydelig forakter, uten at det forklares hvorfor hun da i det hele tatt har giddet å ha denne jobben, om hennes kunstneriske talenter har vært så formidable som det gis inntrykk av. Hun sier opp jobben teatralsk med brask og bram, og hele festen til ære for hennes giftermål, ender med at hennes brudgom forstår at han ikke på noen måte kan utgjøre en positiv forskjell i hennes liv og reiser fra slottet. I og med festens og brudens kollaps og oppgivelse av alle forsøk på å tilpasse seg konvensjonen om ekteskapelig lykke og ikke minst søsterens og samfunnets forventinger til henne går vi over til filmens andre del, «Claire». Claire er Justines søster, og er en typisk hardtarbeidende mor og karrierekvinne, som gjør alt for at tilværelsen i størst mulig grad skal gå på skinner. Hun er trofast sin ektemanns John og hans ambisjoner, men er og til tross for søsterlige irriterte formaninger, full av omsorg for sin depressive søster. Men aller viktigst er hennes moderskap og sønnen Leo.

Gjennom Claire blir vi oppmerksom på planeten Melancholia – som til nå har fremstått som et lysende objekt på nattehimmelen, en andre måne – som en trussel. Hun saumfarer nettsider som stiller seg tvilende til at denne frittflyvende planeten vil passere Jorden i trygg avstand, i det skjulte. Hennes mann, den rasjonelle forretningsmannen John, som fremstilles ganske karikert som en foretreder for positivisme, og rasjonell fornuft, forsikrer henne og sønnen om at Melancholia på ingen måte representerer noen trussel, og står på trygg grunn med vitenskapen.

Justine kommer seg noe ut av sin depressive verden takket være søsteren som tydeligvis har pleiet henne før, men er tilstedeværende i søsterens liv som en kritisk og nihilistisk observatør av familiens gang som gjest i husholdet. Den neste hun synes å ha noen genuin sympati for er sønnen Leo, som vil bygge en hytte, og hun laver en historie om å bygge et skjul for verdens farer sammen med ham.

Så hva fortelles egentlig? Filmens egentlige og interessante fortelling er da det blir klart at Melancholia ikke har tenkt å ta en sving rundt Jorden, men er på en uavvendelig kollisjonskurs.

Ved hjelp av et enkelt redskap laget av sønnen Leo kan man observere om Melancholia nærmer seg eller fjerner seg. Justine har vært på det rene med dette lenge, hun påberoper seg evner og viser til et glass med bønner under bryllupsfesten hun har kunnet gjette nøyaktig, hun vet, og hun tilkjennegir at hun og vet at det ikke finnes noe liv eller noe utenfor livet på kloden og at alt ellers er dødt. Gud er definitivt død i den episke undergangen det legges opp til. I undergangsstemningen som brer seg er det Justine som ser ut til å være den eneste som livner til. Hun formerlig bader i planeten Melancholias månelys i en nærmest hedensk tilbedelse, som om planeten skulle være forløsende.

Hun har som en med alvorlige depresjoner vært en som har levd med en livløshet som depressive har, en form for smertelig og uhåndterlig distanse til alt omkring seg, samtidig som man ikke på noen måte kan unnslippe en allestedsnærværende tung svarthet. Claire som er en praktisk orientert, men ikke mindre følsom kvinne, vil så gjerne at det skal være noe mer, men hun har som alle andre filmen ikke noen Gud eller noe høyere å forholde seg til, bortsett fra morskjærligheten. Hennes mann John takler ikke det totale sammenbrudd av vitenskapen og det positivistiske verdensbilde han har trodd på, når han innser at undergangen er nær. Han representerer det formålsløse fremskrittet, virksomhet for virksomhetens skyld, en ikke-erkjent nihilisme. Talende tar han sitt liv ensomt i skjul, som om han heller ikke takler skammen over å ha tatt så grundig feil, hvor hans konstante forsikringer til sønnen og Claire ikke holdt. Tjenerskap og alle andre har dratt, søstrene og Claires sønn er de siste som er igjen, det finnes ingen å henvende seg til, ikke noe menneskelige fellesskap i den siste timen – eller noen høyere mening. De er prisgitt de verdier eller mangel på verdier de har fylt sine liv med, når alt er slutt finnes det ingen varm hånd å gripe fatt i, forteller filmen i klartekst.

Justine viser ingen varme ovenfor sin søster inn i det siste, og vil ikke på noen måte trøste henne, hun fremstår som arrogant i sin bevisste nihilisme og negasjon av alt levende – slik man kan anta hun i sitt liv som depressiv sinnslidende ikke har kunnet delta i livet fullt og helt. Hennes seier synes så være den destruktives; «se, jeg hadde rett, alt det dere har kjempet for, strevet for, bekymret dere over, kranglet om, har ingen verdi, for etter oss finnes ingenting, det finnes egentlig ingenting». For henne er planeten Melancholia frigjørende fra et liv hun aldri har trodd på eller kunnet leve. Og som navnet øredøvende tydelig sier, så er det et mørke og en tristhet i forhold til en gudløs verden mennesker uten religiøs eller åndelig overbevisning ubønnhørlig er prisgitt når døden står for tur. Derimot forbarmer hun seg over sønnen Leo. Hun vil hjelpe ham med å spikke hytten, skjulet de snakket om, og av noen tynne trestokker laver de en slags tipi, et telt uten teltduk som de setter opp. Der ved jordens ende og undergang finner de tre sammen som en siste menneskelighet, under en primitiv struktur som ikke gir noen beskyttelse holder de hverandres hender inn i det siste hvor vi ser den gigantiske planeten spise opp jorden i en fantastisk vakker ildstorm etterfulgt av et stumt uendelig mørke.

Så hvilken verden var det som gikk under? Menneskene som skildres i filmen skildres uten sterke følelser, man kommer ikke nær dem fordi de speiler sin egen tid, de lever ikke for annet en sin midlertidige eksistens og har når alt i ekstrem grad settes på spissen, ingenting å tilføye eller tilføre noen. Selv den klarsynte Justine har ingenting å gi bortsette fra en nærmest bitter triumf i konstateringen av at ingenting egentlig har verdi, ettersom alt er endelig. Det som raser sammen med en gang man har festet sin lit til fornuften og samtidig forkastet Gud, er rasjonaliteten, fordi alt da er meningsløst, i og med at alt liv opphører. I en nøkkelscene i filmen, bytter Justine kunstbøker med den abstrakte russiske kunstpioneren Kazimir Malevich, som er kledelig slått opp i slottshotellets vestibyle, med før nevnte Pieter Brueghels «Jegere i snøen». Hun bytter altså ut Malevich livløse abstrakte intellektuelle kunst, med Brueghels maleri som er fulle av liv, intimitet, og ikke minst upretensiøs fortellerglede. Sammenlignet med Malevich, som representerer en forestilling om kunst, ja en fasade om kunstnerisk bevissthet som noe elitært, slår hun opp bildet som ikke er en fasade, men en fortelling på ikke bare kunstnerens premisser, men og tilskuerens som umiddelbart kan gripe fatt i den.  Dette antiintellektuelle opprøret er tydelig i flere av Von Triers filmer, hvor og en mystisk religiøs hang har vært tilstede, som i serien Riget som gjorde ham kjent for et bredere publikum.

Pieter Brueghels – Jegere i snøen (1565)

Serien er definitivt et oppgjør med ikke bare den vitenskapelige fornuftstro, men med tilliten til dennes moralske overhøyhet overhodet. Kontrasten til Triers film Idiotene er estetisk sett et lysår, men her kles og fornuften av bokstavelig. Europa en besnærende og særegen film satt i et okkupert Tyskland i 1945, kommer og fornuften, den som foregir å være nøytral og objektiv, til kort i møtet med krigens skygger så vel som den krigen som fortsatt lever i folks hjerter. Breaking the Waves skildrer en uselvisk og kompromissløs, om enn misforstått og deformert kravløs kjærlighet, som et hellig martyrium. Den filmen som ligger nærmest til Melancholia både i tid og formspråk er Antichrist, og uten å gå dypt inn i den, så er den tydelig i sitt angrep på den terapeutiske fornuften som kommer til kort ovenfor menneskenaturen og naturens tilsynelatende amoralske brutalitet – og religionens og kjærlighetens irrasjonelle lidenskap.

Så den verden som går under i Melancholia kan tolkes som den sekulære materielle verden, hvor vitenskapstro har erstattet en hver høyere religiøs bevissthet. Den verden hvis mennesker for lengst har forkastet ikke bare Gud, men alt annet enn det å klamre seg til den egne eksistensen. I en slik verden er det kun de som ser livet som en tvangsmessig meningsløs lidelse, som vil finne nærmest en glede i det meningsløses undergang. Her hjelper ingen humanisme, store ord om verdensfred og samforstand, ja forstand overhodet opphører i en verden hvor alt er redusert til materie og verdslig jordisk rikdom, og denne når sitt endelikt.

Og det er det interessante; vi vet, eller burde vite at jorden i seg selv har begrenset levetid om enn den har millioner av år igjen, livet her vil ta slutt, slik våre liv slik vi kjenner dem tar slutt. Konfrontert med denne sannheten blir de valg vi tar satt i et ganske annet perspektiv. Det grusomme i filmen Melancholia er ikke jordens undergang, men den totale likegyldighet man føler ovenfor de mennesker som skildres i denne undergangen fordi de ikke er noe mer enn det de fleste er i samtiden, seg selv og sitt nok, og knapt nok det.  Filmen skildrer menneskeheten som om de alle var fanget i en livløs og formålsløs depresjon. Ingen storhet, bare den kjedelige middelmådighet man møter i tvungne sosiale sammenhenger hvor alle må møtes i et lunkent midten for å utstå hverandres selskap. Selv i undergangstimen klarer ikke disse menneskene å bli et større jeg, og forsvinner ut i det store intet uten at man bryr seg det minste, egentlig. Bildene er vakre, billedskjønnheten er upåklagelig, men bildene alene hverken betar eller berører.

Lars von Trier har ikke lagd en stor film, til det er den for anstrengt programmatisk og forutsigbart fortalt, men det er en film som rører i store spørsmål, derfor er den verdt en kveld og god tid til påfølgende ettertanke.

Melancholia – Trailer

[vsw id=”wzD0U841LRM” source=”youtube” width=”620″ height=”349″ autoplay=”no”]

Relatert

STELLA POLARIS – et filmatisk kjærlighetsdikt fra nord

Apokalyptisk likegyldighet eller funderinger i en undergangstid

Cave of Forgotten Dreams (Die Höhle der vergessenen Träume) – Werner Herzog