Hva er penger III – Inflasjon eller hvorfor penger er utilstrekkelige

Vil du ha mer penger sier du? Det du egentlig mener er at du vil ha mer kjøpekraft. Mer potente penger er å foretrekke framfor økt pengemengde.

KULTURVERK fortsetter sin artikkelserie om pengevesenet (les del I og II her) aAnders Asphaug

Se for deg følgende scenario. Et skipsforlis har plassert tre personer drivende på åpent hav i en livbåt. Person A har i sin besittelse en appelsin – en verdifull vare, situasjonen tatt i betraktning. Han bestemmer seg (på grunn av en lei appelsinallergi) for å selge appelsinen til høystbydende. Hvis B har 10 kroner og C er pengelens, hva kommer appelsinen til å koste? … Ti blanke kroner går til A, appelsinen til B. Men hvis C kommer i tanker om en hundrelapp som hun har i sin BH, hva blir nå prisen? … Riktig, den blir 100 kroner.

Vi har nettopp vært vitne til fenomenet inflasjon. Verdien av appelsinen ligger i dens væske og næringsverdi, ikke i hvor mye penger den koster. I det øyeblikk hvor pengenes opprinnelige verdi som vare (se del I) er irrelevant, og de bare har en ren pengefunksjon (slik tilfellet er med dagens monopolpenger) kan man se det slik at verdien av pengene er avledet fra varene man kan kjøpe for dem. En økt pengemengde betyr slik ikke mer verdi, men at pengenes kjøpekraft vannes ut. Nytteverdien av appelsinen er konstant, mens kjøpekraften til pengene går ned når pengemengden går opp.

På samme måte er det ellers også. Verdi handler om en opplevd virkelighet; det handler om praktisk nytte, om ernæring, om estetikk og så videre.

Når det gjelder varer er vi vant til å tenke at jo mer jo bedre. Et samfunns materielle rikdom ligger i mengden varer og ressurser det har. På grunn av dette virker det intuitivt riktig at mer penger også er bra for samfunnet. Man kan si det er tvert imot. Når penger tilføres betyr det at verdien av de allerede eksisterende pengene går ned. De av oss som har penger i banken har med denne økningen i pengemengde dermed blitt litt fattigere siden kjøpekraften til pengene våre har gått ned. Pengenes funksjoner i det å la oss lagre- og også måle verdi reduseres dermed.

En krone fra 1900. Verdien den hadde målt i dagens penger var nesten 60 kroner.

En 1-kroneseddel fra 1949. Verdien av denne sammenlignet med dagens penger var 18 kroner.

På denne bakgrunnen kan man stusse over at verdens sentralbanker ikke for enhver pris unngår inflasjon, men tvert imot har konkrete mål om en viss mengde inflasjon (i Norge er målet 2,5 % per år). Svaret på gåten er selvsagt at selv om en økt pengemengde ikke er en fordel for samfunnet som helhet, så er det en klar fordel for de som har tilgang på disse nye pengene. Om man får helt friske penger i hendene vil de ha samme kjøpekraft som de pengene som allerede sirkulerer i samfunnet. Først når pengene er brukt og begynner å sirkulere trer inflasjonen i kraft. Et naturlig videre spørsmål er qui bono? Hvem har fordel av at systemet er slik det er?

Ludwig von Mises, opphavsmannen til den såkalte østerrikske skolen innen økonomifaget, sier det slik:

The advocates of public control cannot do without inflation. They need it in order to finance their policy of reckless spending and of lavishly subsidizing and bribing the voters.

Spørsmålet er nok mer komplisert enn det som kommer fram i dette sitatet, men den svært markedsliberalistisk orienterte Mises er helt klart inne på noe. John Maynard Keynes – opphavsmannen til det for tiden dominerende økonomiparadigmet – synes her å være på linje med sin motpart:

By a continuing process of inflation, government can confiscate, secretly and unobserved, an important part of the wealth of their citizens.

Fordi tillit til systemet er så viktig, og fordi inflasjon altså er å anse som en skjult skatt – et slags tyveri, om man skal være uhøflig – er det viktig for elitene å holde inflasjonen på et lavt nivå. Veksten i pengemengden må være stabil og relativt lav. Dette har over tid store fordeler for de som sitter nært kilden og kan få friske penger, mens de ulempene dette påfører den øvrige befolkningen ikke er så påfallende at det fører til opprør.

Imidlertid skal man passe seg for å bli for konspiratorisk. Systemet vi har oppstod som et resultat av mange historiske prosesser. Det er heller ikke slik at kun en eksklusiv liten elite drar nytte av det. Fordi dagens banksystem med fraksjonsreserver innebærer at nye og friske penger skapes hver gang noen tar opp et nytt banklån, er også mange vanlige folk, spesielt gjennom sine boliglån, involverte i dette systemet. Det er mange som drar nytte av det, men mye vil etter hvert endre seg.

Det rentebaserte pengesystemet er avhengig av at økonomien stadig vokser. Dette krever i sin tur en stadig vekst i tilgangen på energi. Som undertegnede tidligere har skrevet om ser det ut som om denne tilgangen etter hvert vil minke. Hva har det å si for verdien av våre penger?

Denne grafen over prisnivået i USA helt siden 1665 viser at dette faktisk har vært bortimot flatt gjennom hundrevis av år, kun avbrutt av relativt korte perioder av inflasjon etterfulgt av deflasjon (disse periodene sammenfaller for øvrig med kriger). Kun siden andre verdenskrig, og spesielt siden Nixon oppga gullstandarden i 1971, har vi levd med konstant inflasjon (Kilde: www.chrismartenson.com).

Penger som energi

Vi har sett at penger grunnleggende sett er (eller burde være) en vare – noe som har en verdi uavhengig av dens funksjon som penger. Det er viktig ikke å miste dette av syne, spesielt for å forstå hva dagens pengesystem er, og hvilke konsekvenser det har for oss.

En annen, noe mer abstrakt, måte å se på penger på er som «konsentrert arbeidskraft» eller energi. Når en vare antar pengefunksjon kan man si at den blir mer enn en vare. Siden varen nå i kraft av sin universelle bruk som byttemiddel i prinsippet gir makt til å råde over hva det måtte være av materielle og menneskelige ressurser, og siden energi kan ses som «livsblodet» i enhver økonomi, kan «penger som energi» gi mening. Selv om det er mange ressurser som er viktige i en økonomi er energi den mest essensielle. Det hjelper ikke å ha all verdens råvarer om man ikke har energi som kan benyttes til å forme disse råvarene til et brukbart produkt, og dette gjelder absolutt alle tenkelige varer – alt krever energi i en eller annen form (om det så skal være i form av matvarer for å tilføre arbeidernes kropper den nødvendige energien de trenger til å arbeide). Penger gjør altså at en kan disponere den energien som går med til produksjon av varer og tjenester.

Hvis den tilgjengelige energien i et samfunn synker, vil man dermed kunne oppleve inflasjon. Grunnen er at selv om pengemengden skulle holde seg konstant vil det være færre varer og tjenester tilgjengelig for kjøp, og disse vil dermed stige i verdi relativt til pengene.

For å konkretisere kan vi se på olje og andre hydrokarboner. De som følger med vil ha oppdaget at det knytter seg en «viss usikkerhet» til verdens tilgang til denne energiressursen i årene som kommer. Faktisk er det høy sannsynlighet for at vi i nær fremtid vil gå fra en økonomi hvor tilgangen til fossilt brennstoff har vært stadig økende, til en økonomi hvor det motsatte vil være tilfelle.

Tross at oljeprisen de siste årene har vært historisk sett svært høy, er den fremdeles en svært billig energikilde om man sammenligner med tidligere epokers energipriser. Prisen for bensinen som trengs for å kjøre en mil med bil versus prisen for å betale en person for å transportere deg i en sykkeldrosje er illustrerende. Om man bruker en halv liter bensin på å kjøre bil en mil betaler man i dag 6–7 kroner i Norge. Si at arbeidskraften til en hypotetisk sykkeldrosjesjåfør tilsvarer omtrent det en industriarbeider i dag tjener per time, så vil prisen på en slik tur i 20 km/t bli om lag 100 kr en vei.

Å se penger som tilgang på energi gir også et nyttig perspektiv på aktiviteter som spekulasjon og den såkalte finansialiseringen av økonomien. Den som skaper verdi for andre mottar penger for sine anstrengelser, og her ser vi noe av pengenes moralske karakter. I et sunt samfunn med et ærlig pengesystem er penger et symptom og symbol på den verdien du skaper for dine medmennesker. I dagens system er det derimot ikke alltid slik at de som virkelig skaper noe positivt er de rikeste. De som tjener virkelig store penger i disse tider er de som evner å manipulere systemet til sin fordel.

I denne artikkelen har vi sett på penger som fenomen. Vi så at det hele startet i bytteøkonomien hvor en vare ble så populær at den etter hvert kunne byttes mot alle andre varer. Vi så at papirpengene begynte som en kontrakt om å levere en underliggende vare, og at dagens penger ikke lenger har noen slik underliggende vare. Systemet er basert på tillit og gammel vane. I denne delen har vi spekulert litt omkring penger som energi, og hva det måtte ha å si for en verden som i fremtiden vil ha stadig mindre tilgang på dette.

Dagens fiat-penger tilhører et system som av forskjellige grunner sliter med å opprettholde seg selv. Standard & Poor’s har nylig nedgradert USAs kredittverdighet, og mektige aktører ønsker en ny reservevaluta. Eurosonen sliter voldsomt, og man snakker om at euroen trolig ikke vil overleve som valuta mye lenger. Tilliten til systemet ser ut til å være i ferd med å bryte sammen. I tillegg, og trolig relatert, kommer altså energisituasjonen. Vårt finansielle system har utviklet seg i det gamle energiparadigmet hvor vi stadig hadde økende tilgang på billig olje. Når dette nå snur er det naturlig å forvente endringer. Hva disse vil bestå i er usikkert, men det er i hvert fall sikkert at i slike omskiftelige tider er det både farer og muligheter. La oss være bevisst de første, men orientere oss etter de andre.

 

Filmklipp: «Who killed economic growth» – Hvem og hva drepte konseptet økonomisk vekst?

 

Relatert

Peak oil i kontekst: Krisene kommer – samtidig

Hva er penger? – del I og del II

40 år siden Nixon droppet gullstandarden

Apokalyptisk likegyldighet eller funderinger i en undergangstid

Slavoj Žižek kritiserer veldedighet