Å leve med ulv – Shaun Ellis eller mannen som lever med ulver

Er det mulig for mennesker og ikke minst bønder å leve med ulven i sin nærhet? Shaun Ellis har gjennom sine egne erfaringer med ulv, blant annet som medlem av en ulvestamme, vist at det er mulig dersom man tar seg tiden til å lære ulven å kjenne. Dette forteller han om i boken Mannen som lever med ulver som er en enestående beretning om samliv mellom menneske og ulv.

Av René J. Bakke

Romincka-skogen i Polen er et stort område naturskog med eldgamle massive trær og dyrearter som elg, villsvin, hjort, bever, oter, rødrev, gaupe og ulv. Da noen lokale småbønder hadde problemer med ulv som tok for seg av husdyrene deres, så lyktes ulvemannen Shaun Ellis og en av de lokale småbøndene i samarbeid å få en slutt på ulveangrepene uten at det ble nødvendig å avlive noen av ulvene. De lokale småbøndene hadde sitt nedarvede natursyn med forståelse for at ulven har sin plass i verden og at vi trenger ulven. Shaun Ellis hadde den nødvendige innsikten i ulvens atferd for å finne en løsning. Han hadde blant annet bak seg et toårig opphold i den amerikanske villmarken uten noen menneskelig kontakt, hvor han ble medlem av en vill ulveflokk og ble satt til å passe valpene.

 

Bøndene og den lokale kulturen

I 2002 dro ulvemannen Shaun Ellis til Polen for å se om han kunne løse ulveproblemene til de lokale småbøndene i Romincka-skogen. Bøndene levde på eksistensminimum med små husdyrflokker og noen små jordlapper. Det fantes ikke traktorer eller andre maskiner. De levde svært enkelt og de hadde slettes ikke råd til å miste ett eneste dyr til ulv. Et tapt dyr var for dem som å miste et bein eller en arm. Og nå hadde ikke ulvene bare drept flere husdyr men også vakthunder på gårdene selv om de var blitt utstyrt med pigghalsbånd.

I boka Mannen som lever med ulver gjenforteller Shaun Ellis møtet med lokalbefolkningen. Det hele kan virke som en reise bakover i tid for oss i Norge. Man får inntrykk av at det er til stede en kulturell kontinuitet hos disse polske bøndene som er ganske upåvirket av moderniteten. Folkene han møtte der beskriver han som ekte og ærlige personer som alltid står ved sine ord og er bundet av sine løfter. Disse lokale og fattige bøndene ga alle uttrykk for det samme når det gjaldt ulven. Til tross for de store problemene med ulv så hadde de den største respekten for ulven. Det kunne leses i øynene deres når de snakket om ulven. Deres fedre og fedre før dem igjen hadde lært dem at ulver skapte balanse i skogen og de visste at de trengte ulvene like mye som de trengte husdyrene sine. De ville heller se dem skremt vekk enn skutt. I dette samfunnet var skogvoktere høyt respekterte menn slik man i gamle dager i Norge respekterte lensmann og prest. Stillingene gikk i arv fra far til sønn. De var forvaltere av naturen, beskyttere av villmarka.

Det er verdt å merke seg at barna i området som lekte i skogen ikke var redde for å møte ulv i skogen, men derimot svært redde for villsvin. Disse menneskene hadde altså direkte negative erfaringer med ulv, men holdt allikevel ikke ulven for å være farlig for mennesker. Barna i området var derimot redde for å treffe på villsvin. Selv ikke ulvene prøvde seg på villsvin som har et rasende temperament, hoggtenner og massive kropper med lavt tyngdepunkt.

 

Angrepene

Shaun Ellis overlevde to år i amerikansk villmark ved å leve bare av naturen. Han hadde bare det han sto og gikk i. Ingen mat annet enn den han kunne skaffe selv, ikke noe telt, ikke noe skytevåpen, ingen hjelp eller mulighet til å umiddelbart kontakte mennesker dersom han skulle være i knipe. Formålet med dette oppholdet var å få kontakt med en vill ulveflokk. Dette klarte han etter langt og lenge, og han ble tatt inn i flokken og satt til å være valpepasser. Han levde av det råe kjøttet de brakte tilbake til ham fra jakten. Denne perioden samt annet prosjektarbeid han hadde vært med på i forbindelse med ulv i fangenskap hadde gitt ham en svært god innsikt i ulvers vesen og levevis.

Shaun tok i øyensyn skadene på drepte husdyr i området. Det viste seg at ulvene hadde bare spist spesielt utvalgte deler av dyrene men latt resten ligge, og i tillegg til dette var det også nok av byttedyr i skogen. Dette kunne bare bety at de ikke hadde tatt seg inn til menneskets bebyggelse på grunn av sult. Her godtok han ikke den vanlige teorien om at våre tamdyr er lettere bytte. Etter å ha levd sammen med ulver i naturen hadde han sett at ulver har en svært hensiktsfylt tilnærming til hvilke byttedyr de velger. I følge Shaun vil de ta forskjellige byttedyr og nyttiggjøre seg forskjellige deler av dem avhengig av hva de har behov for i øyeblikket. Dette kan variere med for eksempel årstid, værforhold, når det er forventet valper og mye mer. Ulven spiser det den instinktivt kjenner at kroppen trenger. Bare i ett og samme dyr gir for eksempel de forskjellige innvollene helt andre næringsstoffer enn muskulatur.

Han tenkte derfor at det var noe ulvene kunne få i seg fra tamdyrene, inkludert hundene, som de ikke kunne få i seg fra de ville byttedyrene i skogen. Dette «noe» ville altså ha med menneskets hold av dyr å gjøre, noe de tilførte tamdyrene.

Selve grunnen til at ulvene hadde blitt kjent med tamdyrenes næringstilbud og nå skapte problemer for lokalbefolkningen viste seg å være at de gjennom mange år hadde fått slik mat ferdig servert av mennesker. Lokale jegere hadde i tidligere tider gjennom mange år lagt ut dyreskrotter i skogen for å lettere kunne skyte ulv. Etter at ulvejakt ble forbudt tok økoturismen over og praksisen med å legge ut dyreskrotter fortsatte for å sikre ulv til økoturistene.

 

Ulvene

Shaun kjenner godt til forskjellige typer ul og hvordan de brukes av ulvene. Hans eget ul har blitt gransket av ulveforskere og de klarte ved hjelp av lydopptak og analyse ikke å skille mellom hans ul og ulet til en ekte ulv. Det å fremsette en nøye spesifisert hensikt overfor ulvene med uling og slik etablere kontakt var noe som satt lett tilgjengelig i ryggmargen hans. Han ville derfor gå ut i skogen og gi fra seg ulet til en enslig ulv som søker kontakt. Svaret han ville få ville vise hvor mange ulver som fantes i flokken.

Han begynte forberedelsene sine en måned før han skulle ut i skogen. Han gjorde alt han kunne for å se ut som og ha et rovdyrs eim. Han la om kostholdet til ulvekost; hjortekjøtt, kaniner, fasaner og kun enkelte grønnsaker slik at luktsignaturen hans ville si rovdyr til ulvene. Han drakk kun rent vann. Ingen karbohydratrik, bearbeidet mat kunne inntas. Han dusjet ikke eller brukte noen hygieniske artikler på en måned.

Etter en ukes opphold i skogen med blant annet et møte med et villsvin som fikk Shaun til å springe for livet, hadde han klarlagt hva slags ulveflokker som var til stede. Det var fire flokker i området, og det var par bare i to av dem. Den største flokken besto av fem individer medregnet valpene. Han kartla territoriene deres ved å kjenne på luktmarkeringene.

Han oppholdt seg ytterligere en stund i skogen. Han hørte det han antok var en ensom hunn som ulte. Shaun svarte og hun ulte tilbake. Ulingen hennes endret seg fra forsvar til lokalisering. Hun ba om hjelp og Shauns ul indikerte at han var villig til å slå seg sammen med henne. De ulte fram og tilbake i to og en halv uke. Han lot henne vite posisjonen sin ved å markere og spise fra byttet som flokken hadde latt ligge igjen. Han forsynte seg med det som en ulv av middels rang ville ha spist: Nyrestykket og mageinnholdet.

Etter hvert begynte han å få en følelse av at hun skygget ham, betraktet ham og fulgte etter, og iblant fikk han glimt av henne. En morgen sto hun bare der på stien foran ham bare seks–sju meter unna. Hun sto og stirret på ham i førti–femti sekunder, noe som for et dyr som var blitt skutt på, jaktet på og forfulgt, var svært usedvanlig. Så var hun borte igjen.

En annen morgen da han lå på kne ved en elv og vasket seg i ansiktet og drakk litt, merket han plutselig igjen et nærvær. Shaun snudde seg sakte rundt og ikke mer enn to meter unna satt den samme ulven der igjen og betraktet ham.

Shaun hadde ikke tid nå som den gangen i USA til å bli medlem av flokken, så han måtte la denne kontakten gå. Men det var for ham et fantastisk personlig gjennombrudd. Dette fortalte ham at uansett hva menneskene har gjort mot dem, vil tilliten gradvis bli gjengjeldt hvis man møter ulvene på deres betingelser og viser dem at man ikke vil dem noe vondt.

 

Løsningen

Shaun ga bonden Stanislaw en billig båndopptaker med noen høyttalere. Det måtte være en billig og enkel løsning i et så fattig område. Planen var nå å overbevise ulvene om at det var en rivalflokk som allerede hadde sitt territorium rundt Stanislaws gård. Ideen var at de andre ulvene da ville la gården og dyra der i fred. Båndet Ellis ga ham hadde et opptak av en flokk med fem hanner. Det var én hann mer enn i noen av flokkene han hadde hørt i skogen i området. I opptaket ga ulvene fra seg et samlet forsvarshyl som gjorde det klart for alle nykommere at territoriet var deres.

Shaun ga Stanislaw en forklaring om at det finnes forskjellige typer ul og at før ulver går inn i et område for å jakte gir de fra seg et lokaliseringsul for å forsikre seg om at de ikke benytter seg av noen andres territorium. Den lokale bonden kunne fortelle at han allerede hadde lagt godt merke til at forskjellige typer ul ble benyttet ved forskjellige anledninger. Han visste at før et angrep kom det alltid et skingrende ul. Shaun instruerte ham derfor i å slå på båndopptageren så fort han hørte et slikt skingrende lokaliseringsul. Dette ville med all sannsynlighet føre til at ulvene ville trekke seg tilbake.

 

To år senere

Da Shaun Ellis var tilbake i Polen to år senere for å være med på en filmet dokumentar, var Stanislaw strålende fornøyd med hvor godt løsningen hadde virket. Han hadde brukt lydopptaket akkurat slik Shaun hadde instruert ham og han hadde siden ikke hatt et eneste ulveangrep på husdyrbesetningen sin.

 

Shaun Ellis

 

Shaun Ellis, også kjent som «The Man Who Lives with Wolves», lever til daglig i England sammen med en ulveflokk i fangenskap. Han har dedikert livet sitt til å hjelpe ulven i overlevelse i sitt møte med mennesket som til stadighet innskrenker ulvens livsrom. Han jobber aktivt med å bringe forståelse for ulven som skapning. Shaun Ellis har utgitt en bok som inneholder foruten hans livshistorie, også hans nyskapende betraktninger om ulvers sosiale struktur og levevis. Han har ingen formell utdannelse og har dermed blitt kjent med ulv uten et sett briller å se gjennom. Dette er alltid en fordel uansett hva man forsøker å få innsikt i. Derfor kan boka anbefales bare på grunnlag av dette, selv når vi ser bort i fra den uimotståelige dragningen til historien om det toårige oppholdet alene i naturen hvor han ble medlem av en ulveflokk. Han er den eneste i verden som har gjennomført noe slikt.

 

 

Utdrag fra boka Mannen som lever med ulver

Sitat fra side 94, fra den gangen Shaun oppholdt seg to år i villmarka. Her er han i gang med prosessen med å bli godtatt av ulvene:

Broren og søsteren lekte omtrent femti meter fra meg, den voksne hunnen lå omtrent hundre meter unna. Jeg hadde ikke sett den andre hannen – eller skjenket ham noen tanker i det hele tatt. Plutselig hørte jeg en gren knekke rett bak meg. Jeg snudde meg brått, og der sto hannen, et stort og mektig dyr, mindre en ti meter fra meg. Jeg satt der helt forsvarsløs, og han kunne ha vært over meg på et blunk. Jeg innså nok en gang hvor sårbar og inkompetent jeg var i deres verden. Tilstedeværelsen hans var imidlertid ikke truende. Han så ikke engang på meg. Han så over skulderen min på de unge som lekte, og jeg følte det som om han inkluderte meg i familiegruppen, akkurat slik revene hadde gjort på engen i Norfolk. Hittil hadde jeg vært en outsider som iakttok et liv som ikke inkluderte meg; nå følte jeg, med rette eller urette, en brottsjø av tilhørighet.

 

Sitat fra side 99, hvor Shaun fortsatt er i prosess med å bli godtatt av flokken:

Hannen braste inn i meg, dekket meg med hele kroppen sin, og jeg falt sammen på bakken under vekten av ham. Jeg var ikke spesielt engstelig, han hadde gjort dette tidligere, men før jeg var klar over hva som foregikk, hadde hunnen skiftet plass med ham, og snerringen og glefsingen som hun hadde drevet med på tretti meters avstand, var nå fem-seks centimeter fra ansiktet mitt. Jeg kjente varmen fra pusten hennes, leppene var vrengt vekk fra tennene – og jeg tenkte at dette var slutten. Hannen prøvde å trenge seg i mellom. Jeg skjønte ikke om han prøvde å redde meg eller delta i drepingen, men hun glefset og bet ham i snuten, så han trakk seg tilbake. Jeg lå der hjelpeløs. Jeg hadde ikke annet valg enn å ta imot det som måtte komme.

Sitat fra side 115, rett etter ankomsten tilbake til menneskenes verden etter to år i villmarka med ulver:

Men det aller vanskeligste var å tilpasse seg menneskenes verden. Den verden jeg hadde kommet fra, og følte at jeg tilhørte, var så enkel og balansert. Der fantes det ikke noe bedrageri, ingen ondskap, ingen umotivert grusomhet. Alt ble gjort av årsaker som alle forsto, og selv om ulvene kunne være røffe og aggressive og slåss for det som var deres, var de også godlynte og omsorgsfulle av natur og tok hånd om sine egne med stor ømhet, slik jeg hadde sett og erfart. Å sørge for at flokken var i trygghet og fikk mat, var det som betydde mest for disse dyrene, og de hadde stor respekt for de andre skapningene de delte sin verden med. De drepte for å spise, aldri for moro skyld og aldri mer enn de trengte.

Svært mange mennesker, derimot, tar alt for gitt. De er grådige og egoistiske og plyndrer jorden som om de skulle ha vært den eneste arten av betydning. Samfunnet vårt har mye farlig og ukjærlig i seg. Mens jeg satt på flyplassen og ventet på flyet mitt, betraktet jeg foreldre som kranglet med barna sine og straffet dem for ingenting. Jeg hadde lyst til å si:«Kutt ut. Nyt barna dine, sett pris på det du har.»

Boka som inneholder Shaun Ellis’ tanker om ulv og fortellingen om hans fasinerende liv er oversatt til norsk av Tun Forlag

 

Episode fra serien A Man Among Wolves

 

Relatert

Kommentar: Om gråbein og hatets anatomi

Grizzly Man – mannen som søkte villdyret og fant livet, meningen og døden

Kommentar: Landet som grodde igjen

Biologisk mangfold – et begrep, ikke bare et uttrykk for festtaler

  • Flott at dere bringer denne artikelen. Bare litt synd, at dere bruker et bildet som er basert på juks.

    http://www.fotopia.no/fullnews.asp?newsid=5848

    Vennlig hilsen

    Ron

  • Redaksjon

    Flott at du likte artikkelen, Ron. Forøvrig så var det åpenbart for redaksjonen, selv før vi kjente til avsløringen, at bildet var arrangert. Bildet blir benyttet fordi det uttrykker godt usikkerheten for ulven som mange mennesker har.

    Red.