Flåmsbanen – en langsom vakker reise

Togreise. Med toget blir man tvunget tross bevegelse til en langsomhet, til å sette av tid. Før, i en langsommere tid, så innebar toget fart, nå i en heseblesende tid, så innebærer det å stort sett sitte pal og stirre ute på et landskap som beveger seg forbi en tidsluke. En luke hvor det tilsynelatende ikke skjer noe, men enten man velger å betrakte panoramaet utenfor eller bli påminnet om sitt stille indre, eller en kombinasjon, så skjer det mye på andre plan enn de man vanligvis aktiverer. Det vil si, man kan og fylle denne tiden med medbrakt laptop, film, Facebook, mobil og tjattring uten stopp med sidemannen, men da utnytter man ikke togreisens muligheter, og er bare tilfeldigvis på et sted. Når man reiser med Flåmsbanen tar man oftest det valget, man vil reise en spesiell togreise, og det i seg selv er en opplevelse, uten det sensasjonelle, men med noe vakkert og rogivende. Men dramatikk finnes det nok av i det vindunderlige vestlandslandskapet, Per Sivles univers. I trenden med sekund for sekund-reiser på film, er Flåmsbanen vel verdt en titt. Ja, selv lydsporet er noe for seg selv, togets seigtunge, muskuløse metallkraft kommer til uttrykk. Stig på.

 

 

Relatert

På tvers av Canada med tog – en reise med sjelen