I kamp mot monstermaster – på tur med Hardangeraksjonen

Etter i lengre tid å ha fulgt Bevar Hardanger og den senere Hardangeraksjonens kamp for det unike natur- og kulturlandskapet i Hardanger, bestemte KULTURVERK seg for å gå fra ord til handling og ta del og bli med opp i fjellene. Det var alt annet enn bortkastet.

Etter rolige sommerdager i Hardangerregionen satte man kursen mot Ålvik, hvor Hardangeraksjonen igjen skulle ta fatt på mastemotstanden oppe i Hardangerfjellene. Nå nærmere bestemt i fjellene over Ålvik, en liten grend inne i Hardangerfjorden.  Denne delen av Hardanger er som Hardanger ellers, som et eviglangt postkort som ikke tar slutt, med vakre viker, små tettsteder, smale, slyngende veier, gårder som klorer seg fast til åssidene og bugnende frukttrær. Klisjeen om postkortet fra Hardanger bygger som mange klisjeer på noe sant og autentisk.

Oppmøte var hos Anita Aalvik, som har sin ætt og heimstavn fra nettopp Ålvik, og er nestleder og en primus motor i Hardangeraksjonen. Jeg entret arenaen sammen med Synnøve Kvamme, som er en energisk talskvinne og aktivist – en markert frontfigur for aksjonen, ikke minst etter å ha stått opp for saken i full Hardangerbunad og blitt båret bort av nærmere 30 politifolk som møtte mannsterkt opp i Rong. Der på gården møtte man en gjeng hvor alle aldre over barndom var godt representert, med en solid overrepresentasjon av kvinner og godt voksne. Til stede var også dokumentarfilmskaperen Vigdis Nielsen og Phantom Film som holder på med dokumentaren «Kampen om Hardanger».

Etter en kort hilserunde hvor den positive og entusiastiske stemningen var mer enn merkbar, bar det oppover.

Med en sekk på nærmere 30 kg – som var tyngre enn nødvendig grunnet at alt ferietøy var pakket sammen pluss turutrustning for alt tenkelig – var man forberedt på en tung oppstigning. Likevel, da man var godt i gang, og kunne ta inn over seg atmosfæren og det vakre landskapet, ble turen oppover til 900 høydemeter langt lettere enn forventet, ikke minst takket være trivelig følge. Tross noen relativt bratte stigninger så satt praten løst, mest om Hardanger, Statnett og naturen omkring. Alder var så visst ingen hindring. Forestillingen om passive, uengasjerte, stillesittende seniorer stemmer dårlig overens med virkeligheten jeg møtte her.

Vel oppe innkvarterte vi oss på en lokal hytte og i området rundt, appetitten var definitivt upåklagelig, hvor lår som hadde jobbet godt, et fantastisk landskap og et veldig åpenhjertig og snakkesalig selskap, sørget for at mat ble fortært på beste måte.  Det var nærmest som man følte seg som speider igjen. I lunt levende lys og en åpenhjertig atmosfære, planlegges og diskuteres morgendagens aksjoner for å hindre mastebyggingen. Alle avgjørelser tas i plenum, alle er like ansvarlige og alles mening respekteres. Det fremkommer tydelig at dette er en aksjon som går på tvers av typiske politiske skillelinjer, sosial bakgrunn og generelle politiske oppfatninger ellers. Her fantes alt fra en industrileder og kulturarbeidere til ufaglærte og kommunalt ansatte, unge og gamle. Samtidig er det en merkbar konsensus blant de tilstedeværende for en forståelse av demokratiet som et lyttende folkestyre i praksis, mer enn et abstrakt formelt system.

Man er oppgitt over uredeligheten og desinformasjonen i prosessen fra Statnett og regjering i forhold til den reelle og primære hensikten til kraftlinjeutbyggingen. Ikke minst uviljen til å virkelig vurdere andre løsninger. Det faktum at store deler av utbyggingen ikke handler om å forsyne Bergen eller hjemmemarkedet, men eksportmarkedet i EU og norsk sokkel. Det siste begrunnet i et absurd hensyn om å oppfylle klimakvoter, gjør at man ikke vil la olje- og gassplattformer benytte seg av egen energi, men bruke norsk «miljøvennlig» vannkraft som fraktes ut.

Denne dobbeltmoralen i forhold til å holde klimakvoter, som globalt sett ikke har noen betydning, ettersom gass og olje som pumpes opp eksporteres og benyttes ellers i verden, får leve i beste velgående i norsk offentlighet, til tross for at fakta sier noe annet. Johan Fredrik Odfjell, næringslivslederen som aktivt støttet opp om den tidligere gruppens Bevar Hardanger AS, og som nå deltar som aksjonist som privatperson, er spesielt opptatt av bruddene på demokratiske spilleregler og den uklarhet og desinformasjon omkring utbyggingens intensjoner som har blitt utvist fra Statnett. Han reagerer på arrogansen som han mener er symptomatisk for et statseid selskap hvor man er vant med å kunne ture frem.

Synnøve Kvamme mener og at det er urettferdig og drøyt at man i forkant av aksjonen har fått advarsler om at man bør stoppe all aksjonisme grunnet sørgetiden for ofrene på Utøya og at dette vil kunne oppfattes som et angrep på Arbeiderpartiet.

– Statnett tar ikke pause, selv ikke på søndag eller under minnemarkeringen for sin utbygging og rasering av Hardangerlandskapet. Så hvorfor skal vi? Vi skulle jo svare med mer demokrati etter terroren. Saken er like viktig og rett uansett uhyrligheten i Oslo og på Utøya nylig, sier hun uten tvil i stemmen.

De andre fremmøtte bifaller helhjertet, men man går inn for å holde en lav mediaprofil i respekt for de sørgelige hendelsene og ofrene.

Morgendagen starter brått og tidlig og solen har knapt stått opp, når Anita Aalvik og Synnøve Kvamme ivrig vekker og mobiliserer gjengen, og man er klare til å besette de ulike mastepunktene i traséen som er under konstruksjon. Vi fordeler oss jevnt i to og to, noen står alene og vokter. Selv havner jeg som observatør på to mastepunkter, og kjenner tross den alvorsfylte årsaken til at man er der, en herlig fryd over utsikten og bare det å være på et slikt herlig sted. Godt å ligge på ryggen på en seng av lav og skue utover Hardangerriket. Fra dette punktet har jeg god utsikt over flere mastepunkter og deler av Hardangerfjorden og man vinker til andre aksjonister på hver sin kant.

Som jeg ligger der, og ser på den begynnende fundamenteringen av mastepunktene, gripes jeg og av forbitrelse og sinne, for man ser at landskapet slik det oppleves, allerede med fundamenteringen totalt endrer karakter. Jeg innser at dette handler om mer enn prinsipper, det er faktisk ødeleggelse som iverksettes her av et område som har stor betydning for lokalbefolkning i tillegg til en egenverdi som natur og landskap. Tanken på at det statlige hærverket får fortsette og på kort tid ødelegge det som har vært i tusener av år, og at noen endog innbiller seg at dette handler om billigere strøm, all den tid det handler om energi som profitt- og eksportnæring – kan fylle enhver med oppgitthet og avmakt.

Det tar ikke lang tid før det blir litt action. Mobildekningen er dårlig, men idet det jeg snakker med Synnøve noen punkter unna utbryter hun høylydt «No kjem dei!!». Og klapringen fra en helikopterprikk i det fjerne blir tydeligere og tydeligere, og på hyllen hvor jeg ligger er det utvilsomt spennende å se helikopteret nærme seg, før det plutselig er der surrende omkring i lav høyde, tydelig for å rekognosere om det er noen vits i å sette ned arbeidere. Etter noen sirklinger, fortsetter det bortover og blir borte i det fjerne. Senere dukker det opp noen ganger, men foruten at det lander på et mastepunkt med uforrettet sak, så blir det ingen jobbing for Statnett på linjen hvor vi er den dagen. Og tidlig på kveldingen samler Anita Aalvik alle aksjonister opp langs mastepunktene og man går tilbake til basen. Alle er tydelig fornøyde med dagens innsats; med begrensede ressurser lyktes man å sette stopp for byggingen langs en relativt stor strekning.

I løpet av kvelden kom det flere, bl.a. noen jenter med bakgrunn fra Natur og Ungdom, og en farmor med sitt barnebarn og hund. Diskusjonene om samfunnsspørsmål fra dagen før fortsatte. Med en knitrende ovn og blant levende lys og jordnære, men likefullt idealistiske mennesker, føles verden befriende normal en stakket stund. Dagen etter går man i samlet flokk fra basen og okkuperer punkt for punkt. Men denne gangen har de kommet i gang med arbeidet, og de kroatiske arbeiderne, tross at de taper verdfull arbeidstid, legger ned arbeidet og ønsker aksjonistene velkomne med åpne armer. For fleres del er det gjensyn fra tidligere aksjoner. Og Synnøve Kvamme tas spesielt varmt mot av arbeiderne som ikke legger skjul på at de gjerne vil at hun skal okkupere deres mastepunkt med henne som selskap.

Helikoptrene er mer nærgående denne dagen, og har siden daggry rekognosert og sirkler stadig nærmere aktivistene i det som kan synes er forsøk på å skremme dem bort med sin nærgåenhet. I løpet av dagen dukker en journalist opp for en dagstur og intervjuer en alltid engasjert og vital Synnøve Kvamme og likeledes en alltid saklig og kunnskapsrik Johan Fredrik Odfjell, på det høyeste mastepunktet hvor man har en lang lunsj i Hardangerpanoramaet.

Til tross for helikolptersirkling må igjen Statnett og deres kroatiske kontraktører Dalekovod når ettermiddagen kommer dra hjem uten å ha fått fortsette hærverket av Hardanger.

På kveldingen drar en del hjem, jobb, avtaler og annet venter i sommermåneden, men en liten gruppe blir igjen. Påfølgende dag våkner vi til et helikopter som ikke bare er nærgående i sin flyging, men påtrengende rundt oss og vår base. Tydelig ønsker de gjennom sin lavtflyging utenfor anleggsområdet å skremme oss bort. Deres fremferd virker med den senere tids helikopterulykker i minne, unødig risikabel.

Det stopper ikke den lille gruppen som er igjen. To til har og kommet, en mor og en sønn, som spontant dro opp, da de fikk vite at Synnøve og en gjeng holdt stand. Episodene som utspilte seg mellom kroatiske arbeidere og aksjonister dagen før gjentar seg. På et mastepunkt blir jeg sittende med Synnøve Kvamme i riktig surt vestlandsvær mens vi spiser niste og snakker om løst og fast. Noen kroater har søkt tilflukt i en container og venter på å bli plukket opp ettersom de ikke kan arbeide, og de inviterer oss inn. Først takker Synnøve vennlig, men bestemt nei, og vind og en god dusj regn fortsetter å sile. Men arbeiderne gir seg ikke, og etter en stund insisterer de. Synnøve gir etter for vennligheten, og så sitter vi der sammenklemt med dem i en container, drikker kaffe, blir tilbudt deres niste og spiser drops.

– It’s your country and we understand you, repliserer en av dem på spørsmål om hvorfor de er så vennlig innstilt til aksjonistene.

De påpeker at de beundrer utholdenheten og standhaftigheten og påstår at det i Kroatia ikke finnes noen som er villige til å forsvare og verne naturen. Vi spøker med at da får vi ta turen ned og hjelpe dem, og de sier at vi er hjertelig velkomne på besøk.  Så snakkes det om det meste, fra familie og arbeidsforhold i Norge til en allestedsnærværende korrupsjon i Kroatia, til et helikopter omsider henter dem hutrende hjem til basen og vi tar varmt farvel. Det er åpenbart at utbyggingen selv av de som arbeider ikke støttes som noe riktig, og de er selvfølgelig underbetalt sammenlignet med tilsvarende norsk lønn for samme arbeid. De jobber for sine penger og ingenting annet i et overnasjonalt prinsippløst jobbmarked, hvor folk er kasteballer i et maskineri de ikke har kontroll over.

Det er vakkert her oppe kan jeg igjen konstatere under piskende regn på vei tilbake til basen for å pakke sammen og dra nedover for denne gang. Om man skal snakke om at et område skal være verdt å kjempe for, så oppfyller dette alle krav. På veien ned tenker jeg på Anita Aalviks ord. Hun omtalte mastebyggingen som en voldtekt mot Hardangerlandskapet, et overgrep mot både natur og identitet. Hun, en intelligent, varm og kunnskapsrik firebarnsmor, fremdeles ung og energisk, kone, gründer av egen bedrift og småbruker. Men ikke minst en aktiv deltager og forkjemper for lokalsamfunnet, det samfunnet hun er født og oppvokst i, hvor hennes identitet henger uløselig sammen med de nære omgivelser og Hardangerlandskapet. Det handler ikke om turistnæring, men om steder hun har trådt sine barnsben som sine forfedre i generasjoner i likhet med hennes egne barn. Her fisker de, driver jakt på hjort og rein, og her lever de; dette er deres heim som er en del av dem. Jeg tenker på Synnøve, som ikke er noen ideologisk drevet politisk aktivist med et ferdigspikret program, men som våger å kjempe for det hun har kjært mot alle odds, utrettelig, i tillegg til at hun gjennom sitt humør og pågangsmot er en inspirasjon for alle omkring henne. Og jeg tenker på veganjenta, som har et religiøst forhold til naturen og som innbitt og kompromissløst vil kjempe for naturen og alt levendes egenverdi, og som har vært med på flere aksjoner og ikke har noe planer om å gi seg. Kvinnene har markert seg sterkt i denne kampen, hvilket neppe er tilfeldig.

Jeg tenker òg på den fine forsamlingen mennesker jeg møtte der oppe i fjellet som representerer et tverrsnitt av folket, forskjellige, men likevel i fellesskap. Saken er alvorlig, men det var en særdeles fin og inspirerende tur i seg selv å være oppe på Hardangers tak. Hvilket ytterligere understreker viktigheten av å verne landskapet som vil bli transformert til det ugjenkjennelige med den profil som 45 meter høye stålkonstruksjoner vil gi gjennom den sårbare topografien. De jeg møtte i Hardangeraksjonen var engasjerte i det som betyr noe utenfor den materialistiske egeninteressens snevre rammer, men uten store ord og abstrakte ideologiske drømmerier. Dette er det folket og det demokratiske engasjementet Jens Stoltenberg etterlyser i etterdønningen av tragedien i Oslo og på Utøya. Først når man setter likhetstegn med folkestyre får Stoltenbergs oppfordring til «mer demokrati» håndfast mening og betydning.

Nå stunder det mot valg, og selv om Statnetts beslutningsprosses ligger utenfor det kommunale, så er de som representerer statsmakten gjennom partiene de stiller til valg for, medansvarlige for den politikk som føres fra sentralt hold i distriktene. Det er å håpe at folk i Hardanger ikke lar midlertidige stemningsbølger skygge for den politiske realitet som Arbeiderpartiet med følge representerer i denne saken. Hardangerlandskapet har bestått i generasjoner, og de politiske valg man gjør burde ses i perspektivet av generasjoner fremover, ikke usannheter om en medieskapt strømkrise.

Det ble diskutert og spurt om hvorvidt det var mulig å vinne kampen for Hardanger. Etter turen med Hardangeraksjonen kan jeg bare konkludere med at få, men dedikerte enkeltmennesker klarte å stoppe utbyggingen fysisk, men at det vil kreves utholdenhet og flere sterke stemmer i media om man skal bli hørt tilstrekkelig høyt nok for at regjering og Statnett skal snu.

Men hele spørsmålet er egentlig feil, for i hvilken kamp av virkelig verdi er utfallet gitt på forhånd? Det er derfor det finnes mennesker som mot alle odds trosser overmakt, og som dessverre ofte taper mot overmakt, men som noen ganger vinner. Uten disse ville ikke de goder man nå tar for gitt eksistere. Kampen om Hardanger kan ennå vinnes, det står bare på viljen til flere enn de viljesterke som møtte opp denne gangen.

Les fra samme aksjon i TEKNISK UKEBLAD:

Aksjonistene nekter å gi seg i Hardanger

Uheldig samrøre i kraftbransjen

 

Relatert

Slaget om Hardanger pågår nå

Den norske strømkrisen – en bløff

Mann og Natur: Naturlandskap og Wimbachtal

Hardangeraksjonen stoppet mastebygging – sivil ulydighet nytter

Oppdatering om mastemotstanden fra Hardangeraksjonen

Fortsatt oljefritt Lofoten og Vesterålen – en historisk seier

Hardangeraksjonen slår leir for mastemotstand

Hardangeraksjonen fortsetter kampen for kultur- og naturlandskapet

Bevar Hardanger – buen som brast så høyt