Den mørkeste dagen og lyset vi strever etter

Målløshet er det første som griper en når sjokket over et enkeltmenneskes grusomhet slår inn og siden langsomt siger inn over en i forsøket på å forstå det ufattelige i den menneskelige tragedien som utspilte seg nærmest live, minutt for minutt, time for time siden den skjebnesvangre eksplosjonen i Regjeringskvartalet.

«Dagen etter grusomhetene har utspilt seg er det ikke kamp for eller mot -ismer eller abstrakte begrep som demokrati  som er det sentrale; det er vår egen menneskelighet vi kjemper for, mot det umenneskelige som finnes i oss og som hos noen mennesker slår ut i full destruktiv blomst.»

Tankene og refleksen for de fleste gikk til at det handlet om en islamistisk terroraksjon med utgangspunkt i Norges aktive engasjement i tre kriger. Til tross for den brutale aksjonen og sjokket over å være rammet som folk og nasjon, så ville det hatt sin forståelige bakgrunn i konteksten av krigføringen i Irak, Afghanistan og Libya, som en del av krigens og den organiserte terrorens ubarmhjertige og blodige logikk. Det ville vært en katastrofe som andre europeiske land har opplevd. Når skrekkscenarioet etter hvert utfoldet seg i offentligheten på Utøya hvor sakesløs ungdom ble slaktet ned av en mann uten skrupler og etter alt å dømme med veloverveid ro, og endog en morbid glede, så fikk det en dimensjon av den ytterste meningsløshet, ja galskap for oss som betraktet dette gjennom media. For de som kjempet for sine liv var det et mareritt ingen andre enn de selv kan forstå og gjennomleve, og den angst og frykt både de levende, sårede og døde har opplevd, skal de fleste prise seg lykkelige for å aldri kunne fatte.

I media foruten de forståelige sorgreaksjonene og vitnebeskrivelsene som gjengis ser man at en del forsøker å lage en forklaring, en beveggrunn som skal kunne forklare det morderiske amokløpet mannen som alle nå kjenner navnet til, Anders Behring Breivik. Noen offentlige personer kommer allerede med politiserte merkelapper, som om politiske motiver skal kunne skape en tråd i galskapen. Uansett hva morderens motiver er eller har vært, så er det han og eventuelle medsammensvorne som skulle dukke opp – hvilket på nåværende tidspunkt virker lite trolig – som i sin mentale tilstand har utført handlingene. De kan, selv om det virker fristende, ikke tilbakeføres til et bestemt standpunkt eller en holdning som skal skape en logikk. For det er en logikk som kun finnes i hans forskrudde verdensbilde, ingen andre steder. Han har i sitt eget sinn agert normalt i forhold til sine beveggrunner, derav den komplette galskapen og absurditet, som skremmer oss, fordi vi ikke kan gripe den an direkte.

Vi lever i en tid hvor vold har blitt banalisert, i tillegg til at man som stat deltar i kriger som offentlig ikke benevnes som kriger hvor sivile også rammes, lemlestes og dør. Selv med all denne døden, ja tilsynelatende paradoksalt, så er døden og dens alvor og definitive innebyrd fremmed for de fleste, og massemorderen som går amok på en skole eller på andre steder hvor folk samles, og skyter ned for fote har blitt en destruktiv stereotyp i Vesten med utgangspunkt i USA. Om forestillingen om den vestlige sivilisasjons indre harmoni for de fleste har mistet troverdighet, så er den definitivt brutt nå for de som tenker etter.

Drapsmannen har det hele og fulle ansvar for sine grusomheter, så sivilisatoriske omstendigheter kan han ikke skylde på eller legitimere seg med, men at hans ekstreme handlemønster er noe som tilhører denne tiden, vår tid, senmoderniteten, er utvilsomt. Menneskeheten har brutt ned sin menneskelighet gjennom å stadig distansere seg både fra sitt biologiske naturgrunnlag og elementære naturlige årsakssammenhenger knyttet til livet, samtidig som menneskelige felles ansvarsforhold er pulverisert. Vårt senter, vårt fundament som skal sette moral og verdier i sammenheng er for lengst forskjøvet og derfor famler vi når katastrofen rammer. Morderens handlemønster har ikke dukket opp fra det store intet, og har sine perverse modeller, men likevel finnes det ingen mening som under de rådende forhold skal kunne gi en eller form for beredskap for eventuelle lignende handlinger. Mot galskap er samfunnet under rådende omstendigheter vergeløse, nesten. For nå handler det om å kjempe for, ikke politiske systemer, men en ansvarlig menneskelighet og med menneskelighet som forplikter – forplikter utover store ord og fraser som faller fra myndighetspersoner og politikere med egne ambisjoner, men som inkonsekvent følges opp i praksis. Det finnes en destruktivitet og kulde i den vestlige sivilisasjon slik den utarter seg nå, en ekstremitet, den er dyptgripende og må sorgen og sinnet man føler overfor myrderiene utvikle seg til en vilje til verne om liv og like viktig, livets og naturens forutsetninger. Mennesket er ikke hevet over naturen, men vi er den handlende bevisstheten i naturen i form av å være den eneste høyt bevisste art, og det gir ansvar og de største forpliktelser.

Dagen etter grusomhetene har utspilt seg er det ikke kamp for eller mot -ismer eller abstrakte begrep som demokrati  som er det sentrale; det er vår egen menneskelighet vi kjemper for, mot det umenneskelige som finnes i oss og som hos noen mennesker slår ut i full destruktiv blomst. Nihilisme, som åpenbarer seg i det meningsløse og formålsløse liv, som kretser omkring nytelse, forbruk og egoisme og hvis konsekvenser er naturødeleggelse, ja ødeleggelse av liv, er en grobunn for umenneskelighet og avstumpethet. La oss derfor avstå fra å forsøke å bruke drapene på mennesker som for kort tid siden var spill levende, fulle av livslyst, planer og en fremtid, som ammunisjon i en eller annen form for uverdig spill og billig retorikk om å vinne billige poenger i forhold til antagonister og meningsmotstandere. Det er å tråkke på de dødes minne. La oss heller ikke gjøre morderen til noe annet enn det han er, et menneske av ynkeligste og mest tragiske slag som ikke fortjener å få spille hovedrollen i det perfide skuespillet han har regissert med oss som underholdningshungrig og tittelystent publikum. La heller sorgen og reaksjonen på volden som ble begått både fysisk i form av drap men og psykisk i form av terror, frykten som det inngir, og tapene av menneskeliv inspirere til å ta frem det beste i oss, det større. Å streve etter lyset er viktigst der og når det er som mørkest.

Våre tanker og inderlige sympati går til de som har mistet sin nærmeste, sitt mest dyrebare, og den enorme byrde som knapt er til å bære de nå er tvunget til å bære, for alltid. Vi kan alle gjøre denne byrden med tiden noe lettere, ikke bare gjennom uforpliktende kondolanser, men gjennom å heve oss selv i ettertiden og på den måte ikke glemme ugjerningen, men la den alltid påminne oss om at det destruktive som finnes i mennesket må bekjempes, hver dag, ikke bare hos andre, men først og fremst hos en selv. Da kan selv det meningsløse få sin mening og de døde får et minne som ærer dem.

Lys i mørketiden

Redaksjonen