Agrarrebellen Sepp Holzer

KULTURVERK ble i vinter lansert med Anders Asphaugs artikkel om permakultur. Han viste til flere eksempler på hvorledes dette landbruksprinsippet kan praktiseres, men hovedvekten ble da lagt på den sørlige halvkule. Men hva med nordligere og strengt tempererte strøk? I Bertram Verhaags dokumentar Der Agrar-Rebell: Permakultur in den Salzburger Alpen fra 2001 stifter vi bekjentskap med den østerrikske bonden Sepp Holzer som uavhengig av den voksende permakulturbevegelsen har drevet slektsgarden Krameterhof etter denne filosofien siden 1962.

Av Kjell Brevik

Ifølge ham selv ble han først vár selve begrepet på tampen av 1990-årene, men siden han og kona fullt og helt kunne identifisere seg med tankegodset og metodene som permakulturen omsluttet, valgte de ganske raskt dette ordet for sin egen virksomhet. I dag er Sepp Holzer nærmest synonymt med europeisk permakultur. Overgangen til jordbruksmetodene han hadde en gave og lidenskap for allerede som barn var ikke lettkjøpte. Også i de salzburgske Alper lever bygdedyret og foreldrene så med stor bekymring på odelsguttens svært så originale og merkelige utøvelse av bondekallet. Etter hvert som Krameterhof viste seg å være «drivverdig» og vel så det, lettet stemningen og folk lot seg fascinere. Sepp uttrykker flere ganger at det har vært mange motbakker opp gjennom årene, men i disse dager opplever han at folk valfarter til garden hans for å la seg inspirere. Vi må bare le av Sepps sleivspark til regionens forstvesen som er kategorisk i sin kritikk av hans «skogsødeleggelser». Dette tar den idealistiske stabukken med stoisk ro mens han på sin side uttrykker stor bekymring for de unge bøndene som altfor lett ankommer landbrukskontoret med lua i handa og lar besserwisserne der diktere hvordan jorda og gardene skal skjøttes.

«If life in the earth is ok, the plants are healthy, if the plants are healthy then the animals and humans are healthy too, and that is our foundation. Whoever destroys it and treats it irresponsibly needs to be told to his face promptly that that’s a crime and he has no right to act that way, and that he is too dumb to enjoy life!» – Sepp Holzer

Holzer kjenner og lever med omgivelsene, både de ville og de kultiverte. Han har spesielle steder i landskapet, bl.a. steiner og trær, hvor han sover og samler krefter. På slike steder kommer viktige drømmer til ham som han senere realiserer. Den rake motsetning til hans egen drift og tankegang finner han på andre siden av dalen der ensartede granplantasjer fra tidligere skamhogst ikke makter å holde fonnene tilbake i vårløsningen. Enorme og kostbare betongvegger bygges for å forhindre at grenda under skal tas med av snømassene. Selv finner han dette sikkerhetstiltaket fullstendig meningsløst siden han selv har klart å stanse den alvorlige skredfaren på sin egen eiendom på en enklere, billigere og mer matnyttig måte ved ganske enkelt å kultivere steinurda! En trivelig, lærerik og inspirerende film om en stor og malmfull personlighet som med sin viljestyrke har flyttet berg og lagt grunnlaget for en bevegelse. Utbyttet av å se denne dokumentaren er særlig stort fordi den er lokalisert i et landskap som mange av oss her i nord lett kan dra kjensel på, både når det gjelder natur- og værforhold. Familien Holzer sitter ikke på en lettdreven flatbygdsgard, men en krevende, dog frodig fjellgard. Overføringsverdien blir dermed meget stor. Filmen er dubbet til engelsk, men Sepps flotte dialekt er sjarmerende nok når han får komme til orde. Sett av litt tid til Krameterhof og nordlig permakultur i praksis.

Se filmen her

 



Relatert

Permakultur – levedyktig kultur for fremtiden

Cave of Forgotten Dreams (Die Höhle der vergessenen Träume) – Werner Herzog

  • Eivind

    Flotte greier! Har boka hans “Sepp Holzer’s permaculture”. Sepp lever hovedsaklig av turister som kommer til gården sin, ikke av å drive gård.

    For å motkjempe ville dyr som spiser av avlingene så planter han ekstra mye. Han foretrekker også å bruke griser til å grave opp jorda, han liker ikke å bruke maskiner. Traktorer klemmer ned jorden. Pløyer du så dreper du mange gunstige organiser i jorda osv. Han liker å jobbe med naturen, og ikke mot den.

    Anbefaler boka hans!

    Sepp tipsa meg om at Steffen Haeger har startet et permakulturprosjekt i Norge: http://www.krameterhof.at/Fotoalbum/norwegen_bericht_2008/

  • Redaksjon

    Takk for tipset, Eivind!

    Ja, det å drive det man kan kalle ideelt jordbuk (men som reelt tar ansvar for fremtiden i et lengre perspektiv), det vil si et som ikke er profittbasert, men basert på selvforsyning i balanse med naturen, hvor man ikke ensidig tar fra naturen, beskatter den, men gir tilbake – vil nødvendigvis ikke generere kapital like effektivt som industrialisert monokulturelt jordbruk.

    Men det å inspirere andre, det er mer enn bare gårdsturisme, det er noe av det viktigste i denne fasen, nemlig å dele den kunnskapen man har og inspirere andre til å velge en alternativ vei fremfor monokulturell markedstilpasning.

    Red.

  • Takk for en fin artikkel! Ja, Sepp Holzer er en inspirerende figur!

    Jeg er takknemlig for påpekningen om at permakultur ikke er noe som er forbeholdt varme klimasoner. I ettertid har jeg forstått at artikkelen min om emnet har gitt noen det inntrykket, noe som slett ikke var meningen.

    Prinsippene som man anvender i permakultur er på mange vis universelle. Økosystemer fungerer likt i alle verdenshjørner, og dermed kan man anvende dens prinsipper i alle klimaområder (og til og med som retningslinjer i menneskelige samfunn og organisasjoner). La mangfoldet blomstre!

  • Kjell

    Takk for kommentarer, folkens! Det virker som at du allerede har stiftet bekjentskap med herr Holzer på flere vis, Eivind. Det er flott! Og som jeg er inne på i teksten ovenfor, valfarter jo folk til Krameterhof. Sånn sett er nok dette bruket i særstilling, både som en av den europeiske permakulturbevegelsens arnesteder og nærsagt som en veletablert “forsøksgard” for de metoder Holzer prøver ut og ønsker å utbre. Dette du skriver om maskiner er interessant for i dokumentaren tas det vel, såvidt jeg husker, opp ved et par anledninger, bl.a. fordi somme har reagert på den røffe behandlingen liene i dalen der blir utsatt for i Sepps forpakterskap. Veger opparbeides og terrenget formes til med gravemaskin m.m. Alt for å kunne dra nytte av de tilgjengelige ressursene på en effektiv måte. Jeg reagerte på det selv. Men når det gjelder tunge landbruksmaskiner på dyrkamark er det klart at jordstrukturen fort kan få seg en knekk som det vil ta mannsaldre, om ikke mer, for å gjenopprette. Dette har allerede vist seg å være et kolossalt problem, ikke minst her til lands. Og jeg takker for tipset om det norske prosjektet! La oss håpe at det ikke bare forblir et prosjekt, men en fungerende permakultur. Det er så mange prosjekter i vår tid. Konstruktive selvsagt, men sjelden av særlig varighet.

    Redaksjonen har skrevet kloke ord og jeg setter pris på din respons, Anders. Som du ser, forstod jeg det slik som du vektlegger ovenfor: At permakultur ikke bare er et fenomen forbeholdt den sørlige halvkule. Jeg ønsket bare å bygge litt videre på det grunnlaget du allerede hadde besørget gjennom din glimrende åpning. Så håper jeg folk følger lenken under “Relatert” og får et verdifullt innblikk i permakultur.

    Jeg har dog én innvending, Anders: Selv om jeg egentlig skjønner hva du skal frem til (den mest elementære økologi o.s.v.) er det jo ikke sånn at f.eks. en boreal skogtype i Norden fungerer likt en subtropisk regnskog selv om økosystemet kan betraktes som “det samme”, nemlig skog. Men dette handler selvfølgelig om tilpasninger til ulike skogøkosystem med ekstreme forskjeller i nedbrytningstempo, temperatur og sammensetningen av mikroorganismer. Men som du jo sier: Man kan anvende permakulturens prinsipper i alle klimaområder, iallfall der hvor mennesket “opptrer naturlig”.