DYPØKOLOGIEN

Dypøkologi, et begrep lansert av filosofen Arne Næss, er det mest omfattende av de økologiske perspektiv som gjerne omtales noe upresist som miljøvern, men som stikker dypere. Dypøkologi handler om samspillet, helheten menneske og natur, en helhet som alt levende inngår i et gjensidig avhengighetsforhold hvor mennesket i kraft av vilje og bevissthet har et særlig ansvar.

Av Magne Stolpnessæter, statsviter

«På biosfærisk nivå er dypøkologien egalitær, men dens holisme innebærer i realiteten et hierarkisk system: Totaliteten er hevet over individet. Vi er alle underlagt Kosmos. Dypøkologien er dermed noe helt annet enn en pragmatisk tilnærming til jordens begrensede tilgang på ressurser.»

Det er ikke alle filosofer forunt å få en begravelse på statens bekostning. Og særlig ikke for de som har avvikende, for ikke å si subversive synspunkter. En av de få som har blitt tildelt en slik anerkjennelse, er Arne Næss (1912–2009). Statsminister Jens Stoltenberg var til stede da Næss ble bisatt, og hyllet ham som den største norske tenker i vår tid. Ironien kunne ikke ha vært mer fullkommen. Her satt etablissementet på kirkens benkerader, med vekstideologen Stoltenberg i spissen, for å lovprise dypøkologiens far, hvis tanker ved nærmere ettersyn kompromitterer svært mye det sosialdemokratiet og liberalismen står for.

Hvorvidt framtredende sosialdemokrater har fordypet seg i dypøkologisk tankegods, er høyst tvilsomt. Årsakene til at Næss ble satt på pidestall er sammensatte. At Næss var en ruvende, leviatansk skikkelse i det norske universitetssystemet på 1950- og 1960-tallet, var en viktig årsak til ikke å ignorere ham. Dannelsesreisen til det paradoksale mennesket Næss er ualminnelig i norsk sammenheng: Fra å være en posititivist som bedrev stringent analytisk filosofi fra 1930- til 1960-tallet, myknet han opp rundt 1968, og vandret i retning av det spirituelle og mystiske. Det var under den metafysiske oppvåkningen på 1970-tallet, at han etter inspirasjon av den nederlandske filosofen Baruch Spinoza (1632–1677) utviklet dypøkologien.

Hva er egentlig «dypøkologi»? Arne Næss lanserte begrepet i 1973, idet han skiller mellom en grunn og en dyp økologi. Den grunne økologien er reformistisk, og ønsker å opprettholde rammene for status quo ved å forandre det politisk-økonomiske systemet innenfra. Den spiller på lag med reglene til det reelt eksisterende demokratiet og den reelt eksisterende liberalismen. Dypøkologien derimot, er revolusjonær, og ønsker å bryte ned dagens orden og de etablerte institusjonene utenfra. Politisk sett er dypøkologene anarkister, og ønsker en desentralisering av makten.

Når den kollektive bevissthet tenker «økologi», er det snakk om den «grunne» økologien. Den gang som nå domineres miljøbevegelsen av grunne «økologer» som Bono, Al Gore og Petter Stordalen. Tesen om «bærekraftig utvikling», som Gro Harlem Brundtland reklamerte for på 1980-tallet, inngår også i denne kategorien. Det samme kan vel sies om den pragmatiske organisasjonen Bellona.

Den grunne økologien setter mennesket i sentrum – er antroposentrisk – og utfordrer dermed verken moderniteten eller humanismen. I den grunne økologien ønsker man å bekjempe forurensing, menneskeskapt drivhuseffekt og rovdrift på naturressursene, samt verne om truede organismer. Målet er å sikre folks velferd og velstand innenfor smertegrensen til moder jord. Vekstideologien er ikke kompromittert, bare moderert. Naturen er altså ikke et mål i seg selv, men fremdeles et middel man må forvalte noe mer varsomt enn i dag.

På den andre siden har vi dypøkologien. Den er ikke antroposentrisk, men biosentrisk, eller om man vil, økosentrisk. Her er mennesket bare en uendelig liten del av universet. Naturen sees som en selvstendig helhet. Altså er dypøkologiens grunnsyn holistisk. Mennesket er hverken mer eller mindre verdt enn andre levende organismer.

På biosfærisk nivå er dypøkologien egalitær, men dens holisme innebærer i realiteten et hierarkisk system: totaliteten er hevet over individet. Vi er alle underlagt Kosmos. Dypøkologien er dermed noe helt annet enn en pragmatisk tilnærming til jordens begrensede tilgang på ressurser.

Arne Næss kalte seg riktignok «reformator», men dypøkologiens politiske premisser er uansett uforenlige med det bestående. Avvikling,  og ikke «utvikling» – forstått som økonomisk vekst – er det sosiale målet: Total desentralisering og favoriseringen av små lokalsamfunn, demontering av staten og den globaliserte økonomien, samt en streben mot klasseløshet. Næss var ingen marxist, men anså sosialismen som mer prisverdig enn kapitalismen. Egalitarisme blant mennesker skal gjenspeile egalitarisme i naturen, der alle organismer – fra blåhvalen til grantreet, påskeliljen og mikrobene – er likestilte og likeverdige.

Unødvendig å si: En praktisk implementering av en slik politikk lar seg neppe gjennomføre via reformer slik de politiske strukturene og den gjennomgående konsensus er i dag. Dypøkologien er derfor implisitt revolusjonær, selv om Næss uttalt favoriserte reform som politisk gjennomslagsmetode.

«Fornuftsbegrepet til Næss kan man forstå via Spinozas ratio. Begrepet bør ikke forveksles med den moderne rasjonaliteten, som er en kald og beregnende snusfornuft. Ratios stemme er et kompass man konsulterer når man stiller seg følgende spørsmål: Hvilke valg er forenlige med menneskets natur?»

Utover helheten som grunnprinsipp, tar ikke dypøkologien standpunkt for eller mot religion. Blant dypøkologene er ateister og agnostikere like tallrikt representerte som de religiøse. Næss selv var ikke troende. Bevegelsen har uansett et kvasireligiøst preg. Hva er dens oppskrift for en bedre og mer balansert verden? Jo, en systemendring der fornuft og følelser spiller på samme lag. Forholdet mellom fornuft og følelser er ment å være komplementært. Det gjenspeiles hos rytter og hest: Rytteren gir hesten ordrer, men det er hesten som bringer ham av sted. Man tror tanken skaper handling, men de må utløse følelser for at noe skal skje. Følelsene er som hesten.

Fornuftsbegrepet til Næss kan man forstå via Spinozas ratio. Begrepet bør ikke forveksles med den moderne rasjonaliteten, som er en kald og beregnende snusfornuft. Ratios stemme er et kompass man konsulterer når man stiller seg følgende spørsmål: Hvilke valg er forenlige med menneskets natur? Spinoza nedvurderte ikke følelsene som en fiende av fornuften, men anså dem som livsviktige og verdensskapende krefter. Ingen bevegelse uten følelser. Ifølge Spinoza defineres ikke menneskets natur som «god» eller «ond» – et frampek mot Nietzsches «hinsides godt og ondt»; Nietzsche satte Spinoza høyt – men ut ifra følelsene. De positive følelsene aktiverer menneskets natur, mens de negative følelsene passiviserer den. Sistnevnte kan være hevnlyst, uvilje, hat og misunnelse: alt hva Nietzsche kalte for slavemoral.

De negative følelsene kan være intense, men aldri så slitesterke som de positive, siden de ikke aktiverer hele mennesket. Menneskets natur er ikke alle aspekter ved mennesket, men noe grunnleggende i vår utrustning. Ifølge Spinoza strømmer det grunnleggende til overflaten gjennom ratios stemme. Denne stemmen kommer innenfra og skal hjelpe oss til å transformere negative følelser i retning av det positive. Undertrykking av følelsene er undertrykking av menneskets liv i sin helhet, og i siste instans skadelig for vårt samkvem med verden. En bevisstgjøring av knutepunktene i livets vev må være der før man er i stand til å ta ansvar for framtidige generasjoner og framtidens levende vesener. Her gjelder følt, ikke abstrakt ansvar.

Da dypøkologien ble lansert av Næss i 1973, var verden på vei inn i en olje- og energikrise. Flere radikale miljøtenkere mente at verdens befolkning måtte reduseres drastisk – inntil 90 % – før den økologiske balansen kunne gjenopprettes. Noen av dem var autokrater, og ikke fremmede for tanken om økodiktatur. Deriblant William Ophuls, som mener at et regime av økologiske konger – forstått som platonske filosofkonger – og mandariner er menneskehetens redning. For økokratene har ikke massene en positiv rolle: De bør innfinne seg med å være passive undersåtter styrt ovenfra. Aktørene er den økologisk opplyste elite.

Her kunne ikke den egalitære Næss ha vært mer uenig: «Utviklingen av en økologisk ansvarsbevisst filosofi kan ikke overlates til en elite. For å få slagkraft må alle være med (…) for å påvirke utviklingen lokalt eller i videre sammenheng.»  Selv om dypøkologien tar avstand fra humanismen, er den ikke nødvendigvis antidemokratisk. Den varianten Næss er eksponent for er tvert imot ekstremdemokratisk på en måte som harmonerer dårlig med parlamentarismen i de reelt eksisterende liberaldemokratier.

Enkelte kritikere av dypøkologien kan ha rett i at det er kryptototalitære tendenser innenfor dypøkologien. Den har iallfall sterkt misantropiske sidestrømninger. Et posthumanistisk verdensbilde til tross: Arne Næss på sin side, var verken kryptototalitær eller misantropisk. Han var radikal demokrat og antiliberalist på samme tid.

Uten å falle i den liberale grøften, kan man kanskje si seg enig i at streben etter politisk perfeksjon kanskje er en snarvei til tyranni. Skepsis mot perfeksjoner harmonerer med god konservatisme. Samtidig kan den misbrukes som en unnskyldning for ikke å ta innover seg motforestillinger om at det bestående er fundamentalt galt og katastrofalt i lengden. At noe aldri kan eller bør bli «perfekt», er ikke det samme som at tingenes tilstand aldri kan eller bør bli radikalt bedre og annerledes. Man må ikke enten være totalitær eller demokrat, humanist eller misantrop.

 

Relatert

Om fluer og filosofi – Intervju Arne Næss

Apokalyptisk likegyldighet eller funderinger i en undergangstid

Hva er neoliberalisme?