DYPØKOLOGIEN

Dypøkologi, et begrep lansert av filosofen Arne Næss, er det mest omfattende av de økologiske perspektiv som gjerne omtales noe upresist som miljøvern, men som stikker dypere. Dypøkologi handler om samspillet, helheten menneske og natur, en helhet som alt levende inngår i et gjensidig avhengighetsforhold hvor mennesket i kraft av vilje og bevissthet har et særlig ansvar.

Av Magne Stolpnessæter, statsviter

«På biosfærisk nivå er dypøkologien egalitær, men dens holisme innebærer i realiteten et hierarkisk system: Totaliteten er hevet over individet. Vi er alle underlagt Kosmos. Dypøkologien er dermed noe helt annet enn en pragmatisk tilnærming til jordens begrensede tilgang på ressurser.»

Det er ikke alle filosofer forunt å få en begravelse på statens bekostning. Og særlig ikke for de som har avvikende, for ikke å si subversive synspunkter. En av de få som har blitt tildelt en slik anerkjennelse, er Arne Næss (1912–2009). Statsminister Jens Stoltenberg var til stede da Næss ble bisatt, og hyllet ham som den største norske tenker i vår tid. Ironien kunne ikke ha vært mer fullkommen. Her satt etablissementet på kirkens benkerader, med vekstideologen Stoltenberg i spissen, for å lovprise dypøkologiens far, hvis tanker ved nærmere ettersyn kompromitterer svært mye det sosialdemokratiet og liberalismen står for.

Hvorvidt framtredende sosialdemokrater har fordypet seg i dypøkologisk tankegods, er høyst tvilsomt. Årsakene til at Næss ble satt på pidestall er sammensatte. At Næss var en ruvende, leviatansk skikkelse i det norske universitetssystemet på 1950- og 1960-tallet, var en viktig årsak til ikke å ignorere ham. Dannelsesreisen til det paradoksale mennesket Næss er ualminnelig i norsk sammenheng: Fra å være en posititivist som bedrev stringent analytisk filosofi fra 1930- til 1960-tallet, myknet han opp rundt 1968, og vandret i retning av det spirituelle og mystiske. Det var under den metafysiske oppvåkningen på 1970-tallet, at han etter inspirasjon av den nederlandske filosofen Baruch Spinoza (1632–1677) utviklet dypøkologien.

Hva er egentlig «dypøkologi»? Arne Næss lanserte begrepet i 1973, idet han skiller mellom en grunn og en dyp økologi. Den grunne økologien er reformistisk, og ønsker å opprettholde rammene for status quo ved å forandre det politisk-økonomiske systemet innenfra. Den spiller på lag med reglene til det reelt eksisterende demokratiet og den reelt eksisterende liberalismen. Dypøkologien derimot, er revolusjonær, og ønsker å bryte ned dagens orden og de etablerte institusjonene utenfra. Politisk sett er dypøkologene anarkister, og ønsker en desentralisering av makten.

Når den kollektive bevissthet tenker «økologi», er det snakk om den «grunne» økologien. Den gang som nå domineres miljøbevegelsen av grunne «økologer» som Bono, Al Gore og Petter Stordalen. Tesen om «bærekraftig utvikling», som Gro Harlem Brundtland reklamerte for på 1980-tallet, inngår også i denne kategorien. Det samme kan vel sies om den pragmatiske organisasjonen Bellona.

Den grunne økologien setter mennesket i sentrum – er antroposentrisk – og utfordrer dermed verken moderniteten eller humanismen. I den grunne økologien ønsker man å bekjempe forurensing, menneskeskapt drivhuseffekt og rovdrift på naturressursene, samt verne om truede organismer. Målet er å sikre folks velferd og velstand innenfor smertegrensen til moder jord. Vekstideologien er ikke kompromittert, bare moderert. Naturen er altså ikke et mål i seg selv, men fremdeles et middel man må forvalte noe mer varsomt enn i dag.

På den andre siden har vi dypøkologien. Den er ikke antroposentrisk, men biosentrisk, eller om man vil, økosentrisk. Her er mennesket bare en uendelig liten del av universet. Naturen sees som en selvstendig helhet. Altså er dypøkologiens grunnsyn holistisk. Mennesket er hverken mer eller mindre verdt enn andre levende organismer.

På biosfærisk nivå er dypøkologien egalitær, men dens holisme innebærer i realiteten et hierarkisk system: totaliteten er hevet over individet. Vi er alle underlagt Kosmos. Dypøkologien er dermed noe helt annet enn en pragmatisk tilnærming til jordens begrensede tilgang på ressurser.

Arne Næss kalte seg riktignok «reformator», men dypøkologiens politiske premisser er uansett uforenlige med det bestående. Avvikling,  og ikke «utvikling» – forstått som økonomisk vekst – er det sosiale målet: Total desentralisering og favoriseringen av små lokalsamfunn, demontering av staten og den globaliserte økonomien, samt en streben mot klasseløshet. Næss var ingen marxist, men anså sosialismen som mer prisverdig enn kapitalismen. Egalitarisme blant mennesker skal gjenspeile egalitarisme i naturen, der alle organismer – fra blåhvalen til grantreet, påskeliljen og mikrobene – er likestilte og likeverdige.

Unødvendig å si: En praktisk implementering av en slik politikk lar seg neppe gjennomføre via reformer slik de politiske strukturene og den gjennomgående konsensus er i dag. Dypøkologien er derfor implisitt revolusjonær, selv om Næss uttalt favoriserte reform som politisk gjennomslagsmetode.

«Fornuftsbegrepet til Næss kan man forstå via Spinozas ratio. Begrepet bør ikke forveksles med den moderne rasjonaliteten, som er en kald og beregnende snusfornuft. Ratios stemme er et kompass man konsulterer når man stiller seg følgende spørsmål: Hvilke valg er forenlige med menneskets natur?»

Utover helheten som grunnprinsipp, tar ikke dypøkologien standpunkt for eller mot religion. Blant dypøkologene er ateister og agnostikere like tallrikt representerte som de religiøse. Næss selv var ikke troende. Bevegelsen har uansett et kvasireligiøst preg. Hva er dens oppskrift for en bedre og mer balansert verden? Jo, en systemendring der fornuft og følelser spiller på samme lag. Forholdet mellom fornuft og følelser er ment å være komplementært. Det gjenspeiles hos rytter og hest: Rytteren gir hesten ordrer, men det er hesten som bringer ham av sted. Man tror tanken skaper handling, men de må utløse følelser for at noe skal skje. Følelsene er som hesten.

Fornuftsbegrepet til Næss kan man forstå via Spinozas ratio. Begrepet bør ikke forveksles med den moderne rasjonaliteten, som er en kald og beregnende snusfornuft. Ratios stemme er et kompass man konsulterer når man stiller seg følgende spørsmål: Hvilke valg er forenlige med menneskets natur? Spinoza nedvurderte ikke følelsene som en fiende av fornuften, men anså dem som livsviktige og verdensskapende krefter. Ingen bevegelse uten følelser. Ifølge Spinoza defineres ikke menneskets natur som «god» eller «ond» – et frampek mot Nietzsches «hinsides godt og ondt»; Nietzsche satte Spinoza høyt – men ut ifra følelsene. De positive følelsene aktiverer menneskets natur, mens de negative følelsene passiviserer den. Sistnevnte kan være hevnlyst, uvilje, hat og misunnelse: alt hva Nietzsche kalte for slavemoral.

De negative følelsene kan være intense, men aldri så slitesterke som de positive, siden de ikke aktiverer hele mennesket. Menneskets natur er ikke alle aspekter ved mennesket, men noe grunnleggende i vår utrustning. Ifølge Spinoza strømmer det grunnleggende til overflaten gjennom ratios stemme. Denne stemmen kommer innenfra og skal hjelpe oss til å transformere negative følelser i retning av det positive. Undertrykking av følelsene er undertrykking av menneskets liv i sin helhet, og i siste instans skadelig for vårt samkvem med verden. En bevisstgjøring av knutepunktene i livets vev må være der før man er i stand til å ta ansvar for framtidige generasjoner og framtidens levende vesener. Her gjelder følt, ikke abstrakt ansvar.

Da dypøkologien ble lansert av Næss i 1973, var verden på vei inn i en olje- og energikrise. Flere radikale miljøtenkere mente at verdens befolkning måtte reduseres drastisk – inntil 90 % – før den økologiske balansen kunne gjenopprettes. Noen av dem var autokrater, og ikke fremmede for tanken om økodiktatur. Deriblant William Ophuls, som mener at et regime av økologiske konger – forstått som platonske filosofkonger – og mandariner er menneskehetens redning. For økokratene har ikke massene en positiv rolle: De bør innfinne seg med å være passive undersåtter styrt ovenfra. Aktørene er den økologisk opplyste elite.

Her kunne ikke den egalitære Næss ha vært mer uenig: «Utviklingen av en økologisk ansvarsbevisst filosofi kan ikke overlates til en elite. For å få slagkraft må alle være med (…) for å påvirke utviklingen lokalt eller i videre sammenheng.»  Selv om dypøkologien tar avstand fra humanismen, er den ikke nødvendigvis antidemokratisk. Den varianten Næss er eksponent for er tvert imot ekstremdemokratisk på en måte som harmonerer dårlig med parlamentarismen i de reelt eksisterende liberaldemokratier.

Enkelte kritikere av dypøkologien kan ha rett i at det er kryptototalitære tendenser innenfor dypøkologien. Den har iallfall sterkt misantropiske sidestrømninger. Et posthumanistisk verdensbilde til tross: Arne Næss på sin side, var verken kryptototalitær eller misantropisk. Han var radikal demokrat og antiliberalist på samme tid.

Uten å falle i den liberale grøften, kan man kanskje si seg enig i at streben etter politisk perfeksjon kanskje er en snarvei til tyranni. Skepsis mot perfeksjoner harmonerer med god konservatisme. Samtidig kan den misbrukes som en unnskyldning for ikke å ta innover seg motforestillinger om at det bestående er fundamentalt galt og katastrofalt i lengden. At noe aldri kan eller bør bli «perfekt», er ikke det samme som at tingenes tilstand aldri kan eller bør bli radikalt bedre og annerledes. Man må ikke enten være totalitær eller demokrat, humanist eller misantrop.

 

Relatert

Om fluer og filosofi – Intervju Arne Næss

Apokalyptisk likegyldighet eller funderinger i en undergangstid

Hva er neoliberalisme?

  • Oberon

    When I encountered Arne Næss, deep ecology, I immediately remembered how I looked at the Nature, and the world, when I was a child. Off course, because I didn`t know how the Nature functioned, so I had to be extra careful with it, and all the living beings in it, including humans.

    I remember, when I was a child, being told at school, that I shouldn`t pay too much attention to everything around me , because I had concentration problems, they said.

    Today, a year after reading about deep ecology, I feel whole again. The others around me, were wrong, and I was right. They had concentration problems, not I. It`s impossible for one man, to see the connection with everything. However, knowing that there is a connection with everything, one should be careful of how to act.

    The animals, the organisms, the plants do not have to be aware of this, because they know what tasks they have to do, in order to survive.
    The humans, on the other hand, have to be aware of this, because we do not know what our tasks are, in the overall.

  • Waldorf

    Intet menneske har rett i alt. Selv ikke Arne Næss. Men, han hadde rett i mye. Det ligger mye vakkert i hans Dypøkologi. I den ligger det mye som storsamfunnet åpenbart kunne hatt behov for. Det er vel noe av problemet til mennesket. Våre tendensiøse og retningslåste ideologier. Det tyder på, at det skal være veldig utfordrende å trekke ut det normative og det positive fra hver ideologi, eller filosofi. Veldig banalt sagt, men en liten refleksjon rundt Dypøkologien: En tanke Arne Næss kanskje tenkte, mens han skrev dette verket. “I skrivende stund opplever jeg at verden gjør det stikk motsatte av det jeg skriver om”

  • Dear Oberon,

    At first I would like to apologize for my inertia. Normally I would have answered much faster, but during the past two weeks I have been bogged down in much work. But that should not qualify as an excuse, since I am fond of every interested reader, who sincerely deserve a response from the author they approach.

    I am very pleased to read that Næss and deep ecology have rekindled your ecological sentience. I assume that the (re)discovery of this existential, metaphysical and (until recently?) dormant resonance has elevated your consciousness to greater heights than in the past. And I am equally happy that you refused to succumb to the notions of conformity which those others represent or represented. They didn’t seem to understand your sense of alienation.

    The world of humans has become increasingly fragmented and cold-hearted, where nature has been degraded to a standing-reserve. But as long as people like you counter this juggernaut of nihilism – or at least try to mend its worst effects – there is still some hope. And you are absolutely correct about the responsibilty bestowed upon the entire humanity, and not least each of us.

    Though planetary in scope, any effective countermeasures against the ecological predicament has to be local in its origins. We cannot afford to wait until some planetary Leviathan tells us what to do – hyperchaos is a more probable scenario in the intermediate term – or that an assemblage of governments achieves to concert strategy and pool their efforts. The last scenario is by the way totally unrealistic, and international summits addressing the coming mayhem produce nostrum at best.

    Time may not be on our side, and we should not expect a “deus ex machina” in the guise of a Marshall Aid from the moon. But we have to be practical, as well as more theoretically innovative. The guides of yesteryear might still shed some light on the punitive circumstances which is beyond the horizon of our immediate present, but the past is a foreign country, and we should not expect commensurability with our contemporary state of affairs.

    Though, while we are living in a transition which is likely to be “sui generis” in most senses, something everlasting stands: the IMMANENT feature of nature. Nature has neither kernel nor shell. It is everything at once. That is the true meaning of deep ecology: the human mind is not a kingdom within a kingdom, but rather one part of INFINITE Nature. When St.Francis of Assisi praised the wonders of creation and embraced them as brothers and sisters in “the Canticle of the Sun”, he venerated the underlying continuity of nature, as also Næss did 700 years later.

    Again, thanks for your reply.

    Yours sincerely,
    Magne

    • Oberon

      Kjære Magne!
      Tusen takk for et veldig godt svar. Noen ganger blir det norsk, andre ganger blir det engelsk. Det kommer litt an på hvordan stemningen er. Jeg håper ikke du måtte bruke for mye av din tid, på å oversette til engelsk. Hadde jeg visst det, så hadde jeg skrevet mitt innlegg på norsk. Vanskelig å forutse hva som vil skje. Det er jeg som skal beklage her. Det er som du sier: Tiden er ikke på vår side. Tid i seg selv, er blitt et livsnødvendig produkt for mange av oss.
      Nå kommer det mange ord, og tanker.

      Hyggelig å lese din deltakelse for min glede over å ha fått kontakt med Arne Næss` dypøkologi. Da jeg leste noen få linjer, fikk jeg bakover sveis. “Det var jo slik jeg tenkte som liten, jo”, tenkte jeg da. Uten å være den som selv har forfattet denne filosofien. Jeg er bare en av dem, som lever i deler den, tror jeg. Jeg lever i det helhetlige, men mange deler av den, mangler Næss` kunnskap. Uten å ta det så veldig tungt.

      eg husker at jeg måtte være nøyaktig med loddebolt og tinn, da en irriterende flue virret rundt hodet. Klart det var plagsomt. Den avbrøt mitt selvopphøyde fokus. I sinne, klarte jeg endelig å drepe den, det lille monsteret. Fremdeles helt intakt, lå den livløs på bordet. Jeg kikket på den, og den var ikke stor av fysisk størrelse.

      Jeg trengte ikke å være entomolog, for å forstå at den ikke hadde hatt en langt liv. Alle de tanker jeg hadde i hodet da, leste jeg litt om senere, i forb. med en annen artikkel på Kulturverk. Om Arne Næss. Om fluer, faktisk.

      Jeg hadde mange tanker om alt jeg har opplevet i mitt liv, og hvordan disse tingene hadde påvirket meg, til å drepe fluen. Tankene om hvordan mennesker ser på andre levende skapninger. Insekt, dyr, plante, tre. Tanker om hvorfor jeg fant det mer nødvendig å være stø på hånden, slik at ikke loddetinnet rant ned på et kretskort, fremfor å skru av loddebolten. Upraktisk, kjedelig, og en skjæring med min vilje, og tålmodighet.

      Jeg ser at Arne Næss har fått mye kritikk av mange, for sin dypøkologi. Det kan være mange ting med den, som ikke stemmer med andres preferanser, eller med virkelighetens verden. Så kan man jo lure: Hva er nå virkelighet? Det jeg finner mest virkelig, er Natur. Hvordan vi forholder oss til den, er altså gjenstand for begrep som “realistisk” eller “urealistisk”. To snedige begrep, egentlig. De skurrer i alle fall for mine hårsåre ører. Kanskje fordi jeg selv aldri har vært en pragmatiker. Det er mine følelser som styrer meg,, veldig ofte. Stort sett veldig upraktisk, sett fra ulike perspektiv, men veldig praktisk for den neste flue jeg vil møte på. Upraktisk at den vil bli viftet bort, men praktisk for dens videre liv. Jeg har ingen rett til å ta dette, hvis jeg kan unngå det. Det å gå varsomt i skog og mark, uten å tråkke unødvendig på kvister og grener, føles bra. Jeg bruker lang tid, i skogen. Til stor irritasjon for andre. Så må jeg jobbe med noe: Jeg skal ikke føle meg noe høyere en dem. Jeg skal ikke la meg provosere. Jeg må forklare rolig hvorfor jeg gjør det. Uten å fremstå som en hellig mann. Naturen er hellig for meg. Jeg er ikke hellig for den, eller noen andre.

      Du skrev, Magne: “Vi har ikke råd til å vente til noen planetariske Leviathan forteller oss hva vi skal gjøre”.

      Jeg er helt enig med deg. Tidsproduktene kan ikke selges, slik de gjør nå, til folk som ikke ser ut til å stoppe for noe som helst. Vi kan heller ikke vente på en reddende engel, som skal finne en løsning. Det å stole på èn, er ikke klokt for mange. Det går på å roe det hele kraftig ned, tror jeg. Seponering av vanviddet, og gjenoppbygging av helt banale følelser, med konsekvens i endring av handlingsmønster. Litt av en jobb, å få 7 milliarder mennesker på kloden, til ikke å drepe fluen, legge fra seg sin appetitt på gjenstander, og glupskhet for ære, berømmelse, og til sist: Makt. En enda større utfording blir det, å få 7 milliarder mennesker til å ikke kopiere hva vi har bygget opp, og som vi nå må endre på. Jeg har til gode å oppleve at noen som helst, kan vise til noe som helst, av dokumentasjon på at en sivilisasjon vil fungere, med sosial urettferdighet. Rettferdighet har åpenbart en klar sammenheng med både historie (denne tiden, igjen), og hva vi gjør, i det helhetlige. Mulig jeg også mistolker det du skriver, men meg om det.

      Du skrev: “Menneskenes verden har blitt stadig mer fragmentert og kaldblodige”

      Helt enig i det første, og mye i det andre. Fragmentert i biter. Det var det jeg ikke kunne forstå noe av, da jeg var liten. Nå forstår jeg, at det hele er som et besøk i Legoland, hvor alle legoklossene ser ut til å henge sammen. Tilsynelatende. Det kaldblodige er jeg også enig med deg i, men ikke nødvendigvis i et moralsk perspektiv, sett fra et helhetlig tids- perspektiv, og fra tingenes evne til å påvirke oss, som mennesker. Jeg har ikke mulighet til å forske på alle de aktiviteter mennesker har holdt på med, men jeg anser disse for å være en medvirkende påvirkende årsak, til vår endring av måten vi tenker på. I min barndom, kunne jeg ikke forstå de voksnes grandiose evner til å avlive en hest med et brukket ben, parallelt med å holde et menneske i respirator i mange år. Som likevel til slutt døde. Det var noe med verdiprioriteringen jeg reagerte på.

      En kan jo bare forestille seg videre alle enkeltsituasjoner som pågår i skrivende stund. Dilemma for mennesker som skal ta beslutninger på ulike plan, og hvordan de verdiprioriterer ting som er mest praktisk og lukrativt, sett fra et annet perspektiv enn hestens brukne ben. Hvordan en fysiker på Fukushima kan holde på mørke hemmeligheter, for å sikre videre drift, og unngå presedens. Hvor han også er fullstendig klar over potensielle konsekvenser, som kan medføre en katastrofe. Teknikken med å unngå presedens, i et økonomisk perspektiv, stammer vel fra visse akademiske kretser fra over hele verden. Et omfattende resultat, av noen ytterst få økonomer, som fikk gjennomslag for sine ideer. Dette er ikke en faglig korrekt gjengivelse av historien, da er det vel mer korrekt å si: prejudikat, av latin. Jeg er ikke korrekt, og min definisjon av presedens er: Tanken om å unngå at korthuset faller. Jeg strever med å tvinge mine tanker bort fra moral, og forsøker å forstå, hvordan denne atomfysikerens psykologiske prosesser svirrer rundt i hodet på ham, og hvordan de er blitt påvirket. Misjonen med dette er ikke å bli en psykoanalytiker, men å forstå hvor “dette” kommer fra. Tanken vender seg som en kompassnål mot “noe”. Vesten? Big Business? ”Business as usual”, Som stammer fra Britenes forretnings filosofi av 1. verdenskrig. De en gang så stolte japanske ledere, har altså formet seg etter “noe”.

      Du brukte et ord, som jeg måtte slå opp (det må jeg visst gjøre ofte ):
      Commensurability

      Da takker jeg deg, for å ha lært meg et viktig, viktig ord.

      Den vitenskapelige tenketanke? Måten å tenke på? Jeg skyr den som pesten, faktisk, men ikke av prinsipp. Jeg setter pris på det vitenskapen har gitt meg av goder, men jeg er villig til å forkaste disse, hvis det ville være nødvendig. Jeg har ingen tro på at vitenskap i seg selv skal klare å redde noe som helst, uten en overordnet tanke/filosofi/følelse. Disse tankene, som jeg får inntrykk av at du også skrev noe om, må være både praktiske, realistiske, og til og med systematiske, men ikke bestandig. Min tanke er altså å hente ut alt det som virker fornuftig, fra det ufornuftige, samt å kombinere dette med klokskap, uten å tenke som de gjorde, da de bygget Legoland.

      Du skrev, Magne:

      “Det iboende trekk ved naturen. Naturen har hverken kjernen eller skallet. Det er alt på en gang. Dette er den sanne betydningen av dyp økologi: det menneskelige sinn er ikke et kongerike i et rike, men snarere en del av Infinite Nature. Når St.Francis av Assisi roste underverkene av skapelsen og omfavnet dem som brødre og søstre i “Salomos of the Sun”, æret han den underliggende kontinuitet i naturen, som også Næss gjorde 700 år senere.”

      Dårlig oversatt i Google fra min side. (Jeg må berømme din kunnskap, og ditt språk). Det var vel slik jeg tenkte da jeg var liten :) Som jeg nå også tenker, og føler.
      At det skal være så vanskelig for en 10 års utdannet konsernsjef å forstå dette, og så lett, for en gutt på 7 år. Det banale er ikke nødvendigvis et dårlig ord. Dette skyldes kanskje at jeg selv ikke var påvirket av ytre akademisk lærdom, som kunne krenke mitt iboende, i selvet jeg.

      Det jeg finner helt naturlig, er at den klokeste av de kloke vil få så mye anseelse, at han eller hun vil vokse på dette. I sitt indre, og i sitt ytre velbehag. Slik konger alltid gjør. Noen klarer å føle det logiske, ved å trekke seg ned igjen, da jobben er gjort. Andre klamrer seg fast til sitt velbehag, som alltid ender med ubehag.
      Følelsen av å være en del av noe uendelig, hvor man selv er ganske så endelig, er en god følelse. Følelsen av at denne syklus står i fare for å ødelegges av en konsernsjef, er ingen god følelse. Ordet ”konsern”, burde avskaffes til fordel for:
      Concern. Concerned scientists of norway? Da kan vel vitenskap være bra igjen, da? Til og med en filosof er medlem av denne ”foreningen.”. Jeg skulle ønske at alle kunne være medlemmer der. I det naive, med en metafor, så er tanken min: Èn forening, hvor alle medlemmer er forent, med seg selv, alle andre, og Natur. Da kan vi oppløse foreningen igjen. Vi klarer oss fint uten den, når vi er forent.

      Igjen beklager jeg min treghet og manglende tidsforståelse, Magne.
      Det er mye jeg ikke har svart på, av dine reflekjoner, men jeg tenker på dem. Det hadde sannelig vært morsomt, å kunne gjøre alt man burde gjøre, samtidig. Da hadde vår tid vært like kostbar, men mer produktiv, til fordel for andre, og ikke oss selv. Samtidig bør man holde på tanken, om at alle har rett til mening, som gir livskvalitet. Dermed er det svært praktisk å tenke på seg selv, også.
      Hvilket bringer meg tilbake til Arne Næss, som skrev om dypøkologi.
      Jeg har hørt noen si: ”Men han var jo så lite omtenksom mot sin kone”? Han var jo ikke alltid lett å ha med å gjøre”?

      Ikke vet jeg, men det er grunner til at han prioriterte så mye av sin tid, til filosofi, og i denne sammenheng Dypøkologi. Han så dette som helt nødvendig. Det var vel hans handlingskraft.

      Dette lange innlegget forventer heller ikke svar. Du har allerede gitt meg en hyggelig bekreftelse.

      God helg

      Oberon

      • Kjære Oberon,

        Takk for FYLDIG tilbakemelding og lovord. Jeg skrev på engelsk fordi jeg trodde du hadde engelsk som morsmål, men det gjorde forøvrig ingenting. Bare godt å kommunisere utenom norsken en gang iblant, slik at man får opprettholdt sine ferdigheter og forhåpentligvis forbedre seg. Jeg akter ikke å hvile på laurbærene riktig enda. Og neida, det gikk raskt å respondere da jeg først satte i gang, siden det var i et besjelet øyeblikk.

        Veldig fint det du skriver om insekters liv og naturen som helligdom. Selv om man til tider må være pragmatisk i forhold til plante-og dyreliv med tanke på vårt eget inntak av føde, må det uansett skje på en RESPEKTFULL måte der man ikke mister helheten ute av syne.

        Hva rettferdighet angår, har den aldri eksistert og vil aldri gjøre det. Man kan bare lindre urettferdigheten, og holde rettferdigheten oppe som ideal. Men hva er “rettferdighet”? Er det sjanselikhet eller resultatlikhet? Det vil uansett være forskjell på mennesker når det gjelder deres fakulteter og lodd. Jeg unner alle å finne sin plass i tilværelsen, der de føler at de er en del av en større helhet.

        Hva vitenskap angår, har jeg selv hatt skiftende syn. Her vil jeg skille mellom vitenskapen som ny religion med tilhørende presteskap, “scientisme”, og vitenskap som et mer “nøytralt” redskap (“science”). 500 år etter Renessansen kan man dessverre ikke late som om ingenting har skjedd og bare løpe vekk, Arven er steintung, og vil muligens bli med oss videre.

        Selv vil jeg ikkie kaste babyen med badevannet (mine preferanser er helt klart på det åndeliges side), men heller integrere vitenskapen på sitt beste i en større metafysisk anskuelse. Dog, dette er valg som ulike mennesker må ta selv.

        Takk for dine betraktninger, Oberon!

        Alt godt,
        Magne

  • Hei Waldorf!

    Beklager også overfor deg min trege respons, men har hatt mye å gjøre i det siste. Ikke at det er noen god unnskyldning. Interesserte lesere fortjener en like interessert respons fra skribenten. Du skriver: “Intet menneske har rett i alt. Selv ikke Arne Næss. Men han hadde rett i mye”. Hvilket jeg kan si meg enig, ikke minst fordi posisjonene til Næss har vært skiftende. Iallfall på overflaten. Allikevel tror jeg – grunnet hans livslange samliv med Spinoza og Gandhi, som han leste jevnt helt siden slutten av tenårene – at han innerst inne alltid hadde en sterk attraktor rettet mot HOLISME, som man finner i monismen til både S & G (der alt opprinner i én og samme substans; se kommentar til Oberon vedr. immanens). Hans rigide scientisme i ungdomstiden – da han frekventerte Wiener-kretsen – slo omsider sprekker på 1960-tallet og han klarte ikke lenger å undertrykke sin higen etter åndelighet.

    Under den dypøkologiske paraply (“forkle” er metaforen til Næss) mener Næss at prinsipper fra alle verdensreligioner lar seg samle. Om dypøkologien er “essensialistisk” nok til det, er et spm. som ikke jeg kan besvare. Men faren er selvfølgelig at man ender opp med en slags synkretisme ala New Age (som ikke er særlig “ny” lengre). Uansett er slike spm. underordnet de praktiske implikasjonene av dypøkologien som Næss forfekter, hvilket er mer relevant for handlingsorienterte mennesker. Man slutter ikke å tenke stort selv om man tar utgangspunkt i småskala-samfunn.

    Apropos ideologier: om det er mulig å unnslippe deres favntak noensinne, tviler jeg på. Man har under-ideologier og over-ideologier. I dagens senmoderne samfunn er liberalismen over-ideologien som bestemmer incentivene. Man kaller det ikke ideologi, men er det like fullt. Allikevel finnes det håp: den er ikke kommet for å bli.

    Som Næss sa: ” Man kan aldri vite nok”. Og slik er det alltid for de som søker handling (å tenke er forresten også å handle, som Heidegger påpekte): man er oftest på etterskudd. Selv om etterpåklokskap er bedre enn ingen klokskap, må man våge å være føre var. Å forestille seg de verste scenarier er faktisk en konstruktiv handling, fordi man da settes i beredskap.

    Fin refleksjon du har på slutten av kommentaren din, forresten!

    Alt godt,
    Magne