En reise på tvers av et kontinent, fra vestkysten til østkysten av Canada, med alle sanser tilstede – en reisekildring i ord og bilder.

Av Oda Omholt

Jeg hadde studert i to år på vestkysten av Canada, og skulle endelig hjem, hjem til et sommergrønt juni-Norge. Jeg gledet meg voldsomt, men følte også en sorg over å forlate dette landet hvor jeg hadde levd i lang tid. De gangene tidligere jeg hadde dratt hjem i ferier hadde jeg tatt flyet, men denne gangen ønsket jeg ikke å reise så direkte og brutalt. Flyreisene mellom Canadas vestkyst til Norge syntes å slynge kroppen min fra den ene til den andre siden av kloden, uten at sjelen min kunne følge med. Denne gangen ønsket jeg å reise på ekte, og ikke krysse virtuelle avstander som kun kunne oppleves på et verdenskart i ettertid. Jeg ville ikke ta del i dagens reisementalitet; fortest mulig til flest mulig steder uten en dypere tilstedeværelse og faktisk interesse for de steder man besøker eller passerer, og de mennesker man måtte treffe. I søken etter langsomhet og autentisitet satte jeg meg på verdens nest lengste togstrekning, den transkontinentale jernbanen fra Stillehavet til Atlanteren – på tvers av Canada.

Fra storbyen Vancouver startet vi, mine to reisefølger og jeg. Det var sent på kvelden og toget gikk sakte gjennom industriområder og forbi nedtaggede togvogner langs sporet. Det var lenge siden jeg hadde reist med tog, og spesielt sovet i et, men det føltes rett da jeg satt der og så de første kilometerne smyge forbi. Som forventet var toget på ingen måte overfylt, så det var nok av plass til å sno seg til rette i et sete og la den første natten sige innpå seg med de faste og søvndyssende lydene fra toget.

Da jeg våknet en gang like i grålysningen, rundt klokken tre om natten, var det hverken urbanitet eller de skogkledde landskapene jeg hadde forventet meg på dette stykket av reisen som møtte meg utenfor vinduet, men derimot et fremmed, gåtefullt ørkenaktig landskap innhyllet i tykk tåke. En stor elv gikk i dalbunnen, men tross dette var det ikke mer enn noen få trær som maktet å vokse i dette landskapet. En og annen bonde så ut til å klare å kare til seg liv i den golde dalen, men det var kun så vidt. De svidde trestammene i åssidene ga inntrykk av at noe som ikke var ment å skje hadde skjedd, være det brann eller uforutsett tørke.

Utover morgenen bevegde vi oss sakte ut av landskapet med de tørre gresslettene og inn mot den nordlige delen av den berømte fjellkjeden Rocky Mountains, eller the Rockies i kortform. Dalene her på vestsiden av the Rockies var til forveksling like norske dalfører i øst, men gårdene var ikke stolte storgårder, men heller grå og slitne, som vitner om en nybrottsånd som for lengst hadde ebbet ut.

Noen timer senere var vi ikke lenger nedenfor fjellene, men i jevnt tempo på vei oppover i høyden. Fjellene samlet regnvann til frodige åssider med grønn blandingsskog. I det fjerne kunne snødekte massiver skimtes, tunge og gigantiske, helt ulikt våre mange alpine, nærmest himmelstrebende fjell. Disse syntes majestetiske i sin rotfasthet, absolutt urokkelige.

Da vi hadde kommet helt opp mellom massivene ble vi vitne til et storslagent spill i lys og mørke mellom fjellsidene og tunge, dramatiske skyer som lå over dem. Det var mangt et «ahh» og «ååh» fra de reisende mens toget snirklet seg mellom fjelltopper og langs speilblanke, blå vann. De store skogene strakk seg helt ut i synsranden, og viste blant annet frem store wapitier, et nordamerikansk hjortelignende dyr, med vårlige fløyelskledde gevir, og en håndfull tuslende svartbjørner, tilsynelatende uberørt av et dundrende tog brøytende gjennom reviret deres.

Strekket gjennom the Rockies var forholdsvis kortvarig, men dramatikk nytes uansett best i mindre porsjoner. Da vi hadde kommet på andre siden av fjellene begynte landskapet nærmest umiddelbart å flate seg ut. Borte var åpent berg og harde kanter – de myke linjene tok over, og marken selv syntes å flyte som en vårmektig, svulmende elv på begge sider av toget.

Mens jeg så utover den åpne, vidstrakte prærien merket jeg roen komme inn over meg. Jeg hadde valgt den smale sti, fire fot og åtte og en halv tommer bred for å være eksakt, og jeg kjente jeg var fornøyd med valget. Her, på toget, kunne jeg ta inn hver eneste centimeter av reisen, og se hvert blad på hver busk og hvert tre vi passerte om jeg ønsket det. Det å reise handler ikke om distanse eller retning, de prinsipper man kan observere på et papir, men derimot om møtet mellom en selv og den indre sammenheng steder utviser. Det flate prærielandskapet var som skapt for togreisen. Det kan virke monotont og uten variasjon, og blir stadig omtalt som det kjedeligste strekket på hele den transkanadiske reisen, men prærien er alt annet enn monoton. Nyansene og sjatteringene er nærmest umerkelige, og endringene skjer sakte, men om man møter landskapet med en åpen vilje, om man er villig til å virkelig se, vil det som før virket ensformig bli til en rik kilde av finstemt verdsettelse og ro. Alt for sjelden blir reiser noe annet enn et nødvendig onde for å komme seg fra et sted til et annet. Manges store frykt er å føle kjedsomheten krype inn over seg, for reisen er en av de siste utposter hvor konstant stimuli ikke alltid er mulig, selv om de fleste nå forskanser seg med sine portable elektroniske finurligheter. Ubehag og kjedsomhet er et tegn på å være uvant med langsomhet, et sjeldent dyr for lengst jaget til randen av utryddelse av modernitetens tidtrøyter. En reise som tar tid, gir tid; tid til å foreta en indre reise og en mulighet til å befare landskap i sitt eget sinn – landskap man ellers ikke har tilgang til i en hverdag hvor distraksjonen hindrer en dypere tilstedeværelse i sin egen tilværelse. På dette viser var prærien det jeg satte mest pris på på reisen. Prærien er en hyllest til langsomheten.

Etter lang tid og netter i smått ubehagelige sovestillinger hadde vi kommet oss ut av prærien og rettet oss nordøst, inn i provinsen Ontarios evinnelige villmark. Præriens subtile former fantes ikke her; toget gikk kun gjennom en smal passasje i et hav av uberørt «bush» eller over karrige våtmarker. Nå og da kom vi forbi spredt bebyggelse, men den var uten unntak grå og sliten, og folkene likeså i de småstedene vi stoppet for å strekke på benene. Oppe i nord hadde ikke våren begynt annet enn å vise seg som et blygt grønnskjær på enkelte trær. Selv om jeg tidligere på turen hadde sittet ganske stille foran mitt vindu og observert, overgikk min urørlighet nå alt annet. Timene fløy forbi uten at jeg merket noe fra eller til, og det eneste som endret seg var fargen på sollyset som falt på busker og trær langs linjen. Solnedgangen var senere i nord, og badet det eviggrønne og vinterbrune lenge i rødt og oransje.

Etter en visitt i Toronto, Canadas største by, bar det videre med et nytt tog fra innlandet og ut til kysten. Det østlige Canada åpenbarte seg, og ga sjenerøst av sin frodige grønnhet, til forskjell fra det kalde, trege nord. Utsyn til De store sjøer, den største gruppen med ferskvannssjøer i verden, gjorde absolutt inntrykk. Jeg trodde først vi var kommet til havet allerede, for jeg kunne ikke se annet enn vann på andre siden, men en hjelpsom kanadier i nabosetet opplyste at det slett ikke var havet, men Ontariosjøen vi kunne se glitrende i sommersolen.

Mens andre krysninger av provinsgrenser ikke fikk større konsekvenser enn at klokken muligens måtte stilles en time frem, var krysningen Ontario–Québec ytterst fornøyelig. Vi var kommet over i fransk-Canada, og fra da av skulle fransk komme først over høyttaleranlegget, og fra minuttet grensen var krysset gikk toget fra å være engelskspråklig til å være franskspråklig med stil. På de vestlige strekkene hadde den obligatoriske høyttalerfransken vært en flause, men her i øst levde Canadas offentlige tospråklighet glade dager.

Etter seks dager og seks netter på tog var jeg glad for å våkne og vite at en god seng og godt vertskap ventet meg på slutten av dagen. På den siste dagen snirklet toget seg gjennom et ekte østlig Canada. For første gang på lenge kunne jeg se slake åssider, og små, velstelte trehus av en helt annen type enn i resten av landet. Området hadde en riktig vakker, mild karakter og virket velstelt og fruktbart. Landskap på landskap fortsatte å åpenbare seg, noen fullstendig formet av mennesket, mens andre vitnet om et totalt fravær av menneskelig aktivitet overhodet, bortsett fra togsporet som la sine smale skinner mil på mil foran toget. Det var med en viss lettelse jeg gikk av på min siste holdeplass – Halifax togstasjon på Canadas østkyst, et kontinent og 6119 km senere – men mest av alt med en enorm takknemlighet for at jeg fikk oppleve og se det jeg gjorde, og en lykke over å virkelig forstå hvorfor det blir sagt at tog er en mer menneskelig måte å reise på.

Relatert

Mann og Natur: Naturlandskap og Wimbachtal