Scenes from the Suburbs – Spike Jonze/Arcade Fire – kortfilm om vennskap, forstadsminner og krig

Scenes from the Suburbs er en kritikerrost kortfilm basert på albumet «The Suburbs« av Arcade Fire og et samarbeidsprosjekt mellom den amerikanske regissøren Spike Jonze (som bl.a. har Being John Malkovich, Where the Wild Things Are og den temmelig enestående herlig, dustete musikkvideoen Praise You på samvittigheten) og brødrene Will og Win Butler fra Arcade Fire. Et US indieband som kanskje ufortjente har blitt hipsterikoner, eller det som forbindes med uttrykket «hipster doofus» som tok fart etter Seinfeld, all den tid de har holdt på en del år etter hvert, og ikke er spesielt unge og er gårsdagens nyheter og vel så det. Filmen beskriver en tenåringssommer i en amerikansk forstad i en ikke så fjern fremtid, eller alternativ virkelighet, hvor småbyer og forsteder kriger med hverandre grunnet golfbaner, lysforurensning fra kjøpesentre og annet trivielt som mennesker flest tar på dødsens alvor.

Av A. Viken

Vi følger en tenåringsgjeng hvor trekløveret Kyle, Winter og hans kjæreste Zoe er i sentrum, og det er minnebilder som formidles gjennom Kyles fortellerstemme om et tilsynelatende stillestående forstadsliv som hviler under en terror som både virker direkte og synes fjern fra hverdagen på samme tid, i og med nærvær av tung bevæpnet politi og militære, razziaer og vold. Kyle minnes sin nære venn Winter, som han denne sommeren mister som venn, som fjerner seg fra ham; vokser fra ham.

Winters bror, Terrance som er soldat og har vært ute i en krig, markerer skillet i vennskapet, med sin knugende taushet og truende alvor og fysiske nærvær, og vil ha Winter til å flytte med til en annen by og en annen skole. Han er av den sorten man ikke uten videre motsier. En talende dialog følger mellom Kyle og Terrance under et ikke spesielt avslappet måltid, hvor Terrance spør Kyle med et intenst, men rolig, fokusert blikk:

– Do you like humans?

– Yes…

– Why?

– Because I’m human  and I like other human beings, svarer Kyle usikkert med et usikkert smil. Terrance stirrer på ham misbilligende ogt nærmest uforstående.

Winter trekker seg inn i seg selv, ja, unna venneflokken, virker distansert, trist, men og på en måte mer voksen, som han har sett en virkelighet de andre ikke kjenner, eller vil kjenne – ennå.  Kyle er den vittige, smarte i flokken, men som har et barns utseende, og er ikke noe spesielt å se på, uten erfaringer med det annet kjønn, noe han kompenserer for gjennom sin ironi og humor. Han misunner tydelig forholdet mellom Kyle og Zoe, men viktigere er vennskapet, og det er vennskapet med Kyle han virkelig minnes og lengter etter, slik han mener det var, i fragmenter. I en scene hvor de anholdes av militære forråder han i frykt Winters navn, noe som driver de ytterligere fra hverandre.

Men det er ikke de dramatiske hendelsene i forhold til en stadig pågående, men egentlig likegyldig krig som er i sentrum. En krigføring som kan tas som en symbolsk analogi på de kriger USA nå befinner seg i, som bare bitvis påvirker en ellers banal amerikansk hverdag, mens soldater dreper, dør og såres i kriger de fleste gir totalt blaffen i, selvsentrerte omkring sine i det store og hele meningsløse gjøremål og eksistenser. Der andre igjen kommer såret sjelelig og fysisk for livet, for alltid fremmedgjort fra en virkelighetsfjern virkelighet. Forstedene er i seg selv særegne områder og utrykket sovebyer er beskrivende, da de primære menneskelige aktiviteter knyttet til jobb, næringsliv og annen livnærende virksomhet foregår utenfor forstaden, hvilket gjør den i mye til en dødsone både i arbeids-/skoletiden og ettermiddag–kveld, hvor barn og ungdom stort sett dominerer i den grad man ikke som foreldrene er fastlåst foran en skjerm. For de av oss som kjenner denne virkeligheten er den for noen imaginære, for andre reelle, følelsen av stillstand, det at man aldri kommer bort fra glassklokken, tross voldsomheter og andre intense inntrykk, påtagelig.

Det handler om den prosessen de fleste opplever med sin nærmeste venn fra barndom og tidlig ungdom, som ble nær en tid fordi han/hun var der, uten at man var nære på et egentlig personlig dypere plan i egenskap av hva og hvem man faktisk er. Bestevennen var der i fysisk nærhet, og man delte opplevelser, oppturer og nedturer, men ikke minst tilsynelatende endeløs hverdag. Så kommer sommeren, somrene som alltid var tiden for forandring og avstand, enten på grunn av ferier, eller det at den daglige rutinen med skole og det som hører til opphørte, og relasjonene ble blottstilt for hva de var verdt. Så kom høsten, og kontakten ble mer og mer sporadisk for sakte gli over i et bekjentskap – og siden minner. Sårest er det for den som opplever at den andre svinner, og forblir på mange måter noe uoppnåelig man en gang trodde man hadde for evig og alltid. Og det ligger en sorg i dette – det at man delte så mye viktig som siden oppløses som om det nesten aldri har vært.

Musikkvideoen til sangen «Scenes from the Suburbs» utfyller filmen, og filmen er glimt inn i en fortelling som ikke fortelles fullt ut, men som vi aner og forstår, uten nødvendigvis å kunne forklare.

 

Scenes from the Suburbs – filmen

 

«Scenes from the Suburbs» – Musikkvideoen

 

Relatert

Grizzly Man – mannen som søkte villdyret og fant livet, meningen og døden

Blue Valentine – Kjærlighet utgått på dato

STELLA POLARIS – et filmatisk kjærlighetsdikt fra nord

Winter’s Bone – Amerikansk postruralt portrett