THE UNICORN MAN – En presentasjon

 

Vox Anons diktning er en gedigen hyllest til denne feminine kraften, som besynges og elskes opp i høyeste potens, fra det sanseliges røtter mot det sanseliges kortslutning og Den absolutte kvinnen. Hennes vesen er den absolutte frihet, det de gamle hinduene kalte «lila» – lek; en kraft som kan gå et utall retninger i hvert enkelt nå; og det er en slik frihet versene i The Unicorn Man bærer bud om; fri og lett gange som hvert øyeblikk kan ta en hvilken som helst retning, men der de største temaer behandles, i eskatologisk predikantalvor.

Av Jo Hammerstad

«This is not a suicide note. There is no guide. Only hope.

Take care that none unbelieving, unwise, or indiscreet hear of these hidden matters. This book is for all women, daughters, sisters, & mothers. It is with the deepest humility, fear, & trembling conviction i offer you The Unicorn Man»

Vox Anon, fra forordet til The Unicorn Man

En dag her i mai var det en gjeng unge skolegårdspiker som stilte meg mange spørsmål, blant annet lurte de på hvorfor jeg var fattig og hjemløs. Jeg svarte at det jeg syntes var viktig var det ikke nok andre som syntes var viktig til at det var penger å tjene på det, og jeg tenkte på og skrev stort sett kun om det jeg syntes var viktig. «Så du skriver bare om barbiedukker og enhjørninger,» konstaterte en av dem, hvorpå jeg for redelighets skyld avklarte at det hadde jeg slettes ikke gjort, men at jo; enhjørningen skulle kanskje frem i en eller annen sammenheng. Så løp pikene vekk, for det kom noen russ med russekort på veien, og degradert til attraksjon nummer to benyttet jeg anledningen til å rusle videre før de nysgjerrige pikene kom tilbake for å stille enda flere spørsmål.

Jeg liker klarhet, og finner det trettende og en smule vampyriserende med hemmeligheter som man på forhånd vet at i siste instans handler om at det egentlig ikke er noen hemmelighet. Jeg kan heller ikke fordra metafysisk uvitenhet kombinert med skamløse ønsker om selvbekreftelse, så alt i alt kan jeg virkelig ikke fordra det meste som i dag går under navnet poesi. Videre er jeg temmelig åpen for at Oswald Spengler hadde ganske rett da han påpekte at poesi i en gammel sivilisasjon som vår mister sin ontologiske relevans da sansen for de store fakta knyttet til statsmannskunst, økonomi, geopolitikk, vitenskap og teknologi legger opp linjene for menneskets øvrige uttrykk og tramper ned det uanselige ordet.

Men helt sikker er jeg ikke på at poesien kan avfeies; det kan også tenkes at blant annet skikkelser i forrige århundre som Martin Heidegger, Gaston Bachelard, og Owen Barfield (C.S. Lewis’ og J. R. R. Tolkiens hemmelige mentor i mytopoetikk) hadde ganske rett i sine påminnelser av at nettopp det poetiske er det som lar tingenes sanne vesen tre frem, og et utgangspunkt for at noe skal ha mening overhodet, selv nå. Hver tid trenger sitt språk, sitt uttrykk, sin eksistensielle utmåling av det gode, skjønne, og rene; og først når vi kan gjenkjenne dette intenst her som noe relevant vil vi være i stand til å finne det igjen i metafysiske vitnesbyrd fra eldre tider; om det nå er i hellige tekster eller gotiske katedraler. Det mytopoetiske ordet er de metafysiske kanalenes blod, og når ordet koagulerer, stivner også all åndsvirksomhet og kultur. En fornyende akt mellom det endelige og det absolutte, mellom det forgjengelige og det evige, måne og sol, vorden og væren, hinduenes Shakti og Shiva – det er poetens oppgave og enhjørningens hemmelighet – gjenopprettelsen av senteret. Har man godtatt hypotesen om at poesien fortsatt kan ha noen høyere relevans er det passende å spørre hvor den fornyende akten foregår mest intenst i dag, og i den anledning ønsker jeg å presentere The Unicorn Man, som en mulig poesi for vår tid.

 

 

Vox Anons The Unicorn Man (2008) er en samling avantgardistiske historier (3 stykk), vers (216), og bilder (55), og er slik jeg ser det et ambisiøst forsøk på å ekstrahere et språk og en stil som passer for vårt millenniums ontologiske pilegrimer; de som våger seg ut på de alkymiske «vannene» i et ønske om å finne noe fast på den andre siden. Fantasien er nøkkelen til «vannene» – eller hinduenes «Shakti» – den feminine kraften i kosmos som usynlig ligger til grunn for all streben, vilje, vekst og aktivitet. Å kjenne denne kraften, vekke den, for så – som en Shiva eller Apollon å gi den en form, en retning, det er alkymisters og poeters kongelige kunst. Raske metamorfoser mellom sukkerspinn og barberblad mot en skjult attraktor; gift for den svake, ambrosia for den sterke, og medisin for den som følger en Ariadne-tråd. Tråden i The Unicorn Man er den sakrale kjærlighet. La oss gå inn i noen av versene.

 

the labyrinthine way

straight for your heart

i aimed

unsubtle as i may be

i draw a perfect line

between you & me

a reverse geneology

a black garden at night

anatomist & catechist i am

connecting the dots

a picture of our love

has disappeared & gone

stars eat their young

i have begun

with narrow awe

to fly run walk now crawl

so many circles

no dead ends or false turns

to the center & back again

the trees stop & stare

we are greener than young

straight for your soul

i aimed

the smell of my perfumer

i draw a perfect breath

between you & i nothing

no mazes zigzags puzzles or pawns

she amazes my queen

my princess the sun flinched

when you declared our love

to hell with time & back again

the planets stop & stare

we are redder than blood yet

i missed you before we met

 

 

Det er en fri stil, men ikke mystisk, kaotisk, eller udisiplinert. Anatomistens presisjon og ambisjon om klarhet er til stede, likeledes katekistens ønske om å uttrykke en hellig sannhet og lede rett mot senteret, ledet av en «narrow awe». Ingen feiring av omveier i seg selv; livet i sitt, glade kaotiske mangfold, det er «no dead ends or false turns»; viljen er klar nok, en vilje til form, til å vinne prinsessen, men med et vilt material. «To hell with time and back again» – nok lek, la oss finne senteret, og det er ikke noe å vente med.

Enhjørningens horn er sikker penn og kompassnål, et symbol vi kommer nærmere inn på i «mark of cain»:

 

mark of cain

a bone of ivory

an alabaster rib

spire of nobility

the tiny pyramid

monstrance of pearl

a cornucopian spear

horn of glory

a holy grail lore

diviner of virginity

a blessed maiden

beast of antiquity

this forehead armor

brow of heavenly

a keratin shame

crown of mockery

the conical gore

joust of deadly

a crimson lance

mark of cain

the scarlet blunt force

myth of precision

the imperial surgeon

symbol of religion

a philosopher stoned

dna of immortality

an imageless voice

math of majesty

my earthly reward

trophy of christianity

a green living wood

man of sorrows death

proud flesh made word

your cup & my blood one

 

Enhjørningens horn og Kain-merket går over i hverandre; begge deler noe som strider mot den naturlige orden, med livet slik det umiddelbart fremtrer her, en stein i strømmen av seigt og surt sosialdemokratisk sottesengsblod. Er man verdig nok til å ta ansvar for en ny orden etter å ha gått til strid mot den gamle, som et suverent prinsipp hvilende i seg selv – enhjørningen? eller vil man i øyeblikk av svakhet identifisere seg med «Den andres» fordømmende blikk, Gud eller sosiale konsensus, og slik både i egne og andres øyne bli en utstøtt, eksentriker, hjemløs forbryter – som Kain? I alkymien er det nettopp det kroppslige i ytterste forstand, Saturn, det hornete, faste materialet, det laveste, som ligger til grunn for det høyeste. Men å ta tak i dette er ikke uten fare, derfor også angst idet man fornemmer spennet mellom sitt nedrigste og sitt reneste potensial.

Å objektivt våge å utmåle alt, ikke flykte fra noe, det er utgangspunktet for usårbarhet, for da kan ikke det som før var usynlig, ubevisst, lenger ramme. Og nettopp i det som sosialt sett kan ha en mest utstøtende virkning for den anstendige borger, det «man» er redd for å identifisere seg med, det som er tabu ligger det potente krefter ladet. De fleste tror seg ganske frie, men våger i praksis ikke å la en rekke mulige erfaringer gå innpå seg: Den religiøse predikenens eskatologiske alvor, den barnlige enkelheten, den rene troen på jomfruen, eventyret, myten, den eneste ene, animefilmen, og vuggesangen; områder stort sett utenfor de moderne «frie» meningsbæreres horisonter som noe viktig, dikter Vox Anon frem på frie måter, i en stil som er naturlig majestetisk, ikke påklistret i et ønske om å skape seg for et publikum. Pusten holdes fritt i rommene han skjærer ut gjennom tekster og illustrasjoner.

 

Relatert

Mythopoeia og metafysikk – Charles Upton

Dagdrømmens poesi