Memento mori er ikke bare ord og bokstavelig mening, men og et kulturelt og kunstnerisk begrep og tema, som har beskjeftiget kunstnere og åndsmennesker inntil modernitetens livsfornektende dødsangst tok overhånd. Men på en regntung dag, hvor det grønne synes å eksplodere av lutter livslyst, så kan det være verdt å sette seg litt tilbake og reflektere over dets mest bokstavelige betydning. Jeg kom i overfloden av ord og meninger på nettet over en liten uanselig post skrevet av sykepleieren Bronnie Ware, som har jobbet med de som erkjenner at de bare har et begrenset livsrom til rådighet – de døende. Hun har satt opp en liste på det hun har opplevd i sitt yrke er det fem vanligste dødssyke angrer på i sitt liv at de ikke satte av tid til.

Av A. Viken

1. I wish I’d had the courage to live a life true to myself, not the life others expected of me.

This was the most common regret of all. When people realise that their life is almost over and look back clearly on it, it is easy to see how many dreams have gone unfulfilled. Most people had not honoured even a half of their dreams and had to die knowing that it was due to choices they had made, or not made.

It is very important to try and honour at least some of your dreams along the way. From the moment that you lose your health, it is too late. Health brings a freedom very few realise, until they no longer have it.

2. I wish I didn’t work so hard.

This came from every male patient that I nursed. They missed their children’s youth and their partner’s companionship. Women also spoke of this regret. But as most were from an older generation, many of the female patients had not been breadwinners. All of the men I nursed deeply regretted spending so much of their lives on the treadmill of a work existence.

By simplifying your lifestyle and making conscious choices along the way, it is possible to not need the income that you think you do. And by creating more space in your life, you become happier and more open to new opportunities, ones more suited to your new lifestyle.

3. I wish I’d had the courage to express my feelings.

Many people suppressed their feelings in order to keep peace with others. As a result, they settled for a mediocre existence and never became who they were truly capable of becoming. Many developed illnesses relating to the bitterness and resentment they carried as a result.

We cannot control the reactions of others. However, although people may initially react when you change the way you are by speaking honestly, in the end it raises the relationship to a whole new and healthier level. Either that or it releases the unhealthy relationship from your life. Either way, you win.

4. I wish I had stayed in touch with my friends.

Often they would not truly realise the full benefits of old friends until their dying weeks and it was not always possible to track them down. Many had become so caught up in their own lives that they had let golden friendships slip by over the years. There were many deep regrets about not giving friendships the time and effort that they deserved. Everyone misses their friends when they are dying.

It is common for anyone in a busy lifestyle to let friendships slip. But when you are faced with your approaching death, the physical details of life fall away. People do want to get their financial affairs in order if possible. But it is not money or status that holds the true importance for them. They want to get things in order more for the benefit of those they love. Usually though, they are too ill and weary to ever manage this task. It is all comes down to love and relationships in the end. That is all that remains in the final weeks, love and relationships.

5. I wish that I had let myself be happier.

This is a surprisingly common one. Many did not realise until the end that happiness is a choice. They had stayed stuck in old patterns and habits. The so-called ‘comfort’ of familiarity overflowed into their emotions, as well as their physical lives. Fear of change had them pretending to others, and to their selves, that they were content. When deep within, they longed to laugh properly and have silliness in their life again.

When you are on your deathbed, what others think of you is a long way from your mind. How wonderful to be able to let go and smile again, long before you are dying.

Les teksten i sin helhet her

Uansett religiøs overbevisning eller avvisning av metafysikk; den form og det liv du nå opplever som ditt selv, ditt biologiske jeg, vil oppløses og opphøre. Det er en erkjennelse, man i vår sekulære sjelden tar inn over seg, all den tid man lever ut fra en nærmest overtroisk forestilling om at man kan alltid få ubegrenset med nye sjanser og muligheter, samtidig som man paradoksalt engster seg for uvesentligheter. Og tenker man på døden, er det med frykt, i stedet for å se på hva livet kan innebære. Det er i innsikten om begrensningen av vår fysiske eksistens vi kan innse det som har varig, eller evig verdi. Ikke bare i fokuset på egoet, og egen forestilling om lykke, for listen avslører og en mangel på innsikt om årsaken til at man har de beklagelser over det levde livet man har hatt. Punkt en og tre, er på mange måte de som gir en anelse om at det er noe viktigere i livet enn eksistensen, som går og går som en klokke mot sitt uvegerlige stopp, og at det finnes noe som har livsviktig betydning utover det biologiske og fysiske. Dessverre så mistar mange dette med å være tro mot sitt selv, som det samme som å være tro mot impulser og drifter, tro mot sin overfladiske egoisme og glemmer at ditt Selv, det er det som ligger der hele tiden, under alle dine handlinger. Det å være tro mot sitt selv, handler om å være tro mot sitt beste selv, det «jeg» man vet fortsatt er rett, etter at man enten har gitt etter eller stått imot plutselige impulser som man ut fra sitt indre kompass vet er gale.

Mange velger likevel å fokusere på det overfladiske, tilfeldige og ikke minst frykt og sosialt press, til tross for at man bare har sin begrensede tid. Floskelen «av fulle og barn får man vite sannheten» dukker stadig opp, men sannheten er som de fleste egentlig vet, at barn kan være dyktige bløffmakere og fulle mennesker har ikke sin fulle dømmekraft tilstede, og bevisstheten og sansene er dertil ytterligere nedsatt. Kapitalstruttende coacher som forteller deg det du vil høre av selvfølgeligheter til heftige timepriser, uten forpliktelser eller konfrontasjoner med ditt overfladiske og lettvinte selv, skal man heller ikke legge for mye tillit i. Derimot av døende kan man forvente en god dose sannhet. Det er en interessant sammenfatning i all sin enkelhet, Bronnie Ware har gjort, da det tydeligvis finnes sammenfallende erkjennelser omkring det man ønsker man hadde fokusert på i livet. Det er på en måte ganske så banale, selvfølgelige erkjennelser, men det fravrister de ikke mening eller betydning. Ikke minst at det er det nære og de nære og oppriktige relasjoner, og sannferdighet i livet som for de fleste til syvende og sist betyr noe. Og i stedet nå for å vende seg bort i frykt eller med et ironisk skulderkast, så se innsikt om denne begrensningen som en mulighet til å fokusere på det og de vesentlige omkring deg.

Det som består etter at ditt fysiske ego er borte er dine handlinger og konsekvenser av disse som har satt sine avtrykk, lite eller stort, rett eller galt.

Håvamåls velkjente strofer får et dypere perspektiv enn bare å være en lett gjenkjennelig frase, i denne sammenhengen :

Døyr fe;

døyr frendar;

døyr sjølv det same.

Men ordet om deg

aldri døyr

vinn du eit gjetord gjævt.

…

Døyr fe;

døyr frendar;

døyr sjølv det same.

Eg veit eitt

som aldri døyr,

dom om daudan kvar.

Relatert

PENETRER DITT HJERTE

DET NAKNE MENNESKET