Mann og Natur: Naturlandskap og Wimbachtal

Mer enn enkeltfenomener og avgrensede topografier, er det landskapet, helhetsinntrykket, ja sinnbildet, av naturen som omgivelse, som et utenfor, som har preget mennesket siden sivilisasjonen ble en del av den menneskelige tilstand.

«Naturlandskapet og våre sinnbilder av det, slutter ikke der vår synsrand svinner hen; det fortsetter foran oss, på baksiden av neste berg, bortenfor neste skogglenne, på slutten av stien, veien bak oss vi har gått, hinsides; derfor er landskapet endeløst.»

Av A. Viken

Landskapet, det være som fjell, daler, skog, sletter, vidder, berg, raviner, prærie, ørken, åkre, kyst, sjø, terreng; preger oss, og mennesket preger det. Det er summen av et komplekst inntrykk som strekker seg fra en liten markblomst, via en bjerks grener videre oppover, langs og over vide fjellrygger og topper til å omfatte hele himmelen der over – landskapet er slik en sum, som består av myriader av små enkeltdeler som ikke kan trekkes fra helheten. Vi setter våre spor, ikke bare i form av vår urbanitet, vår konstruerte forlengelse av natur gjennom kultur, men i form av vår liv som biologiske vesener. Ikke bare det vi høster, sager ned, kutter, tråkker ned, drenerer, men og det vi sår, skaper, gir liv, hegner om og lar vokse på bekostning av annet vi trenger unna. Stier i myriader selv gjennom svært ulendt terreng, forteller ikke bare om menneskets ferd, men og i hvilken grad vi følger spor andre har gått. Og tross vår til tider ubotelige ensomhet og uoverstigelige ulikhet, så er vi og så forutsigbare når vi ferdes i landskap. Landskapet preger oppfatningen av meg selv, som et vesen som er satt utenfor og midt i et rom som kan føles og analyseres, ja erkjennes, men som aldri blir helt umiddelbart, helt natur. I kunsten viser landskapsmaleriet ikke nærheten til naturen, nei, det viser avstanden, og ofte lengselen. Ikke bare etter romantisert idyll, men etter å gripe om helheten som er der, være landskapet, være det vi ser og forundres over i det ville dyret som er fullstendig i seg selv. Etter reiser, turer og ferder, er det ikke fotografiske bilder av landskapet i korrekt gjengitte farver som gjengis i mitt indre bilde. Det er filmer, scener, trykk, kontrastfylte, farvesterke, eller farveløse, i valører fra sort til hvitt; de er subjektive og i endring. Samtidig som de steder man kjente fra man tasset barbent og ivrig, ja nesten snusende og kunne legge seg ned på marken uten annen årsak enn å snuse inn jord, fortsatt er kjente som slik de var, selv om de fysisk har endret seg, så ser man alltid det som var, selv i endringen.

Derfor kan fotografier av feiende flotte landskap, tross sin bedragerske korrekte gjengivelse av av åpne marker, dype daler og høye fjell – alt hva et naturfortrengt menneske tørster etter under sol og sommervakkert vær – være heslige, ja nesten abnorme, fordi de er ikke våre landskap, slik vi har sett dem, og fornemmer dem selv med ryggen til. De er kun godt fortalte løgner. Naturlandskapet og våre sinnbilder av det slutter ikke der vår synsrand svinner hen; det fortsetter foran oss, på baksiden av neste berg, bortenfor neste skogglente, på slutten av stien, veien bak oss vi har gått, hinsides; derfor er landskapet endeløst. Så kan et annet fotografi, et annet blikk, fange det du kan fornemme, den ekte stemningen som finnes der inne i det enorme arkivet av minner og drømmer, og gi deg øyeblikket, stunden, eller den fornemmelsen av at det er en del av det der store, ubegripelige. Landskapsmaleriet er ofte lettere å svelge, da det ikke foregir seg å være ekte, selv om det på sitt beste strever etter oppriktighet og sannhet; det sammenfaller mer med det vi kaller vår menneskelige natur; det blir varmere, som i levende, selv i sine mest ekspressive, brutale og voldsomme former, så uteblir den mekaniske hardheten som et fotografi kan oppvise. Derfor kan det i mange tilfeller i bildeoverfloden mennesket i dag opplever òg bli ulidelig kjedelig, ja uinteressant, fordi det er malt med sinnbilder fra en annen estetisk visuell forestillingsverden. Da blir det i beste fall dekorasjon, som ytterligere forsterker avstanden til naturlandskapet, og bildets mening oppløses, og blir til sitt faktiske en tegning, eller en dårlig etterligning. Men landskapsbildet, både det malte og fotograferte, er og det mest enigmatiske av bilder av natur, der bilder av dyr, planter, enkeltfenomener, kan være henrivende, er det landskapsbildet som formidler mysteriet menneske–natur.  I hulemaleriene dukker ikke landskap opp, fordi mennesket er i det, det er ikke abstrakt eller forestilt, det var da hele den fysiske virkelighet.

På en vandring i Wimbachtal i De bayerske alper, så endret landskapet seg raskt fra grønn og mild idyll, med en livlig elv som suste og berg som ruvet godslig og resolutt, til en kjølig, likegyldig forrevenhet, som var vakker i sin skrinnhet og frosset voldsomhet. Og det er det siste som sitter igjen, dette lyssterke, hvitsprengte og grå monument, som og var så mørkt og sikkert i sin ensomhet; dalen som var trengt og knadd ut av voldsomme urkrefter som skilte Hochkalter og Watzmann fra hverandre. Det er ikke fjellet, fjelltoppen, eller bergveggen som sitter igjen, det er tilstedeværelsen av hele massivet.

Her fantes tross drama ikke melodrama i landskapet, fjellene hegnet om sin likegyldighet, og de taggede ryggene vitnet om livløse men ikke mindre brutale krefter, ja, en naturens vold mennesket aldri vil overvinne, men på sitt høyeste forsone og avfinne seg med. Jeg sa, landskapet preger meg, preger mennesket, ja, i mye bestemmer de tidlige landskaper vi tar inn over oss, internaliserer, hvordan vi siden betrakter ikke bare andre landskap, men oss selv og andre mennesker. Naturlandskapet, om det så bare er en slette vi virkelig erindrer som noe skjellsettende, blir en del av vår identitet. Og slik landskapet er forskjellig, fra en vid åpen og løfterik dal til en knugende trang og innestengt dal, blir vi formet i sinn og skinn. Skogfolket og kystfolket er ikke det samme, selv om de finstemte og distinkte variasjonene som fantes er mer og mer utvisket. Siden den gang da mennesket levde nærmere sine landskap, brukte dem, ikke bare som rekreasjon og panoramabilder, eller eskapistiske fluktruter men i hele sin erkjente virkelighet og virksomhet, da var naturlandskap og menneske ikke ett, men de var nære og fortrolige.

Men de indre landskapene de lever ennå, i noen bilder og drømmer gjenfinner jeg dem; noen ganger så kan de oppleves i virkeligheten og føder da nye landskaper – nye lengsler etter en naturtilhørighet man alltid er forvist fra, men likevel kan nærme seg.

 

Relatert

Mann og Natur: Skogen eller Into the Wild

Mann og Natur: Havet, den perfekte stormen og en tsunami

Mann og Natur: Fjellet

  • Kjell B.

    “Naturlandskap og Wimbachtal” har jeg nå lest gang på gang. Hver gang slår det meg hvor godt skrevet dette er, hvor mange viktige momenter som berøres, om ikke alltid like tilgjengelige for en uoppmerksom “nettleser” som meg selv. Noe som kanskje gjør meg særlig mottakelig for innholdet her og nå er at jeg vinteren som var fordypet meg i en del av tankene som du her, så velskrevet, lar komme til uttrykk. Man kan bli svimmel bare av tanken på hvor mange store ånder som har berørt relasjonen mann : natur, både poetisk og mer eksplisitt. Det er vel av ærefrykt for disse at jeg selv som oftest ikke finner meg i stand til med ord å formulere mine egne sinnbilder. Din kapasitet til å tre inn i disse ånders rekker ved å formidle slike tanker er en begavelse som jeg er glad du kultiverer til dine leseres glede og forvirring.

    “Jeg sa, landskapet preger meg, preger mennesket, ja, i mye bestemmer de tidlige landskaper vi tar inn over oss, internaliserer, hvordan vi siden betrakter ikke bare andre landskap, men oss selv og andre mennesker. Naturlandskapet, om det så bare er en slette vi virkelig erindrer som noe skjellsettende, blir en del av vår identitet. Og slik landskapet er forskjellig, fra en vid åpen og løfterik dal til en knugende trang og innestengt dal, blir vi formet i sinn og skinn.”.

    Det er min plikt å gjengi disse dine ord (og egentlig de påfølgende setninger!) fordi deres tilsynelatende “enkelhet” rommer mye av den mest reelle og grunnleggende sivilisasjonskritikk og paradoksalt nok noe av det prerefleksive ved naturerfaringene. Dette opptar meg. De symbolfylte landskapene (Reinhard Falters “landskapsarketyper”), – jevnfør din beskrivelse av Wimbachtals karrige og urtidige likegyldighet, – korresponderer med det vi kan kalle det betydningsvare menneskets indre landskap. Vår sivilisasjons ofte fremherskende naturødeleggende og -neglisjerende (verdensfjerne) fremferd får dermed alvorlige konsekvenser for de i utgangspunktet åndelige disposisjoner hos mennesket. Av dette oppstår en gradvis sløving av enkeltindividets og kulturens evne til innlevelse i sine omgivelser, et empatisk og symbolmettet naturforhold som gjør oss i stand til å erkjenne vår egen plass og vår skjebne i Kosmos.

  • A.Viken

    Det er definitivt en udelt glede at denne teksten har gitt deg så mye Kjell. Din utfyllende kommentar beskriver ytterligere mange av mine tanker. Landskapet har som så mye annet i tiden, når det gjelder både naturfotografi og naturskildringer, kommet i bakgrunnen for detaljen, dyret, treet, det avsondrede enkeltfenomenet. Men vi vet alle om vi tenker etter at vi i vår ferd gjennom landskap aldri isolerer et fenomen, men derimot gripes vi bevisst og ubevisst av et komplekst register av emosjoner fra den helhet man observerer der og da – og i fortid, såvel som konkrete inntrykk; inntrykk som ikke kan reduseres til sine enkelte bestanddeler. Det ytre landskap vekker det indre landskap – om vi er vare for det. Du nevner vår skjebne i Kosmos, ja, det er jo helheten vi skal sette oss selv og alt annet levende og fysisk inn i, ikke bare for å forstå, men derimot erkjenne den storheten vi alle kan ta del i om vi åpner for det fine, lille i oss i et gjensidig avhengighetsforhold.

    AV