Apokalyptisk likegyldighet eller funderinger i en undergangstid

Undergang, apokalypse, tilskrives gjerne religiøse dommedagsprofeter, men troen på den fremgangsrike fremtiden er generelt ikke spesielt stor om man ikke støter på de som tjener godt på å hevde fremtidsoptimisme. Hele spekteret fra taxisjåføren til akademikeren er med, selv om perspektivene og utgangspunktene er ganske så forskjellige. «Dumhetens tidsalder» skriver Nina Witoszek i Aftenposten.

Av A. Viken

«Frihetsbegrepet er i høyeste grad relativt, for noen få er utrygghet frihet, for de fleste er forutsigbarhet og trygghet frihet. Ja, frihet fra usikkerhet er det velferdsstaten er bygget på med folkelig velsignelse. Men hva er trygghet? Det å ha en overflod av materielle ressurser, bil til alle familiens medlemmer, hus, en leilighet for utleie, landsted, hytte, eller det å vite at naturgrunnlaget som man alle til syvende og sist er avhengige av, vil overleve mer enn fem generasjoner inn i fremtiden?»

Nylig skrev skribenten Nina Witoszek et tankevekkende innlegg i Aftenposten under den enkle men treffende tittelen «Dumhetens tidsalder», og i en sjelden klar og konsis tekst fra hennes hånd så advarer hun ikke om sivilisasjonens kollaps, nei hun postulerer denne kollapsen som et uvegerlig faktum. At finanssystemet kommer til å kollapse har blitt noe «alle vet», at mennesket er i ferd med å ødelegge klodens miljø er blitt ikke et spørsmål om hvorvidt, men når. Likevel fortsetter alt i sin vante gang uten alarmerende eller nevneverdige reaksjoner. Ja undergangen, krisen, katastrofen, er faktisk en vellykket filmgenre, og det er en hårfin grense som stadig krysses i mange dokumentarer mellom informasjon og det å tilfredsstille primitivt underholdningsbegjær. Å være mett av dage har fått fornyet betydning.

I Witoszeks tekst er det et befriende fravær av de evinnelige retningsløse og drøftende artiklene som florerer i dagspressen blant middelmådige akademikere og synsere med skrivekløe, som drøfter seg bort fra sterke meninger og direkte meninger, gjerne under et vått teppe av lummer ironi. Hun spør ikke, men konstaterer:

«Man skulle trodd at Wall Street-kollapsen i 2008 ville blottstille ‘smart grådighet’ og bannlyse den fra offentligheten i flere tiår. Men nei, et år går og den bibelske dansen rundt gullkalven fortsetter, de viktigste gjerningsmennene forblir ustraffet, og de gamle økonomiske paradigmene forblir nesten uendret. Både i den finansielle verden og i offentlig planlegging, spiller verdens skjebne på sikt ingen rolle. Det som teller er nå(verdi). En psykopatisk fiksering på vekst og brutto nasjonalprodukt betyr, bokstavelig talt, at begravelse er viktigere enn fødsel: Den første skaper profitt for private begravelsesbyråer, den andre er en utgift på offentlige budsjetter. Som den britiske poeten TS Eliot sa det: ‘Hvor er livet vi har tapt ved å leve? Hvor er visdommen vi har tapt ved kunnskap? Hvor er kunnskapen vi har tapt ved informasjon?’»

Ja, for det er det som er det interessante, dødgraverne, er ikke bare noen på toppen, selv de som vet sier med et lett ironisk skulderkast, jaja, det går jo til h— uansett, så man får bare fortsette. Alle vet at fremtiden ikke har noen lystige scenario i vente, det er nå en del av allmennkunnskapen. Om man ikke har fått reisepass til å kunne ri sammen med multietniske regnbuebarn på løver etter at Armageddon har rast fra seg som Vakttårnet så fint illustrerer. Men som Witoszek understreker, denne kunnskapen, ja informasjonsfloden, betinger ikke visdom eller konsekvent handling. Noen innbiller seg at det å spise økomat, og gjerne drikke økovin på papp (selvsagt…) og ellers dyrke seg selv og sin egosentrerte, selvgode grøntfôreskapisme som ved et trylleslag skal åpne for store strukturelle endringer i samfunnet som fører til et e-stoff-fritt paradis. Så har man byråkratene i ledelsen av miljøvernorganisasjoner som tror at bare man nevner CO2-utslipp og klima tilstrekkelig mange nok ganger, til man nærmest spyr som om man hadde leppene rundt et eksosrør, så vil noe skje. Samtidig som man gladelig setter seg tilbords sammen med den rødgrønne regjeringen, en ikke vakker farvekombinasjon om man rører det sammen, som sannelig skal pumpe gass og olje til siste svarte dråpe er krystet ut av kloden uten blygsel. Det er deres globale ansvar i praksis.

Det handler om arbeidsplasser, må vite, selv om de ikke er finansiert av overfloden av kapital. Lofoten og Vesterålen lot seg klokelig ikke utpresse av den sedvanlige skape-arbeidsplass-retorikken, og viser at der det finnes lokal forankring er miljøengasjementet størst, fremfor forhandlinger om abstrakte klimakvoter, mens luften i Mexico City er like forpestet. Og det vil den fortsatt være selv om man når et globalt klimamål med noen skarve prosent i den tro at man ved et abstrakt regnestykke skal kunne fordele klimaødeleggelsen globalt. For når ansvaret globaliseres, så er det umulig å lokalisere ansvaret, det blir udefinert, diffust og avmakt og likegyldighet, ja desinteresse sprer seg, for det spiller ingen rolle, man er en dråpe i havet av klodens voksende millardhorder.

Fanget av moderniteten, skriver Witoszek videre og nærmer seg det essensielle, som knapt noen kjent norsk skribent tør nærme seg, nemlig fundamental kritikk av moderniteten, alt det godes mor ifølge det ideologiske hegemoni:

«I dag vet vi at fortsatt uhemmet forbruk og utarming av naturen vil lede oss inn i økologiske kriser, sult og kriger, med tusener av flyktninger bankende på våre dører. Men vi er fanget av moderniteten – med grensesprenging som prosjekt. Psykologien har detonert religion og moral. Naturvitenskapen banner vei for stadig mer avansert teknologi og manipulering av naturen. Samfunnsfagene har dekonstruert autoriteter. I likheten med Tuchmans forkjempere vet vi, i dag, at menneskelig overlevelse krever pålegging av grenser: Grenser for vekst, for forbruk, grenser for individuell egoisme. Kan ‘the politics of limits’ forenes med demokrati?

Det som skiller visdom fra kunnskap er evne til å utøve godt skjønn under usikkerhet. Er det da realistisk å rehabilitere visdom i en verden som er fiksert på kortsiktig ‘silokunnskap’? Finnes det noe slikt som en ‘vis’ Wall Street-finansmann? Kan vi se bort fra kulturelle forskjeller mellom en samoaner og en nordmann og bli enige om den vise arven som forener dem? Kan vi løse klimautfordringen ved å frikoble vekst fra ressursbruk? Eller må vi også stille spørsmål ved vekst i seg selv, når fire milliarder indere og kinesere kaster seg inn i konsumfest?»

Og det er et interessant spørsmål mange miljøprotagonister har prøvd å vri seg unna. Kan begrensinger, ja grensesetting forenes med demokrati? Selvfølgelig, om man legger den rent funksjonelle forståelse av begrepet demokratiet til grunn, det vil si et folkestyre, med valgbart, representativt system i en eller annen form for å uttrykke det simpelt, med et fundamentalt og absolutt konstitusjonelt system hvor hensynet til naturgrunnlaget har første rang. Men om man knytter demokratiet til det Witoszek nok egentlig mente, dagens forestilling om hva et demokrati skal være, liberaldemokratiet, så er svaret et annet. For det innebærer implisitt et verdigrunnlag som man løselig og fullstendig upresist kaller «demokratiske verdier», som er et annet navn på de ideologiske verdier man har internalisert fra de liberale og marxistiske revolusjoner i samtidens sosialdemokrati – disse verdiene er motor for globalkapitalismens spredning under fanen ubegrenset velstand og velferd til alle.

Per Bjørn Foros har tidligere skrevet her på KV i teksten «Frihetens grenser» om dette frihetsbegrepet i ideologisk og liberaldemokratisk kontekst.

«Vi finner en tilsvarende dreining i den politiske verden. På 1800-talet rådde sosialliberalismen, men den innebar – slik betegnelsen sier – en liberalisme med sosialt ansikt, økonomisk frihet til antatt fordel for alle. Slik var det slett ikke i praksis, men ‘den usynlige hånd’ hadde likevel andre hensikter enn i dag. Nyliberalismen mangler sosial samvittighet, og eneste begrensning i den økonomiske friheten er den som sikrer fri konkurranse.

Men friheten gjelder ikke absolutt. Det som karakteriserer dagens regimer – og det gjelder på alle nivåer, fra grunnskole til akademia, fra bedrift til institusjon – er en finurlig blanding av frihet og kontroll: Du har ansvaret, men vi sjekker resultatene. Alle har muligheten, men det spørs hva du presterer. Du er verdsatt som arbeidstaker – men konkurranseutsatt som produksjonsfaktor. På den ene siden tillit, på den andre siden kynisme. På den ene siden humanitet, på den andre siden effektivitet. Frihetens og kreativitetens retorikk i spann med et kontrollerende byråkrati – knyttet til planer, produksjonsmål og måloppnåelse – av noen kalt markedsstalinisme. Den usynlige hånd iført jernhanske.

Oppfatningen av frihet følger ikke alltid de tradisjonelle skillelinjene mellom høyre og venstre – venstresiden som ønsker mer styring og stat, høyresiden som krever større frihet og individets rett. Fremdeles gjelder dette i økonomiske spørsmål og i miljøpolitikk, men under og etter finanskrisen ser vi blant flere en forståelse for regulering og inngrep – om ikke akkurat politisk styring – og vi oppleverer at en i verdikonservative kretser forsvarer statlige inngrep i økonomien, ikke minst til fordel for velferdsstaten, og at det også der øves kritikk mot den mest vulgære markedsøkonomien.»

Frihetsbegrepet er i høyeste grad relativt, for noen få er utrygghet frihet, for de fleste er forutsigbarhet og trygghet frihet. Ja, frihet fra usikkerhet er det velferdsstaten er bygget på med folkelig velsignelse. Men hva er trygghet, det å ha en overflod av materielle ressurser, bil til alle familiens medlemmer, hus, en leilighet for utleie, landsted, hytte, eller det å vite at naturgrunnlaget som man alle til syvende og siste er avhengige av, vil overleve mer enn fem generasjoner inn i fremtiden? Enkelt formulert, men det er regnestykket det på det individuelle og kollektive plan kommer til når summen skal gjøres opp. I hvor stor grad skal den enkelte ha rett til å forbruke og misbruke i frihetens navn på bekostning av fremtidige generasjoner, ja fremtiden? Den globale økonomien som er kredittfinanisert er avhengig av vekst, forbruksvekst, om ikke vil den implodere.

De som ser snarlige kollapser av verdensøkonomien har ofte ikke fått med seg at det er ikke Kina mot USA etc., nei de økonomiske stormaktene er tett bundet til hverandre og vil gjøre det de kan for å hjelpe hverandre om krisen kommer. Wall Street 1929 kommer ikke til å hende så lenge det finnes andre solvente kapitalmakter som kan tre støttende inn. Dette har vært godt forutsett i boken Die Globalisierungsfalle av Hans-Peter Martin og Harald Schumann (1996). Systemet består faktisk gjennom en uskreven overenskomst som opprettholder den globale markedsøkonomien på tvers av ideologiske skillelinjer. Kina vet at de er avhengige av USA og Vesten, og omvendt, om veksten skal fortsette. De står ikke og ser på dette byggerverket rakne, før det rakner total globalt, og selv da vil man ikke overgi sitt hegemoni frivillig. Det kan bli en lidelsesfull prosess for menneske og natur som drar ut i tid. Grensesprenging som Witoszek nevner, et ord man gjerne kan google for å få et innblikk i den tanketomme innbyrd dette har fått. Det har blitt et mantra for egoistene i samtiden, innhyllet i banal infantil frihetsretorikk – ansvarsfraskrivelse klinger liksom ikke like godt.

Mennesket løsrevet fra de lokale og nære bindinger ser heller ingen runn til å forplikte seg eller ta ansvar. En global identitet forutsetter ikke ansvar samtidig som i en global verden så vil man faktisk som en sikkerhetsforanstaltning ikke hoppe ut i et påstått grenseløst, solidarisk frihetshav, men heller sikre seg gjennom å grafse til seg det man kan fortest mulig så lenge festen varer. Og de som før har stått utenfor Vestens forbruksimperialisme, banker nå på i milliardantall og vil inn, de vil og benytte sin frihet til å konsumere. En ting er økonomi og velferd, noe annet er liv, natur, for uansett hvilken ideologisk farve systemet ikler seg i, så er økosystemet det eneste system som man uansett kritikk ikke kan ideologisere seg bort fra.

«Så kan man spørre om det virkelig er bærekraftig med et forbruk per capita som er det høyeste i verden. Vi har også utnyttet naturen til det ytterste: de fleste store vassdragene er regulert. De tidligere store, uberørte naturarealene er nedbygget av utallige hytter og oppsplittet av tallrike veier og kraftlinjer. Slik er villmarken er stort sett blitt en saga blott – kun ca. fem prosent av naturen kan i dag klassifiseres som villmark. Det dyrkede arealet er meget lavt og restene blir fortsatt bygget ned. Det mest av den maten vi produserer er derfor basert på store mengder importerte fôrstoffer fra et verdensmarked som det er mange som skal dele. Oljen vår er tappet ut i et voldsomt tempo og har alt nådd toppen. Og nå står vindmølleplanene og ‘monstermastene’ for tur langs norskekysten og i de berømte norske fjordene. Presset mot naturen i dagens Norge er så dramatisk at flere tusen arter er sårbare og truede.[14] Dette er arter vi både i Grunnlovens paragraf 110b og i den internasjonale Biomangfoldkonvensjonen som vi har undertegnet, er forpliktet til å ta vare på. Til og med villaksen – selve symbolet på en sunn, levende og grøderik vassdragsnatur – er ille ute!» skriver Bredo Berntsen mot slutten i teksten «Befolkningspolitikken og vekstens grenser – det glemte aspektet», og tar oppe tabuet omkring det som handler om den mest fundamentale faktor i menneskets tiltagende forurensing og nedbryting av naturgrunnlaget som er forutsetninger for menneskehetens overlevelse, nemlig mennesket selv.

Og ansvaret? Her formulerer igjen Witoszek seg klart om pulveriseringen av både det kollektive ansvaret og det individuelle i omtale av «Systemet»:

«Svaret på disse gåtene er ofte logiske, og det vises til globalisering og abstrakte strukturer. Når vi prøver å peke ut konkrete personer – eller deres dumhet – treffer vi et sort hull. Legene og lærere skylder på Systemet, klimapolitikere skylder på Velgerne, Velgerne skylder på Staten. Det avhumaniserte Systemet opprettholder seg selv ved å spytte ut stadig mer ulne dokumenter og utredninger som ingen forstår. Problemene blir vanligvis utydeliggjort i en orgie av nasjonal sosioterapi i Litteraturhuset eller P2. I disse debattene er ingen ‘dum’. Og ingen er ansvarlig, bortsett fra Systemet.»


Ansvaret ligger som alltid hos individet, som siden sluttet å ta ansvar for mer enn seg selv og sitt eget beste, ivaretatt av systemet som oppfører seg som en overskyggende projeksjon av individualismen i globalt masseformat. Systemet er deg, så lenge du tillater det å være det. Grådig, korttenkt, selvgodt, selvrettferdig – uten tanke på annet enn seg selv og det som er her og nå, det er karakteristika ved «Systemet». Det kollektive organiske samfunnsansvar som har behersket største delen av menneskehetens levetid, forpliktet individet i forhold til fellesskap på en måte som marxisters fellesskaps- og klasseabstraksjoner og liberale selvdrevne frihetsutopier ikke på noen måte kan nå. Man forpliktet seg selv som menneske i en sammenheng man ikke kunne abstrahere seg eller syte seg ut fra, ansvaret lå der, om rangen var høy eller lav, og var tilpasset deretter. Men det var da, long gone, hva med nå? Undergangen, eller det mer dramatiske apokalypsen, den ser ut til å komme etter allmenne oppfatning, selv om vi møter den med slapp likegyldighet, ironisk apati, hysterisk tabloid sensasjonalisme, dystopisk selvoppfyllende misantropi, idealistisk naivisme eller overbærende realistisk kynisme. «Hva var det jeg sa!» klinger riktignok ikke så godt i strupen om det er kjørt for alle.

Man kan hengi seg til postakpokalyptiske funderinger om det da vil finnes noe post. For min del hengir jeg meg nok til naiv idealisme. Jeg tror at mennesket med god hjelp av en dose sjokkterapi fra virkeligheten kan få tilbake noe av dådstrangen og handlekraften, ja ansvarsbevisstheten. Nettopp fordi det ikke foreligger noen fundamental tro lengre på modernitetens fremgangsprosjekt. Det er mer som en blodtrimmet motor man lar gå til den er tom for bensin og/eller er daukjørt, om ikke man kjører rett ut av veien og må krabbe ut.

Så jeg velger å tro, kanskje naivt, på menneskets evne til overlevelse, men det gjør seg ikke selv, og de som ser får åpne øynene til de som snur seg bort. Ikke i elendighetsbeskrivelse, men gjennom inspirasjon og fremme den eneste individualismen som gjelder, individuelt ansvar. Hvor man ikke kan gjemme bort egoet i massen, belaste natur og andre mennesker ved misbruk, overforbruk og generell virkelighetsfornektelse. Man begynner med å bygge fellesskap og ansvar innenfra og utover. Og en hver kritikk av relevans, innebærer en fundamental systemkritikk, alt annet er bare utsettelse. Hva med det globale miljøet, det som omgir oss alle? Det begynner der du bor og utover, ikke i Amazonas, og der begynner og den reelle kampen for de som søker overgangen fremfor undergangen, noen skal tross alt overleve Ragnarok også.

«Dumhetens tidsalder» i Aftenposten


Relatert

Frihetens grenser

Befolkningspolitikken og vekstens grenser – det glemte aspektet av Bredo Berntsen

Mann og natur: Havet, den perfekte stormen og en tsunami

Fortsatt oljefritt Lofoten og Vesterålen – en historisk seier

Hva er neoliberalisme?

  • Stig A

    “Systemet er deg, så lenge du tillater det å være det.”

    Knakande god tekst, min gode herre. Vilde berre koma med ein liten kommentar: du segjer eigentleg alt som treng segjast i den vetle setningi. Det er nettupp det eg sjølv ogso tenkjer: ein kann syta og klaga so mykje ein vil (les: delvis stoda med miljørørsla), men so lengje ein ikkje vil ganga inn der ein lettast kann endra på sakor, sitt eige indre, vil ein aldri kunda endra på ein onnor person på eit permanent vis. God vika vidare, felag.

  • A.Viken

    Takk så mye, Stig.

    Ja, situasjonen er prekær, men ikke umulig fordi “systemet” som man ofte omtaler det kompleks man kritiserer som, er bygget og styrt av mennesket, og det er vi som ser feil, retter kritikk og ser alternativer som må gjøre noe med det. For “systemet” er ikke noe udefinerbart, men er de strukturer og maktforhold som omgir oss, og som vi til syvende og sist selv velger i hvor stor grad skal styre oss. Der ligger det individuelle ansvaret. Men som skrevet, ikke individuelt som i individualisme eller individuell frihet som første prioritet, da det innebærer kollektiv ansvarsløshet, men som i ansvar for å forplikte oss til det vi mener er rett. Om ikke vi gjør det, kan vi ikke klage på urett.

    For tross mediamanipulasjon, sosialt trykk, arbeidssituasjon eller hva man nå skylder på for å legitimere egen handlingslammelse/likegyldighet, så hersker ikke fysisk tvang som trussel, så vi har ansvar for de valg vi gjør – og ikke minst de vi ikke gjør.

    En god og virksom uke til deg òg, frende!

    AV

  • Oberon

    Veldig fin artikkel. Nina Witoszek er en begavet og klok kvinne. Det ligger i kortene, dette her. “Advarslene” har foreligget lenge, og de øker, og øker. Det tomme ulogiske “systemet”, vil muligvis konfronteres med så mye press etter hvert, at jeg tviler sterkt på om det skal klare å holde seg på to ben. Hvis det begynner å halte, men likevel vil brøyte seg frem, så blir det enda mer ubehagelig på denne kloden. Det kan vel kanskje sies, at makten er grotesk ujevnt fordelt, og at det blir en tid tid for at politikere og alle mulige ledere skal få føle urettferdighetens vrede på kroppen. Det snakkes lite om folket. Hvis de våkner fra sin dvale, så er det over og ut for galskapens glade vanvidd.

  • A.Viken

    Takk Oberon. Nina Witoszek er noe så sjeldent som en tenker. Det vil si at hun tenker uavhengig av en forutbestemt representasjonsrolle eller dogmatisk ideologisk tilnærming som mange politikere og en mengde andre synsere er låst av. Da kan man få interessante prinsipielle alternativer. Dessverre drukner hun i kakafonien av det rent saksorienterte, det vil si medias siste skrik, som levner liten plass til fundamental refleksjon og systemkrtikk. Det fører til at sunne systemkorrigeringer ikke finnes sin plass i besluttende organer, men forblir et felt for den dessverre snevre gruppe som besitter et vistst kunnskapsnivå i tillegg til evne til krtisk tenkning som ikke bare tar hensyn til situasjonen her og nå, men har et historisk perspektiv så vel som et blikk på mulige fremtidsløsninger.

    Ja, størrelsen “folket” berøres sjeldent, da den innebærer en konkret gjensidig kollektiv forpliktelse og ansvarliggjøring mellom folk og de som skal representere, styre folket. Som nevnt i en min siste tekst, så utydeliggjør og usynliggjør begrepet demokrati som benyttes av de fleste ideologier med definisjonsmakt i dagens samfunn, det faktiske ansvarsforholdet.

    Likevel er det ikke slik at jeg setter noen lit til folkets oppvåkning alene som om et folk i seg selv representerer en rettferdig entitet som i seg selv gjøre rett bare de får tilstrekkelig direkte innflytelse. Likevel setter jeg mer liet til en slik styringsmodell prinsipilet, enn en hvor avstanden mellom de styrende og de styrte og beslutninger som tas, er så stor og abstrahert som idag. Flere burde få og ta ansvar for sine nære omgivelser etter en desentralisert modell, kall det gjerne direktedemokrati, hvor man blir involvert i lokalsamfunnene. Men for at en slik modell skal ha noen menning så må det skje i forbindelse med et paradigmeskifte, det vil si en bevisstgjøring av ansvaret mennesket har for alt levende i sine omgivelser, og sine egne handlinger sett i en helhet av fellesskapets handlinger. For å si det enkelt, mer demokrati, eller flere rettigheter til indvidet, vil ikke i seg selv føre til en slik bevisstgjøring. Med dagens konsumkult rundt individet vil man lett kunne få beslutninger som fattes ut fra lommeboken og kortsiktig egeninteresse i ennå mer grell forstand, da lokalsamfunnenes struktur henger fast i nåværende system. Da mange kraftkommunenens disponeringer er tydelige tegn på dette.

    Det som behøves er gode forbilder, positive alternativer og en ny realitetsorientering, noe essayet Fremtidens Norge her på KV berører konkret, da vil et nødvendig systemskifte oppleves og kreves som noe naturlig og selvfølgelig. Og den senere teksten SPIS SØRLANDET – et skritt mot en bedre matkultur om kortreist mat belyser en tenkning som setter individet i konkret og direkte sammenheng med de prosesser som faktisk gir mat på bordet. Slik kan mennesket bli bevisst sin væren som naturvesen.

    AV