Nylig kom en av veteranene innen miljøvernet, professor Jørgen Randers, med et viktig utspill.^[1] Han ga, som fremtidsforsker ved Institutt for offentlige styreformer på BI, uttrykk for at Norge nå bør ha som politisk mål å redusere befolkningsveksten. Slike tanker har merkverdig lenge vært politisk ukorrekte – eller bedre – noe som få har snakket om. Klimakrise, forurensninger, oljeutslipp, støy, «monstermaster» og trusler mot artene i det norske landskapet er jo daglige og hyppige tema med høy temperatur i den norske miljødebatten. Men lenge har det å koble miljøkrisen til den voksende befolkningen vært merkelig fraværende, ja, nærmest tabubelagt.

Av Bredo Berntsen, statsviter og bl.a. forfatter av referanseverket Grønne linjer : natur og miljøvernets historie i Norge og medforfatter til Norsk natur – farvel? : en illustrert historie

Malthus

Før vi vender tilbake til Randers og situasjonen i dagens Norge, la oss kaste et blikk på befolkningsdebatten gjennom tidene. Det er Thomas Robert Malthus (1766–1834) som regnes som befolkningslærens grunnlegger. Han var utdannet prest, men fikk i 1805 et professorat i sosialøkonomi og historie. I 1798 skrev han pionerverket An Essay on the Principle of Population. Hans teori var at den menneskelige befolkning tenderer til å øke raskere enn tilgangen på mat. Det fører  til sult, krig og epidemier. Malthus skapte betydelig debatt i samtiden, og i årene siden. Læren fikk i begynnelsen av 1800-tallet tilslutning og ble en del av den liberalistiske sosialøkonomi.

Malthus trakk den ekstreme slutning av sin teori at den gjeldende forsorgsstønad for arbeidsløse virket mot sin hensikt, fordi den bare førte til ytterligere økning av folketallet. Resultatet ble opphevelse av forsorgen i 1834, Malthus’ dødsår, og denne ble erstattet av arbeidshus hvor de sosiale tilstandene var uhyre slette. Og det er noe dypt pessimistisk ved hele Malthus’ tenkning som ikke minst de tidligste sosialistiske teoretikere reagerte på. De nektet ikke for at det er en forbindelse mellom befolkningens størrelse og levestandardens høyde, men mente at forbindelsen ikke var så enkel som Malthus trodde. Med rasjonelle grep i samfunnets organisasjon kunne næringsmidlenes mengde økes betraktelig. De trodde også at ved større frihet for kvinnene så de en garanti mot den naturbundne forplantningsdrifts herredømme. Men tross svakheter ved Malthus’ lære, var det han som gjorde at befolkningsspørsmålet, sett i sammenheng med ressursenes begrensninger, ble trukket inn i den offentlige diskusjonen.

Karl Marx

Med Karl Marx (1818–83) ble den sosialistiske samfunnskritikken ført inn på andre linjer.  De rasjonelle idékonstruksjoner fortrenges til fordel for idéen om klassekampen. Massearbeidsløsheten og sulten skyltes den økonomiske mekanisme som lå i den kapitalistiske utsugning av proletariatet. Befolkningsspørsmålet ble til en viss grad skjøvet til side. Han hadde ikke forutsetning for å fremstå som en beskriver av de kommende økologiske problemer. Han var opptatt av eiendomsforholdene og produktivkreftene, mens ressurser som luft og vann, jord og mineraler, plante- og dyrelivet stort sett ble sett på som noe som var til stede på en relativt uproblematisk måte. De senere marxistiske regimene ble da også delvis miljømessige katastrofer.

Nymalthusianismen

Malthusianismen utviklet seg imidlertid snart i en ny og endret retning – nymalthusianismen. Det var den nye radikalliberale strømning som gjorde seg gjeldende. Man tok sikte på de «forebyggende» hindringer for befolkningstilveksten som Malthus kalte «laster». Kunne man bare, som den engelske sosialreformatoren Francis Place (1771–1854) uttrykte det, finne sikre og billige preventive midler og spre dem blant massene, så var man i stand til å sette hele den djevelske befolkningsloven ut av kraft. Men «anstendige mennesker» og det konservative borgerskapet likte ikke disse tankene. Alt ble gjort for å undertrykke dem – noe som også til dels lyktes. Først i 1860- og 1870-årene vokste atter nymalthusianismen i styrke.

Nymalthusianismen i Skandinavia

I Skandinavia satte nymalthusianismen inn med sin propaganda fra 1880-årene av – via den svenske sosialøkonomen Knut Wicksell. Hans småskrifter om befolkningsspørsmålene fant veien også til Norge. I fagorganiserte svenske kretser kunne en merke tendenser til en sosialt begrunnet begrensning av barnefødslene. Man må tenke på moderne økologiske idéer når han skriver i 1887 at menneskene i det 19. århundre hadde latt befolkningen «obetänksamt tillväksa utan hvarje klar föreställning om huruvida den sannolike utvecklingen af landets näringskällor skulle göra en dylik tilökning rådlig».^[2] I Norge var befolkningsveksten på slutten av 1800-tallet meget stor, de sosiale problemene økende, og ti-tusener av nordmenn emigrerte til Amerika. Blant arbeiderne vant imidlertid de nye tankene lite innpass. I 1886 lot redaktøren av Social-Demokraten, Christian Holtermann Knudsen, innta en agitasjonsartikkel for barnebegrensning, undertegnet O. J. Her ble overbefolkningslæren dosert som vitenskapelig godtgjort, og i en provoserende fremstilling. Da grep politiet inn med beslagleggelse. Redaktøren hadde tatt inn artikkelen i pressefrihetens navn. Da forfatteren, den unge sosialøkonomen Oskar Jæger, ba om at hans navn ble holdt hemmelig, overtok redaktøren ansvaret alene. Han ble dømt for «krenkelse av sedeligheten», og sonet elleve dager på vann og brød på Møllergata 19! De sosialdemokratiske førere hadde fra Karl Marx hentet forakt for en tankegang som gikk tilbake på Malthus, og Holtermann Knudsen tok selv avstand fra nymalthusianismen med disse ordene: «Vi vet nemlig at der er overflod både av levnetsmidler, klær og bruksgjenstander, så ingen behøver å mangle noe, hvis det kun altsammen ble mer rettferdig fordelt. Og er det så at der produseres i overflod til alle jordens beboere, da bortfaller fra vårt standpunkt betraktet tanken om at ved anvendelse av preventivmidler å forminske barnetallet, hvilket for øvrig også må betraktes som unaturlig.»^[3]

Myndighetene så altså med lite nådige øyne på all nymalthusiansk agitasjon. Det ble i vide kretser holdt for forargerlig at riksadvokat Bernhard Getz i 1891 nektet å reise tiltale mot «Folkeskriftselskapet» for å ha «krenket sedeligheten» tross tolv sider i et skrift var viet en beskrivelse av de befrukningshindrende fremgangsmåter. Ikke minst i ortodokst kristne kretser var det stor harme. Her gjorde også reaksjonen mot bohemtiden seg gjeldende. Det førte til et forslag om i kriminalloven fra 1842 å føye inn et tillegg om at offentlig veiledning i bruk av de såkalte «preventive midler» skulle anses som «krenkelse av sedeligheten». Stortinget vedtok forslaget – etter sterk debatt – i 1891. Men den nye straffeloven av 1902 tok ikke med forbudet av 1891.

Sosialøkonomen og historikeren Wilhelm Keilhau (1888–1954) har hevdet at det første fall i barnerikdommen i Norge skjedde blant akademikerne mellom 1886 og 1890 – altså i bohemtiden. Hans Jægers forkynnelse øvde en viss innflytelse i akademiske kretser, og den førte til mer effektiv barnebegrensning enn noen agitasjon ut fra overbefolkningsteorien. I de brede befolkningslag trengte tanken om befolkningsbegrensning mye langsommere inn, og mange av de sosialt interesserte arbeidere stilte seg lenge prinsipielt på det standpunkt som Holtermann Kundsen ga utrykk for i 1886. Da den svenske ungsosialist Hinke Bergegren, som var påvirket av Wicksell, under sine norgesbesøk i årene etter 1905, tok til orde for nymalthusianismen, fikk denne delen av hans agitasjon liten tilslutning, og da Wicksell omtrent samtidig i et foredrag i Kristiania hevdet at fremtidens befolkningspolitikk måtte bygge på Malthus, møtte han skarp kritikk fra radikalt hold. Denne diskusjonen om befolkningsproblemene fant så sted i land etter land, og da Nasjonenes forbund ble dannet etter den første verdenskrig ble det appellert til den nye internasjonale organisasjonen om å nekte de land adgang som ikke ville forplikte seg til å senke fødselshyppigheten slik at deres innbyggere kunne leve godt innenfor landets grenser og ikke trengte å se seg om etter nye landområder. Og tross motstand i både katolske og protestantiske kretser, ble det holdt en første verdenskonferanse om befolkningsproblemene i Genève i 1927. Den kjente kvinnesakskvinnen Margaret Sanger hadde vært en særlig forkjemper for dette. Konferansen ble en milepæl, og det ble dannet en egen organisasjon til å følge opp arbeidet. I siste del av mellomkrigstiden kunne man så etter hvert registrere de første tegn til et nytt og liberalt syn på prevensjon og barnebegrensning, spesielt i USA og England.

FN og befolkningsproblemene

Med den annen verdenskrigs herjinger ble Nasjonenes forbund oppløst. Etter krigen fikk man en fortsettelse med FN, og i den nye organisasjonen tok enkelte pionerer opp befolkningsproblemet. Biologen Julian Huxley, generalsekretær i UNESCO, sa i 1948 rett ut at om ikke befolkningsmengden kom i balanse med ressursene, ville sivilisasjonen gå til grunne. FN måtte derfor handle i tide. Det førte til en stor befolkningskonferanse i Roma i 1954. Men tross den dramatiske økningen i befolkningen skjedde det lite nytenkning – takket være en allianse mellom konservative katolikker fra land som Frankrike, Italia og Brasil og marxister fra Sovjet, Polen og Jugoslavia. Først i 1960-årene lysnet det i synet på befolkningseksplosjonens økologiske konsekvenser. Blant andre gikk helsedirektør Karl Evang, som medlem av Verdens helseorganisasjon, ut som talsmann for at man måtte ta befolkningsspørsmålet på alvor. De nordiske landene, i allianse med land som India og Ceylon, fikk i gang diskusjoner, støttet av B. R. Sen, generaldirektør i FNs landbruksorganisasjon. Dette førte igjen til FNs andre befolkningskonferanse i Beograd i 1965. Her var det konfrontasjoner, men også samme året et forsiktig gjennombrudd i FNs generalforsamling. Og i årene etter kom det positive vedtak om forskning og hjelp til prevensjon og familieplanlegging i andre av FNs organer.

Langsom fremgang

En som bidro til økt debatt var Paul R. Ehrlich som i 1968 kom med boken The Population Bomb (på norsk i 1969; Befolkningsbomben). Men den internasjonale fremgangen var langsom – ikke minst på grunn av de katolske lands holdning til befolkningskontroll, godt fulgt av de kommunistiske landene. Det gjaldt også Kina, som imidlertid innad førte en aktiv og vellykket kampanje mot overbefolkning. Så sent som i 1974, da FNs økonomiske og sosiale råd med 53 stemmer vedtok å gjøre 1974 til World Population Year, var det hele 42 land som avsto fra å stemme eller stemte imot. Bakgrunnen var at nå var verdensbefolkningen på nesten fire milliarder og den fortsatte å øke på en klode hvor lagerressursene hurtig ble forbrukt og arealene er gitt én gang for alle. Det hele endte med en handlingsplan som alle, unntatt Vatikanet, var enig i.  Begrensningen av befolkningsveksten ble trukket frem som en viktig faktor, det samme gjorde betydningen av moderniseringen for utviklingen i de fattige landene. Det var senere to befolkningskonferanser i FNs regi: én i Mexico by i 1984 og én i Kairo i 1994. Ingen av dem førte til avgjørende vedtak. Tvertimot, i 1984, under president Reagans regime, gikk USA hardt ut mot abort og stoppet all bistand til land eller organisasjoner som godtok abort eller uttalte seg positivt til det.

Befolkningssituasjonen i dag

Hvordan er så befolkningssituasjonen i dag?  Vi lever i en høyst eksepsjonell periode av verdensbefolkningens historie. I tusener av år vokste folketallet sakte. Det tok én million for å nå den første milliarden – det skjedde rundt 1800. Så økte farten kraftig. Etter 123 år var folketallet doblet (1927). Den tredje milliarden kom til i 1960, og den fjerde ble nådd i 1974. I 1987 var tallet økt til fem milliarder og den sjette kom til i 1999. Den syvende vil bli nådd i 2011! Nå vil moderniseringen nok føre til det som kalles den demografiske overgangen (transisjonen), slik at veksttakten avtar, men sakte, slik at veksten forventes å nå over ni milliarder i 2050. I noen land vil antakelig befolkningen stabilisere seg (som Nederland og Hellas), i noen vil befolkningen gå tilbake (som Russland og Japan), mens i en rekke land vil befolkningen øke voldsomt. Dette er land om allerede har store miljøproblemer. Hvis vi ser på befolkningssituasjonen, slik den vil utvikle seg i tid: 2008–2025–2050, så sier de rene tallene svært mye: Egypt 81, 103 og 127 millioner. Etiopia 82, 140 og 278 millioner. Mexico 109, 130 og 147 millioner. Pakistan 172, 228 og 295 millioner. Tyrkia 71, 82 og 86 millioner. Filipinene 96, 128 og 171 millioner.^[4]

Ressurskrise

I dag må tendensen befolkningen har til å vokse utover næringsgrunnlaget tas ytterst alvorlig, hevder Thomas F. Homer-Dixon i boken Environment, Scarcity and Violence (1999). Kvaliteten på fornybare ressurser som ferskvann, skog- og jordbruksarealer synker i en nedadgående spiral. Resultatet er ofte konflikter og vold. Synspunktet støttes av den svenske samfunnsforskeren Leif Ohlsson ved Institutionen för freds- och utvecklingsforskning ved Göteborg universitet i doktorgradsarbeidet Environment, scarcity and conflict. A study of malthusian concern (1999). Han setter sammenhengen mellom miljøknapphet og konflikt i søkelyset, og ser på ressursknappheten på jord som årsak til massemordet i Rwanda i 1994. Utover jord ser han på ferskvann, og han har utarbeidet en egen vannressursindeks, i en rekke land som Egypt, Etiopia og Pakistan, der vannmangelen er økende. Alle disse landene har sterkt stigende befolkningsmengde, mens tørke og vannmangel er det normale. Malthusianisme – slik Ohlsson beskriver den – dreier seg ikke om hvor mange mennesker jorden teoretisk kan fø, men hvordan livsstandarden i praksis vil bli når hundrevis av millioner av mennesker kommer på toppen av alle dem som er kommet til de siste 50 årene, og alle skal dele stadig knappere ressurser som jord og ferskvann. Midtøsten-eksperten, libaneseren Fouad Ajami ved Johns Hopkins School of Advanced Studies, har påpekt at ikke mindre enn 40 prosent av menneskene i de arabiske landene er yngre enn 14 år, og hevder at det dreier som om en alvorlig malthusiansk krise.^[5] Bør ikke alle disse landenes religiøse og politiske ledere kritiseres for sin økologiske uforstand, ved å la sin befolkning vokse uhemmet og la overskuddet presses over til andre land som også har begrensede arealer og ressurser? Mens de tidlige debattene i forbindelse med malthusianismen var sentrert rundt mennesket og maten, er problemet nå drastisk utvidet til å gjelde menneskenes press mot hele økosystemet. En rekke internasjonale rapporter setter dette i søkelyset. Og når det gjelder omfanget av naturskadene er empirien overveldende. Som et ferskt eksempel kan nevnes at ifølge FNs miljøprogram (UNEP), som er verdens miljøvaktbikkje, forfaller økosystemene over hele jorden i høyt tempo: Så mye som 60 prosent er skadet eller ødelagt!^[6]

Befolkningsdebatten i Norge i nyere tid

En av de få som tok opp temaet befolkningspolitikk er den kjente norske økonomen Ragnar Frisch (1895–1973), som fikk Nobels minnepris i økonomi i 1969. Frisch publiserte artikkelen «Befolkningsoptimum» i Statsøkonomisk tidsskrift i 1940. Han betrakter det som innlysende at et lands befolkningsmengde og dennes økonomiske virksomhet må ses i forhold til landets naturressurser. Det faktum at et lands naturherligheter er begrenset, setter en bestemt skranke for hvor intensivt det vil være fordelaktig å utbygge og befolke landet. Går en for langt i utbyggingen og økningen av befolkningen, vil levestandarden bli trykket ned på grunn av den tendensen til avtagende utbytte som fremkommer fordi naturressursene er begrenset. En finner altså et punkt hvor levestandarden blir høyest mulig: «Den befolkningsstørrelse som gir høyest mulig levestandard kalles den optimale befolkning på vedkommende landområde, det vil si på vedkommende sum av naturressurser.»^[7] Frisch presiserer også at befolkningsoptimum må ses ikke bare i forhold til en viss sum av naturressurser – men dessuten vurderes ut fra det nivå teknikken har nådd, størrelsen av den oppsamlede kapital osv. Ut fra begrep i produksjonsteorien søker han å utvikle en modell hvor viktige variabler er dødelighet, fruktbarhet og sparing. Ut fra denne modellen mente Frisch at en rasjonell befolkningspolitikk måtte settes inn.

En annen forsker som den gang interesserte seg for det samme temaet, var statsviteren Sten Sparre Nilson (1915–2002), som i 1953 ga ut boken En overfylt verden og et underbefolket land. Han risser her opp situasjonen rundt om i verden hvor produksjonen av jordbruksvarer ikke makter å holde tritt med befolkningsveksten. Resultatet er skrikende sult og nød. Når det gjaldt vårt eget land mente Sparre Nilson at vi ennå hadde overskudd av naturressurser både til vekst i jordbruk og industri slik at en viss økning i folketallet var på sin plass. Han foreslo en mindre innflytting for å styrke de midtre aldersgrupper i jordbruksbefolkningen: «En viss fortsatt stigtning i folketallet vil nok være det beste for Norge økonomisk sett. Det kan vi si, selv om vi ikke kan si nøyaktig hvor optimumsbefolkningen ligger, om den nærmest er på 3,5 eller 4,5 millioner.»^[8] Han tok også opp det globale aspektet i artikkelen «Vår overfylte klode» i 1963 (Tidens Ekko:7).

Nå ble disse problemstillingene i liten grad fulgt opp politisk. Fremskrittstroen var bastant i alle partier – diskusjonen gikk mest på fordelingsspørsmål. Noen diskusjon om at den «kaka» som skulle fordeles av en stigende befolkning hadde naturlige grenser unngikk seriøs politisk debatt. Men i det tidligere omtalte Befolkningsåret 1974 ble befolkningspolitikken også satt i søkelyset i Norge. Og da av de to biologene Ann og Magnar Norderhaug som utga boken Norge og overbefolkningen. De hadde ikke bare aspektet matproduksjon–befolkningsmengde i tankene, men en bredere økopolitisk problemstilling. De påpekte vårt eget overforbruk, og nevnte som eksempel at fire millioner nordmenn bruker like mye av bestemte råvarer som 120 millioner indere.  Deres tanker om at Norge burde stoppe befolkningsveksten fikk den gang støtte av både Norges Naturvernforbund og Norges Familieråd. Historikeren og demografen Ståle Dyrvik var også opptatt av viktigheten å få stabilisert befolkningen i Norge. Men han mente at barnetallet ikke måtte synke for raskt: «Då kan vi kanskje greia å stabilisera nordmannstalet på 4.6 millionar.»^[9] Og få år senere uttalte økonomen Odd Aukrust (1915–2008) at Norge hadde passert det folketallet som er optimalt. For jo flere vi blir, desto mindre blir det å dele av plass og egenprodusert mat.^[10] Men snart gikk disse problemstillingene, om ikke i glemmeboken, så ble de fortrengt av velstandsveksten og hele det materielle turbokjøret: de eksotiske utenlandsreisene og kjøpemanien, mens mediene dyrket fra-dag-til-dag-sensasjonene.

Men befolkningsproblemene er likevel for viktige til helt å bli glemt. En av veteranene innen både den norske og den internasjonale miljødebatten er den nevnte Jørgen Randers. Han var, sammen med sine medforfattere, med på å skape furore i 1972 med boken The Limits to Growth. Den het Hvor går grensen? på norsk. Den kom ut i ni millioner eksemplarer og ble oversatt til en rekke språk. Dokumentet vakte voldsom debatt – det var en bredside mot fremskrittsoptimismen og troen på at nye tekniske grep kunne overskride arealenes, ressursenes og økosystemenes ubehagelige begrensninger. Nå tar han atter bladet fra munnen og sier at Norge bør ha som politisk mål å redusere befolkningstilveksten. I en artikkel av Gunnar Thorenfeldt sier Randers at spådommene fra den gang var korrekte nå det gjaldt scenariet hvor befolkningsveksten blir så stor at man får en overbelastning på økosystemet. Selv om befolkningsveksten flater ut i noen land, er verdensbefolkningen antatt å øke til over 9 milliarder i 2050. I følge tenketanken Optimum Population Trust er hele 77 land av 130 som er undersøkt, overbefolkede. Randers syn er at det finnes to løsninger på befolkningsveksten: På den ene siden må befolkningen i den rike verden (som Norge) reduseres. På den andre siden så må det satses på utdanning og helse i den fattige delen av verden. Men nå er ikke Randers alene om disse synspunktene. Også professor i biologi ved Universitetet i Bergen, Harald Kryvi, hevder i en artikkel av Hallgeir Opedal, at en rekke av de problemene vi står overfor i dag som ødeleggelse av regnskog, rovfiske, tørkekatastrofer og mangel på rent vann, har som oftest én grunnleggende årsak: overbefolking; det er rett og slett for mange mennesker på jorda. Kryvi mener at disse problemene må erkjennes, selv om det er ubehagelig. Han mener at miljøbevegelsen og mange politiske ledere bare tar opp symptomene på de problemene som verden står overfor. Få politiske statsledere tør kritisere den katolske kirken og islam som unnlater å ta ansvar og engasjement. Men statsviteren, professor ved Universitetet i Oslo, Bernt Hagtvet sier rett ut at «Vatikanets holdning til familieplanlegging er i dag en stille katastrofe.»^[11] Når det gjelder den internasjonale miljøpolitikken har Norge tatt ledelsen i arbeidet for å verne de tropiske urskogene, verdifulle som de er både i klimasammenheng og som skattkister når det gjelder biomangfold. Presset mot disse unike skogene er i dag sterkt, og ødeleggelsene er omfattende. «Hvorfor», spør biologen Inger Elisabeth Måren, «er det ingen som trekker inn befolkningsveksten i klima- og skogdebatten.»^[12]

Norge har i dag en befolkningsmengde på rundt 4,9 millioner – en størrelse som allerede er over den størrelsen som flere av de befolkningsengasjerte forskerne på 1970-tallet mente var det som var befolkningsoptimum. Men landet har nå en meget høy befolkningstilvekst – ifølge Statistisk sentralbyrå vil befolkningen øke til et sted mellom 5,4 millioner og 8,5 millioner i 2060.^[13] Så kan man spørre om det virkelig er bærekraftig med et forbruk per capita som er det høyeste i verden. Vi har også utnyttet naturen til det ytterste: de fleste store vassdragene er regulert. De tidligere store, uberørte naturarealene er nedbygget av utallige hytter og oppsplittet av tallrike veier og kraftlinjer. Slik er villmarken er stort sett blitt en saga blott – kun ca. fem prosent av naturen kan i dag klassifiseres som villmark. Det dyrkede arealet er meget lavt og restene blir fortsatt bygget ned. Det meste av den maten vi produserer er derfor basert på store mengder importerte fôrstoffer fra et verdensmarked som det er mange som skal dele. Oljen vår er tappet ut i et voldsomt tempo og har alt nådd toppen. Og nå står vindmølleplanene og «monstermastene» for tur langs norskekysten og i de berømte norske fjordene. Presset mot naturen i dagens Norge er så dramatisk at flere tusen arter er sårbare og truede.^[14] Dette er arter vi både i Grunnlovens paragraf 110b og i den internasjonale Biomangfoldkonvensjonen som vi har undertegnet, er forpliktet til å ta vare på. Til og med villaksen – selve symbolet på en sunn, levende og grøderik vassdragsnatur – er ille ute! Totalt sett har vel Norge for lengst nådd befolkningsoptimum?

Relatert

Befolkningskrisen – en kommentar

Om ei budstikke, befolkningsvekst og ansvarsbevissthet

Frihetens grenser

Biologisk mangfold – et begrep, ikke bare et uttrykk for festtaler

Litteratur

Berntsen, Bredo og Sigmund Hågvar (Red.) (2010). Norsk natur – farvel? En illustrert historie. 2. utg. Oslo, Unipub Forlag.

Dyrvik, Ståle (1974). Norsk befolkningspolitikk? Syn og Segn, h.2.

Ehrlich, Paul E.(1968). The Population bomb. New York, Ballantine Books.

—    (1969). Befolkningsbomben. Fødselkontroll eller undergang? Oslo, H. Aschehoug & Co,

Frisch, Ragnar (1940). Befolkningsoptimum.  Statsøkonomisk tidsskrift 54: 5-6.

Homer-Dixon, Thomas F. (1999). Environment, scarcity and violence. Princeton, Princeton University Press .

Hvor går grensen?: MITs forskningsrapport om verdens fortsatte vekst (1972). Av Donella H. Meadows et al. Oslo, J.W.Cappelens forlag A/S.

Keilhau, Wilhelm  (1938). Befolkningen og befolkningsspørsmålene i begynnelsen av det 20 århundre I: Det norske folks liv og historie i vår egen tid. Oslo, H. Aschehoug & Co.

Norderhaug, Ann og Magnar (1974). Norge og overbefolkningen. Oslo, J.W. Cappelens Forlag A/S.

The limits to growth: a report for the Club of Rome´s project on the predicament of mankind (1972). Donella H. Meadows et al. London, Earth Island Ltd.

Malthus, Thomas Robert (1798). An Essay on the Principle of Population. London, J. Johnson.

Måren, Inger Elisabeth (2010). Redder Skogen skogen? Klassekampen 26.7.

Nilson, Sten Sparre (1953). En overfylt verden og et underbefolket land. Bergen, Chr. Michelsens institutt for videnskap og åndsfrihet.

—   Vår overfylte klode (1963). Tidens Ekko: 7.

Ohlsson, Leif (1999). Environment, scarcity and conflict. A study of malthusian concerns. Göteborg, Göteborgs universitet.

Opedal, Hallgeir (2010). Menneskeeksplosjonen. Dagbladet.no 8.05.

Randsborg, Elisabeth (2010). Jorden forfaller i høyt tempo. Aftenposten 4.7.

Thorenfeldt, Gunnar (2010). Vi blir for mange. Dagbladet.no 14.07.

Noter

[1] Se artikkel av Thorenfeldt, Gunnar (2010).

[2] Sitert fra Keilhau, Wilhelm (1938) s. 16.

[3] .                   —                                      s.17.

[4] Tallene bygger på Det amerikanske folketellingsinstituttet, U.S.Census Bureau.

[5] Die Zeit 7.4.2004.

[6] Randsborg, Elisabeth (2010).

[7] Frisch, Ragnar (1940) Befolkningsoptimum, s. 159.

[8] Nilson, Sten Sparre (1958) En overfylt verden og et underbefolket  land, s. 93.

[9] Dyrvik, Ståle.(1974) Norsk befolkningspolitikk s. 130.

[10] Østlendingen 5.1.1977.

[11] Aftenposten 9.1.2009.

[12] Klassekampen 26.7.2010.

[13] Ifølge Statistisk Sentralbyrå, Dagsavisen 12.6.2009

[14] Se Berntsen, Bredo og Sigmund Hågvar (2010). Norsk natur – farvel? En illustrert historie.