Universets klokke viste 23:59, og nok en gang hadde magikeren latt alle bøkene sine prøves ved ilden. De som overlevde flammene denne gangen var Cesare della Riviera, Arthur Rimbaud, Georg Trakl, UR-gruppens publikasjoner, Nicholas Flamel, Jacob Boehme, Johannes Trithemius, Plotin, Wolfram von Eschenbach, Hermes Trismegistus, Lao Tzu, Massimo Scaligero, Osip Mandelstam, Jorge Luis Borges, Vox Anon, noen fragmenter av Novalis, en oppgradert versjon magikeren selv hadde laget av H. C. Andersens Snedronningen, og noen aforismer av Franz Kafka. Nå gjaldt det å få disse gjenværende stemmene til å klinge sammen i best mulig harmoni, og fra mørket mellom dem trekke opp lange, lysende linjer, skape friske, hemmelige astrologiske figurer—en ny stjernehimmel for en ny verden. Så skulle han hjulpet av sin stjernehimmel ekstrahere ut de siste rester av evighet fra den forgjengelige verdens forvirrende labyrint, frøkorn av ild som han skulle svøpe i evighetens is; en ny pol hvorfra et nytt livets tre skulle springe ut når alt var klart.

Av Jo Hammerstad

«I en verden av løgn får man ikke brakt løgnen ut av verden ved dens motsetning, men bare ved en verden av sannhet.»

Franz Kafka

Han betraktet sine gjenværende bøker, og tenkte at fortsatt var det alt for mange. Flere måtte brennes før de store syntesene kunne begynne, og han skjenket seg et glass velfortjent sambuca avrundet med friskt brevann for å klarne tankene om hvilke. Hadde han hatt sverd og erobring i tankene—endekamp og et siste utfall mot Gog og Magogs horder, ville han heller drukket noe skarpere; ouzo, raki eller absint, men nå ønsket han å kjenne på stjerneanisens søte, runde hemmelighet; septerets fred og sammenbindende kraft, være en imperator pacificus i dette stille, ensomme øyeblikket ved ilden. Blikket gled mot en Kafka-aforisme flammene hadde smakt litt på, men som fortsatt var leselig:

«Han kan tillate seg alt bare ikke å glemme seg selv, noe som riktignok igjen betyr at alt er forbudt unntatt det ene som i øyeblikket er nødvendig for det hele.»

Ja, selvets ensomme, iskalde mysterium, den smale vei. Det var sant; den korsfestedes sannhet, fremført i den engsteliges tone, men kanskje ikke hele sannheten, kanskje ikke den forløstes sannhet. Kafkas aforismer ble slengt på ilden. Magikeren tok seg et nytt glass sambuca, og bladde opp Massimo Scaligeros Graal – Saggio sul Mistero del Sacro Amore:

«Veien til Selvet går gjennom den sakrale kjærlighet—en kraft som leder bevisstheten gjennom sjelens hemmelige områder frem til det absolutte: det er lojalitetens og gavens vei, der ens indre vesen åpenbares i den andre.»

«Den andre.» Vakkert, godt, romantisk. Men sant? Sannsynlig? Han bladde opp i Arthur Rimbauds Illuminations under overskriften «Kongelighet»:

«En vakker morgen, hos et vennligsinnet folk, ropte en vever mann og en vever kvinne ut på torget: ‘Mine venner, jeg vil at hun skal være dronning!’ ‘Jeg vil være dronning!’ Hun lo og skalv. Han snakket til vennene sine om åpenbaring, om gjennomgåtte prøvelser. De besvimte mot hverandre.

Sannelig ble de konge og dronning for en hel morgen mens purpurrøde stoffer ble trukket opp husveggene, og hele ettermiddagen, mens de skred mot palmehavene.»

Med en rolig, ubeveget maske kastet magikeren både Rimbauds illuminasjoner og Scaligeros gralsbok i ilden. Så tok han opp «Tigrenes gull» av Jorge Luis Borges. Hvordan kunne et dikt fra hans hånd ha overlevd her helt frem til nå? Var ikke Borges en av de sorte magikerne som hadde bidratt til å gjøre verden til det kaoset man hadde i dag, en babelsk labyrint i hypertrofisk vekst? Jorge Luis Borges—sjefsbibliotekar og disippel av Voltaire; modernist, encyklopedist og rotløs humanist av typen som bak intellektets gitter og bøkers støv ville feire verden som en labyrint av tegn; en verden uten senter, uten ro, der alt man kan håpe på aller nådigst (og alltid for sent) var å finne en flik av det man aner kan ha betydning. Et evig jag langs gamle spor etter sannhet møysommelig skriblet ned i arkiver—mesteparten avmålt akademikerens, litteratens, den kritisk intellektuelles engstelige smak og veltilpassede ironi, mennesker som hverken tåler senterets kulde eller den ekstreme lidenskaps varme—hverken den dype, forpliktende, kontemplasjon, eller den dristige, trofaste handling, og enda mindre spenningen imellom. For hva kan disse «dannede», med all sin nysgjerrighet, kunnskap, informasjon, fotnoter, «interessante samtaler», og liberale toleranse for alt og ingenting, kort sagt hele sin hang til alle slags mulige labyrintiske avstikkere vekk fra det ene nødvendige, vite om sannhet?

«Sannhetenes hvite yppersteprest,
krystallstemme der Guds isende pust bor,
vredens magiker,
under hans flammende kappe klirrer krigerens blå panser.»

Georg Trakl

Hva visste magikeren om sannhet? For han var sannhet en oppgave, noe som måtte unnfanges i dialektikken mellom den dypeste dagdrøm og den mest stålsatte vilje til realisering. Og det var ikke noe å vente med, det var en lang hard kamp som måtte utføres med den mest konsentrerte dedikasjon, ellers gikk det simpelthen ikke, og man ble oppløst i adspredelser, små pirringer, glemsel. Verden måtte bli enkel igjen, skjæres kyskt og kjølig ned til roten, til senteret.

Men kanskje hadde magikeren tatt helt feil i sin dom av Jorge Luis Borges, eller kanskje hadde han hatt ganske rett, men sett bort fra at den som savner noe gjerne er den som best vet å gi savnet uttrykk i ord. Eller kanskje hadde magikeren hørt lignende ord mange ganger før og til og med gremmet seg, men nå med et tredje og fjerde glass sambuca (og muligens en dyp resignasjon) gled Borges’ dikt opp i ensom majestet på fremtidens hemmelige stjernehimmel, mens resten av bøkene fikk sin endelige forløsning i ilden. Så pustet magikeren dypt inn, la den ene hånden på det blå krigspanseret, mens han med den andre hånden grep mot absinten.

TIGRENES GULL

Før den gule solnedgangens time,

hvor mange ganger vil jeg ha sett

den mektige bengalske tiger

komme og gå den forutbestemte vei

bak stengene i jerngitteret, uten

å mistenke at de er et fengsel.

Etterpå kommer andre tigre,

Blakes tiger av ild;

etterpå kommer annet gull,

det kjærlige metall som var Zevs,

ringen som hver niende natt

skaper ni ringer, og disse nye ni,

og videre uten ende.

Med årene forlot de andre

vakre farvene meg

og tilbake idag er kun

det vage lys, den uoppløselige skygge

og opprinnelsens gull.

Å, soler, tigre, lysglimt

i myter og epikk,

å, et mer verdifullt gull, ditt hår,

som disse hender lengter etter.

Relatert

Sucker Punch: En tolkning

Å ha et senter – Frithjof Schuon

Kunnskapens endepunkt – Charles Upton