Cave of Forgotten Dreams (Die Höhle der vergessenen Träume) – Werner Herzog

Når årets første virkelige vårsol begynte å bringe Trøndelag tilbake til liv, klarte to gode venner å dra meg ut av min trygge huletilværelse for å lure meg med på filmfestivalen Kosmorama og visningen av den nylanserte dokumentaren Cave of Forgotten Dreams (Die Höhle der vergessenen Träume) av den sagnomsuste regissøren Werner Herzog.

Av Kjell Brevik, redaksjonsmedlem KULTURVERK

Nysgjerrig på hva denne filmen egentlig dreide seg om og med svært begrenset kjennskap til Werner Herzogs øvrige bidrag på filmscenen, investerte jeg i mine første 3D-briller siden 1994 og satte meg godt til rette i setet. Tiden var inne og en oppgira festivalvert presenterte med stor innlevelse nok en «fantastisk film slik bare Werner Herzog kunne få det til». Salen ble mørk, stillheten senket seg og 3D-brillene var klistret utenpå mine 2D-glugger. Bestemt på å suge til meg alt hva filmopplevelsen hadde å by på, innså jeg allerede etter noen minutter at Herzog virkelig hadde skapt noe ekstraordinært som sågar ville kunne bergta den mest anemiske skeptiker.

Det som trollbandt meg og resten av publikum var selvsagt ikke alene Herzogs fortellerstemme, selv om den karakteristiske tyske anklangen udiskutabelt er med på å skape stemning og følelsen av at dette var noe høyst originalt. Den sørfranske Chauvet-hulens bergkunst, radiologisk datert til ca. 32 000 år før nåtid (1950), er til å ta og føle på i den tredimensjonale oppdagelsesferden fra den tilsynelatende bombesikre inngangsdøren og inn i de mørke hulegangene – fjellets indre verden. Fra det øyeblikk maleriene ble oppdaget av huleutforskere i 1994 var det klart at stedet og bildene var ufattelig verdifulle. De bedrøvelige erfaringene med andre huler med malerier – som takket være turismen sakte, men sikkert blir fortært av mikroorganismer bragt inn utenfra, f.eks. Lascaux-hulen (datert ca. 17 000 år før nåtid) – gjorde at franske myndigheter raskt besluttet å forsegle inngangen for å beskytte hule- og funnmiljøet. Kun utvalgte fagfolk har senere fått dokumentere hulegangene og «galleriene» som for øvrig er overstrødd av levninger av utdødde dyrearter som hulebjørner (hvis krafsemerker på veggene faktisk inngår som virkemidler i billedkomposisjoner) og urokser. I kalksteinsgrotten foregår òg en geologisk prosess som krystalliserer og fossiliserer beinmaterialet og dermed skaper de mest fantastiske skulpturer. Denne prosessen fikk bl.a. de første bergkunstforskerne til å stusse m.h.t. malerienes alder og sensasjonen var et faktum da det ble klart at de representerte de eldste paleolittiske hulemalerier i Europa, langt over 10 000 år eldre enn de som til da ble regnet som eldst. Dette sørget for å trekke oppblomstringen av symbolsk kunst betydelig lengre tilbake i tid enn først antatt; forbundet med det som i arkeologien kalles den aurignacianske kulturen (45 000–30 000 år siden), m.a.o. den tidligst dokumenterte tilstedeværelsen av Homo sapiens sapiens i vår del av verden (Cro-Magnon-mennesket). Herzogs tillatelse til å ta med seg sitt lille mannskap inn i det allerhelligste er altså et unntakstilfelle som filmskaperen grundig understreker.

Når det gjelder selve bergkunsten, kunstverkene gjemt i Chauvet-hulen gjennom så ufattelig mange årtusener, vil jeg ikke forsøke meg på noe mer inngående enn det rent deskriptive. Noe annet vil ikke la seg gjøre for meg. Og dette er jo også utgangspunktet for Herzogs ønske om å, så godt som overhodet mulig, tilgjengeliggjøre opplevelsen av denne fantastiske kulturskatten. I likhet med det overveldende paleozoologiske materialet – for ikke å glemme fotavtrykk av hulebjørn, ulv og et menneskebarn – som dekker hulens golv (og som i seg selv får tankene til å løpe løpsk), representerer de naturalistisk gjengitte dyreartene på veggene pattedyr som nå er forvist til fantasien og museene: mammuter, ullhåret nesehorn, ville hester, huleløver og urokser. Også reinen er levende fremstilt, et hjortedyr hvis etterkommere nå i all hovedsak gjenfinnes i Sør-Norges alpine fjellstrøk (en for oss indirekte og tankevekkende «forbindelse» til Chauvet-kunstens skapere). Huleveggene er heller ikke jevne, men sprekker og buler o.s.v. anvendes nettopp som tredimensjonale virkemidler i det Herzog har gått så langt som å betegne som «proto-kino». I dokumentaren benytter filmteamet kunstig lys for å illustrere bildenes bevegelser. Virkningen er åpenbar, ja, nesten paralyserende, og vi får bl.a. se stedet hvor den begavede aurignacianer kakket kullet av sin fakkel.

Chauvet-hulen ligger i et kalksteinsområde med delvis spektakulære formasjoner. Årsaken til at hulemiljøet og maleriene er såpass godt konservert er et steinras som allerede i paleolittisk tid gjorde grotten tilnærmet hermetisk lukket. I hulens brukstid skal den ha vært nokså synlig og lett å nå utenfra, men bergkunsten ble skapt i de bekmørke indre hulekamrene i fakkellyset. Gjennom dokumentaren møter vi både arkeologer (én av dem som snytt ut av nesen på galleren Asterix), kunsthistorikere, en parfymemaker med nese for paleolittiske huleodører m.fl. Herzog søker å se Chauvet-kunsten i en større arkeologisk sammenheng og drar derfor inn annen nærbeslektet figurativ kunst fra boplasser og andre huler. Dette ikke minst for å illustrere den eksplosjonsartede oppblomstringen av åndelige uttrykk som står i så skarp kontrast til den eldgamle Mousterian-kulturen, d.v.s. neandertalernes «kulturkrets». Herzog taler om «the awakening of the modern human soul». Maleriene i Chauvet-hulen ble laget i en periode da det moderne menneske og neandertaleren fremdeles interagerte (spørsmålet om hvorledes de omgikk hverandre lar jeg stå åpent her…). I et intervju-utsnitt lagt ut på vimeo.com fabulerer filmskaperen om neandertalernes manglende åndelige utrustning, bl.a. at de ikke gravla sine døde. Her beveger Herzog seg derimot bort fra forskningen og inn i sine egne forestillinger omkring «kampen om tilværelsen». Jeg tør påstå at det, bortsett fra noen få arge kritikere, er faglig konsensus om at også neandertalere hadde åndelige kapasiteter som fordret dødebehandling og uttrykk for religiøsitet. Neandertalerbegravelser kjennes fra Israel og kontinental-Europa og sågar en slags bjørnekult antas å ha eksistert (f.eks. i sveitsiske huler og den franske Regourdou-hulen). Herzogs kunstneriske frihet til tross – oppkomsten er bemerkelsesverdig eksplosiv og noe ganske annerledes enn «urbefolkningens». Interessant nok påpeker en av arkeologene i filmen at bortsett fra selve maleriene, er det vanskelig å spore noen klart seremonielle handlinger annet enn en enslig hulebjørneskalle intensjonelt plassert ytterst på en steinblokk og vendt mot den ene billedflaten.

Werner Herzog skal premieres for å ha strebet etter å fremvise et helhetlig bilde av hulekunsten i ur-europeernes mentalitet og kosmologi. Undervegs i Cave of Forgotten Dreams blir vi flere ganger gjort kjent med Chauvet-hulens omgivelser og et landskap som innbyr til fenomenologiske betraktninger omkring aurignacianernes mytiske eller hellige geografi som ikke minst må ha omfattet den naturlige kalksteinsbuen i fjellet ved hulen, Pont d’Arc, som danner en bro over elva Ardèche. Dette er og må ganske enkelt ha vært et kjent landemerke gjennom utallige generasjoner, også for de periodevis omflakkende jeger- og samlergruppene i denne delen av Europa. Chauvet-hulen med sin kunst er lokalisert i et slags kryss i landskapet og må ha vært av religiøs betydning. Herzogs egen sterke innlevelse i både dokumentaren og det nevnte bakgrunnsintervjuet gir oss et inntrykk av genuin ærefrykt i møte med bildene i jordens skjød. Det er nesten ikke å vente annet når han uttrykker det med disse ordene: «I think the pilgrimage that leads you to the sanctum has a value in itself.» Ingen høyteknologisk gjengivelse av Chauvet-hulen vil noensinne kunne konkurrere med reisen inn til menneskets åndelige arnested.

Jeg overlater resten til enhver som velger å ta del i denne reisen. Dokumentaren berører en rekke tema som ikke tas opp her, men som vil engasjere seeren i lang tid. Ernst Reijsegers musikk er tidvis meditativ og står godt til det tidløse innholdet, og i beste Herzog-stil (antar jeg) avrundes filmen med en surrealistisk betenkning over en kunstig tropisk skog skapt av spillvarmen fra et atomkraftverk bare noen snaue mil fra Pont d’Arc. Hva vil krokodillene i denne menneskeskapte biosfæren – de levende dinosaurer – tenke i møte med aurignacianernes naturtro dyrefremstillinger i en grotte engang i en fjern, oversvømt fremtid?

 

Werner Herzog om Cave of Forgotten Dreams

 

Trailer

 

Chauvet-hulens offisielle  nettside

 

Relatert

Grizzly Man – mannen som søkte villdyret og fant livet, meningen og døden