Herr doktor, det er pent av Dem (om omgjengelighet)

«Ved å tilpasse seg til den undertryktes svakhet, bekrefter en herredømmets forutsetning i denne svakheten og utvikler selv det omfanget av grovhet, ufølsomhet og voldelighet som trengs for å utøve herredømmet.»

Av Theodor W. Adorno (1903–1969), fra Minima moralia (1953), oversatt av Arild Linneberg

Det finnes ikke noe harmløst lenger. Livets små gleder, livsytringer som så ut til å være fritatt for tankens ansvar, har ikke bare et element av trassig tåpelighet, av det å gjøre seg hardnakket blind, men trer umiddelbart i tjeneste hos sin ytterste motpol. Til og med treet som blomstrer, lyver i samme øyeblikk som en sanser blomstringen uten forferdelsens skygge; til og med det uskyldige «hvor vakkert» blir en bortforklaring av skjendelsen ved den tilværelsen som er annerledes, og det er ingen skjønnhet og trøst mer bortsett fra i det blikket som ser det redselsfulle, holder stand mot det og som fastholder muligheten for noe bedre med umildnet bevissthet om det negative. Mistro tilrådes mot alt utvungent og lett, mot alt som lar alt passere ved å gi etter for det beståendes overmakt. Velværets onde bakside, som tidligere var avgrenset til skålingen i hyggelig lag, har for lengst spredt seg til vennligere tildragelser. Den tilfeldige samtalen med sidemannen på toget, der en for å unngå krangel jatter med et par setninger, samtidig som en vet at de i siste instans ender med mord, er allerede et lite forræderi; ingen tanke er immun mot sin kommunikasjon, og det er allerede nok å uttale tanken på galt sted og i falsk enighet, for å uthule sannheten i den. Hver gang jeg har vært på kino kommer jeg alltid, uansett årvåkenhet, dummere og dårligere ut igjen. Omgjengelighet har selv del i uretten, fordi den gir inntrykk av at en fortsatt kan tale med hverandre i den nedkjølte verden, og den hyggelige småpraten bidrar til å forlenge tausheten, fordi innrømmelsene til den det tales til, fornedrer denne enda en gang når vedkommende taler.

Det onde prinsippet som alltid har skjult seg i det joviale, utfolder seg i den egalitære ånd i hele sin bestialitet. Nedlatenhet og det å ikke tro at en er noe, er det samme. Ved å tilpasse seg til den undertryktes svakhet, bekrefter en herredømmets forutsetning i denne svakheten og utvikler selv det omfanget av grovhet, ufølsomhet og voldelighet som trengs for å utøve herredømmet. Når den nedlatende gestus i siste fase har falt bort og bare tilpasningen er synlig, er det nettopp i denne fullstendige tilsløringen av makten at det skjulte klasseforholdet setter seg mest uforsonlig igjennom. For den intellektuelle er ubotelig ensomhet den eneste måten han kan vise solidaritet på. All deltakelse, all menneskelighet i omgang og medfølelse er bare maske for en stilltiende aksept av umenneskeligheten. Det er menneskenes lidelser en skal komme overens med: det minste skritt i retning av gledene deres, medfører at lidelsen forherdes.

 

Relatert

Husk én ting, barnet mitt (om løgnen)

For Anatole France (om det skjønne)

Constanze (om kjærligheten)

Oppfordring til dans

Om taktens dialektikk – Theodor W. Adorno

Innenfor og utenfor