Sucker Punch: En tolkning

Sucker Punch har vært ute på kino en stund, og høstet flere negative enn positive anmeldelser, hvor hovedkritikken går på at Zack Snyders film kan være estetisk tiltalende og god underholdning (og da særlig for de mer pubertalt eller pedofilt anlagte), mens substansen er lik null. Men selv et glanset ferniss kan ha en dypere grunn, og lobotomi kan foregå på flere nivå.

Av Jo Hammerstad

 

«If you don’t stand for something, you’ll fall for anything!»

Wise Man – Sucker Punch

 

La oss ta første avsnitt i en anmeldelse som en noenlunde representativ stikkprøve:

«It is a tale told by an idiot, full of sound and fury, signifying nothing.» When Shakespeare penned those words for Act V Scene V of MacBeth, he might have emerged from a screening of Sucker Punch. This movie isn’t bad in the way some incompetently made movies are bad; this is bad because there’s much skill evident in a pointless endeavor. Rarely has more technical wizardry and cinematic artistry been wasted. If visuals once served the story but now it’s the other way around, Sucker Punch illustrates this taken to an extreme. There really is no narrative here, and there certainly are no characters. The film is an excuse for directorial excess. It’s an exercise in public masturbation for Zack Snyder, who doesn’t even have the decency to strive for the R-rating that would at least allow for the exploitative, gratuitous sex, nudity, and violence that Sucker Punch desperately needs. Where’s the giant blue penis when we need it?

Reel Views

Her er det altså sexy unge piker i kamp mot gigantiske samuraier, tyske skyttergravs-zombier, orker, drager, og roboter, men hverken intellektuell stimuli av typen som kan diskuteres over rødvin på «Ni Muser» eller næringsrik fantasiføde man en ensom kveld kan nyte sammen med sin termos full av passe varm makaroni. Filmen «suckerpuncher» både den cerebralt forfengelige og den opplevelsessøkende driftsslaven; den lobotomerer den første og voldtar den andre. Sucker Punch kan ikke forstås fra hodets samfunnsjusterte tankebaner eller underlivets siklende forventninger, man må se filmen med et rent søkende hjerte.

Så la oss noenlunde edruelig, uten rødvin eller makaronitermos, men med hjertets presise algoritmer og en kopp Bengal Fire, forsøke å plotte inn filmens hovedkoordinater. Sucker Punch opererer med tre parallelle nivåer av virkelighet.

Første nivå

Vi har en skittengrå, brutal helvetesverden der en rik, pen, uskyldig pike etter å ha mistet sin mor og søster blir sendt til mentalsykehus av sin onde stefar der hun på falskt grunnlag skal lobotomeres og dermed miste alt.

 

Andre nivå

I forkant av lobotomien bringer fantasien piken over til en bordellverden styrt av halliken «Blue» hvor hun blir kjent med fire andre jenter som jobber der; «stjerner» i en erotisk fantasiverden, men i siste instans like fanget i bordellet som pasientene på mentalsykehuset. «Babydoll» som den fantaserende piken her blir kalt, får beskjed av den strenge danseinstruktøren Madam Gorski at møydommen hennes om noen dager skal selges til klienten «The High Roller», og hun blir deretter tvunget til å utføre en erotisk dans. Babydolls intense indre motstand mot dette leder henne over til en tredje fantasinivå.

 

 

Tredje nivå

I denne verdenen er piken hovedperson i noe som ligner et actionpreget TV-spill, hvor hun av en «Wise Man» får i oppgave å samle fire gjenstander som skal kunne gi henne og de andre pikene på bordellet friheten tilbake. Kampene som skjer på dette nivået foregår parallelt med dansen hennes på andre nivå; en dans som ved å trollbinde publikums oppmerksomhet gjør det mulig for jentene å forberede en flukt fra sin tilværelse som prostituerte. Og handlingen her gjenspeiles i handlinger på mentalsykehusets første nivå, hvor det også forberedes en flukt.

Første nivå er så gjennomjævlig, urettferdig og tvangspreget at ingen løsning synes umiddelbart å være tilgjengelig; lobotomi av en vakker, uskyldig pike som vi aner vil bli påfulgt av seksualmisbruk.

På andre nivå er det samme drama som får uttrykk, men her får de institusjonaliserte en viss makt til rådighet; den seksuelle, og de får til og med figurere som stjerner så lenge de ikke utfordrer institusjonens—bordellets—grenser. Her er det ingen fysisk lobotomi som fører til ufrihet påfulgt av seksualmisbruk, men en sleipere og mer sjelelig form for lobotomi hvor man ved å identifisere seg med pimpens/overgriperens blikk tar på seg en forventet rolle, for så å lykkes på omgivelsenes falske premisser å tro det er selvrealisering det er snakk om. Det som på første nivå får uttrykk som lobotomi er her uttrykt som tapet av møydommen til en kunde. Altså tapet av uskylden og kjærligheten til noen (eller noe) man selv kan stå for til fordel for noe abstrakt. Man kjenner ikke seg selv, vet ikke hvor man vil, men drømmer om «suksess», som da må bli på omverdenens premisser, og som i siste instans ikke betyr annet enn å selge seg til en eller annen «High Roller». Som Wise Man uttrykker det på tredje nivå: «If you don’t stand for something, you’ll fall for anything!»

 

 

Og først dette tredje nivået, det heroiske, hvor den metafysiske kampen mellom godt og ondt utspilles, gir den typen forløsning som kreves for frigjøringen på de lavere nivåene. For å sitere Wise Man igjen: «For those who fight for it, life has a flavor the sheltered will never know.» Det som kreves for å bli fri er å få et heroisert blikk på sine utfordringer, og i det onde—deprivasjonen, se edle oppgaver å utføre, oppgaver som er edlere jo vanskeligere, mer umulig oppgaven kan synes.

 

Filmen viser tre måter man kan se seg selv på

Først det avmektige og urettferdig behandlede offerets rolle, den tvangslobotomerte, totalt dominert av ytre tvang.

Så er det den prostituertes rolle; den falske frigjøringen, hvor vi ser at makten til å forføre, som i sitt mest fortettede uttrykk er seksuell, ikke leder til seier på ens egne premisser. Først når man gjennomskuer dette vil man slutte å forsøke å vinne etter de andres regler og mobilisere det heroiske motet som trengs for å bli reelt fri.

Det er «Sweet Pea», den tilsynelatende mest vellykkede, bordellets største stjerne som er vanskeligst av jentene å overtale til å bli med å flykte, men hennes søster «Rocket» gjør klart hvordan situasjonen egentlig er:

Sweet Pea: «There are armed guards everywhere! And if Blue finds out, we’re dead!»

Rocket: «We’re already dead.»

En innskytelse mot heroisk kamp er den tilsynelatende umuligheten ved å prøve, «armed guards everywhere», men erkjenner man at tilværelsen man lever allerede er en «dead end», står det klart at man like gjerne kan risikere alt, og ved å handle ut fra denne innsikten kan man bli en helt i den episke kampen mellom godt og ondt, hvor elendig nå ellers situasjon måtte fremtre på utsiden (mentalpasient eller prostituert)

Ved filmens ende uttrykkes dens filosofi:

And finally, this question: The mystery of whose story it will be, of who draws the curtain, of who sets the stage. Who is it that chooses our steps in the dance, who drives us mad, lashes us with whips and crowns us with victory when we survive the impossible? Who is it that does all these things? Who honors those we love with the very life we live? Who sends monsters to kill us and at the same time sings we will never die? Who teaches us what’s real and how to laugh at lies? Who decides why we live and what we die to defend? Who chains us and who holds the key that can set us free? It’s you, you have all the weapons you need, now FIGHT!

 

 

Om det skulle være noen tvil; det er tilskueren som adresseres:

Lobotomert og fanget som hun/han er av den sosiale konsensus, hvor det bak et tynt ferniss av samfunnets grå, institusjonaliserte hjelpsomhet blir skjult de mest nedrige handlinger og begjær.

Tvangsprostituert som han/hun er av den sosiale konsensus, i en verden hvor de som heves frem som vinnere, de som ved å tilfredsstille en råtten verdens perverse krav, «forfører den», reelt sett er de største taperne, da de gjennom dette gir avkall på det eneste som kan gi noe virkelig frihet og verdighet: En selv.

Helt som han/hun kan være når livet transformeres til et dristig eventyr, en kamp mot men også kamp med mektige krefter, der store bragder utføres med sikte på en større seier. Og det er en selv som må ta denne kampen opp, fra nøyaktig der man står, ikke en projisert og jomfruelig «Babydoll» som enda ikke har kjent fallet i sin dybde, selv om dette kanskje er lyset som først må tjene som inspirasjon—inntil man til tross for å ha sett seg selv er sterk nok til å kunne bære seg selv.

 

Sucker Punch – Trailer

[vsw id=”KrIiYSdEe4E” source=”youtube” width=”480″ height=”300″ autoplay=”no”]

 

Relatert

Essay: Clash of the Titans

Essay: X-Men Origins: Wolverine

Å ha et senter – Frithjof Schuon