Grizzly Man – mannen som søkte villdyret og fant livet, meningen og døden

Grizzly Man er en dokumentar om Timothy Treadwell, amerikaneren som satte i gang sin selvbestaltede misjon for å beskytte grizzlybjørnen, levde så nær bjørnen noen noensinne har gjort i nyere tid gjennom 13 somre i Alaska, for så å oppleve å bli spist levende av det dyr han elsket over alt, sammen med sin kjæreste.

Av A. Viken

«I will die for these animals, I will die for these animals, I will die for these animals.»

Timothy Treadwell

Til tross for disse ingrediensene, er det ingen sensjonalistisk historie Werner Herzog skildrer i sin dokumentar Grizzly Man som i stor grad hviler på Timothy Treadwells eget arbeid, mer enn Herzogs regi. Herzog gir oss sitt blikk gjennom utvalgte klipp på og av mannen og sin stemme, men det er Timothy Treadwell selv som forteller og iscenesetter sin historie, om en mann som gikk så langt man kan gå i sin lidenskap. Fra første scene gripes man umiddelbart og dras med inn i historien om dette livet. Man gripes av skjønnheten i scenen med gressende grizzlybjørner i Katmai National Park and Preserve på en grønn slette, Big Green, i Alaska – og Timothy Treadwell der i forgrunnen som umiddelbart fremstår som en ekstrem personlighet. En man umiddelbart lett dømmer som en nut case. Men i og med at alle som ser filmen vet utgangen på historien, så blir den hyperaktive, maniske personligheten, nærmest en kontrast til den død som venter, ja, som allerede er passert historie, og man dras med videre.

Gjennom Treadwells egne klipp, typiske intervjuer med personer som kjente ham eller var involvert i forbindelse med hans virksomhet og død, får vi inntrykk, inntrykk av en mann som er intens, manisk, en opprevet sjel, men og en person som søker noe godt, uforstilt og rent, noe bortenfor språk og forståelse, noe som bare er ut fra sitt instinktive vesen, slik han og synes å ville være som disse mektige bjørnene.

Treadwells lyse, barnaktige stemme, bidrar til å skape en uvirkelig, absurd stemning i det hele, og hadde man ikke visst at han faktisk overlevde tretten somre midt blant disse kjempene, så hadde man avfeid ham som sprø. Men bare det at han var der, ble kjent med disse bjørnene og dro dit gang på gang, ensom det aller meste av tiden, med kamera som eneste følge, forteller at han òg hadde en klar bevissthet om hvordan han skulle være, hva han ville være, og en selvsikkerhet i møte med bjørnen som er vanskelig å fatte.

«I’m out in the prime cut of big green. Behind me is Ed and Rowdy, members of an up-and-coming sub-adult gang. They’re challenging everything, including me. Goes with the territory. If I show weakness, if I retreat, I may be hurt, I may be killed. I must hold my own if I’m gonna stay within this land. For once there is weakness they will exploit it, they will take me out, they will decapitate me, they will chop me into bits and pieces. I’m dead. But so far, I persevere. Persevere.»

Timothy Treadwell

Vi får vite, lite overraskende, at han har vært en flyktig sjel, forøkt seg på en skuespillerkarriere, som siktet høyt, men falt krapt og endte i en stereotypisk saus av alkohol- og narkotikamisbruk, med andre ord, nok en person i fri flyt uten substans eller holdepunkter, helt til han i 1989 møter bjørnen for første gang, og opplever der i møte at her finnes det noe unikt, noe som har mening, noe som han kan hengi seg til fullt og helt.

Tidlig i dokumentaren og i flere av klippene, kommer vi på det rene med at Treadwell tross sin beundring og åpenbare kjærlighet til bjørnene, er fullstendig klar over deres dødelige potensial, og at han hele tiden beveger seg grensen, ja at han har overskredet grensen for risikovurdering. Det er på en måte som han allerede har valgt døden, det er bare et spørsmål om tid. I det han i stereotypisk amerikansk maner legger ut om den ekstremt farlige situasjonen han egentlig befinner seg i, koseprater han samtidig med nærgående grizzlybjørner. Man kan ledes til å anta at han hadde et ønske om å dø, men han uttrykker i en uttalelse, ja, en bønn til Gud, om at han ikke vil blir drept av en bjørn. Samtidig erkjenner han i et brev som fremkommer i filmen, at det kanskje bare er hans død som vil gi hans misjon for bjørnene den oppmerksomhet de fortjener. Vel, det virker for meg som om det som representerte døden og som var en død del av Treadwells liv slik det fremgår av Herzogs samling av klipp og lavmælte skildring, er sivilisasjonen og den siviliserte varianten av Treadwell. Likevel ser jeg i klippene en ivrig lyst på livet i seg selv, uten menneskets hang til kompromisser og manipulasjon. Et lekent, barnlig liv, med de farer og den frykt som tilkommer barnet, men og den eventyrlige glede av å være til, i det å kunne gjøre seg kjent med det ukjente uten å skulle forstå alle dets aspekter intellektuelt, men kunne ta det inn over seg ufiltrert følelsesmessig.

Etter å ha tilbrakt lengre perioder på sletten, finner Treadwell frem til stedet Kaflia Bay han døper «Grizzly Maze»; her møtes flere vandringstier for grizzlyen mellom elver midt i et tett, nesten ufremkommelig buskas, og som han selv uttrykker det er egentlig dødsfarlig. For som han sier, skal man telte i nærheten av bjørner, skal man tydelig gi seg til kjenne på avstand, teltplassen skal være åpen, men han velger å telte midt i buskaset, delvis fordi han vil unnslippe oppsynsmenn, og delvis fordi han hevder at bare der og slik kan han beskytte bjørnene mot snikskyttere og forstyrrende elementer. Det er ikke vanskelig å forstå hans dragning mot dette stedet, som synes å yre av liv, uforutsigbarhet og villskap.

I en sekvens fremkommer det at hans forhold til kjærlighet og kvinner også er tidstypisk komplisert, ja bittert, preget av skuffelser, noe som fremkommer i hans komiske uttalelse sagt med et skjevt smil om at det hadde vært best om han var gay, homoseksuell, men det er han dessverre ikke, så han får leve med det. Det finnes overhodet ingen lykkelige skildringer eller referanser til hans liv utenfor grizzlyreservatet.

«I’ve always wished I was gay, it would have been a lot easier. You know, it’s just Bing! Bing! Bing! – gay guys, no problem. They go to restrooms and truck stops and perform sex, it’s like so easy for them and stuff.»

Timothy Treadwell

Men det finnes kvinner i hans liv, og han nærmeste venn og samarbeidspartner gjennom mange år og tidligere kjæreste, er Jewel Palovak, som og er medprodusent for Herzog-dokumentaren. Sammen grunnlegger de Grizzly People som har til hensikt å spre kunnskap og forståelse om bjørnene og deres miljø. Blant de levninger man finner etter hans siste møte med en bjørn, er hans klokkearm, og i en scene får vi se rettsmedisineren med empati og alvor overrekke henne Treadwells klokke som fremdeles tikker og går. En ladet scene. Rettsmedisineren som var den som obduserte resten etter Treadwell og hans siste kjæresete Amie Huguenard forteller senere med innlevelse som er ganske så utypisk for rettsmedisinere om hvordan han oppfatter de siste øyeblikkene i Treadwells og hans kjærestes liv. For å sette bakgrunnen, denne sommeren, den trettende, så var sesongen egentlig over, og Timothy og Amie som var med for andre året, selv om hun hadde en frykt for bjørner, hadde egentlig reist. Men på hjemveien på flyplassen oppstår en krangel mellom Treadwell og flyselskapet om flybilletten, og i raseri over dette drar han tilbake. Amie Huguenard som egentlig har uttrykt sin utilpasshet med det hele velger å bli med tilbake.

Tilbake i «Grizzly Maze» gjør han et klipp hvor han raser mot sivilisasjonen, oppsynsmenn, mennesket, og uttrykker at han ikke føler seg hjemme andre steder enn i naturen, ja, i reservatet, villmarken sammen med bjørnene og de andre dyrene. Sesongen er nå egentlig over, de bjørnene han kjenner har alle nå gått i hi, i stedet dukker det opp fremmede bjørner som er sultne, ja nærmest utsultet før de skal i hi. Som i et uavvendelig skjebnedrama hvor kortene er utdelt på forhånd fortgår hendelsene. Timothy snakker med en venn den 5. oktober 2003, dagen etter skal han hentes av sine mangeårige venn og pilot fra Kodiak Alaska, men han finner ingen der annet enn en truende bjørn og returnerer sammen med oppsynsmenn som finner en aggressiv bjørn de umiddelbart skyter, i tillegg til en annen luskende ungbjørn som og skytes. Inne i den største  bjørnen finner de levninger etter Amie og Timothy i tillegg til rester de finner spredt omkring. Det finnes et videoopptak av endeliktet, men som ved en merkelig tilfeldighet så ligger noe i veien for siktlinjen og alt man sitter igjen med er et lydopptak av de siste minuttene i deres liv.

«I would never, ever kill a bear in defense of my own life – would not go into a bear’s home and kill a bear.»

Timothy Treadwell

Rettsmedisineren refererer til dette når han skildrer forløpet, Han begynner med å fortelle rolig at nakkehårene reiser seg bare ved tanken på de restene av mennesker han måtte obdusere og forsøke å sette sammen en årsakssammenheng for. Han forteller at Timothy stønnende forsøkte å få Amie til å flykte i det han innså at dette ble hans bane, mens hun skrek fortvilet «go away» og etter lydene å dømme har angrepet bjørnen med en stekepanne i et desperat forsøk på å skremme den bort fra Timothy. Så uttrykker han nærmest intenst at Amie fint kunne ha valgt å flykte, hun kunne ha fulgt den impulsen de flest følger ved livsfare, nemlig å legge bena på nakken, men som han uttaler, hun valgte lojalt og modig å stå løpet ut last og brast med Timothy, helt inntil sine siste skjærende skrik, som vi heldigvis ikke får høre. En scene skildrer Herzog mens han lytter til opptaket som er i Jewel Palovaks eie, og man merker at den går sterkt inn på ham, han oppfordrer Jewel til å slette opptaket, og aldri, aldri lytte til det.

Når man ser filmen så får man ikke inntrykk av at noe nært bånd mellom bjørnene og Treadwell skapes, det er heller en relasjon hvor de tolererer og aksepterer ham på sine premisser. Rørende fine er da de scener hvor han leker med revene, ikke minst Timmy the Fox som vi forstår at gjennom en årrekke har blitt en venn, et kjæledyr, og man forstår at han har en egen evne til å knytte kontakt med dyr som er vanskelig ikke å bli grepet av. Werner Herzog påpeker og at bjørnen som naturen virker uinteressert, ja likegyldig til Treadwell.

«And what haunts me, is that in all the faces of all the bears that Treadwell ever filmed, I discover no kinship, no understanding, no mercy. I see only the overwhelming indifference of nature. To me, there is no such thing as a secret world of the bears. And this blank stare speaks only of a half-bored interest in food. But for Timothy Treadwell, this bear was a friend, a savior.»

Werner Herzog

Herzogs film lykkes i å skildre paradoksene i den opprevne sjelen og eksistensen Timothy Treadwell,  ja endog en viss grad av respekt og beundring, men tonen og klippene han har valgt synes å bygge opp om han eget syn på liv og univers som han uttrykker slik:

«I believe the common character of the universe is not harmony, but chaos, hostility, and murder.»

Werner Herzog

Så etter filmens slutt fikk jeg lyst til å se mer, se mer av Treadwells 100 timer med film med sine opplevelser av grizzlybjørn og villmark, og klippene fra serien produsert av hans venn og samarbeidspartner Palovak «Grizzly Diaries», nyanserer da de ikke har det overhengende skjebnetunge ved seg som under Herzogs fortellerstemme og regi. Nyanserer i den forstand at gleden, og de mange gode øyeblikk med bjørner, rever og annet liv kommer frem, ikke fremst de truende møtene, men den nære og vennlige observasjonen. Og den ro og toleranse bjørnene i det store og hele betraktet ham på.

Det er lett å kaldflire som mange har gjort av Treadwell, hans eksentriske personlighet og hans feminine, barnaktige stemme. Først tenkte jeg, amerikansk first class crack pot, men stemningen som bildene fremkalte grep meg ytterligere i etterkant, og det ble for enkelt å avfeie ham slik til tross for hans anstrengte opptreden fremfor kamera. Som nevnt tretten år med bjørner som defintivt er livsfarlige på en armlengdes avstand, viser en dedikasjon og en vilje jeg tross nærmest galskapen i det, beundrer. Slik jeg beundrer de få som går sitt eget løp hele veien til sin ende uten å se seg tilbake eller bakke når de fleste løper. Mennesker som har funnet sin misjon uten kompromiss, om den så er selvbestaltet. Hans rolle som beskytter var en rolle som fantes mer i hans eget hode enn som resultat av et reelt behov, all den tid hans bjørner levde og lever i et temmelig godt beskyttet reservat. Det var Timothy som behøvde bjørnene, ikke omvendt.

Filmen gir og indirekte en korreks til enkelte rovdyrforkjempere som i sin iver og føleri forsøker å ufarliggjøre det ville, villdyret. Tross at de ikke er drapsmaskiner som ekstremister på den andre side hevder at de er, er de fullstendig amoralske, og uansett lettvinte setninger om naturens selvsagte gang fra mennesker som aldri har opplevd virkelig vold eller terror, så skal rovdyr ikke bare behandles med vennskapelig respekt, men med respekt for liv. Både eget og dyrets liv. Rovdyrenes livsrom ble begrenset en gang i forhistorien av nødvendighet, ikke av komforthensyn eller dyrefiendtlighet. Siden kom sivilisasjonens respektløshet for liv og det levende, ja naturen. Treadwell forsøker ikke som mange av disse å ufarliggjøre bjørnen, eller rovdyr, tvert om, han verdsetter dem på deres egne ville og brutale premisser som de verdifulle skapninger de er i kraft av å være akkurat det de er; ville rovdyr. Og å se filmen minsker ikke min lyst til å se disse bjørnene en gang som frie i sitt eget element. Min sympati og støtte til rovdyr handler om at man i respekt for natur og levende, biomangfold, har avgrensede områder, hvor dyr og natur fungerer helt på egne premisser, om ikke annet så som en påminnelse om hva livet utenfor det menneskelige innebærer. Men ikke noe man uten å tenke gjennom prakker på andres liv uten at det finnes gjennomtenkte alternativ.

Men det er Treadwells gode, barnlige vilje og ubotelige ensomhet jeg empatiserer med i den banal-kyniske hverdag som mange møter uten motstandskraft. Og det er hva denne filmen og hva Treadwells liv forteller meg, det senmoderne menneskets ubotelige ensomhet, som kommer fra dets manglende evne til å forsone seg med at det for alltid er stengt ute fra naturens instinktive opprinnelige arkadia, eller paradis. Samtidig som det ikke klarer å avfinne seg med sin rolle som unikt kulturvesen avsondret fra alt annet levendes umiddelbarhet gjennom sitt intellekt – som aldri bare kan være, men alltid tvinges til å reflektere over å være til, uten nødvendigvis å finne mening i det.

Dette er en tid hvor «riddere» ikke finner noen oppdrag, det er ingen heroiske misjon som utbasuneres fra de høyeste tårn, og der ingen gir en mann en misjon, må han finne den selv slik Treadwell fant et oppdrag ingen hadde gitt ham.

Grizzly Man er til tider vanskelig, ja ubehagelig å se på, fordi Treadwell fremtrer så blottet, så intens, så åpenbart med et indre kaos, som han selv ikke klarer å lege, men filmen setter et avtrykk og man dras inn i den og hans historie fordi lengslene og frustrasjonene er kjente, tross at Treadwell utagerer de på en måte de fleste av oss ikke gjør.

En representant for urinnvånerne i filmen uttaler at de har levd med bjørnen i 7000 år uten å trå over grensen mellom menneske og dyr, man har holdt behørig avstand. Deres verden og vår verden kan ikke møtes og derigjennom ligger en respekt for hverandres territorium og verdener. Timothy Treadwell valgte å gå langt over denne grensen mellom natur og menneske fordi han ønsket at denne grensen skulle opphøre og oppløses for i han eget tilfelle, han forstod nok dypest sett at det var umulig, noe som må ha frustrert ham veldig, men han ville ingenting annet.  Til en kvinne han bodde hos da han forberedte seg til sine ekspedisjoner hvert år før han dro ut, gjorde han det klart, at om han ikke kom tilbake, så var det dette han hadde villet, ingenting ville han mer. Det er godt nok for meg. Og bildet av gressende bjørner og bjørner som lever ut sin villskap og livskraft etterlater meg tross hans voldsomme skjebne med et smil der han forsvinner ut av netthinnen med rever og bjørn luskende etter seg.

«Now the long horns are gone And the drovers are gone The Comanche’s are gone And the outlaws are gone Now Quantro is gone Stan Watie is gone And the lion is gone And the Red Wolf is gone
And Treadwell is gone… »

Pilot og nær venn synger til Coyotes med Don Edwards


Timothy og Timmy the Fox

Timothy Treadwells siste videojournal kort før sin død



Relatert

Mann og Natur: Skogen eller Into the Wild

Mann og natur: Havet, den perfekte stormen og en tsunami

Mann og Natur: Fjellet

Kommentar: Om gråbein og hatets anatomi

  • O.

    Rørende artikkel, denne filmen skal sees.

    “Og det er hva denne filmen og hva Treadwells liv forteller meg, det senmoderne menneskets ubotelige ensomhet, som kommer fra dets manglende evne til å forsone seg med at det for alltid er stengt ute fra naturens instinktive opprinnelige arkadia, eller paradis. Samtidig som det ikke klarer å avfinne seg med sin rolle som unikt kulturvesen avsondret fra alt annet levendes umiddelbarhet gjennom sitt intellekt – som aldri bare kan være, men alltid tvinges til å reflektere over å være til, uten nødvendigvis å finne mening i det.”

    Uten tvil en klok refleksjon.

  • A.Viken

    Takk for tilbakmelding, O. Filmen er uansett hvordan du vil bedømme karakteren Timothy Treadwell vel verdt å se, fordi den får en til å tenke over ens eget forhold til naturen, både som fenomen og realitet, som begrep og egen fiksjon, eller snarere illusjon. Naturen behøver ikke oss, vi behøver den. Ikke bare biologisk-fysisk, men mentalt og eksistensielt, og de fortrengninger av den som sivilisasjonsprosjektet har medført gir seg utslag i noen menneskers ulike måter å takle en nesten uutholdelig lengsel etter noe opprinnelig uforstilt, og en uutholdelig situasjon som menneske i en fremmedgjort likeglad sivilisasjon.

    AV