Wessobrunner Gebet – Oldhøytysk bønn med røtter til førkristen tid

Wessobrunner Gebet stammer fra rundt 790, og er det eldste diktet som finnes i det tyske språket. Da det har elementer som herstammer fra en overgangsperiode mellom førkristen tro og kristendom har det flere eiendommelig trekk som skiller det fra senere salmer. Det består både av stavrim og fri prosa, som gir det en egenartet lyrisk og poetisk kraft. Begynnelsen med skapelsesberetningen i tredje strofe har klare likhetstrekk med Voluspå. Carsten Lyngdrup  Madsen har oversatt denne teksten fra originalt høytysk til dansk på Heimskringla.no. Her kan man og se sammenligningsgrunnlaget med Voluspå. KV har tatt seg den frihet å fornorske den danske tekst ytterligere til klingende riksmål, og lagt til noen egne endringer etter en tysk gjendiktning.

 

Om skaperen

Dette fant jeg var det største under blant mennesker,

at hverken jord eller himmel var til

ikke et tre, ikke et berg,

hverken stjerner eller sol til å skinne,

månen til å lyse eller havet var til,

Ingen steder fantes noe, ingen ende, ingen grense,

Kun den ene allmektige Gud,

mildeste vesen, og med ham utallige

strålende ånder, og Gud den hellige

Allmektige Gud, som har skapt himmel og jord, skjenket så mye godt til menneskene, gi meg i din nåde sann tro og god vilje, visdom, klokhet og kraft, så jeg kan stå djevelen imot, unngå det onde og din vilje virkeliggjøre.

 

Diktet har en særegen mystisk klangbunn og er tonesatt av flere, Carl Orff har komponert en særlig vakker variant som understreker den mystiske urgrunnen og som i seg selv er et vakkert stykke, vel verdt å lytte til og kontemplere over:

 

 

Les oversettelsen på Heimskringla her

 

  • Tor

    “Wessobrunner Gebet” er et meget vakkert religiøst epos av en salme. Man gjenkjenner den sanne rene ånd, uten de komplikasjoner og overfortolkninger fra dagens politiserte kristendom – som nu kun er utvannet marxspist svada, tilpasset fremmedgjøringen og dekonstruksjon av det genuint folkelige, kulturelle og nasjonalstatelige grunnelement.

    Dikt og historisk-kulturelle innslag som dette ovenstående godt oversatte kvad, fremhever det kvalitetsnivå som Kulturverk representerer.

    Den siste strofen fremhever alt det åndelige i et nøtteskall; “Allmektige Gud, som har skapt himmel og jord, skjenket så mye godt til menneskene, gi meg i din nåde sann tro og god vilje, visdom, klokhet og kraft, så jeg kan stå djevelen imot, unngå det onde og din vilje virkeliggjøre.” –

    Så enkelt kan det altså fremheves; Det menneskelige åndsvesen sitt credo for at vi er noe mere enn et vegeterende dyr – det skjønte man altså godt for over 1200 år siden. Hva enten det var hedendom eller kristendom som naturrett for Forsynets kraft og velgjørenhet.

    Tor

  • Redaksjon

    Takk for kommentaren Tor. Det som berører menneskets undring og erkjennelse av det evige, evige spørsmål om den mystiske tilblivelse av alt det som omgir oss vi oftest tar for gitt , står over midlertidige politiske anfektelser uansett retning til høyre eller venstre.

    Forøvrig syntes vi at dette var og er et vakkert dikt i seg selv, som i sin opprinnelige form har en klang denne oversettelsen ikke kan etterligne, men likevel så står det sterkt, noe som meningsbyrden borger for. Det berører noe essensielt allmennmenneskelig hva angår religiøs undring, samtidig som det har oppstått i et avgrenset tidsrom hvor tro og tradisjon var i transformasjon og ulike tradisjoner etter alt å dømme ble integrert i en overgangsfase.

    Red.