Husk én ting, barnet mitt (om løgnen)

«Den som lyver, skammer seg, ettersom han hver gang må erfare det uverdige ved den innretningen av verden som tvinger ham til å lyve for å leve, samtidig som den synger ‘vær alltid tro og redelig’ for ham.»

Av Theodor W. Adorno (1903–1969), fra Minima moralia (1953), oversatt av Arild Linneberg

Det umoralske ved løgnen består ikke i det å såre den sakrosankte sannhet. Å påberope seg denne, har det samfunnet aller minst rett til som bruker sine tvangsmedlemmer til å rykke ut med språket for så desto raskere å overse den. Det tilkommer ikke den universelle usannheten å pukke på den partikulære sannheten, som den så likevel straks forvandler til det motsatte. Likefullt hefter det noe motbydelig ved løgnen, noe som da også er blitt banket inn i bevisstheten helt siden den gamle piskens dager, men som samtidig også sier noe om fangevokteren. Feilen ligger i den altfor store oppriktigheten. Den som lyver, skammer seg, ettersom han hver gang må erfare det uverdige ved den innretningen av verden som tvinger ham til å lyve for å leve, samtidig som den synger «vær alltid tro og redelig» for ham. Denne skammen gjør løgnen kraftløs for de mer subtilt anlagte. Disse er dårlige til å lyve, noe som dermed bidrar til å gjøre løgnen til umoral mot andre. De andre betrakter ham som dum, og gir uttrykk for ringeakten. Blant dagens durkdrevne praktikere har løgnen for lengst mistet sin ærlige funksjon, det å bedra om noe virkelig. Ingen tror på noen, alle vet beskjed. En lyver nå bare for å få den andre til å forstå at han er en uvedkommende, at en ikke trenger ham, at det er likegyldig for en hva han tenker om en. Engang var løgnen et liberalt kommunikasjonsmiddel, i dag er den blitt en uforskammet teknikk som enhver kan betjene seg av for å spre den kulden rundt seg som en trenger for å beskytte seg.

 

Relatert

For Anatole France (om det skjønne)

Constanze (om kjærligheten)

Oppfordring til dans

Om taktens dialektikk – Theodor W. Adorno

Innenfor og utenfor