Kunnskapens endepunkt – Charles Upton

Vi presenterer her Charles Uptons «Kunnskapens endepunkt» fra hans Knowings: in the Arts of Metaphysics, Cosmology and the Spiritual Path (2008). Her får vi et innblikk i hvordan vår tids utfordringer kan se ut fra et esoterisk perspektiv, der en vesentlig oppgave er å transformere Kunnskap til Væren.

Så ulik denne tenkningen kan synes vår tids sedvanlige oppfatning om nødvendigheten av å spre og anvende kunnskap, tangerer disse innsiktene hovedtemaer i den moderne filosofi: Martin Heideggers søken etter Værens lysning, Gilles Deleuzes tankeeksperimenter som ut av verdens kaotiske heterogenitet ekstraherer filosofiske konsepter som leder tilbake mot Værens ene stemme, og Alain Badious filosofi der veien fra mangfoldet mot Væren søkes gjennom matematikk, samtidig som sannheten blir lokalisert som noe utenfor, noe subtrahert fra vår faststivnede, gamle verden – alle disse anslagene i den moderne tenkningen kan leses som måter å gripe tak i det som er blitt spredt ut som Kunnskap for å bringe det tilbake mot Værens-polen. En mulig oppgave i dag kunne være å bygge bro mellom den moderne filosofis hovedtemaer, uttrykt blant annet gjennom Martin Heidegger, Gilles Deleuze og Alain Badiou, og den tradisjonelle esoterikkens eskatologis innsikter, representert blant annet av René Guénon, Frithof Schuon, og her altså, som en nålevende representant, ved Charles Upton:

«Kunnskapens endepunkt»

Vi er nå i en tid, sent i Kali-Yuga, hvor alle kollektiver – alle selv-identifiserte grupper, inkludert påståtte tradisjonelle og/eller esoteriske – degenererer. Hvordan skal vi reagere i en slik situasjon? Frater Rama Coomaraswamy overførte tre relevante prinsipper:

1) Du må være tilknyttet en ortodoks åndelig tradisjon.

2) Du er nødt til å forstå at lite kan forventes fra denne verdenen, som er en tårenes dal.

3) Du må forberede deg på å være alene.

Når en åndelig bevegelses utbredelse har begynt å løses opp og inverteres, er pneumatikerne som har deltatt i bevegelsen – de som er i den ikke for å få ting til å skje i den materielle verden eller etablere sine identiteter i den psykiske – kallet til å konsentrere åndelig sannhet heller enn å spre den – slik Sufiene gjorde i Hasan av Basras og Rabi’a al-Adawiyyas æra, eller slik de kontemplative som benektet «Det kristne imperiet» under og etter Konstantins herredømme. Og utspredningen av tradisjonell esoterikk inn i verdens oppløsning ikke bare kaller på men faktisk initierer denne hemmelige motbevegelsen. Når vi bryter vår identifikasjon med den ekspansive verdensrettetheten som visse aspekter ved tradisjonell esoterikk har degenerert til, kan vi erfare en følelse av sammentrekning – en sammentrekning som umiddelbart kan settes i konsentrasjonens tjeneste. (Jeg har brukt ordet «vi», men sannheten er at kun individer, ikke grupper, kan følge denne veien.)

 

 

Jeg har tenkt på tre måter denne konsentrasjonen kan uttrykke seg selv, som også er tre støtter for den åndelige Veien:

1) Re-dedikasjonen og fordypelsen av åndelig praksis, særlig invokasjonen av Guds navn.

2) Kultiveringen av to eller tre likesinnede åndsvenner, slik at – med Guds vilje – vår følelse av isolasjon (for de av oss som enda ikke er komfortabel med å være alene med Gud) ikke vil lede til åndelig fortvilelse.

3) Praksisen med å skifte fra den intellektuelle til den eksistensielle polen, fra Kunnskap til Væren.

Det tredje elementet trenger litt forklaring. I sitt vesen er Kunnskap og Væren to sider av den samme guddommelige realiteten, chit og sat i sat-chit-ananda. Men siden formene til den tradisjonelle esoterikken som legger vekt på jñana eller gnosis, i hvert fall i sine ytre uttrykk, er skapt av og for åndelig intellektuelle, har de en tendens til å skape en ubalanse der Kunnskap dominerer på bekostning av Væren, en ubalanse som er mulig i den kosmiske manifestasjonens domene, men ikke i de metafysiske prinsippenes domene. Og dette er særlig evident når kollektivene som har i oppgave å uttrykke tradisjonell esoterikk begynner å degenerere. Vi fyller oss med åndelig kunnskap, dels gitt av Gud, dels ervervet gjennom studier, inntil vi Vet mer enn vi Er. Og å Vite mer enn du Er er å være i en tilstand hvor Kunnskapen står i gjeld til Væren. Når vi akkumulerer Kunnskap men skygger unna dens fulle realisering, identifiserer vi oss egoistisk med Kunnskapen; vi nekter å betale Væren det vi skylder. (Det er også mulig for Væren å stå i gjeld til Kunnskap – for oss å nekte, på grunn av enn annen form for ego-identifikasjon, å tillate dyd og kontemplativ konsentrasjon å blomstre ut som intellektuell realisering; men dette er ikke den partikulære ubalansen jeg tar for meg her.)

Vi har en tendens til å tro at Kunnskap kun kan aktualiseres gjennom sin anvendelse. Vi vet, i teorien, hvordan man gjør noe, enten i verdslige termer eller gjennom det åndelige Veiens krav, for så å gjøre det. Men Kunnskap kan bare dels aktualiseres gjennom anvendelse; hvis vi i praksis forsøker å anvende, i kosmiske heller enn metafysiske termer, hele vårt forråd av Kunnskap, så legger vi ut på en vei mot sikker oppløsning. Visse applikasjoner av Kunnskap er nødvendig for både verdslig liv og den åndelige Vei, men Kunnskap kan kun fullstendig aktualiseres ved å vende tilbake til den guddommelige kilden som ga den, ved å la den forsvinne i det åndelige Hjertet.

 

 

Når åndelig Kunnskap når sitt ytterste punkt av ekspansjon og manifestasjon, transformeres den enten til verdslig kunnskap for så å forsvinne, eller den gjør den store vendingen, den store metanoia, for så å begynne sin ferd tilbake mot Gud: Mot Allah vender det hele tilbake. Kunnskap er en type substans; når tiden kommer da Kunnskap skal transformere seg selv til Væren, smelter de mange partikulære formene som kommer til syne i den sammen; de likvifiseres til en enkelt eliksir, som flyter tilbake gjennom det åndelige Hjertet, for så å forsvinne i Guds Hjerte. Slik er det kunnskap blir gnosis.

I eskatologiske termer står perfeksjonen og Kunnskapens endepunkt som en separat kosmisk dimensjon – eller snarere vendingen i den kosmiske balansen fra Kunnskap til Væren – på linje med det sykliske skiftet, presentert av René Guénon i Kvantitetens herredømme og tidens tegn, fra den Essensielle polen til den Substansielle polen. Tidlig i syklusen manifesteres Væren som Essens eller Form, som kvalitet heller enn kvantitet. Senere begynner denne formale manifestasjonen å bli abstrakt, blott «intellektuell» i den uformelle betydningen av ordet. Og etter et visst punkt er den korteste og sanneste veien tilbake mot Væren, veien mest på linje med Tao, med Guds vilje, gjennom den substansielle polen – Kali – den sorte jomfru. Den Essensielle polen er ikke benektet; den er heller påberopt, som substansens polare motsetning, nettopp gjennom substansens fulle aktualisering – gjennom atman, det Absolutte Guddommelige Vitne i oss, sin avhendelse av alle former for selvuttrykk som Mahamaya, som universell manifestasjon som kommer til syne som den rene Substansens pol, av Kali Ma – hvoretter det igjen, i den rene Værens demring, manifesteres som den Essensielle pol, der Essens og Substans igjen står sammen som En.

 

 

Denne vendingen har ingenting å gjøre med anti-intellektualisme eller benektelse av Kunnskap som sådan. Mange mennesker som har kommet til kort i å forstå den metafysiske orden intellektuelt og i å følge det åndelige livets krav, benekter i stolthet Kunnskap akkurat slik de en gang i stolthet søkte den. Men det vi her taler om er Kunnskapens perfeksjon, ikke dens benektelse. Å identifisere seg med Kunnskap, å holde fast på både ervervet Kunnskap og de krystalliserte formene etterlatt av den gudsgitte Kunnskapens tilstrømning, er å forsteine. Og å benekte Kunnskap i enten den verdslige eller åndelige erfaringens navn, i et forsøk på å overkomme denne forsteiningen, er ganske enkelt å løses opp. Erfaring er aldri realisert på sitt eget plan. Det er både den åndelige og verdslige erfaringens skjebne, hvis det skal nå perfeksjon, å transformeres til Kunnskap, akkurat som det er Kunnskapens skjebne å transformeres til Væren. Erfaring i seg selv er ikke Væren, bare mulig Væren; erfaring transformeres til aktualisert Væren kun gjennom Kunnskap.

Og den eneste måten Kunnskap kan perfeksjoneres er gjennom å la den forsvinne inn i det åndelige Hjertet. Dette, og ikke den dumme og stolte benektelsen av Kunnskap i hengivelsens eller selvydmykelsens navn – den åndelige voluntarismen så skarpt kritisert av Frithjof Schuon (som likevel tillot det en plass i det åndelige livet som nødvendig for visse temperamenter) – er den sanne sacrificium intellectus. Vi velger ikke et defekt dyr å ofre fordi vi ønsker å bli kvitt det; vi søker et rent offer, det beste av sitt slag, for å ofre det til, og for, noe bedre – noe uendelig bedre.

Det er på tide å Være det vi Vet: Æraen for massepopularisering av metafysiske og esoteriske doktriner har nå veket plass for de skjulte helgeners æra.

 

Relatert

Mythopoeia og metafysikk – Charles Upton

Om Antikrist