Fleet Foxes’ Helplessness Blues gir drahjelp for vår og sommer

Fleet Foxes, den Seattle-baserte folkrockgruppen er tilbake dette året med sitt andre album Helplessness Blues og varsler vår og sommer.

Av A. Viken

Fleet Foxes er nå blitt en seks mann sterk gruppe startet av norskættede Robin Pecknold og Skyler Skjelset som vokste opp sammen, delte interesser og ikke minst musikksmak. Senere ble duoen utvidet med flere til fem etter hvert som de startet å opptre og turnere, og nå har enda en kar slengt seg med musikantene. Med sine tradisjonelle og folkrock-inspirerte gitarakkorder og betagende vokalharmonier, lovpriser de de nære tingene i livet som er viktige for dem. Som heim, naturen og naturopplevelser, familie, venner, små øyeblikk fra hverdag og møter med verden.

Etter deres EP Sun Giant og første album Fleet Foxes som solgte meg fullstendig med sine harmonier og lyder som klinget av dype skoger, snødekte fjell, store vidder og intime stunder med familie og nære, så var forventingene strukket til bristepunktet. Ja, faktisk så høyt at jeg tenkte at de vanskelig kan innfri. Ved første lytting hadde jeg litt blandede følelser, det tok ikke av, eller fanget meg så umiddelbart som forrige album, men det var noe der. Så et par dager etter kjente jeg for å sette albumet på igjen, og der var det. Jo, Crosby Stills & Nash er fremdeles tydelige forbilder tilstede, Beach Boys, men nå og en anelse Everly Brothers, alle gitarbaserte vokalgrupper. For ikke å si Simon & Garfunkel, som på låten «Battery Kinzie», og man vandrer igjen gjennom kjente og ukjente landskap. Lyden er organisk og akustisk, med mye romklang på vokal. Tittelsporet «Helplessness Blues» springer opp som det første jeg fester meg ved, og er tiltrekkende som en fager jente springende over en sommereng, tilgjengelig uten å være løsaktig. Andre delen av denne sevjefylte låten er, ja, den er så man vil ta denne jenta og gjemme henne godt som en skatt som skal lyse opp regntunge dager.

Men det er låten «The Plains – Bitter Dancer» som vekker meg for at de mener alvor på dette albumet òg. En sang som begynner undrende, ja, som en drøm på vandring, så løftes man opp og tas med videre til nye terreng i andre delen av låten. Og Fleet Foxes praktiserer på flere spor dette med todeling av en låt, som inngir en kompleksitet og mangetydighet, til tross for det som griper en ved de første gjennomhøringene så oppdager man små detaljer og biter som gjør at dette blir et mangefasettert tonebilde. En dag er det «Cascades» som spilles mest, så er det igjen «The Plains – Bitter Dancer», så er det mektige «Grown Ocean», ja, og «Sim Sala Bim», bare tittelen sier alt, så tar jeg meg i å spille albumet som en helhet gang på gang. Man ble solgt igjen.

Så var dette bedre, eller like bra som forrige? Vel, det er et egentlig like dumt som selvsagt spørsmål, da dette smakte veldig godt, og da det forrige var en åpenbaring, og dette tross alt er en tydelig fortsettelse av det forrige, så er det mer av the good stuff, ja mer fra den samme gullåren for å si det enkelt. Man merker vel at sangene har mer av vandringen og reisen over seg enn det forrige som virket mer stednært, og det er ikke så underlig da det nok reflektere en annerledes hverdag enn forrige album hvor de i etterkant har opplevd stor suksess med aktiv konsertvirksomhet og alt hva det innebærer. Men fortsatt er de rotfestet der de kom fra på den veien de går.

Jo, dette er et stykke folk som innvarsler vår og sommer, ettertenksomt, drømmende, men med livsbejaende jordnærhet, naturlighet og sollengsel. Så det er bare å ta imot harmoni og harmonier.

Disse strofene fra «Helplessness Blues» sitter lenge igjen:

If I know only one thing, it’s that everything that I see
Of the world outside is so inconceivable often I barely can speak
Yeah I’m tongue-tied and dizzy and I can’t keep it to myself
What good is it to sing helplessness blues, why should I wait for anyone else?

And I know, I know you will keep me on the shelf
I’ll come back to you someday soon myself

If I had an orchard, I’d work till I’m raw
If I had an orchard, I’d work till I’m sore
And you would wait tables and soon run the store

Gold hair in the sunlight, my light in the dawn
If I had an orchard, I’d work till I’m sore
If I had an orchard, I’d work till I’m sore
Someday I’ll be like the man on the screen


Se gjerne denne kortdokumentaren satt til sporet av «Grown Ocean»: