«Ingen kan være en upartisk eller klok iakttager av mennesket uten å betrakte det fra den fordelaktige stillingen vi ville kalle frivillig fattigdom», skriver Henry Thoreau i boka Walden fra 1854, en bok omhandlende Thoreaus opplevelser fra hans to år i ensomhet, i en selvbygget hytte ved Walden-sjøen i Massachusetts. Han forklarer videre at «I went to the woods because I wished to live deliberately, to front only the essential facts of life, and see if I could not learn what it had to teach, and not, when I came to die, discover that I had not lived.» Vi skal ikke her fremstille en biografisk avhandling om Thoreaus liv og virke. Men vi lar disse ord innlede noen tanker omkring skogene, og hva i dem som opp igjennom har fått så mange menn og kvinner til å oppsøke dem i ensomhet.

Av Ivar Sagbakken, filosof og redaksjonsmedlem KULTURVERK

Chris McCandless: I don’t need money
Jan Burres: Come on, Alex [(Chris)]. You gotta be a little cautious. I mean, that book of yours is cool and everything, but you can’t depend entirely on leaves and berries.
Chris: I don’t know if you want to depend on much more than that.
Jan: Where are your mom and dad?
Chris: Living their lies somewhere.
Jan: You look like a loved kid. Be fair.
Chris: Fair?
Jan: You know what I mean.
Chris: I’ll paraphrase Thoreau here: «Rather than love, than money, than faith, than fame, than fairness, give me truth.»

Fra Into the Wild regi Sean Penn, 2007

Allerede som barn hadde jeg denne dragningen mot å overleve alene i villmarken. Å leve av det naturen hadde å gi, og oppleve hvordan man som menneske må finne sin naturlige posisjon i et ubarmhjertig rike. Å kjenne følelsen av nødvendighet, at alle virksomheters konsekvenser og resultat trer umiddelbart frem foran ens øyne, og at evnene og egenskapene som er unikt menneskelige nådeløst stilles frem både for en selv og naturen rundt en, og ikke gjemmes bort i lommer av rene menneskelige sivilisasjoner hvor dette perspektivet er fjernet fra ens daglige bevissthet. Det var vel liknende ideer som i sin tid, og ofte fortsatt, førte til romantiseringer om en tilværelse som selvforsynt bonde eller jeger, og som gjorde at jeg alltid sympatiserte med indianeren fremfor cowboyene. Det er noe med dette, for å trekke fram et annet Thoreau-sitat, at «If you have built castles in the air, your work need not be lost; that is where they should be. Now put the foundations under them.» Ja, et himmelslott må før eller siden få blåst bort tåken som skjuler berget det står på.

Men som antydet er det ikke bare denne råheten og nakenheten ved skogene som lokker mannen inn i villmarken; det er like mye ensomheten alene. Like mye som drømmen om den tette barskogen, med bekker og lysninger, er et begjær mot, er det en flukt fra. Fra sine tidligere omgivelser, og seg selv i forholdet til disse. Flukten mot skogene er ofte en reaksjon på en tidligere følt klaustrofobi; det er et begjær etter å finne tilbake til en ubesudlet tilstand, til en tilstand før omgivelsene rundt tvang en til å konstruere pragmatiske, mekaniske mønstre i sinnet, tilpasset et spesifikt og fortettet system. Og med tanke på hastigheten, og det deravgitte krav til ferdigprogrammering, våre aktuelle omgivelser representerer, burde man undre seg over at skogene våre idag ikke er overfylte av menn i dressbukse og hvitskjorte, med en bambusstang i den ene hånden, og en plastpose med et par bøker i den andre. Dog, en som gjorde nettopp det, riktignok i en noe mer forberedt stil, var den innledningsvis nevnte Christopher MacCandless, som er portrettert i Sean Penns film Into the Wild, fra 2007.

Filmen, som er basert på Jon Krakauers bok ved samme navn fra 1996, omhandler den sanne historien om 22 år gamle Chris MacCandless, som i 1990, etter å ha blitt uteksaminert fra college, bestemte seg for å forlate sitt daværende liv og sin familie, destruere alle identifikasjonspapirer og gi alle sine penger til veldedighet, for å påbegynne en reise hvis endemål var den ultimate frihet i ødemarken; i dette tilfellet Alaska. Etter nesten to år på reise rundt om i USA, når han endelig sitt mål, hvor han jakter, leser og lever i om lag fire måneder, før han omkommer etter å ha tatt feil av to nesten identiske planter, og spist den giftige av dem som forårsaker en fordøyelsessvikt hvor kroppen ikke lenger tar opp næring fra mat og drikke, og som fører til sultedød.

MacCandless, eller Alexander Supertramp som han døper seg selv i begynnelsen av sin reise, forlater det han beskriver som et samfunn holdt oppe av en selvpåført avstandstagen til virkeligheten, hvor en gjennomført løgn holdes oppe av en strategisk uthuling av menneskers indre, som opprettholder sin mellommenneskelige kontakt gjennom å passivt motta informasjon utenfra som minst like passivt overleveres andre. Han opplever verden rundt seg, og særskilt sine foreldre, som grunnleggende uærlig og feigt, og erfarer selv hvordan dette fører til en lukkethet hos enkeltindividet, som gradvis mister kontakten med hva det vil si å være en person, og hvor de eneste følelsene som slippes ut i så måte, tar form av instinkter som maktsyke, illojalitet, mistillit, og verbal og fysisk vold.

Et samfunn som avskjærer den enkeltes kontakt med seg selv, opprettholder sin balanse gjennom frykt, og etter hvert frykt for hvem man selv er, da dette selvet er blitt noe ukjent for den enkelte. Menneskene havner således i en situasjon hvor de ikke lenger er i stand til å gjenkjenne selvet, og med det oppriktigheten i andre, og holder seg dermed i harmoni utelukkende gjennom å feie all meningsfullhet og alvor under teppet, og gjennom respekten for upersonlige institusjoner og titler, være seg mer generelle fenomener som utdanning eller arbeid, eller personlige elementer som ekteskap og familie.

Om man skal trekke noe ideologisk ut av dette, kan man hente fram et sitat fra Supertramp selv: «If we admit that human life can be ruled by reason alone, the possibilities of life is destroyed.» Med andre ord: et menneske må kunne oppleve seg selv for å rettmessig kunne gjøre bruk av sine øvrige egenskaper.

Nå er det ikke bare denne flukten fra, MacCandless begjærer; hans mål er fra starten av det ville og øde «Alaskan wild». Og når han kommer dit, etter mange sentimentale, men ikke desto mindre interessante medmenneskelige møter, virker det som om han for første gang opplever en form for lykke (et svært belastet ord, men vi lar det gå for denne gangen). Skogen, med dens villskap og evige bevegelse, fremstår som en dynamikk hvor alt er på sin rette og utilgjorte plass. På denne måten blir det stabile i villmarkens sønns indre ekstra tydelig og levende. For forskjellen på en ensomhetstilværelse i naturen, fra en liknende tilværelse i det urbane, er at man i sistnevnte alltid har muligheten til å oppsøke det sosiale, som en slags sløvende rus om ensomheten skulle bli for påtrengende.

I skogens ensomhet derimot, er galskapen eller døden det eneste alternativet til det våkne og intime livet. Gateprostitusjonens feige rus, kan ikke annet enn erstattes av galskapen eller dødens tapre tap. Man har riktignok «utveier» i skogen også; man kan alltids gå opp i en eller annen form for kroppsarbeid, eller bade i den naturromantiske sinnsstemning, men i forhold til selvglemselen i en by, hvor ensomheten var utgangspunktet, og rusen løsningen, er ting her snudd på hodet. For i skogen er stillheten det eneste som fyller fremtiden. En stillhet som kommer umiddelbart etter ethvert gjøremål, og som man ikke har annet valg enn å ønske velkommen, for så å se hva man er laget av.

De fleste som er vokst opp i et sosialistisk samfunn, og særskilt da et sosialkapitalistisk som vårt eget, vil karakterisere et prosjekt som MacCandless’ som egoistisk og usolidarisk. Dette er en typisk reaksjon fra et folk som har mistet forståelsen av at det ikke kan være samfunnet som skaper individet, men motsatt. Et menneske som forsvinner ut i ødemarken, for å bedre se hva man er bygget av og hvem man er, vil selvfølgelig derfor komme til å besitte en dypere erkjennelse av hva det vil si å være et sosialt vesen. Han vil dessuten kunne sette pris på det mellommenneskelige på en mindre forutinntatt og mekanisk måte, som gir ham evnen til å se hvorfor og hvordan et samfunn bør finne sted.

Med hensyn til dette virker det derfor umiddelbart paradoksalt at de siste ordene MacCandless skrev i margen til en av sine mange medbrakte bøker var «Happiness only real when shared». Man kan selvfølgelig si hva man vil om denne «vendingen», og man trenger ikke nødvendigvis stille seg bak den, men den eksemplifiserer nettopp det hittil sagte; at i skogenes enkelhet oppdager og erkjenner man de positive kreftene gjemt i magnetismen mellom to mennesker. En positivitet som er skilt ut fra alt det øvrige i samme kraftfelt, og som dermed ikke består av en sentimental anger og melankoli fra MacCandless’ side, men en ren individuell erkjennelse. En av mange erkjennelser han har gjort seg etter å ha testet sine egne grenser, og påbegynt en prosess hvor det beste av det beste står igjen.

«The seas only gives her harsh blows. And occasionally the chance to feel strong. Now, I don’t know much about the sea, but I do know that that’s the way it is here. And I also know how important it is in life, not necessarily to be strong, but to feel strong. To measure yourself at least once. To find yourself at least once in the most ancient of human conditions. Facing the blind, deaf storm alone,with nothing to help you, but your hands and your own head.» – Christopher MacCandless.

Jeg har selv fått gleden, såvel som frykten, av å oppleve det ensomme livet i skogene for en tid. Og jeg kan med hånden på hjertet si at denne tiden har gitt meg de klareste erfaringene jeg hittil har gjort meg, av hva det vil si å være et menneske, og hvor mye av seg selv man hvert sekund er tvunget til å se og oppdage for første gang i sitt liv. Hvor nært, virkelig og perspektivfylt tilværelsen blir når det å skaffe seg vann eller varme er et prosjekt i seg selv. Når man vet at det vil gå dager før man blir funnet, om man skulle komme utenfor en ulykke utenfor hytta. Når enhver følelse og enhver tanke preger alt øvrig i ens uforstyrrede tilværelse. Hvor mye som frigjøres i en selv når det profane smelter inn i en nødvendighet på denne måten. Det er minner jeg ofte tar frem idet latskapen eller apatien veller inn over de elektriske lysene på skrivebordet mitt. Minner som har gitt varige men, både i form av lys og arr. Minner som man vil komme til å oppsøke igjen, fordi det er ens egentlige hjem. Og som jeg nå dytter inn i et siste sitat fra Thoreau som skal få bli de siste ord i denne teksten:

«Nature puts no question and answers none which we mortals ask. She has long ago taken her resolution.»

En fin låt fra Into the Wild med Eddie Vedder

[vsw id=”6H8optu9rTU” source=”youtube” width=”425″ height=”344″ autoplay=”no”]

Relatert

Mann og natur: Havet, den perfekte stormen og en tsunami

Mann og Natur: Fjellet

«Mann og Natur» er en serie med flere skribenter i KULTURVERK som tar for seg menneskets forbindelse og møte med ulike naturlandskap og -fenomener, sett fra et historisk, intuitivt, filosofisk, mytologisk og/eller metaforisk ståsted. Hver «episode» tar for seg ett spesifikt emne, som i sin tur tar sitt løse utgangspunkt i ett eller flere populærkulturelle verker hvor det aktuelle emnet står i fokus, være seg film, litteratur, billedkunst eller musikk. Serien tar på ingen måte sikte på å dekke sine respektive tema til fulle, men ønsker å inspirere til den enkeltes undring over ens forhold til naturen rundt seg, i symbolsk så vel som opplevelsesorientert karakter.