For Anatole France (om det skjønne)

«Den som finner alt skjønt, står i fare for å ikke finne noen skjønnhet. Det allmenne ved det skjønne kan bare meddele seg til subjektet ved å besette det særskilte. Ikke noe blikk når det skjønne hvis ikke dette blikket er ledsaget av likegyldighet, ja nesten forakt for alt utenfor den betraktede gjenstanden.»

Av Theodor W. Adorno (1903–1969), fra Minima moralia (1953), oversatt av Arild Linneberg

Til og med dyder som åpenhet, evnen til, overalt, selv i det mest dagligdagse og uanselige, å forsikre seg om det skjønne og glede seg over det, begynner å framvise et tvilsomt moment. Engang, i tidsalderen for den overstrømmende subjektive fylde, uttrykte den estetiske likegyldigheten i valget av objekt og evnen til å avtvinge alt erfart en mening, selve forholdet til den gjenstandsverdenen som i alle sine bruddstykker ganske visst ennå trådte subjektet antagonistisk i møte, selv om den likevel var nær og full av betydning. I den fasen der subjektet takker av overfor tingenes fremmedgjorte overmakt, vitner dets vilje til å se noe positivt eller skjønt i alt om at det har resignert både hva angår den kritiske evnen og den fortolkende fantasien, som ikke kan skilles fra denne. Den som finner alt skjønt, står i fare for å ikke finne noen skjønnhet. Det allmenne ved det skjønne kan bare meddele seg til subjektet ved å besette det særskilte. Ikke noe blikk når det skjønne hvis ikke dette blikket er ledsaget av likegyldighet, ja nesten forakt for alt utenfor den betraktede gjenstanden. Og det er bare forblendingen, det urettferdige blikket som lukker for det kravet alt eksisterende fremmer, som yter det eksisterende rettferdighet. Når det blir tatt imot i sin ensidighet, som det det er, blir ensidigheten begrepet som dets vesen og forsont. Det blikket som fortaper seg i det skjønne, er sabbatistisk. Det redder noe av roen fra den dagen gjenstanden ble skapt.

«Liberalitet, som forskjellsløst lar menneskene få sin rett, ender i tilintetgjøringen, i likhet med majoritetens vilje, som gjør minoriteten vondt og derfor håner det demokratiet som den henter prinsippet sitt fra.»

Men om ensidigheten blir opphevet av den bevisstheten om det universelle som kommer utenfra, om det særskilte blir forstyrret, skiftet ut og avveid, så gjør det rettferdige overblikket over helheten seg til ett med den universelle uretten som er nedlagt i selve utbyttbarheten og utskifteligheten. En slik rettferdighet blir mytens eksekusjon av det skapte. Riktignok har ingen tanke dispensasjon fra en slik sammenfletning, ingen bør bornert pukke på det. Men alt avhenger av måten overgangen skjer på. Fordervelsen kommer fra tanken som vold, fra det å korte veien, som bare gjennom det ugjennomtrengelige fører til det allmenne, som har sin gehalt bevart i det ugjennomtrengelige selv, ikke i den utdestillerte overensstemmelsen mellom forskjellige gjenstander. En kunne nesten si at sannheten selv avhenger av det tempo, den tålmodighet og utholdenhet som det dveles ved det enkelte med: det som går ut over dette uten først å ha mistet seg selv, det som går rett på dommen uten først å ha gjort seg skyldig i anskuelsens urettferdighet, det fortaper seg til slutt i det tomme. Liberalitet, som forskjellsløst lar menneskene få sin rett, ender i tilintetgjøringen, i likhet med majoritetens vilje, som gjør minoriteten vondt og derfor håner det demokratiet som den henter prinsippet sitt fra. Fra den forskjellsløse godhet mot alle truer også til stadighet en kulde og fremmedhet mot hver enkelt, som så igjen forplanter seg til helheten. Urettferdighet er den virkelige rettferdighetens medium. Uinnskrenket godhet blir til bekreftelse på alt det dårlige som finnes, idet den avskaffer dets differens fra sporet av det gode og nivellerer det dårlige til den allmenheten som uten håp gjentar den borgerlig-mefistoliske visdom at alt som består, fortjener å gå til grunne. Redningen av det skjønne selv i det stumpe eller likegyldige synes så mye edlere enn den egensindige insisteringen på kritikk og spesifisering, fordi den i sannhet føyer seg mer etter livets ordninger.

 

 

Det som nettopp har sitt gjenskinn i det hesligste og mest fordreide, imøtegås med livets hellighet. Men gjenskinnet av det er ikke umiddelbart, det er brutt: det som skal være skjønt, bare fordi det lever, er nettopp av den grunn allerede det heslige. Begrepet liv kan i sin abstraksjon, som en her tar tilflukt til, overhodet ikke skilles fra det undertrykkende, hensynsløse, det egentlig dødbringende og destruktive. Det å dyrke livet an sich går alltid ut på å dyrke disse maktene. Det som heretter kalles livsytringer, like fra svulmende fruktbarhet og myldrende barneflokker til dyktigheten hos dem som frambringer noe riktig, og til temperamentet hos kvinnen som forgudes fordi livsappetitten framstiller seg så ublandet hos henne, alt dette har, forstått absolutt, i blind selvoppholdelse mer eller mindre skygget for det andre, det mulige.

Det sunnes frodighet er som sådant også allerede sykdommen. Motgiften mot det er sykdom, som er seg selv bevisst, det er selve livets begrensning. Det skjønne er en slik helbredende sykdom. Det påbyr livet å stanse opp og dermed å forfalle. Fornekter en likevel sykdommen for livets skyld, så går det hypostaserte livet, fordi det blindt har løsrevet seg fra det andre momentet, nettopp over i dette, i det ødeleggende og onde, i det frekke og brautende. Den som hater det ødeleggende, må også hate livet: bare det døde er lignelsen for det levende som ikke er fordreid. Anatole France har, på sin opplyste måte, vel kjent til en slik motsigelse. «Nei,» sier nettopp den milde hr. Bergeret, «jeg vil heller tro at det organiske livet er en spesiell sykdom på vår uskjønne planet. Det ville være uutholdelig å tro at en også i det uendelige altet bare spiser og blir spist.» Den nihilistiske motviljen i ordene hans er ikke bare den psykologiske, men også den saklige betingelsen for humaniteten som utopi.

 

Relatert

Constanze (om kjærligheten)

Oppfordring til dans

Om taktens dialektikk – Theodor W. Adorno

Innenfor og utenfor