Blue Valentine – Kjærlighet utgått på dato
Blue Valentine er en uamerikansk film i sin måte å takle det evinnelige temaet kjærlighet og samliv på. Uamerikansk fordi den ikke på noen måte presenterer noen løsning eller håp – eller en svart/hvit moralisme, men viser det menneskelige dramaet som har blitt en traurig normalitet.
Av A. Viken
Filmen regissert av Derek Gianfrance forteller om det relativt unge ekteparet Dean (Ryan Goslin) og Cindy (Michelle Williams) og de siste krampetrekninger av et ekteskap, klippet med tilbakeblikk til den første tiden da de møttes og ulike episoder som ikke forteller så mye hvordan de ble det de ble, men gir blikk om hva de var.
Filmen begynner med at Dean som er pappa til Frankie, hjelper datteren med å lete noe som vi raskt oppfatter er et kjæledyr, nærmere bestemt en hund. Vi får snart følelsen av noe fortapt og en uro, en usikkerhet. Vi introduseres til et hjem, men det er et hjem som ikke er det hollywoodske hjem, hvor alt fremtrer strukturert og ferdig, eller ekstremt i den andre retningen. Det er et hjem av i dag, hvor det ikke finnes ro eller tilfredshet mellom de voksne, men en konstant udefinerbar utrygghet, hvor barnet synes å være det eneste forsonende, men og det som tvangsmessig holder det skjøre byggverket sammen.
Etterhvert får vi litt av historien om Dean og Cindy. Dean er en tenkende og entusiastisk gutt, som til tross for å være reflekterende og intelligent, er en som velger å jobbe som løsarbeider for et flyttebyrå. Han gir et sympatisk inntrykk av en som nok tenker litt for mye i forhold til den sosiale status og omgang han har, og som er på let etter kvinnen. Cindy er skoleflink, drømmer om å studere medisin, en smule snodig der vi møter henne i det hun som en del av det vi formoder er et studieprosjekt ruller omkring i rullestol for å simulere opplevelsen av dette. Hun har et forhold til det som i amerikansk filmlingo omtales som en «jock», en veltrent dusinmann som er rapp i kjeften og virker mest interessert i det som rører seg under beltestedet. Bobby lærer vi egentlig ikke å kjenne, så han forblir en pappfigur. Han lykkes i å få trusene av Cindy og bokstavelig talt smelle henne på tjukka i en sjeldent direkte og uskjønn sex-scene, befriende ærlig uten noen antydning til filmatisk dramatisering og poesi. Cindy angrer med en gang, ikke minst da det er ubeskyttet. Kort tid etterpå møter hun Dean indirekte gjennom et aldershjem hvor hennes bestemor bor. Dean har tatt seg spesiell tid til å lage det hjemmekoselig for kunden Walther hvis saker de har flyttet, og har arrangert hans personlige eiendeler for ham som en form for utstilling. Han fester seg ved et bilde av Walther og det som vi får vite var hans vakre kone. På en måte blir den kjærlighet som vi aner at kan ligge der i fortiden til Walther ikonografisk for Dean, noe han søker.
Cindy har et nært og direkte forhold til sin bestemor som den eneste autoritet i sin familie som tar henne på alvor. Bestemoren råder henne til å søke den mann som ser henne som person, og avslører at hun ikke hadde noe større kjærlighet til sin mann. Cindys foreldre eksisterer i et forhold av konstant misnøye, Dean kommer selv fra et dysfunksjonelt hjem med en mor som stakk av. Men ingenting er ekstremt og egentlig typiske fortellinger fra vår samtid. Man skulle faktisk ønske at det ikke hadde vært et tema i det hele tatt, all den tid historien som utspiller seg mellom dem mer er en konsekvens av samtiden, da den er høyst normal, mer enn en konsekvens av spesielle individuelle omstendigheter. Men deres bakgrunner er med på å fortydlige at disse to søker noe annet, noe mer enn det de selv vokste opp med.
De nærmer seg hverandre i romantiske små krumspring som Dean iscenesetter, og knytter bånd gjennom den tidstypiske ironien. Man ironiserer over den store kjærligheten og romantiske gester, samtidig som man søker den, mer eller mindre tilslørt.
Cindy er nærmest forutsigbart blitt gravid, med det vi forstår er Bobby. Hun velger per automatikk slike de fleste unge i Vesten er ment å gjøre, abort. På abortklinikken får hun nærgående spørsmål som viser en promiskuøs seksualmoral som har blitt normal, ja en dagligdags affære. Første seksuelle partner hadde hun da hun var tretten og over tyve partnere siden det som hun kan komme på, pleieren konkluderer med at det er ikke uvanlig.
Prosedyren igangsettes, og jeg kan faktisk ikke komme på en amerikansk film hvor dette er skildret. Det skildres med legens rolige og profesjonelle vennlighet i det han forbereder inngrepet. Midt i prosedyren så orker ikke Cindy å fullføre, hun klarer det ikke og bestemmer seg for å beholde barnet.
Dean er romantikeren, som når han blir konfrontert med at Cindy er gravid etter et kort utbrudd, venter på henne i venterommet. Han tilbyr seg å ta på seg farsrollen, Bobby blir aldri konfrontert med dette, ikke lenge etterpå gifter de seg. Vi får ikke vite mye om deres hverdag annet enn det som skildres kort i nåtiden som filmen utgår fra. Han har for lengst gitt opp eventuelle ambisjoner, og er fornøyd med å ha en jobb som maler hvor han kan begynne dagen med en øl kl. 8.00, og komme hjem uten noen større komplikasjoner eller utfordringer. Han har en stor kjærlighet til Frankie, datteren, og det er denne farsrollen og genuine farskjærligheten som er det viktigste i hans liv. Hun er sykepleier, tydelig ambisiøs, som endog har fått tilbud om en bedre stilling i en annen by sammen med klinikkens overlege.
Dean vil virkelig ha Cindy og familien, men Cindy ønsker noe annet, noe mer som vi ikke forespeiles, men forstår ut fra hennes agering og uttalelser. I et desperat forsøk på å finne tilbake til den opprinnelige gnisten, leier Dean et rom på et smakløst motell, men oppholdet driver dem bare lengre fra hverandre, ikke nærmere. En dialog utspiller seg som synliggjør kjernen i avstanden, ja avgrunnen som vokser mellom dem:
CINDY
Why don’t you do something…
DEAN
What do you mean?
CINDY
I don’t know.
DEAN
What does that mean? Why don’t I do something?
CINDY
Isn’t there anything you want to do?
DEAN
Like what?
CINDY
I don’t know. You’re so good at so many things, you could do anything you wanted to do, you’re good at everything that you do, isn’t there something else you wanna do?
DEAN
Than what? Than be a husband, to be Frankie’s dad? What do you want me to do? In your dream scenario of me doing what I’m good at, what would that be?
CINDY
I don’t know, you’re so good at so many things, you can do so many things, you have such capacity.
DEAN
For what?
CINDY
You can sing, you can draw, you can dance.
DEAN
Listen I didn’t wanna be somebody’s husband and I didn’t wanna be somebody’s dad. That wasn’t my goal in life. For some guys it is… Wasn’t mine. But somehow, I’ve found what I wanted. I didn’t know that and now it’s all I wanna do… I don’t want to do anything else, it’s what I want to do. I work so I can do that.
CINDY
I’d like to see you have a job where you didn’t have to start drinking at 8 o’clock in the morning to go to it.
DEAN
No, I have a job that I can drink at 8 o’clock in the morning. What a luxury, you know. I get up for work, I have a beer, I go to work, I paint somebody’s house, they’re excited about it. I come home, I get to be with you. That’s like… this is the dream!
CINDY It doesn’t ever disappoint you?
DEAN Why? Why would it disappoint me?
CINDY
Because you have all this potential.
DEAN
So what! Why do you have to make money off your potential?
CINDY
Look, I’m not even saying you have to make money off it. Don’t you miss it?
DEAN
What does potential even mean? What does that mean, potential? Potential for what? To turn it into what?
Ja, potensial for hva, hvilket er et interessant spørsmål som filmen stiller. For hvilket mål skal dette potensialet ha når kollektive normer, modeller og ideal kun lever som et gjenskinn av hva som fantes, og det kun er de materielle ambisjoner og potensial som gjenstår.
Etter oppholdet drives tingene til den nærmest forutbestemte konklusjon for mennesker som drives og driver seg fra hverandre. Litt dramatisk mot slutten, men alt godt innenfor dagens banale mulighetssfære. Det gjør vondt å se det, men ikke fordi det er noe man ikke kjenner til eller en ubehagelig sannhet, men fordi det er så smått og trøstesløst, så ensomt og stakkarslig. Dean, mannen, er den som vil få det til å fungere og forstår ikke hvorfor det ikke kan være så enkelt som han vil ha det til. Cindy, kvinnen er den som ikke orker, i tråd med samlivsstatistikken, men hun er like uklar på sine eventuelle mål, og det er ingen drømmetilværelse som venter henne som alenemor.
Ingen er den dårlige her, de er begge konsekvenser og ofre for sin egen tids flyktighet og mangel på innsikt. Samtidsmenneskets ynkelighet og søken er jevnt fordelt, og slik skildres den og her. For det regissør Derek Gianfrance her viser er en samtid hvor normalitetens verdighet er totalt fraværende, og hvor det som skal binde en sammen, de basale gjøremål og ansvar i hverdagen knyttet til en familie, ja et barn, ikke er tilstrekkelig lenger. For strukturene omkring gir ikke familierollen noen verdighet eller stolthet, der samlivet motstridende er knyttet til individuelle prestasjoner og ambisjoner, og først og fremst tilfredsstillelse av egoet. Dean og Cindy klarer fint lett ironi og småsøt romantikk i innledningen av forholdet, men alvoret det klarer de ikke, fordi alvoret ikke har mening eller sammenheng. De deler ingen felles stolthet, ideal eller interesse for noe, de deler kun tid og sted, og ettersom tiden løper så tenker de, hva nå, er dette alt?
Så brytes de tynnslitte bånd som finnes igjen for å kunne haste videre etter noe udefinert, som samtiden og ikke minst media og underholdningsindustri løst definerer som behovstilfredsstillelse under trylleordet «kjærlighet» hvor man forveksler affeksjon og attraksjon med kjærlighet som ligger dypere og som krever vilje.
Fotografiet i denne filmen er ujålete gjennomført, men ekspressivt og direkte, hvor fortiden fortelles i 16 mm film, for litt mer poetisk distanse.
Skuespillet er upåklagelig og dempet, de har begge et passe bra utseende, men ikke noe ekstraordinært, i tråd med filmen ellers. Karakterene Dean og Cindy er ikke personer man fester seg ved som spesielt særegne, noe som nok er tilsiktet, da det ikke er en romantisk film, men en film om romantikkens håpløse forutsetninger der hvor det ikke finnes et felles fundament utover det individuelle.
Blue Valentine er en kritikerrost film som snart er å se på norske kinoer. Filmen er ingen seeropplevelse som løfter deg opp til de store høyder, ryster deg i grunnvollene, eller får deg til å røres i ditt innerste over de storslåtte personlighetene som tegnes opp. Det er en film verdt å reflektere over om man vil se en film om samliv slik det ofte er og blir i dag i prinsipp, som ikke er ren virkelighetsflukt eller melodrama, men som handler om fluktforsøket fra samtidsvirkeligheten – en flukt som ikke kan realiseres gjennom kjærlighet, fordi kjærlighet fordrer mer virkelighetsforståelse og oppriktighet enn noe annet.
Relatert
STELLA POLARIS – et filmatisk kjærlighetsdikt fra nord
Winter’s Bone – Amerikansk postruralt portrett
