Mythopoeia og metafysikk – Charles Upton

I denne oversatte teksten beskriver Charles Upton sider ved metafysikkens essens og poesien og kunsten som både en forlengelse av denne og en degenerasjon der ordene ikke følges av konsekvent handling.

«Poesi er gudenes språk. Dikteren er imidlertid ingen guddom men et menneske – et menneske som i grunn har stjålet den guddommelige ilden, evnen til å skape ikoner, levende bilder av sannhet.»

Av Charles Upton, oversatt fra Knowings—In the Arts of Metaphysics, Cosmology, and the Spiritual Path (2008)

Metafysiske sannheter kan fortelles gjennom ulike språk: Den filosofiske diskursens språk; musikkens språk; de visuelle symbolenes språk – ikoner, statuer, kalligrafi, dans, gester, symbolske verk, spill, hellig arkitektur, esoterisk hagebruk i form av symbolske hager, tradisjonelle klær, våpen, og redskaper; og mythopoeia, som er språket for poesi, fabler, parabler, myter, liturgier, folklore og folkesang. I likhet med den visuelle symbolikkens språk, henvender mythopoeia seg til sjelens dypere lag, som er ubevisst for flesteparten av oss mesteparten av tiden, men tilgjengelig via drømmetilstanden.

Her ikler forståelige realiteter seg først symbolske bilder, som så setter intuitive og emosjonelle bølger i bevegelse gjennom psyken, på samme måte som de utspredende ringene i en vannets overflate gjør når en stein kastes. Men fordi mythopoeia ikke presenterer bilder direkte, men i stedet fremkaller dem ved hjelp av språk, handler det her om å bringe sammen de to dominerende modiene av menneskelig forståelse: «venstrehjernemodusen» mediert av ord og «høyrehjernemodusen» katalysert av bilder. Når det ubevisste sinnet får et rikt tilfang av tradisjonell mythopoeia – med material som i sannhet er legitimt, altså innordnet i og emanerende fra de rene Platonske ideer, ikke spuriøst som i tilfeller med selvinteressert tomgående fantasi eller demonisk illusjon – gis det et fruktbart substratum som tillater den bevisste, diskursive forståelsen av metafysiske prinsipper å slå rot i psyken, på et dypere nivå enn tanken. Og en slik bevisst forståelse kan igjen fungere som en hermeneutikk for mythopoetisk narrativ og billedskaping, ved å vise det bevisste sinnet de metafysiske prinsippene latente i mythopoeia, ved at åndelig Sannhet tillates å gjennomtrenge både tanker og følelser, slik at de avstemmes. Og hvis viljen samtidig lærer å innordne seg dygd, sosial og åndelig plikt, kan dette sammen med selvrespekt sies å utgjøre det alkymiske magnum opus, produksjonen av De vises stein.

Mythopoeias mest typiske redskap er poesien, som – i hvert fall i sine mest intense og konsentrerte uttrykk – kan regnes blant de endelige sjelelige gjenklangene av Guds kreative akt. Poesien forlenger den guddommelige kreativiteten langt og vidt i den menneskelige psyke, både individuelt og kollektivt; den bærer Sannheten som i følge den hellige Koranen har skapt alle ting, helt ut til sine ultimate psykiske grenser – med andre ord, så langt som til uvirkelighetens terskel, ondskapens og ikke-eksistensens. Dette er poesiens store fare, både for poeten og samfunnet rundt ham, og grunnen til at dens praksis utenfor en tradisjonell liturgisk kontekst uunngåelig bringer med seg store åndelige farer – noe alkoholismen, stoffmisbruket og selvmordene blant så mange diktere i moderne tid har båret vitnesbyrd om. Poesi er gudenes språk. Dikteren er imidlertid ingen guddom men et menneske – et menneske som i grunn har stjålet den guddommelige ilden, evnen til å skape ikoner, levende bilder av sannhet. Er evnene store nok vil disse ikonene uunngåelig skape tro – ikke i form av samtykke til klare og sanne doktriner, men en type emosjonell og intuitiv troskap av typen kun sanne doktriner fortjener. Hvis poetens ikoniske former ikke er objektivt sanne så vel som subjektivt overbevisende, har han følgelig arrogert seg den guddommelige makten å determinere sannheten ved å si den, og pervertert denne makten. Bare Gud kan si hva som er sant; hvis en poet forsøker å gå utenfor Guds inspirasjon og tillatelse har han blitt det Platon i Staten kaller en «løgner». Og dette er en form for demonisk invokasjon. I følge Koranen, i suraen «Poetene»:

Skal jeg fortelle dere om hvem djevlene stiger ned i? De stiger ned i enhver som er falsk og syndefull. Disse kan være ivrige lyttere, men flesteparten av dem er løgnere. Når det gjelder poetene, sprer de sine feil utover. Har dere ikke lagt merke til hvordan de havner på villspor i dalførene, og at de sier det de ikke gjør? Unntakene er de som tror, gjør gode arbeider, har Allah nær i minnet, og søker rettferdig oppreisning etter å ha falt.

Å si noe, men ikke gjøre det er å ofre realitetens navn og bilde til imaginære former som man hverken har makt, integritet, eller rett til å realisere. Det er å skape fantomer, å stille seg i gjeld til Virkeligheten selv, og dermed gjøre vold på seg selv, noen ganger drepende. Poesi er skryt, kun handling er bevis; poeten som reiser seg opp etter å ha sviktet seg selv er den som har betalt, med åndelig kamp og lidelse, den gjelden han pådro seg da han arrogerte seg den kreative talens guddommelige makt.

Og det som er sant for poesien gjelder i enda større grad for metafysiske ideers uttrykk. I det åndelige Hjertet er viten og væren ett, men når det intuitive/tenkende/ekspressive sinnet fanger et reflektert glimt av dette Hjertets lys, og plutselig «vet» mer enn det er, har det kommet i gjeld til Sannheten. For en som er åpen for metafysiske intuisjoner er betalingen for denne gjelden – gjennom ens dedikerte innsats, og gjennom Guds generøse nåde – den åndelige Veiens essens.

 

Relatert

Om Antikrist

Å ha et senter – Frithjof Schuon