Befolkningskrisen – en kommentar

De refleksjoner Kjell Brevik bringer til torgs i teksten «Om ei budstikke, befolkningsvekst og ansvarsbevissthet» om overbefolkning når det gjelder eget ressursgrunnlag er ikke bare viktige, de er avgjørende. Avgjørende for både menneskelige livsvilkår her på jorden, men og avgjørende for alt liv på jorden, ettersom menneskets gjøren og laden får konsekvenser for stort sett alle økosystemer som inngår i det kompleks vi oftest kaller natur.

Av A. Viken, redaksjonsmedlem KULTURVERK

«Da blir debatt om villmark, rovdyr, vern av skog og annet temmelig sekundært, da handler det om overlevelse, og når man kommer til den fasen, da er det man omtaler som humant, bare et tomt begrep. Fordi, da vil de fleste være seg selv nærmest med de brutale konsekvenser det innebærer, fordi når undergang truer akutt, så er mennesket som alt annet levende skapt slik. Jorden er ikke fornybar.»

Derfor hviler det et særlig ansvar på mennesket, og da man tross store ord om det globale ikke kan være allmektig som enkeltmenneske, folk eller kultur, så får man begynne et sted det går an å gjøre noe, nemlig på hjemmeplan. I kakafonien av fordringsløst babbel omkring begrepet miljø, hvor man utrettelig snakker om forbruksvekst samtidig som man ekspanderer denne forbruksveksten til alle folk og verdenshjørner, mens ordstrømmen om miljø, klima og ansvar, er hovedfaktoren for den galopperende forurensningen fraværende: Nemlig den eksplosive befolkningsøkningen.

Minske utslipp av CO₂ og ikke minst avgifter, klimaskatt og alt hva man nå finner på, er ikke annet enn sandpåstrøing i den vei mot avgrunnen mennesket nå er på vei mot om man ikke endrer kurs drastisk. Minske utslipp på 5 %, eller endog mer utopisk 10 % de nærmeste 10–20 år, vil ha liten eller egentlig ingen virkning, da forurenser nr. 1, mennesket, og derav jordens befolkning da har blitt flere milliarder større.

Brevik har skrevet en både innsiktsfull og modig kommentar, modig, fordi veldig få som burde ha vært interessert i å ta opp dette, nemlig miljøbevegelsen, nevner det med ett ord. Men de nevner ofte hvor mye man forbruker her på berget, men ikke det faktum at jordens ressurser, ikke minst der det er som tettest befolket, er knapp og begrenset. Og klimaet, vel, det blir neppe bedre den dagen man er 10–12 milliarder mennesker her på kloden i en ikke alt for fjern fremtid. Da blir debatt om villmark, rovdyr, vern av skog og annet temmelig sekundært, da handler det om overlevelse, og når man kommer til den fasen, da er det man omtaler som humant, bare et tomt begrep. Fordi, da vil de fleste være seg selv nærmest med de brutale konsekvenser det innebærer, fordi når undergang truer akutt, så er mennesket som alt annet levende skapt slik. Jorden er ikke fornybar.

Men selv satt opp mot denne problemstillingen så vegrer store deler av miljøbevegelsen i det hele tatt å berøre befolkningskrisen. Selv om rapporter fra World Watch Institute og enkeltpersoner og eksperter innen miljøbevegelsen så vel som vitenskapelige miljøer konkluderer med det samme, og en respektert mann som Bredo Berntsen skriver det klart og tydelig, så nei. Man velger å se bort fra det fordi her kan man ikke snakke seg bort eller reise på konferanser å skrive under på internasjonale intensjonsavtaler uten nevneverdige konsekvenser, her må man faktisk om krisen reises som problemstilling se på ubehagelige fakta som krever hva man kan kalle ubehagelige beslutninger som går imot forestillingen om en lykkelig global familie, noe virkeligheten omkring en nå uansett burde ha vekket en opp fra for lengst.

 

 

Thomas Robert Malthus var tidlig forutseende nok til å se denne problemstillingen prinsipielt klart i sitt «An Essay on the Principle of Population» i 1798:

«This natural inequality of the two powers, of population, and of production of the earth, and that great law of our nature which must constantly keep their effects equal, form the great difficulty that appears to me insurmountable in the way to the perfectibility of society

I andre utgaven som selv på den tid ble oppfattet som veldig kontroversiell (opplysningstiden var slått ut i full blomst, og den enfoldige tro på evig menneskelig materialistisk fremskritt hadde erstattet Gudstro) skriver han følgende passasje som nærmest er en allegori over overbefolkningens ubarmhjertige konsekvenser med utgangspunkt i mennesket som en gjest på naturens storslåtte gilde:

«A man who is born into a world already possessed, if he cannot get subsistence from his parents on whom he has a just demand, and if the society do not want his labour, has no claim of right to the smallest portion of food, and, in fact, has no business to be where he is. At nature’s mighty feast there is no vacant cover for him. She tells him to be gone, and will quickly execute her own orders, if he does not work upon the compassion of some of her guests. If these guests get up and make room for him, other intruders immediately appear demanding the same favour. The report of a provision for all that come, fills the hall with numerous claimants. The order and harmony of the feast is disturbed, the plenty that before reigned is changed into scarcity; and the happiness of the guests is destroyed by the spectacle of misery and dependence in every part of the hall, and by the clamorous importunity of those, who are justly enraged at not finding the provision which they had been taught to expect. The guests learn too late their error, in counter-acting those strict orders to all intruders, issued by the great mistress of the feast, who, wishing that all guests should have plenty, and knowing she could not provide for unlimited numbers, humanely refused to admit fresh comers when her table was already full.»

Dette er en talende parabel over hva Brevik og Bredo Berntsen tar opp, nemlig migrasjonsbølgene som sprer sitt befolkningsoverskudd og slik faktisk bidrar til fortsatt økning av jordens befolkningsvekst så vel som forbruksvekst, med alt hva det innebærer. En destruktiv sirkel.

Å tro at dette kan løses uten grunnleggende systemendring, er dessverre naivt. Det er ideen om frie markeder og den globale kapitalisme, forestilingen om en grenseløs planet, hva angår fri flyt av kapital, mennesker, varer, og det ubegrensede altoverskyggende forbruket som er motoren i alt dette. Bare for å understreke, heri ligger ingen kritikk av privat eiendomsrett, men en global kapitalisme fordrer alltid vekst, alltid nye markeder og da nye befolkninger som i sin tur vil oppleve en materiell velstandsøkning med økt forbruk og forurensning som konsekvens.

Det er ikke vanskelig å forstå for noen, men vanskeligere å akseptere, for noen. For som Bredo Berntsen konkluderer som Brevik tar opp i sin tekst:

«Det er likevel politisk ukorrekt i dag å drøfte hvor Norges befolkningsoptimum egentlig ligger. Men selv om all grensesetting er smertefull, er den også nødvendig. Velmenende humanisme kan føre galt av sted når den ikke tar inn over seg de tunge og vonde realitetene. Våre politikere bør, som opinionen i begynnelsen av 1970-årene, søke å se innvandringsspørsmålet i et nøkternt, helhetlig befolknings- og ressursperspektiv.»

Ser man på forholdet mellom befolkningsvekst og masseimmigrasjon, så er det bare å sammenligne Vest-Europa med Øst-Europa. I Vest oppretteholder man i stort befolkningenes status quo eller den øker, noe som entydig skyldes de nye befolkningsgruppers fertilitet, i Øst, ikke minst Russland hvor slik befolkningstilvekst er minimal, så minsker befolkningen, ikke bare litt, men drastisk.

Så hva nå, er da meningen at man ska la andre folk sulte i hjel, dø ut, forgå osv. Nei, det er ikke prinsippet. Men prinsippet til Berntsen er ikke vanskelig å forstå selv om konsekvensene blir beinharde i en periode for enkelte folkegrupper, nemlig at en hver befolkning får sørge for sitt ressursgrunnlag, ja sitt matfat primært, bare slik kan man oppleve en naturlig regulering. Det er denne reguleringen som særlig de siste 60 år helt har falt bort. Og her er det ikke slik at de såkalte utviklingslandene har eneansvaret, eller i det hele tatt primæransvaret, nei. Her har Vesten som fortsatt agerer koloniherre prakket på andre folk samfunnssystemer som naturlig nok innebærer at de vil ha det samme som folk her hjemme, muligheten til nærmest ubegrenset forbruk. Denne destruktive konsumkulten er det som driver dette fremover, og det er denne materialismen og den tilsynelatende materielle overflod som Vesten eksponerer globalt som tiltrekker seg migrasjonsbølgene, ikke våre naturområder eller store arealer, ettersom de tilkomne klumper seg sammen som de fleste andre i byer og tettsteder.

The Environmental eZine tar opp syv hovedpunkter som er meste presserende å løse for jordens fremtid, hvorav de konkluderer med overbefolking i det syvende som mest alvorlig:

«Whether we like to admit it or not, overpopulation on this planet is the biggest environmental problem there is, and it’s getting bigger by the minute. We voraciously consume resources, pollute the air and water, tear down natural habitats, introduce species into areas where they don’t belong and destroy ecosystems to the point of causing millions of species to become endangered and, all too often, go extinct.

It took nearly all of human history – from the first days of man on earth until the early 1800’s – to reach a global population of 1 billion. In just 200 years, we’ve managed to reach 6.5 billion. That means the population has grown more since 1950 than in the previous four million years. We’re adding roughly 74 million people to the planet every year, a scary figure that will probably continue to increase. All of those mouths will need to be fed. All of those bodies will need clean water and a place to sleep. All of the new communities created to house those people will continue to encroach upon the natural world»

Les resten her

Uforstanden husker jeg godt fra yngre år, hvor man på NRK stadig bragte reportasjer om Kinas «umenneskelige» ettbarnspolitikk. Vel, selv mitt barnesinn fattet fornuften og den enorme evne til ansvar i dette med en milliardsbefolkning, men selv nå klarer man endog fra feministisk perspektiv å peke på at dette fører til skjev befolkningsfordeling. Ja, ingen tvil om at det er et problem, men det er nå bedre for en befolkning å ha en levelig fremtid enn å være likstilt eller likefordelt.

Det finnes her som på andre områder ekstremister som håper at krig og katastrofer skal løse dette, men ser man på katastrofer og kriger i nyere tid, så synes de heller å bidra til økte migrasjonsbølger og ikke minst ukontrollerte samfunnsforhold som igjen hindrer muligheten til å regulere befolkningen med positive sanksjoner, ja med sanksjoner overhodet.

Det som er løsningen prinsipielt synes som nevnt å være at prinsippet om selvforsyning i stor grad må gjelde. Enhver befolkning har et eget ansvar å sørge for sitt eget ressursgrunnlag og regulere forbruk, økonomi, arealutnyttelse etter dette. Dette prinsippet gjennomført vil nødvendigvis ikke bare påvirke migrasjonspolitikk, men og fundamentalt økonomisk politikk i forhold til import–eksport av varer.

En slik prinsipiell løsning finnes det i dag ingen politisk kraft som representerer, heller ingen organisert ideell kraft, ettersom store deler av miljøbevegelsen i mangt heller tar opp saker alle kan si seg enige i uten at det fordrer noen faktisk konsekvens.

Hva kan man så gjøre? Jo, man kan gjøre som Brevik og Berntsen og andre modige har gjort, få det opp på agendaen gjennom å skrive om det, diskutere det, fremlegge det, gjøre det til en sak som etterhvert ikke kan ignoreres. Fordi denne saken vil uansett ikke la seg ignoreres, og følgene vil bli umenneskelige jo lengre man utsetter dette.

Skal man bortse fra andre miljøsaker? Nei, tvert om, de er like viktige som før, men problemet omkring befolkningskrisen og et begrenset ressursgrunnlag må ligge i bunnen og settes i sammenheng, fordi alle faktorer i en miljøpolitikk påvirker hverandre. Det handler om helhet, hvor menneske og natur inngår, som man utrettelig kan gjenta.

Man kan med rette si, at det her handler om mennesker, og menneskeskjebner, men jeg kan med rette si at om ikke man begynner å diskutere dette åpent, akseptere det som en hovedutfordring, ikke minst fra miljøbevegelsens side, så vil skjebnen for en samlet menneskehet bli betydelig verre.

 

 

Relatert

Om ei budstikke, befolkningsvekst og ansvarsbevissthet

FN – rapport konkluderer med at økologisk jordbruk kan øke avkastning fra jordsmonnet med 100%

Permakultur – levedyktig kultur for fremtiden

  • Kjell B.

    Først og fremst vil jeg uttrykke min takknemlighet for at du med denne teksten har spunnet videre på emner jeg tok opp i kronikken “Om ei budstikke…”. Jeg fryktet at saken ville bli etterfulgt av stillhet og atter tystnad. At den ville drukne blant alle de oppbyggende artikler og reportasjer her på Kulturverk. Din utvidede og spissformulerte kommentar er derfor svært velkommen. Jeg tolker den som en konstruktiv respons på min kronikk og som en selvstendig og samvittighetsfull videreføring som i større grad søker å illustrere nettopp konsekvensene av overbefolkning. Det står det stor respekt av. For en “uforvarende” leser kan en sådan presentasjon av problemer virke overskuelig og grei, men har man fundert en del over dette mildt sagt overgripende problemet, står det klart for en at det gjelder å ha tunga bent i munnen når eksempler skal velges og konsekvenser fremstilles! I “Om ei budstikke…” forsøkte jeg meg på en balansegang mellom både kvantitative og kvalitative sider ved de aktuelle urimeligheter. Jeg valgte samtidig bevisst å vektlegge norske forhold og utfordringer selv om globalismen til enhver tid legger en skygge over den som “for ordens skyld” prøver å avgrense et miljøproblem eller en kulturtrussel (nesten alltid to sider av samme sak…).

    For forfattere som har engasjert seg i det de har omtalt som vår tids miljøkrise, har det hellenske begrepet hybris alltid vært nærliggende. Det moderne, og i utgangspunktet “vestlige”, hovmod vil til syvende og sist påkalle gudenes vrede. Du berører selv denne skjebnesvangre nemesis i “Havet, den perfekte stormen og en tsunami”. Forbigåelsen av og avstanden til f.eks. befolkningsspørsmål er et grelt bilde på dette hovmodet. En tilsynelatende ignoranse som jeg tør påstå grenser til idioti i ordets opprinnelige forstand. Et ensidig fokus på det negative og uløselige vil neppe endre på noe, men som du skriver kan det å overse en ubehagelig sannhet slå hardt tilbake på det bestående. Og som du så skeptisk uttrykker er det alltid dem som tar del i en katarsis-kult som rastløst stunder mot den ytterste dag. Det slår meg at en slik til dels håpløs innstilling passer meget godt overens med handlingslammelse og med frelsereligiøsitet av en type ingen sivilisasjon vil være tjent med…

    Det er flere momenter i din tekst jeg vil finne interessante å kommentere, men siden min stillingstagen allerede er åpenbar, velger jeg å la noe ligge i fred. Argumentene er logiske og de har bæreevne. M.h.t. den norske miljøbevegelsens nærmest kategoriske utelatelse av befolkningsvekstfaktoren, skulle jeg ønske jeg kunne tale A. Viken midt imot. For selv om det er en last hos de fleste av oss å generalisere, er taushet tydeligvis gull i vår i utgangspunktet mangefasetterte miljøbevegelse. Din kritikk av bevegelsens generelle “domestisering” i denne og andre tekster er høyst berettiget og jeg håper de representanter som frekventerer Kulturverk i det minste tar dine tanker til etterretning da det etterhvert har begynt å tære på ulike grupperingers grunnleggende troverdighet. Jeg er ikke så nedsnødd at jeg ikke er opplyst om intern uro og utilfredshet i store miljøorganisasjoner, men man sitter ofte tilbake med følelsen av at naturverneren, – som i mine øyne står sivilisasjons- og kulturkritikken nærmere enn den neoliberalistiske sentimentalitet, – har slått seg til “ro” med høringsutkast og dovnet hen. Det er tendensiøst at WWF Norge i tidsskriftet “Verdens natur” og Norges Naturvernforbund i sitt “Natur og miljø” i beste fall påpeker at overbefolkning er et presserende problem i afrikanske eller asiatiske land med formidable miljøutfordringer og -forringelser, mens samme tema aldri observeres i reportasjer som angår ressurs- og miljøanliggender i Norden og Europa. Det er altså som om de har valgt skylappene som strategi for å unngå å faktisk utfordre det bestående. Dette har relevans også for det du fremhever med tanke på nødvendigheten av overordnede strukturelle forandringer som forutsetning for reelle positiv utvikling. I den sammenheng vil jeg gjerne gjengi siste avsnitt i Sissel Hansens og Grete Lene Serikstads innlegg ”Bærekraftig utvikling i norsk landbruk”:

    ”Så lenge samfunnet ellers ikke er bærekraftig vil det ikke være mulig å oppnå et virkelig bærekraftig landbruk. Visjonen som økologisk landbruk arbeider for å realisere er godt egnet som rettesnor for en bærekraftig utvikling både for samfunnet som helhet, og for landbruket spesielt.” (http://agropub.no/id/10345).

    Dette er “i tråd” med mange av de konklusjoner som kan leses i flere av Kulturverks bidrag og jeg synes de reflekterte damenes ord sammenfatter det hele, også bortenfor det rent materialistiske.

  • A.Viken

    Kjell Brevik, du skrev en viktig og på mange måter tvingende nødvendig tekst om et saksområde som knapt er berørt i offentligheten spesielt når man tar i betraktning hvor stor denne offentligheten har blitt kvantitativt i og med internett. Så takknemligheten er gjensidig.

    Ja, det er viktig å prøve å uttrykke seg balansert om en så alvorlig problemstilling, om ikke henfaller det lett til ekstremisme på begge sider av gjerdet, det vil si ekstrem ignoranse og fortrengning på den ene, eller katastrofefetisjisme og apokalypsevisjoner på den andre siden. Dog er den sistnevnte relativt ufarlig, all den tid problemstillingen nå lider under å ikke være gjenstand for debatt der den burde, nemlig på politisk beslutningsnivå og for å kunne komme dit, blant fagmiljøer, miljøbevegelse og samfunnsforskere.

    Det kan konfrontert med mange av de miljøødeleggelser som mennesket står bak være lett å fortvile, og der man behøver både visjoner og handlekraft, trer nihilisme og ørkesløs handlingslammelse inn. Men, naturen er ikke et konstant ubevegelig absolutt som ikke tåler endringer, men naturen har som økosystem sine grenser, og artsmangfoldet har allerede vist en tydelig sårbarhet ovenfor brå forandringer. Og det handler ikke bare om naturen løsrevet fra menneskeheten, fordi den kan leve videre om enn på et mikronivå om mennesket skulle gjøre det ulevelig for seg selv. Det handler om hvilken fremtid og hvilken tilværelse skal man kunne tilby våre etterkommere? Og der bør man begynne å definere og uttrykke mer tydelig hva en ideell, eller i hvert fall et kvalitativt mål for en, tilværelse innbærer – ikke bare løse ønsker om en «grønn hverdag». Et mer organisk orientert liv som setter naturen premisser og levedyktighet som grunn går ikke sammen med den globale kapitalismens fremste motor, nemlig kravet om forbruksvekst. Men, så man ikke kaste blår i øynene på deg selv, det innebærer og at man da ikke kan gå inn for å øke, ja eksportere den materielle velstanden globalt samtidig som man hevder å ønske og minske både materialisme generelt og belastningen på natur og miljø. Der møter mange seg selv i døren, da de i sin iver etter fattigdomsbekjempelse på den ene siden kritiserer materialsime og forbruksvekst i Vesten, men samtidig bidrar til at denne øker galopperende ved at man eksporterer og til og med påtvinger andre samfunn og kulturer et vestlig samfunnssystem. Noen bruker menneskerettigheter som motiv, andre bruker økonomi og velstand som motiv, men resultatet og politikken ser man er den samme globalt. Så som du er inne på, Kjell, dette handler om både natur og kultur, som alt menneskelig relatert.

    Kulturrelativismen som geopolitisk prinsipp må opp og frem igjen om en slik strategi skal ha noen mulighet, hvilket betyr at ulike folk må selv finne sin vei til et for dem ideelt system uavhengig av manipulasjon og påtrykning, og ikke minst okkupasjon og krig som bare forverrer en allerede vanskelig situasjon. Det er ikke det samme som at man ikke skal kunne bistå ved å spre kunnskap om økologisk dyrkning av jorden etc., men at man må avstå fra Vestlige universelle moralske absolutter som imperativ for hele verdens befolkninger under forestillingen om at det liv vi lever er det eneste gode og farbare.

    Jeg vil gå så langt som å kalle det medlidenhetstyranniet, hvor man bare ønsker å gjøre det som lett og uforpliktende forefaller å være gode gjerninger som man selv kan slå seg på brystet med å si til seg selv og andre ”se, jeg er et godt menneske”, men godhet handler vel så mye om å sette grenser og kjenne sin begrensning, det man før kalte ydmykhet. Men i den store offentlighet vil flest mulig eksponere sin ”godhet” uten å ta stilling til vanskelige spørsmål eller fatte vanskelig, men ansvarsfulle beslutninger.

    Og som teksten over og din påviser, så er det faktisk de siste 60 år at denne utviklingen har vært alarmerende, med andre ord, den tid hvor man har eksportert forbrukssamfunnet globalt, under forskjellige politiske og ideologiske flagg, men alle med sin bunn i materialismen. Som allerede skrevet over så ligger løsningen prinsipielt ganske så tydelig i ikke bare selvråderett over egne ressurser, kultur og samfunnsstruktur, men også i selvrådeplikt. Bare gjennom en slik plikt til selv å ivareta den egne befolkningens behov for forbruksvarer og ernæring, vil man kunne oppnå en balanse mellom forsyning og forbruk. Men, vi er med all tydelighet ikke der ennå, dessverre, det kreves flere negative konsekvenser før man vil se at politiske beslutningstagere blir sitt ansvar bevisst. Men igjen, det å sitte å vente på noen katastrofe, er direkte kontraproduktivt. Det handler for alle som tenker å sette dette problemet og andre på dagsordenen som ikke på noen måte vil løses av seg selv om vi ønsker menneskeverdig liv på kloden, ja i siste instans kanskje liv på kloden overhodet om det går for langt. Og da må man skrive, diskutere samt vise positive alternativer til rådende samfunnssystem og livsstil, i konsekvens: Våge å diskutere det vanskelige som handler om å sette begrensninger for mennesker handlinger og bevegelsesfrihet.

    Man må fortsette å engasjere seg i det lille og lokale miljøet, vel så mye som det globale, da det handler om å skape synergier og faktisk ta ansvar konkret, ikke bare drive global ønsketenkning. Se at det lille, enkeltmennesket står i en større sammenheng, både kulturelt og biologisk, som kultur- og naturvesen. Man må heller aldri glemme oppe i det hele at uansett store problemer, så har små og positive handlinger alltid en positiv verdi, spesielt om de står i en større sammenheng.

    The Environmental eZine avslutter sin oppsummering av de syv mest alvorlige miljøproblemer for naturen og livet på kloden slik:

    All seven environmental problems detailed above are very serious, and we’ve got to start treating them that way. We may not have easy solutions, but the fact is, we simply can’t continue living our lives as if everything is peachy. These problems aren’t going to magically solve themselves. We should have begun acting generations ago, but we can’t go back in time, and that means we have to step up our efforts. If we want to keep this planet a healthy place for humans to live – for our grandchildren to enjoy – it’s time to buckle down and do everything in our power to reverse the damage we’ve done (http://www.lilith-ezine.com/articles/environmental/Seven-Environmental-Problems.html).

    AV

  • Bra kommentar, men jeg vil innvende at den bærer preg av ønsketenking.

    “Det som er løsningen prinsipielt synes som nevnt å være at prinsippet om selvforsyning i stor grad må gjelde. Enhver befolkning har et eget ansvar å sørge for sitt eget ressursgrunnlag og regulere forbruk, økonomi, arealutnyttelse etter dette. Dette prinsippet gjennomført vil nødvendigvis ikke bare påvirke migrasjonspolitikk, men og fundamentalt økonomisk politikk i forhold til import–eksport av varer.”

    Hvorfor skulle dette skje (tidsnok) når det ikke har skjedd så langt?

    “Det finnes her som på andre områder ekstremister som håper at krig og katastrofer skal løse dette, men ser man på katastrofer og kriger i nyere tid, så synes de heller å bidra til økte migrasjonsbølger og ikke minst ukontrollerte samfunnsforhold som igjen hindrer muligheten til å regulere befolkningen med positive sanksjoner, ja med sanksjoner overhodet.”

    De som (kortsiktig) tjener på den nåværende “ordenen” er mange og mektige. De vil sannsynligvis ikke la profitten gå fra seg, under noen som helst omstendighet – ikke engang om det er nødvendig for menneskehetens og nasjonenes overlevelse.

    “Memento mori”, solidaritet, bærekraft, nasjonalisme og dugnadsånd later til å være ukjent eller uviktig blant “eliten” av nyliberale, overdrevet egoistiske personer. Til denne eliten regnes naturligvis overstatlige, udemokratiske og uakseptable organisasjoner som FN og EU, som primært er pengesluk som motarbeider våre interesser og bør legges ned så snart som mulig.

    Derfor tror jeg at vi må erkjenne at “krig og katastrofer” er det “beste” vi kan håpe på. Det er riktig konstatert at “katastrofer og kriger i nyere tid” ikke har vært til nevneverdig hjelp, med mulig unntak for et visst “bidrag” fra AIDS. Likevel tillater jeg meg å fortsette å håpe (innstendig) på noe som likner på “svartedauden”.

    Jeg ville riktignok foretrekke den førstnevnte løsningen, la det være klinkende krystallklart som nyvaska kildevann – men er ikke optimistisk nok til å satse på at det alternativet vil bli realitet – i hvert fall ikke tidsnok.

    Det er bedre å være pessimist enn optimist; da er det atskillig mindre problematisk om man viser seg å ta feil.

    Tenk om folk hadde hørt på Thomas Malthus… for ikke å snakke om Enoch Powell!

  • A.Viken

    RB, jeg forstår din argumentasjon, men ønsketenkning er det ikke, fordi dette med at mennesker er nødt til å ansvarliggjøres, er en løsning som kommer til å tvinge seg frem etterhvert. Spørsmålet blir når og til hvilken menneskelig pris. Jo før man ansvarliggjør mennesket i forhold til dette, jo mindre harde og brutale vil løsninger som tvinger seg frem når mennesket blir presset, bli.

    Jeg er derimot dypt uenig i at “krig og katastrofer” er det beste vi kan håpe på av flere grunner. For det første: katastrofer og krig kommer garantert, og tar man en titt globalt, så er den faktoren her allerede, samtidig som positive løsninger er like langt unna som før. Dessuten så har du det menneskelige aspektet, det å håpe på andres død og fordervelse som en form for negativ vidunderkur, er ikke bare en destruktiv tankegang som forringer en selv som menneske, men og en som fremmer passivitet og avmakt, som dystopier alltid gjør. Som nevnt i artikkelen så mangfoldiggjør kaotiske forhold bare ytterligere problemene, og legger ikke minst et stort press på et skrint ressursgrunnlag i mange av de områder som er hardest rammet. Det gjør at selvforsyning blir ytterligere vanskelig. Befolkningsveksten minsker ikke i de fattigste katastrofeområdene, tvert om.

    Skal positive løsninger i fremtiden kunne finnes, så må mennesker med kontruktive alternativer fremme sine alternativer, fordi det er ingen automatisk mekanisme i at etter en krise så vil noe bedre som ved en lovmessighet oppstå. Det eventuelle bedre oppstår kun om mennesker med god vilje handler, om det så er før eller etter en krise, men helst før. Dessuten om du ønsker at folk skal tenke over alternativer og problemstillinger knyttet til befolkningsvekst så er informasjon og kunnskap først steg. “Det nytter ikke” tankegangen, er en form for uhistorisk intellektuell latskap, som dessverre en del kritisk tenkende, som har sett en del av virkeligheten, men ikke hele, tyr til.

    Overbefolkning er det største miljøproblem verden står ovenfor, alle miljøproblemers mor, men det er en del av en større sammenheng, hvor menneskets endring fra et ansvarlig natur- og kulturvesen til et uansvarlig forbruksvesen, er det fundamentale som må endres. Mennesket må igjen forstå at alle dets handlinger har en konsekvens.

    Så nei, det er ikke bedre å være pessimistisk, fordi man da legitimerer handlingslammelse. Derimot så kan man erkjenne at det hele kan gå og kommer til å gå forferdelig galt, om ikke visse fundamentale grep tas, så gjør man hva man kan for at de best tenkelige natur- og menneskevennlige løsninger på lang sikt skal få bedre kår. Det er egentlig en forpliktelse for alle som har sett hvor det bærer hen at man våkner opp og konfronterer realitetene med både hjerte og klart intellekt.

    AV

  • “Skal positive løsninger i fremtiden kunne finnes, så må konstruktive mennesker fremme sine alternativer, fordi det er ingen automatisk mekanisme i at etter en krise så vil noe bedre som ved en lovmessighet oppstå. Det eventuelle bedre oppstår kun om mennesker med god vilje handler…”

    Alex: Jeg støtter 200% opp om disse ord. Letargi og fundamentalisme er blant de to farligste fallgruvene i dag, men letargi er kanskje hårfint verre (det verste m.a.o). Takk for mange flotte innlegg. KULTURVERK er det beste som har skjedd kultur-Norge på denne siden av årtusenskiftet så langt…

    Magne

  • A.Viken

    Takk så mye, Magne! Avmakt og følelsen av at man har nådd til veis ende, som om alle muligheter skulle være utprøvd fremkaller letargi, en sjelslig materialtretthet. Men det handler ikke om å bygge nye luftslott men å bygge opp noe som virker over tid, som ikke bare vil godt, men gjør de som medvirker godt.

    På gjenhør

    AV