De refleksjoner Kjell Brevik bringer til torgs i teksten «Om ei budstikke, befolkningsvekst og ansvarsbevissthet» om overbefolkning når det gjelder eget ressursgrunnlag er ikke bare viktige, de er avgjørende. Avgjørende for både menneskelige livsvilkår her på jorden, men og avgjørende for alt liv på jorden, ettersom menneskets gjøren og laden får konsekvenser for stort sett alle økosystemer som inngår i det kompleks vi oftest kaller natur.

Av A. Viken, redaksjonsmedlem KULTURVERK

«Da blir debatt om villmark, rovdyr, vern av skog og annet temmelig sekundært, da handler det om overlevelse, og når man kommer til den fasen, da er det man omtaler som humant, bare et tomt begrep. Fordi, da vil de fleste være seg selv nærmest med de brutale konsekvenser det innebærer, fordi når undergang truer akutt, så er mennesket som alt annet levende skapt slik. Jorden er ikke fornybar.»

Derfor hviler det et særlig ansvar på mennesket, og da man tross store ord om det globale ikke kan være allmektig som enkeltmenneske, folk eller kultur, så får man begynne et sted det går an å gjøre noe, nemlig på hjemmeplan. I kakafonien av fordringsløst babbel omkring begrepet miljø, hvor man utrettelig snakker om forbruksvekst samtidig som man ekspanderer denne forbruksveksten til alle folk og verdenshjørner, mens ordstrømmen om miljø, klima og ansvar, er hovedfaktoren for den galopperende forurensningen fraværende: Nemlig den eksplosive befolkningsøkningen.

Minske utslipp av CO₂ og ikke minst avgifter, klimaskatt og alt hva man nå finner på, er ikke annet enn sandpåstrøing i den vei mot avgrunnen mennesket nå er på vei mot om man ikke endrer kurs drastisk. Minske utslipp på 5 %, eller endog mer utopisk 10 % de nærmeste 10–20 år, vil ha liten eller egentlig ingen virkning, da forurenser nr. 1, mennesket, og derav jordens befolkning da har blitt flere milliarder større.

Brevik har skrevet en både innsiktsfull og modig kommentar, modig, fordi veldig få som burde ha vært interessert i å ta opp dette, nemlig miljøbevegelsen, nevner det med ett ord. Men de nevner ofte hvor mye man forbruker her på berget, men ikke det faktum at jordens ressurser, ikke minst der det er som tettest befolket, er knapp og begrenset. Og klimaet, vel, det blir neppe bedre den dagen man er 10–12 milliarder mennesker her på kloden i en ikke alt for fjern fremtid. Da blir debatt om villmark, rovdyr, vern av skog og annet temmelig sekundært, da handler det om overlevelse, og når man kommer til den fasen, da er det man omtaler som humant, bare et tomt begrep. Fordi, da vil de fleste være seg selv nærmest med de brutale konsekvenser det innebærer, fordi når undergang truer akutt, så er mennesket som alt annet levende skapt slik. Jorden er ikke fornybar.

Men selv satt opp mot denne problemstillingen så vegrer store deler av miljøbevegelsen i det hele tatt å berøre befolkningskrisen. Selv om rapporter fra World Watch Institute og enkeltpersoner og eksperter innen miljøbevegelsen så vel som vitenskapelige miljøer konkluderer med det samme, og en respektert mann som Bredo Berntsen skriver det klart og tydelig, så nei. Man velger å se bort fra det fordi her kan man ikke snakke seg bort eller reise på konferanser å skrive under på internasjonale intensjonsavtaler uten nevneverdige konsekvenser, her må man faktisk om krisen reises som problemstilling se på ubehagelige fakta som krever hva man kan kalle ubehagelige beslutninger som går imot forestillingen om en lykkelig global familie, noe virkeligheten omkring en nå uansett burde ha vekket en opp fra for lengst.

Thomas Robert Malthus var tidlig forutseende nok til å se denne problemstillingen prinsipielt klart i sitt «An Essay on the Principle of Population» i 1798:

«This natural inequality of the two powers, of population, and of production of the earth, and that great law of our nature which must constantly keep their effects equal, form the great difficulty that appears to me insurmountable in the way to the perfectibility of society.»

I andre utgaven som selv på den tid ble oppfattet som veldig kontroversiell (opplysningstiden var slått ut i full blomst, og den enfoldige tro på evig menneskelig materialistisk fremskritt hadde erstattet Gudstro) skriver han følgende passasje som nærmest er en allegori over overbefolkningens ubarmhjertige konsekvenser med utgangspunkt i mennesket som en gjest på naturens storslåtte gilde:

«A man who is born into a world already possessed, if he cannot get subsistence from his parents on whom he has a just demand, and if the society do not want his labour, has no claim of right to the smallest portion of food, and, in fact, has no business to be where he is. At nature’s mighty feast there is no vacant cover for him. She tells him to be gone, and will quickly execute her own orders, if he does not work upon the compassion of some of her guests. If these guests get up and make room for him, other intruders immediately appear demanding the same favour. The report of a provision for all that come, fills the hall with numerous claimants. The order and harmony of the feast is disturbed, the plenty that before reigned is changed into scarcity; and the happiness of the guests is destroyed by the spectacle of misery and dependence in every part of the hall, and by the clamorous importunity of those, who are justly enraged at not finding the provision which they had been taught to expect. The guests learn too late their error, in counter-acting those strict orders to all intruders, issued by the great mistress of the feast, who, wishing that all guests should have plenty, and knowing she could not provide for unlimited numbers, humanely refused to admit fresh comers when her table was already full.»

Dette er en talende parabel over hva Brevik og Bredo Berntsen tar opp, nemlig migrasjonsbølgene som sprer sitt befolkningsoverskudd og slik faktisk bidrar til fortsatt økning av jordens befolkningsvekst så vel som forbruksvekst, med alt hva det innebærer. En destruktiv sirkel.

Å tro at dette kan løses uten grunnleggende systemendring, er dessverre naivt. Det er ideen om frie markeder og den globale kapitalisme, forestilingen om en grenseløs planet, hva angår fri flyt av kapital, mennesker, varer, og det ubegrensede altoverskyggende forbruket som er motoren i alt dette. Bare for å understreke, heri ligger ingen kritikk av privat eiendomsrett, men en global kapitalisme fordrer alltid vekst, alltid nye markeder og da nye befolkninger som i sin tur vil oppleve en materiell velstandsøkning med økt forbruk og forurensning som konsekvens.

Det er ikke vanskelig å forstå for noen, men vanskeligere å akseptere, for noen. For som Bredo Berntsen konkluderer som Brevik tar opp i sin tekst:

«Det er likevel politisk ukorrekt i dag å drøfte hvor Norges befolkningsoptimum egentlig ligger. Men selv om all grensesetting er smertefull, er den også nødvendig. Velmenende humanisme kan føre galt av sted når den ikke tar inn over seg de tunge og vonde realitetene. Våre politikere bør, som opinionen i begynnelsen av 1970-årene, søke å se innvandringsspørsmålet i et nøkternt, helhetlig befolknings- og ressursperspektiv.»

Ser man på forholdet mellom befolkningsvekst og masseimmigrasjon, så er det bare å sammenligne Vest-Europa med Øst-Europa. I Vest oppretteholder man i stort befolkningenes status quo eller den øker, noe som entydig skyldes de nye befolkningsgruppers fertilitet, i Øst, ikke minst Russland hvor slik befolkningstilvekst er minimal, så minsker befolkningen, ikke bare litt, men drastisk.

Så hva nå, er da meningen at man ska la andre folk sulte i hjel, dø ut, forgå osv. Nei, det er ikke prinsippet. Men prinsippet til Berntsen er ikke vanskelig å forstå selv om konsekvensene blir beinharde i en periode for enkelte folkegrupper, nemlig at en hver befolkning får sørge for sitt ressursgrunnlag, ja sitt matfat primært, bare slik kan man oppleve en naturlig regulering. Det er denne reguleringen som særlig de siste 60 år helt har falt bort. Og her er det ikke slik at de såkalte utviklingslandene har eneansvaret, eller i det hele tatt primæransvaret, nei. Her har Vesten som fortsatt agerer koloniherre prakket på andre folk samfunnssystemer som naturlig nok innebærer at de vil ha det samme som folk her hjemme, muligheten til nærmest ubegrenset forbruk. Denne destruktive konsumkulten er det som driver dette fremover, og det er denne materialismen og den tilsynelatende materielle overflod som Vesten eksponerer globalt som tiltrekker seg migrasjonsbølgene, ikke våre naturområder eller store arealer, ettersom de tilkomne klumper seg sammen som de fleste andre i byer og tettsteder.

The Environmental eZine tar opp syv hovedpunkter som er meste presserende å løse for jordens fremtid, hvorav de konkluderer med overbefolking i det syvende som mest alvorlig:

«Whether we like to admit it or not, overpopulation on this planet is the biggest environmental problem there is, and it’s getting bigger by the minute. We voraciously consume resources, pollute the air and water, tear down natural habitats, introduce species into areas where they don’t belong and destroy ecosystems to the point of causing millions of species to become endangered and, all too often, go extinct.

It took nearly all of human history – from the first days of man on earth until the early 1800’s – to reach a global population of 1 billion. In just 200 years, we’ve managed to reach 6.5 billion. That means the population has grown more since 1950 than in the previous four million years. We’re adding roughly 74 million people to the planet every year, a scary figure that will probably continue to increase. All of those mouths will need to be fed. All of those bodies will need clean water and a place to sleep. All of the new communities created to house those people will continue to encroach upon the natural world»

Les resten her

Uforstanden husker jeg godt fra yngre år, hvor man på NRK stadig bragte reportasjer om Kinas «umenneskelige» ettbarnspolitikk. Vel, selv mitt barnesinn fattet fornuften og den enorme evne til ansvar i dette med en milliardsbefolkning, men selv nå klarer man endog fra feministisk perspektiv å peke på at dette fører til skjev befolkningsfordeling. Ja, ingen tvil om at det er et problem, men det er nå bedre for en befolkning å ha en levelig fremtid enn å være likstilt eller likefordelt.

Det finnes her som på andre områder ekstremister som håper at krig og katastrofer skal løse dette, men ser man på katastrofer og kriger i nyere tid, så synes de heller å bidra til økte migrasjonsbølger og ikke minst ukontrollerte samfunnsforhold som igjen hindrer muligheten til å regulere befolkningen med positive sanksjoner, ja med sanksjoner overhodet.

Det som er løsningen prinsipielt synes som nevnt å være at prinsippet om selvforsyning i stor grad må gjelde. Enhver befolkning har et eget ansvar å sørge for sitt eget ressursgrunnlag og regulere forbruk, økonomi, arealutnyttelse etter dette. Dette prinsippet gjennomført vil nødvendigvis ikke bare påvirke migrasjonspolitikk, men og fundamentalt økonomisk politikk i forhold til import–eksport av varer.

En slik prinsipiell løsning finnes det i dag ingen politisk kraft som representerer, heller ingen organisert ideell kraft, ettersom store deler av miljøbevegelsen i mangt heller tar opp saker alle kan si seg enige i uten at det fordrer noen faktisk konsekvens.

Hva kan man så gjøre? Jo, man kan gjøre som Brevik og Berntsen og andre modige har gjort, få det opp på agendaen gjennom å skrive om det, diskutere det, fremlegge det, gjøre det til en sak som etterhvert ikke kan ignoreres. Fordi denne saken vil uansett ikke la seg ignoreres, og følgene vil bli umenneskelige jo lengre man utsetter dette.

Skal man bortse fra andre miljøsaker? Nei, tvert om, de er like viktige som før, men problemet omkring befolkningskrisen og et begrenset ressursgrunnlag må ligge i bunnen og settes i sammenheng, fordi alle faktorer i en miljøpolitikk påvirker hverandre. Det handler om helhet, hvor menneske og natur inngår, som man utrettelig kan gjenta.

Man kan med rette si, at det her handler om mennesker, og menneskeskjebner, men jeg kan med rette si at om ikke man begynner å diskutere dette åpent, akseptere det som en hovedutfordring, ikke minst fra miljøbevegelsens side, så vil skjebnen for en samlet menneskehet bli betydelig verre.

Relatert

Om ei budstikke, befolkningsvekst og ansvarsbevissthet

FN – rapport konkluderer med at økologisk jordbruk kan øke avkastning fra jordsmonnet med 100%

Permakultur – levedyktig kultur for fremtiden