Om slakteriet hadde glassvegger… II

Fortsettelse av artikkelen (Del I kan leses her) som belyser ovegrepene i det industrielle husdyrholdet som setter det hele i et større perspektiv, hvor ikke bare hensynet til dyrene, men mennesket og naturen ellers som helhet inngår, både etisk og biologisk. Selv om hovedanliggendet i denne teksten er menneskets brudd med naturen, må vi kort si noen ord om det sosiopolitiske og grossistiske aspektet ved dagens kjøttindustri, før vi forsøker å gi noen reflekterende betraktninger.

Av Ivar Sagbakken, filosof og redaksjonsmedlem KULTURVERK

«Men dette livets essens er glemt, og det er som om vi famler desperat i blinde etter redskaper for overlevelse, gjennom å produsere mer materie enn hva vi i det hele tatt er i stand til å konsumere, i stedet for å oppfylle også de andre kravene naturen setter til mennesket når det kommer til å realisere sitt eget liv, og som vil gjeninnføre evige og autentiske verdier som respekt, måtehold og harmoni.»

Kommersialisering og kapital

I 1970 talte antall slakterier i USA flere tusen, spredt rundt i hele landet. I 2006 var det aller meste av denne produksjonen fordelt på 13 slakterier. I Norge var det så sent som i 1996 65 klassifiseringsordnede slakterier, mens dette tallet var 41 i 2009. Samtidig øker produksjonen hvert eneste år. Bonden, som for hundre år siden kunne brødfø mellom seks og åtte personer, produserer i dag nok til å kunne mette 126 munner årlig. Dette er tall de fleste av oss ikke er oss bevisste, og som ofte kan være vanskelig å relatere seg til, i og med at færre og færre personer kan skryte av å faktisk kjenne en bonde. Derfor går denne utviklingen forholdsvis upåaktet hen, i hvert fall for generasjonen som vokser opp i dag. I tråd med dette har de største selskapene i alle land kjøpt opp flere og flere av sine konkurrenter. I USA er det idag mellom 3 og 4 selskaper som produserer alt amerikansk kjøtt, punktum. I Norge er ikke situasjonen veldig annerledes, med Nortura (Gilde og Prior) og Tine som de viktigste aktørene. Dermed får disse selskapene mer og mer makt og innflytelse, også innenfor statlige organer og bransjeorganisasjoner, som fører til en ekstrem sårbarhet og maktesløshet hos forbrukeren om han f.eks. skulle finne det for godt å klage på kjøttet eller melka, eller enda verre; blir syk av det.

Med slike monopoler vil også de største selskapene totalt utradere all konkurranse hva gjelder markedsføringsmidler. Når man tenker over at Tine bruker over 170 millioner kroner årlig på markedsføring, blir det mer eller mindre håpløst for en mindre aktør å slå seg opp, både lokalt og nasjonalt. Tines markedsføring begynner allerede i barnehagene, og ikke minst i skolen gjennom Tine-stafetten, fotballskoler, cuper osv., som gir dem en mulighet til å skape en merkevare som uansett vil overgå nabobondens biodynamiske alternativ. Og med slik storskalaindustri, hvor alle produkter skal være av samme kvalitet – som forutsetter at alle dyrene lever tilnærmet likt, og spiser det samme – og hvor både gårdene, meieriene og slakteriene blir færre og større, blir også industrien sårbar. 80 % av all kylling i hele Norge produseres for eksempel på ett gårdsbruk, eller «kyllingfabrikk», på Jæren. Vi spiser ca. 60 millioner kyllinger årlig. Om én kylling får salmonella, vil det gå mindre enn en halv dag før resten av fjøset har det. Det samme gjelder for storfe – 60 % av alt norsk kjøtt produseres i kun tre områder: på Jæren, rundt Oslofjorden og rundt Trondheimsfjorden. Hå kommune, også det på Jæren, har flere melkekyr enn Troms og Finnmark fylker tilsammen. Da E. coli tok sitt første norske liv gjennom en fire år gammel gutt i 2006, tok det lang tid før man til slutt fant den sannsynlige smittekilden, fra en spekekjøttavdeling på Vestlandet. Gutten hadde spist kjøttdeig. Til tross for at vi har hatt både E. coli og salmonellaskandaler i Norge, både fra storfe, fugl og laks, øker bare den allerede gamblende trenden.

I tillegg til dette kommer de allerede kjente helseproblemene tilknyttet overforbruk av kjøtt. Hjerte- og karsykdommer øker hvert år, og er direkte knyttet opp mot overdrevent inntak av rødt kjøtt. Det samme gjelder for ulike typer kreft, bl.a. tarm- og magekreft, da menneskekroppens fordøyelsessystem ikke er tilpasset en så overdimensjonert andel av kjøttprotein i kosten. Dødsfall forårsaket av åreforkalkning eller blodpropp er blitt knyttet opp mot et abnormt inntak av melkefett, særskilt her i Norge. Og et unormalt høyt forbruk av melk er også forbundet med osteoporose (benskjørhet). I USA, hvor en kg cheeseburger fra McDonalds er billigere enn tilsvarende mengde brokkoli eller gulrøtter, har dette ensformige kostholdet ført til at 1 av 3 amerikanere født etter 2000 vil utvikle diabetes type 2. Hos minoriteter med ingen, eller en lavt lønnet jobb, er dette tallet 1 av 2. I stedet for å øke kjøttprisen og senke prisnivået på frukt og grønt, løser man dette med medisiner, og oppmuntrer folket til å støtte opp om en amerikansk legemiddelindustri som omsetter for rundt 300 milliarder dollar (over halvparten av det norske oljefondet) årlig. Oppå dette må vi også nevne den såkalte fedmeepidemien, som ene og alene skyldes den vannvittige økningen av kjøtt og sukker de siste 30 år. Så mange som 30 % av hele verdens befolkning blir definert som overvektige. Minst like mange sulter hver dag.

I tillegg kommer alle de andre negative konsekvensene av overforbruk av kjøtt, som de fleste kjenner til: Metangass fra dyr utgjør en betydelig andel av alle drivhusgasser som fører til global oppvarming. Metan er langt farligere for klimaet enn CO₂, og metanutslipp øker hvert år, til tross for nasjonale og internasjonale reguleringsplaner som skal forsøke å gjøre det motsatte. Dette leder oss videre til avskoging, som står for 20 % av all drivhuseffekt, og hvor kjøttproduksjon ikke bare er en bidragsyter, men direkte årsak. Ironisk er det derfor at mens Jens Stoltenberg sitter i et konferanserom i Rio de Janeiro, for å leke prins og redningsmann for regnskogen i Amazonas, kjøper Gilde hundretusenvis av tonn med kraftfôr-soja, fra fortrengte regnskogområder et par mil unna. Global matmangel er selvfølgelig et annet tema. Vi produserer ikke mer kjøtt fordi vi er sultne; vi frotser i kjøtt fordi vi produserer mer. Om sojabønnene fra Brasil hadde gått rett til mennesket, og ikke via dyret, hadde de kunnet mette 6000 nordmenn istedet for 1000. Og minst like mange afrikanere. Noe som setter bistandsmillionene Norge hvert år sender til u-land, i et litt grellt lys. Forurensing av vann forårsakes av enorme lempinger av avfall i innsjøer og hav, via avføringstilsiv fra gårder, eller utslipp av kraftfortilsetninger som bl.a. inneholder maursyre. Jeg har selv opplevd at bekker i mitt eget nærområde tømmes for fisk på grunn av silosafttilsiv fra jordene rundt, og at innsjøer som min far bruker til fiske, har fått store gjenvokste områder som nå er utilgjengelig med båt, grunnet lemping av kunstgjødsel i vannkanten. Dette i en kommune på mindre enn 2000 innbyggere. Alle disse ringvirkningene, og flere med dem, er grunnen til at både ernæringsprofessorer og klimaforskere nå er samstemte om at det mest effektive virkemiddelet for å oppnå forbedringer på begge områder, er å spise mindre kjøtt. Aldri har vi konsumert mer kjøtt enn vi gjør i dag, og aldri har mennesket basert sin kost utelukkende på kjøtt. Myten om at steinaldermennesket, eller noen annen kultur før oss, gjorde det, er og blir en myte. En rask titt på ens egen tanngard vil enkelt minne en om det faktum at vi er altetere, med et fordøyelsessystem og en tannsammensetning som stiller oss ett sted mellom planteeter og kjøtteter, med en moderat helling mot det første, i samme kategori som bjørnen og grisen. En gjennomsnittlig norsk brunbjørnfamilie har omlag 10 % av sitt kosthold dekket av kjøtt, til tross for at naturen har utrustet den med hjørnetenner vi ikke kan måle oss med.

Så, med alle disse enormt destruktive konsekvensene både for oss selv, miljøet og andre mennesker, samt det faktum at vi åpenbart ikke er ment til å spise så mye kjøtt som vi gjør i 2010, hvorfor i alle dager gjør vi det? Når det rett og slett er så åpenbart skadelig for oss, hvorfor oppmuntrer vi hverandre til dette? Når forbrukeren selv ikke tjener på et overdimensjonert og unaturlig inntakskvanta, hvem gjør? Gjett tre ganger.

Tyson Food, den største kjøttprodusenten i USA, omsatte i 2009 for ca. 150 milliarder kroner (til sammenlikning omsatte Statoil for ca. 500 milliarder samme år). Her hjemme er tallene for Nortura (Gilde, Prior, Terina, Carina m.fl.) ca. 20 milliarder, og for Tine (Tine, Diplom-is, Fjordland, Maritex m.fl.) 19 milliarder. Mange av de som sitter i lederstillinger hos disse firmaene, er også godt inne i det statlige foretaket Opplysningskontoret for egg og kjøtt, et opplysningskontor som hver dag overøser den norske befolkning med kjøttbaserte middagstips, under det ikke fult så stive navnet «MatPrat». Ingen har interesse av denne opplysningstjenesten og denne utviklingen, andre enn disse selskapene. Ingen. Ikke regnskoen, ikke pol-isen, ikke Dagros og ikke helsa til Ola Nordmann. Ikke engang bonden har interesse av det. Han har mistet jobben på grunn av det. For dess mer melk vi drikker, dess billigere blir prisen, og dess mer håpløst blir det for småbrukeren. Kun Tine og Gilde tjener på det. Og når Tine og Gilde tjener på det, tjener også staten på det. Det er kapitaldemokratiets fallgruve i et nøtteskall. Det er misbruk av en forbrukers tillit, som baserer denne tilliten på den demokratiske illusjonen om at han selv har makt og innflytelse, og at ideen om likhet og sosialisme alene, garanterer for at de som sitter i maktposisjoner har lik agenda og jordnærhet som seg selv, samtidig som de har reell makt.

Sannheten er at de ikke har noen av delene. Sannheten er at vi i gjennomsnitt drikker 2 liter melk i uka, mot nyere ernæringsforsknings anbefaling på maksimum 0,5–1 før det kan gi varige skader i muskulatur og skjelett. Sannheten er at vi spiser 330 gram ost hver uke, 3 ganger så mye som hva som er anbefalt for å unngå kroniske sykdommer grunnet overdrevet inntak av melkefett. Sannheten er at vi spiser så mye rødt kjøtt at det forårsaker like mange sykehusinnleggelser hvert år som røyking. Sannheten er at dagens gris er i så dårlig fysisk form at den ville kollapset om du slapp den ut i skogen for å løpe. Sannheten er at kjøttindustrien tilsammen forårsaker 25 % av alle miljøgassutslipp på hele kloden. Sannheten er at alle norske kyllinger går hele sitt liv uten å bli mette, grunnet 100 % høykonsentrert, fiberfritt fôr. Sannheten er at ny regnskog svies av hver dag, på oppdrag fra Gilde. Sannheten er at det legges ned 10 gårdsbruk i Norge hver dag. Sannheten er at om det moderne industrislakteriet hadde hatt glassvegger, hadde vi alle vært vegetarianere.

Dess mer kjøtt vi spiser dess mer sentralisert og kapitalisert blir industrien, og dess kummeligere forhold presenterer vi for våre husdyr. Og dess mer sentralisert og kapitalisert industrien blir, dess mer kjøtt spiser vi. Inntil vi går tomme for traktordiesel. Og bare dette; at vi har bygget en hel sivilisasjon, jordbruket inkludert, på en ikke-fornybar energiressurs, på noe som ikke kan vare, har gjort til at vi ikke lenger tror at noe kan vare, enn mindre at noe er ment til å vare, eller at tidligere tiders mer harmoniserte forhold til naturen heller ikke var ment til å vare, men var nok en konstruert kultur, forskjellig fra vår kun på grunnlag av sin manglende evne til å utvinne fossilt brennstoff. Dvs. vi er blitt fortalt at det er slik det henger sammen, av de som tjener penger på at vi gjør det. Og som med vitenskapen, har den øvrige materialismekultusen – som faktisk er nettopp det: en kultus, en teori, på lik linje med alle andre kultuser og teorier, og ikke en sannhet – nå lagt sitt illusoriske beslag på menneskers forhold til dyr og natur. For det er viktig å huske på at vi ikke bare behandler dyr på denne måten, men i aller høyeste grad også den øvrige jordens vegetative liv, som vi daglig forvalter og bearbeider på kjøkkenet eller over en lettsaltet pommes frites ved bordet hos Burger King. Oldtidens Egypt sto i en periode på 2000 år helt stille, helt uten materiell og sivilisatorisk «utvikling», til tross for både enorme vitenskapelige og teknologiske nyinnvinninger og oppdagelser. Ikke fordi de var late. Ikke fordi de var uintelligente eller uopplyste. Men fordi de var det stikk motsatte.

Barn som vokser opp i dagens urbane Norge vet knapt hvor hamburgeren kommer fra. Og om de vil, får de det ikke. Det eneste de kan relatere seg til, over bålet i påsken, er den lille glade påskekyllingen på forsiden av pølsepakningen, til tross for at kjøttet er av okse. På slakteriet noen kilometer unna foregår et drama uten like, med skrik og skrål, blod og slim, og i utgangspunktet storsinnede handlinger: Ferdinand ofrer seg selv for oss. Men knapt noen i vår oppvoksende generasjon aner noe om dette.

Ferdinand fikk aldri sine «15 minutes of fame». Smårollingene blir «skånet» for det. På begynnelsen av forrige århundre ble min oldefar, da et barn, tvunget inn i fjøset for å bivåne juleslaktingen, for å lære hvor vi får kjøttet fra. Skal man være med på leken får man tåle steken. Det var før dyret ble født med prislapp på snuten, og et følgelig skjermbrett omkring seg.

Undrende refleksjoner og konklusjon

Hvorfor aksepterer vi så dette? Og hvorfor burde vi ikke akseptere det?

Det siste av disse to spørsmålene er egentlig meget underlig. Det er underlig, fordi det sier seg selv. Men grunnen til at det er et så viktig spørsmål, er at svaret på det første spørsmålet er det samme som grunnen til at det andre i det hele tatt trenger å bli stilt. Vi aksepterer det fordi vi ikke vet hvorfor vi ikke skulle gjøre det. For å ta i bruk en nietzscheansk terminologi: Vi aksepterer det fordi Gud er død, og fordi flertallet av mennesker, per lov, ikke kan regnes som opplyste übermenschen.

Vi har glemt hvorfor vi ikke skal gjøre det. I beste fall fremtvinges enn sentimental medlidenhet med dyret som skriker av all sin hals, med to av sine artsfrender ristende under seg, panisk bitende på metallgjerdet for å slippe fri fra den allerede tannløse 18-åringen med boltepistolen. Kanskje begynner vi å gråte, blir sinte, eller til og med slutter å spise kjøtt for noen dager, eller uker. Men det er ikke medlidenheten som mangler. Ei heller er det den bevisste unngåelsen av konfrontasjon med problemet, for å slippe medlidenheten. Det er hvor medlidenheten kommer fra som er problemet, og som gjør det til medlidenhet, fremfor ekte medfølelse og empati. En ektefølt empati, som er mer enn en instinktiv gjenkjenning av andres lidelse, men en gjensidig og grunnleggende forståelse av ens plassering i forhold til det man føler (ikke nødvendigvis lider) med, om det så er dyr, planter eller mennesker, og videre hvordan vi forholder oss til dette.

Nedverdigelsen av dyr i en så stor skala som vi moderne mennesker bedriver, kan kun forekomme om man grunnleggende sett ikke ser det som noen nedverdigelse. Og arrogansen og ignoransen fra mennesket kan på sin side kun forekomme blant så mange, ja milliarder av mennesker, kun såfremt man ikke gjenkjenner denne oppførselen som arrogant og ignorant. Man hører mennesker si det, leser at mennesker skriver om det, men man føler seg ikke selv som arrogant og ignorant. Man føler seg ikke skamfull. Selv ikke etter en midlertidig omgjøring av slakterveggene til glass. «Det angår ikke meg, det er slakteren som er slem.» Ord som nedverdigelse, fornedrelse, arroganse, grådighet og ignoranse har liksom ingen soliditet, de treffer ikke noe, de er ikke virkelige. For de blir fremsagt i et klima hvor fråtsing er noe sunt og trygt, hvor begjær blir oppmuntret allerede i skolen, hvor hovmod idoliseres i all underholdning, og vrede er det som driver interesseverdier og frihetstrang fremover. På den andre siden er disiplin et skjellsord, lojalitet et tegn på manglende street-smartness, oppriktighet kun lutter naivitet, mens nøysomhet og måtehold er frihetsberøvelse og forræderi mot flokken.

Ut ifra disse forholdene er det vi skal finne vår plass på naturens stige. Og uten et eneste fast punkt å peile ut et perspektiv fra, leter vi utenfor oss selv. Vi ser til naturen for å erkjenne oss selv. Og i naturen finner vi materie og underdanighet. Men hvordan kan noen som trenger noe utenfor seg selv til å definere seg selv, i det hele tatt definere naturen? Fluen i vinduskarmen trenger da ikke meg for å definere seg selv. Hvorfor skulle jeg, et betraktelig mer rasjonelt vesen enn fluen, være mer hjelpesløs på dette området? Saken er at menneskets situasjon egentlig er helt motsatt, og mer lik fluens. Vi trenger ikke naturen for å erkjenne oss selv, men vi trenger å erkjenne oss selv for å erkjenne naturen. Kun i lys av hva vi der finner, kan vi finne vår plass i det øvrige. Vi må gjenfinne en for lenge siden tapt menneskelighet. Med blanke ark, uten fordommer, må vi se i oss selv, og siden se på det som omgir oss.

Dessverre må denne prosessen være snudd på hodet i våre første leveår, ettersom vi utforsker våre sanser og verden rundt oss i håp om bedret navigasjon og overlevelsessuksess. Men med modningens prosess har mennesket, som den eneste skapning på denne jord, muligheten til å reversere denne prossessen. Sansningen, begjæret og bevegelsen er kun støttehjul i en naturlig menneskelig prosess, hvis mål er å erkjenne kjernen i seg selv, og kontaktpunktet det har til selve utgangspunktet for liv. Vi, av alle kreaturer på jorden, kan erkjenne dette punktet, om vi driver vår menneskelighet til fulle. Dette er den ekte og tradisjonelle formen for selvrealisering.

«På den andre siden er disiplin et skjellsord, lojalitet et tegn på manglende street-smartness, oppriktighet kun lutter naivitet, mens nøysomhet og måtehold er frihetsberøvelse og forræderi mot flokken.»

Vår endimensjonale og overfladiske kultur, med derpåfølgende dyrking av det fargeløse, glatte og ukompliserte, har dermed én positiv side, i og med at de som virkelig ønsker å erkjenne seg selv, lettere kan se det forgjengelige, horisontale og ignorante i seg selv, som hinduismen kaller maya, og buddhistene og taoistene samsara. På den annen side krever vår tid, at den som aner at verdirelativismen ikke er annet enn et resultat av det å begynne i feil ende, helt ved egen hjelp greier å finne sitt menneskelige hjerte og kreative, imaginære liv, som oppriktigheten jo må dras igjennom for virkelig å overvinne den impulsive altfor-menneskeligheten på en organisk måte. I dette siste, som fra et overfladisk logikks øye virker paradoksalt, ligger også erkjennelsen av det skjønne i naturen, og den generelle metafysiske forståelsen av, og respekten for, symbolikken som drives ned fra enheten til helheten. Dette utgjør i stor grad kjernen av Shakti-dyrkelsen man finner i den orientalske tantriske tradisjonen, og de ulike naturreligioner fra tradisjonelle tider og epoker, som f.eks. hos indianerne og våre egne samer. Hvor ofte gleder det moderne menneske seg f.eks. over å se noe rart.

Og da mener jeg ikke gleden eksemplifisert gjennom distansert, forsvarsmekanistisk og ironisk bruk av humor, ála Knut Nærum i Nytt på Nytt, men en nysgjerrighet man ofte så i Arne Næss, i hans senere dypøkologiske filosofi og virkelighetsbilde (les f.eks. «Om fluer og filosofi», tidligere publisert på Kulturverk). Å gjenfinne gleden til barnet – et vesen som er skutt rett inn i limboet mellom himmel og jord – og bruke sin modenhet og intellektuelle utvikling mer konstruktivt og disiplinert, slik at man kan utkonsentrere en intellektuell intuisjon som videre går igjennom denne barnligheten, er et menneskes virkelige mening. For all øvrig «modning» et menneske går igjennom er egentlig midlertidige støttehjul, som på et viss tidspunkt må kastes på sjøen: vaner, dogmer, intellektuelle og moralske traumer – overlevelsesinstinkter: det er den tykke, fortettede, mørke puppen larven går inn i, før den omsider har modnet nok til å gå tilbake til sitt larvestadium, nå ikledt vinger, flyvende gjennom luften som en sommerfugl.

Fraværet av denne intuitive erkjennelsen av seg selv som en ufullendt, men modnende skapning, er det som holder mennesket nede i en varig udannet ungdomstid, mellom naturen i ene enden, og åndeligheten i den andre. Vi tar støttehjulene, mellomrommet, kapselen, for å utgjøre det fullbrakte mennesket, hvor vi på den ene siden tror at potensialet slutter med våre mest banale sensoriske og mentale medfødtheter, og på den andre siden fører begreper som verdi, mening og makt inn i disse simple medfødthetene, som jo er selve beskrivelsen på umodenhet. Og er det noe som kan beskrive selve essensen av ungdommelig overmot, så er det nettopp evnen til å under- eller feilvurdere sine omgivelser grunnet en naiv og fanatisk overvurdering av egne evner. Noe som ofte fører til meget smertefult ærvervede lærepenger. Den hovmodige ungdommen mislykkes ikke i verden fordi han ikke ser godt nok etter, eller fordi han ikke tar et hardt nok grep rundt den, men fordi han ikke ser sine egne begrensninger, eller seg selv og sin situasjon som ledd i en individuell utvikling.

«Og er det noe en moden mann vet å respektere, så er det sin slekt og sine venner. Mannen er på ingen måte det samme som dyrene og plantene han ser utenfor seg selv, slik andre umodne, dog ikke så hovmodige, ungdommer vil ha det til.  Men han er heller ikke atskilt fra det.»

Når han vokser opp, vil han forstå disse begrensningene, og heve seg over dem, i en ærbødig og viljessterk ærlighet overfor sitt eget prosjekt som menneske. Idet han gjør dette vil han se at han kan finne et sted i seg selv som berører den evige spiren til liv. Og han deler dette livet med alt rundt seg, og slik vil han forstå alt rundt seg, og at det på ett nivå står i slektskap til han selv. Og er det noe en moden mann vet å respektere, så er det sin slekt og sine venner. Mannen er på ingen måte det samme som dyrene og plantene han ser utenfor seg selv, slik andre umodne, dog ikke så hovmodige, ungdommer vil ha det til.  Men han er heller ikke atskilt fra det. Han er nå, etter sin lange modningsprosess, som en storebror å regne, på denne vår moders jord. Han er hele seg selv, og dermed hele naturen, som inkluderer en evne til selverkjennelse, hvis følgende ansvar, er enormt. Og skulle han klare å bli atskilt fra det, er det ikke fordi han er hevet over de andre, men fordi han er atskilt fra sitt eget legeme. Som Nordahl Grieg skriver i sine avsluttende strofer til, nettopp, ungdommen:

Her er ditt vern mot vold,

her er ditt sverd:

troen på livet vårt,

menneskets verd.

 

For all vår fremtids skyld,

søk det og dyrk det,

dø om du må – men:

øk det og styrk det.

 

(…)

 

Dette er løftet vårt

fra bror til bror:

vi vil bli gode mot

menneskenes jord.

 

Vi vil ta vare på

skjønnheten, varmen

som om vi bar et barn

varsomt på armen.

 

Vi er metafysiske dyr. Dette er vår natur, vår harmoni med oss selv, vår helhet. Og med dette lever vi naturlig med skjønnheten rundt oss, som om vi tar vare på vår egen barnlighet. Naturen, med dets dyr, ses gjennom barneøyet som likeverdig. Vårt intellekt skal brukes til å forstå dette på et enda dypere plan, for så å drive det gjennom barnligheten. Den er ikke ment til å ødelegge barnligheten, gjennom overdrivelsen av de rasjonelle støttehjulene som fikk oss inn i intellektualismen i første omgang. Den er ment til å styrke den. Alle siviliserte samfunn har det felles at de har levd i et respektfylt og harmonisk forhold til naturen. Dette er et tegn, ikke på tilpasning, men på selvrealisering som enkeltmenneske og folk. Her har vi igjen de syv dødssyndene, som ikke er synder mot andre i mer enn en indirekte form, det er synder vi bedriver mot oss selv. Og synden er ikke noe annet enn svakhet og ignoranse, hvor kunnskap og erkjennelse er det motsatte. Det er dette moralen er til for, rettesnorer i det metafysiske erkjennelsesarbeidet. Dette har vi glemt for lenge siden, og endt opp med en oppkonstruert moral, som ingen følger, og som ingen egentlig har noen skjellig grunn til å følge – der er vi i det minste konsekvente i vår relativisme. Og vi har, ved siden av ødeleggelsen av harmonien i og utenfor oss selv, rent praktisk tvunget andre vesener inn i det samme glemselens helvete. Det er av disse årsaker man med rette forpester og fordømmer mennesket. Ikke som ondt, men som dumt. Men det finnes ingen andre løsninger enn å mane til kamp for oppriktighet og tålmodighet hos den enkelte. Kvantitet kan aldri direkte bli kvalitet. De er ting vi skal behandle med måtehold og disiplin, i tråd med den metafysiske balansen vi, som eneste jordboer, har potensial til å forstå, respektere, passe på, og utvikle oss inn til. To pølser gir ikke én bedre pølse. Det gir maveknip.

Vår, den mest materialistiske, tidsalder, har i tillegg, som kirsebæret i paradoksdrinken, fått det for seg at man ikke engang trenger å verne om det materielles velferd. Vi spiser bokstavelig talt hånden av matmor. Vi kan virkelig ikke synke lenger ned i lutter ignoranse og manglende overlevelsesinstinkt. Overlevelse betyr som ordet sier; å over-leve. Å over-leve seg selv først og fremst, inn i videre generasjoner. Noe som betyr å opprettholde det livet som er ment å gå over i videre liv. Men dette livets essens er glemt, og det er som om vi famler desperat i blinde etter redskaper for overlevelse, gjennom å produsere mer materie enn hva vi i det hele tatt er i stand til å konsumere, i stedet for å oppfylle også de andre kravene naturen setter til mennesket når det kommer til å realisere sitt eget liv, og som vil gjeninnføre evige og autentiske verdier som respekt, måtehold og harmoni.

«Mennesket har slik gått bananas. Det har havnet i en mellomposisjon mellom det å anse seg selv som dyr, og å anse seg selv som mer enn et dyr. Og denne mellomposisjonen gjør at vi river med oss de dårligste egenskapene fra begge disse nivåene.»

Eksempelet vi idag følger er guttens, som i panikk pisset i brønnen fordi vannstanden etter hans skjønn var liten. Mennesket har slik gått bananas. Det har havnet i en mellomposisjon mellom det å anse seg selv som dyr, og å anse seg selv som mer enn et dyr. Og denne mellomposisjonen gjør at vi river med oss de dårligste egenskapene fra begge disse nivåene. Vi er dyr når vi vil forsvare vår grådighet, feighet, sinne, bestialitet, umettelige kåthet og rigide døgnrytme. Men vi er mennesker når vi tar patent på disse som begreper, og forsvarer utøvelse av makt eller leker gud i deres navn. Vi tar det verste fra både instinktene og intensjonaliteten/rasjonaliteten, for å unngå enhver forpliktelse. Når alt er kvantifiserbart, kan alt relativiseres, og ingenting er verken hellig eller alvorlig, men en lek, et spill, en forbannet vits. Men man glemmer at forpliktelsen er hva som gjør oss til mennesker. Med kunnskap kommer ansvar. Med ansvar kommer krav om tillit.

I så måte står den moderne kjøttindustri som et konkret og tydelig eksempel på et svært så interessant fenomen ved alle misdannelser i vår tid: At ingen har skylden. Alle gjør i grunn sitt beste, uten at noen egentlig vet hva de gjør. Dette sosiologiske fenomenet, som preger liberaldemokratiet mer enn noe, er et direkte resultat av vår tids totalkvantifisering av virkeligheten. Alle er ansvarlig, men derfor er ingen ansvarlig, fordi ansvaret alltid legges på sin neste, da ingen har kompetanse utenfor sitt enkelte område, og heller ikke trenger det, fordi kunnskap er omgjort til hvordan man kan bruke den rent materielt. Og om noen andre kan gjøre dette for meg, har jeg ingen grunn til, enn mindre noe verdi ut av, å sette meg inn i noen annens fagområde. Ta bare eksempelet med slakteriet. Ingen dreper egentlig hele dyret, alle deler på de ulike oppgavene. Dyret ble ikke drept og nedverdiget på ett enkelt sted alene. Og i fjøset skylder bonden på sin hjelpeløshet ovenfor Gildes oppkjøpsmakt, og videre tvang til effektivitet og kontroll. Mens ingen i Gilde har oppmuntret bonden til å bruke den strømførende staven til dette arbeidet, noe som kanskje er nødvendig om han skal slå klokka i kampen mot utslitte og døende purker. Forbrukeren blir bevisst villedet gjennom fravær av informasjon om hva som foregår innenfor slakteriets fire vegger, og falsk informasjon hva gjelder helsefordelene ved å spise mer kjøtt. Men samtidig; ingen tvang kjøttet ned halsen på ham. Det er som det amerikanske Suburbia, hvor 50 % av hele befolkningen vil måtte gå to mil til butikken og fem mil til jobb når oljen tar slutt, men ingen klagde da huset sto fiks ferdig med hage og basseng for ti år siden.

Det bygges derfor opp en falsk tillit i en panisk og usikker tid, som gjør oss ekstremt sårbare. Hva dette har med slakterindustrien å gjøre, er et mangefasettert spørsmål, men i all hovedsak kan man si at dyrene undergår den samme forandringen som alt annet vi er i kontakt med, inkludert oss selv, nemlig en fullstendig kvantifiseringsprosess, desakralisering, relativisering, ufjortjent arroganse og generell virkelighetsforstyrrelse. At en på Ørlandet sitter i en flyvemaskin med bomber i lasterommet, betyr ikke at du selv har samme makt og forsvarsstyrke. At samfunnet har klart å lage regnjakker som puster, eller landet menn på månen, betyr ikke at du selv er trygg for vær og vind, eller har noen som helst forståelse av hvordan det er å befinne seg på månen. En total illusjon, basert på en gigantisk overdrivelse av selvbilde, og en like total undergraving av originalitet, autensitet og ekte vilje, er pakket rundt mennesket. Og vi drar alt i vår omkrets ned med oss, fordi vi stoler på at alle vet mer enn oss selv, og får til gjengjeld illusjonen om at alle rundt en har en helhetlig forståelse av sitt arbeide, til tross for at vi selv ikke har det. Dessverre har ikke testikkelskjæreren på Rudshøgda noen bedre forståelse av det biologiske mangfoldet, eller guds natur, enn det jeg har. Og derfor blir han med tiden immun mot grufullhetene han er en del av. Jeg har dog stor forståelse for at de som arbeider på slike steder blir nettopp det. Etter filmdokumentar og bildeserie nummer ni eller ti blir jeg selv immun. Men virkeligheten er jo som kjent noe annet enn å se det på skjermen. Det kan vel alle som har vært deltakere i krig, gjort seg selv til drapsmenn, eller blitt voldtatt, skrive under på.

I det du leser denne setningen slaktes ca. 3 kyllinger i Norge. Det vil si 118 kyllinger i minuttet. 7000 kyllinger i timen. Prior har 3 slakterier i Norge, ingen av dem er nord for Elverum. Jeg tipper det er trangt i bilen som kjører fra Harstad i kveld. Eller fra Steinkjær for den del. Det som møter dem er et sterilt lagerhus, hvor arbeiderne bærer masker og plasthansker. Hvor lyden av samlebånd og robotiserte maskiner skaper en jevnt dur, sammen med kaklingen og flaksingen fra 5000 andre fugler. Han eller hun som dreper ser ikke engang på offeret sitt, han eller hun har rett og slett ikke tid. Kniven kutter på en innlært og automatisk måte. Kyllingen i midten, som ser forvokst, totalt uproporsjonal og idiotisk ut, med størknet avføring opp til anklene, tørst og sulten etter turen fra Bodø, blir ikke engang sett. Han er en i mengden, en av alle de andre. Som om fire timer er ribbet, kuttet opp i biter, skjødesløst og maskinelt dynket i billig hvitløksmarinade, vakuumpakket i plast, og sendt opp igjen til Bodø hvor han kom fra. Ingen har noengang sett den i øynene. Kanskje har ingen sett den hele dens liv, bare kjent dens føtter gjennom plasthanskene som også holder tre andre par legger. Den er ikke liv, den er mat. For 100 år siden var den begge deler.

Det samme gjelder for Gris. For Ku. For Sau. Og for Fisk. Og for alle ikke-økologiske poteter, gulrøtter og paprika. Og den eneste, ja, den eneste grunnen til at dette får fortsette, er at vi, og kanskje også du som leser dette, vil ha denne kyllingen, begjærer denne kyllingen, og kommer til å kjøpe denne kyllingen før uka er omme. Det er grunnen til at kyllingen står der, forvokst og latterlig, sårbar og blottet for naturlig livserfaring, drept av et maskinmenneske som allerede hadde øynene rettet mot nestemann. Kun fordi vi begjærer den. Vi henleder ofte til mentale og sosiale begreper som lojalitet, moral, nærhet, verdighet, trygghet, solidaritet, respekt, harmoni, balanse, sunnhet osv. Men i tillegg har vi en oppfatning av at kroppen har eksterne og helt egne individuelle behov. Sannheten er at behov, til en viss grad, ja til en stor grad, kan kokes ned til individuelt begjær. Og begjæret er ikke fysisk. Magen din har ikke lyst på kyllingvingene fra KFC, din grådighet og ditt begjær har.

 

Denne antatte dualiteten er nok et aspekt ved vårt paradoksale, ulogiske og voksende stupide, irrasjonelle tankegang. Og at vi berømmer og lytter til begjæret, som del av den minst selvkontrollerte og dekadente sivilisasjonen siden Romerrikets siste dager, gir oss følelsen av at vi selv er dyr. Vår blotte forståelse av ordet begjær gjør oss visstnok videre til dyr som har rett til å hovere over andre dyr. Mens vi i sannhet verken er dyr, eller fra fødselen av er bedre enn dyr. En som tror det har ikke forstått sitt potensiale; han er individuelt sett mindre fullendt enn ethvert dyr, og således mindre verdifull enn dyret selv. Først når mennesket forsøker å vokse inn i egen form vil han forstå dette. Og samtidig forstå at han tidligere har tråkket på og fornedret sine egne, essensielle, evige og absolutte verdier, hvor en naturlig, saklig, kjølig empati går hånd i hånd med en helt intuitiv forståelse av at erkjennelse og handling er ett, og hvor indre modenhet i seg selv medfører, og er det samme som, harmoni og balanse i verden forøvrig. Forstår du harmoni, så er du harmonisk. Og er du harmonisk forstår du hat. Og forstår du hat forstår du respekt. Og forstår du respekt er du varsom. Og er du varsom utviser du harmoni. Det er denne årsakslinjen som forsøkes forklart i det enkle visdomsord: En mann som trår varsomt i gresset, ror varsomt i vannet, og klatrer varsomt i trærne, er en klok mann. Du blir ikke nødvendigvis harmonisk om du handler etter hva andre, inklusive meg, sier er respektfult. Men du vil komme til å handle respektfult, om du søker harmoni.

At naturen vil ta igjen er det ingen tvil om, det har den begynt å gjøre allerede. Men æren og meningen, den er det kun vi selv som er ansvarlige for. Ingen har skylda, ikke engang fylla, synger Jokke. Men ikke bare Jokke – alle har skylda. Alle er skyld i sin egen ignoranse. Dessverre er få klar over det, og vi blir ikke lenger forklart det i skolen, selv om det er det mest essensielle et menneske eier, og det som har definert oss som vesener siden vi tok våre første skritt på kloden. Og som sagt tidligere, mennesker er ikke grunnleggende onde. De er bare dumme. Og dumskapen kan kun fordrives med selverkjennelse. Ikke kunnskap om CO₂-nivået i stratosfæren, eller mengden arsenikk i kumagen. Kun gjennom selverkjennelse. Valget er ditt.

Bildene med unntak av de to siste som er hentet fra biodynamisk husdyrhold er hentet fra amerikansk kjøttindustri og organisasjonen farmsanctuary.org

Del I kan leses her

Relatert

Om ei budstikke, befolkningsvekst og ansvarsbevissthet

FN – rapport konkluderer med at økologisk jordbruk kan øke avkastning fra jordsmonnet med 100%

Biologisk mangfold – et begrep, ikke bare et uttrykk for festtaler

Kommentar: Landet som grodde igjen

 


  • Beate Olsen

    Helt fantastisk skrevet. Virkelig det beste jeg har lest på årevis. Lyser gjennom hver linje hvilket flott menneske du er. Føles så godt å se at det fortsatt finnes godhet og dybde i noen mennesker.