Constanze (om kjærligheten)


«Å elske betyr å være i stand til å ikke la sin umiddelbarhet bli forkrøplet under formidlingens, økonomiens, allestedsnærværende trykk, og ved en slik troskap formidles den i seg selv som hardnakket motstand. »

Av Theodor W. Adorno (1903-1969), fra Minima moralia (1953), oversatt av Arild Linneberg

Overalt holder det borgerlige samfunnet hardt på viljens anstrengelse; bare kjærligheten skal være uvilkårlig, følelsens rene umiddelbarhet. I lengselen etter dette, som innebærer dispensasjon fra arbeidet, transcenderer den borgerlige ideen om kjærlighet det borgerlige samfunnet. Men idet det uformidlet oppretter det sanne i det allmenne, blir det sanne snudd om til det usanne. Ikke bare i den forstand at den rene følelsen, for så vidt som den fortsatt er mulig i det økonomisk determinerende systemet, nettopp dermed blir til alibi for interessers herredømme og vitner om en humanitet som ikke eksisterer. Men selve kjærlighetens uvilkårlighet, også der hvor den ikke på forhånd er praktisk innrettet, bidrar til denne helheten så snart den etablerer seg som prinsipp. Om kjærligheten skal forestille noe bedre i samfunnet, evner den ikke det som en fredfylt enklave, men bare i den bevisste motstanden. Denne krever imidlertid nettopp det momentet av fri vilje som borgerne, som kjærligheten aldri kan bli naturlig nok for, forbyr den. Å elske betyr å være i stand til å ikke la sin umiddelbarhet bli forkrøplet under formidlingens, økonomiens, allestedsnærværende trykk, og ved en slik troskap formidles den i seg selv som hardnakket motstand. Bare den som har styrke til å fastholde kjærligheten, elsker. Når den samfunnsmessige fordelen, sublimert, allerede på forhånd former den seksuelle driftsimpulsen, og gjennom tusen sjatteringer av det som er bekreftet av den bestående orden, spontant lar snart den ene, snart den andre framstå som attraktiv, den tilbøyeligheten en en gang har fått, vil motsette seg dette, ved at den holder ut der samfunnets tyngdekraft ikke vil det, overfor alle de intrigene som samfunnet regelmessig vil ta i sin tjeneste. Det er følelsens prøve om den blir mer enn følelse og blir permanent, også om det skulle være i form av besettelse. Men den som under skinn av ureflektert spontanitet, og stolt over sin angivelige oppriktighet, helt og holdent stoler på det en antar er hjertets stemme og som løper sin vei så fort en ikke lenger synes å fornemme denne stemmen, er i en slik suveren uavhengighet nettopp samfunnets redskap. Passivt, uten å vite det, registrerer den de tallene som måtte komme ut i interessenes rulett. Den som forråder sin elskede, forråder seg selv. Befalingen om å være trofast, som samfunnet utsteder, er et middel til ufrihet, men bare gjennom troskap fullbyrder friheten lydighetsnektelsen overfor samfunnets befaling.

 

Relatert

Oppfordring til dans

Om taktens dialektikk – Theodor W. Adorno

Innenfor og utenfor