Om ei budstikke, befolkningsvekst og ansvarsbevissthet

Landbrukspolitikk, økologi og overbefolkningsproblematikk – dette er ikke adskilte problemstillinger, men problemer og utfordringer som hører sammen, og som tross ubehaglige realiteter må diskuteres åpent for i det hele kunne ha håp om å finne bærekraftige løsninger som kommer menneske og natur til gode.

Av Kjell Brevik

«Dagens materielle forventninger og levestandard i Norge – som i foruroligende høy grad innlemmer utnyttelse av andre verdensdelers knappe ressurser – kombinert med eksplosive migrasjonsbølger fra overbefolkede land med sosial uro, gir svært dårlige prognoser for en sjølforsynt og bærekraftig fremtid her i nord.»

Vardebrenning som markering mot oljeboring utenfor Lofoten og Vesterålen er et godt eksempel på at gamle hevdvunne og symbolmettede kommunikasjonsmidler tas i bruk for å synliggjøre og spre et viktig budskap. I disse dager følger Norges Bondelag, i forkant av den aktuelle landbruksmeldinga, opp med tradisjonen å sende ut ei budstikke som skal gå bygder imellom. Denne aksjonen fokuserer på jordbruksoppgjørets perspektiv som skal spenne over 10–15 år i tid. Budstikken inneholder oppropet  «Noen må ha beina på jorda» og i Bondebladets lanseringsreportasje den 3. mars d.å., «Nasjonal stafett før meldinga», blir særlig ett moment fremhevet: «Oppropet tar utgangspunkt i at Norge alene får en million nye munner å brødfø i løpet av de neste 20 årene og de utfordringer dette gir norsk landbruk med å brødfø egen befolkning.» Dette er en ordlyd og et argument som nå har blitt en gjenganger hos vår sterke og innflytelsesrike landbruksorganisasjon og så godt som en selvfølge i alle skriv vedrørende landbrukspolitikk og utvikling. Ikke minst ble befolkningsveksten vektlagt på det store landbruksmøtet som nylig ble arrangert på Inderøy i Nord-Trøndelag der det ble slått fast at Arbeiderpartiet likevel vil gå inn for økt matproduksjon parallelt med landets befolkningsvekst:

«Sett i forhold til den globale situasjonen, er Norges forpliktelse at vi må opprettholde sjølforsyningsgraden i takt med økt befolkning i landet. Vi skal bli 20 prosent flere innen 2030, derfor må vi øke produksjonen. Vi kan ikke sakke akterut i forhold til den sjølforsyningsgraden vi har i dag. Det blir for defensivt, sa Arne L. Haugen [Stortingsrepresentant for Ap]» («Ap vil øke matproduksjonen»)

Ingen som er helt «i vater» kan betvile relevansen av Bondelagets opprop da aksjonen i det store og hele har som mål å påvirke den nasjonale landbrukspolitikken til å ta et riktig standpunkt til fordel for levende bygdesamfunn og sikker sjølforsyning. I denne sammenheng må det understrekes at organisasjonen er et avgjørende bolverk mot nedbyggingen av matjord her til lands, selv om også en så sterk sammenslutning som Norges Bondelag ikke strekker til når kommunepolitikere og entreprenørstanden krever sitt av kulturmarker som ønskes omdisponert til mer «samfunnstjenlige» formål etter tidens standard. Bondelaget illustrer den skremmende nedbyggingstakten på sin temaside om jordvern:

«I Norge utgjør dyrka mark kun 3 % av landarealet. Bare 1/3 av den dyrka og dyrkbare jorda er egnet til matkornproduksjon på grunn av de begrensninger som klima, topografi og jordkvalitet setter. I Norge er det i hovedsak kommunen som styrer arealbruken. Norske myndigheter har satt mål om å halvere årlig nedbygging innen 2010. Så langt er det lite som tyder på at regjeringen vil nå dette målet. Årlig bygges det ned ca. 20 000 dekar med matjord i Norge som tilsvarer 3350 fotballbaner. Bolig, næringsliv og transport spiser verdifulle jordbruksarealer for godt!» (Norges Bondelag om jordvern)

 

 

Kampen om jorda: Det skjer nå!

Samtidig som oppropet «Noen må ha beina på jorda» lanseres, kjemper Bondelaget en utvilsomt demotiverende og prinsipiell kamp om jordvern «innad» med avlsorganisasjonen Geno som ønsker å legge til rette for storstilt boligutbygging på eiendommen Hallsteingård i Trondheim kommune med fallitterklæringen om at området «vil bli nedbygd uansett». Hallsteingård får tjene som et brennaktuelt eksempel på det presset bynært jordbruksland utsettes for («Geno ødelegger for jordvernet»). Og Hallsteingård illustrerer svært godt «dobbeltmoralen» og selvmotsigelsene i dagens vekstoptimistiske liturgi. Sakset fra reportasjen «Jordvernaksjon mot Geno-plan» i Bondebladet, 3. mars: «Norges Bondelag har i jordverndebatten stilt krav om at all nedbygging av matjord til viktige samfunnsformål må pålegges kompensert med nydyrkning annetsteds.» Det står videre at Geno vurderer en ordning med at det for hvert nedbygd dekar på eiendommen kan dyrkes opp to nye. Jeg vil påstå at dette er et klassisk uttrykk for vekstideologi som ikke tar høyde for at naturressurser også i Norge er begrensede og at den tilsynelatende avbøtende nydyrkningsaktiviteten straks kolliderer med natur- og miljøverninteresser (såvel som tiltak mot klimaendringer, jfr. Direktoratet for naturforvaltnings ferske rapport «Tiltak i Klimakur 2020») over hele landet. Såkalt «urban sprawl» og levestandarden som uttrykkes gjennom konsum, krav til husform og omgivelser forutsetter altså at kulturlandskapene ubønnhørlig må vike og at det til enhver tid finnes nye sletter å drive jordbruk på. Slik er det altså ikke. M.h.t. sjølforsyning av matkorn skriver Bondelaget selv at kun én tredjedel av dyrka og dyrkbar mark i Norge overhodet egner seg til slik produksjon i industriell skala. Og hvis holdningen til et fremtidsrettet jordbruk, slik det kommer til uttrykk i sivilagronom Arne Ulfengs kronikk «Økologisk landbruk – et luksusfenomen» (Bondebladet, 24. februar 2011), er veldig utbredt, har vil heller ikke annet enn et intensivt og konvensjonelt jordbruk på de gjenværende arealer i vente – noe som sjeldent eller nær sagt aldri vil være kompatibelt med ønsker om bærekraftig landbruk og vedtatte målsetninger om levende landskap med bevarte kulturmiljøer og biodiversitet.

 

 

Befolkningsvekst og livskraftige bygdesamfunn

Slik jeg oppfatter det, kaster Norges Bondelag seg selv blår i øynene ved at organisasjonen bruker faktoren befolkningsvekst som kronargument for sin i utgangspunktet viktige sak. Befolkningsvekst er ikke synonymt med fastere bosetning i distriktene eller økt innbyggertall i bygdekommuner uten mer eller mindre urbaniserte sentra. Fredag 25. februar d.å. stod reportasjen «Snart fem millioner nordmenn: Innvandring gir rekordhøyt folketall» på trykk i Adresseavisen: «Folketallet i Norge økte med 1,3 prosent i fjor, hovedsakelig på grunn av innvandring. 4 920 300 bor nå her i landet.» De fleste leserne rangerte kanskje dette på lik linje med en hvilken som helst annen nyhetsoppdatering om demografiske fakta, men enhver utstyrt med et snev av økologisk bevissthet vil kunne lese vidtrekkende konsekvenser ut av innholdet. I samme nummer finner vi nyheten «2550 flere på ett år» med den litt arrogante ingressen: «Det siste året har Trondheim vokst like mye som folketallet i hele Rennebu kommune.» Dette urbane veksteventyret kombinert med høye krav til levestandard og bomiljø, øver igjen ekstremt press på bynært bondeland som skaper konflikt innad i landbruksorganisasjonene. Bondelagets visjon om å gjøre Norge sjølforsynt og dermed hindre utarming av andre lands ressurser skal applauderes, men jeg mener det er naivt av organisasjonen å tro at deres interesser vil gagnes av en markant befolkningsøkning eller bli spesielt omfavnet i kjølvannet av uhindret økonomisk vekst og urbanisering der f.eks. jordvern ender opp som nok et innholdsløst og anvendelig begrep i den rådende politiske retorikk – et prinsipp voktet av forskere, «grønnskollinger» og indignerte bønder. I noen tilfeller kan ekspropriasjon være et nådeløst virkemiddel for å sikre det som hevdes å være spesielt samfunnsnyttige utbygginger.

 

 

Økologiske rammer

En viktig røst som fortjener å bli hørt i denne sammenhengen er statsviteren og miljø- og naturvernhistorikeren Bredo Berntsen. Allerede i 1973 hadde han artikkelen «Fra Malthus til Befolkningsåret 1974» på trykk i tidsskriftet Samtiden. Og som tittelen antyder var den globale befolkningsveksten og de medfølgende samfunns- om miljøutfordringene i fokus. I 1994 gav Berntsen ut den viktige boka Grønne linjer i samarbeid med Norges Naturvernforbund, og om Verdensbefolkningsåret 1974 skriver Berntsen innledningsvis: «Problemet med stadig økende befolkning og de minkende ressurser var et tema som etter hvert ble oppfattet som så viktig at De Forente Nasjoner reagerte med å vedta 1974 som et eget befolkningsår. En stor befolkningskonferanse skulle dessuten holdes sommeren samme året. Vanskene med de økende menneskemasser hadde lenge vært diskutert i FN og i de mange tilknyttede organisasjoner. I årevis hadde man hatt en endeløs debatt, og kraftige motsetninger var kommet til syne gang på gang.» Til forskjell fra i dag var befolkningsutvikling i Norge et varmt hvetebrød med flere sentrale talsmenn i 1970-årene, bl.a. ekteparet Ann og Magnar Norderhaug med boka Norge og overbefolkningen (1974), og Berntsen skriver: «I Norge avtok befolkningstilveksten i 1970-årene i betydelig grad, og i motsetning til i mellomkrigstiden var det nå langt flere som innså at en relativt stabil befolkning bør ses på som et gode. For eksempel uttalte den kjente sosialøkonomen Odd Aukrust til Østlendingen 5. januar 1977 at i Norge har vi passert det folketallet som er optimalt. Jo flere vil blir, desto mindre blir det å dele av plass og egenprodusert mat.» I sin gjennomgang av historikken viser Berntsen bl.a. til forskeren og forfatteren Sten Sparre Nilson som i 1954 foreslo en viss økning i Norges folketall og mente optimumsbefolkningen her til lands lå et sted mellom 3,5 og 4,5 millioner innbyggere. Denne antakelsen er vel å merke tilpasset et forbruk og en livsstil som merkbart skiller seg fra det som forventes av den jevne nordboer i 2011.

Sommeren 2004 trykte Aftenposten Bredo Berntsens kronikk «Kampen mot overbefolkning – kan den lykkes?». Slik jeg erfarer det er dette det eneste begrunnede innlegget på nettet som reiser overbefolkning, overforbruk og ressursknapphet som et problem som i høyeste grad også angår norske forhold. Gransker man kildene er det ingen som helst tvil om at Berntsen er en av svært få som i dag åpent og ærlig aktualiserer befolkningsspørsmålet. Siste skudd på greina er innføringskapitlet «Grenser for vår eksistens: Noen historiske linjer» i det store «oppropet» Norsk natur – farvel? fra 2008. Berntsen er ingen dommedagsprofet, men en reflektert og ansvarsfull kritiker og vaktbikkje hvis argumenter burde tas til etterretning av både politikere og idealister i alle leire: «Også for Norge er det på lengre sikt bare en realistisk utflating av både befolkningsmessig og materiell vekst som kan forhindre raseringen av arealene som ultimate, nasjonale ressurser i et lite land på en begrenset, sårbar klode.» Dagens materielle forventninger og levestandard i Norge – som i foruroligende høy grad innlemmer utnyttelse av andre verdensdelers knappe ressurser – kombinert med eksplosive migrasjonsbølger fra overbefolkede land med sosial uro, gir svært dårlige prognoser for en sjølforsynt og bærekraftig fremtid her i nord. Det sistnevnte momentet er overraskende nok også det mest kontroversielle, selv om det åpenbart er og blir et problem. Bredo Berntsen har ved flere anledninger fremhevet den oversette ansvarsfraskrivelsen i denne saken, bl.a. i kronikken fra 2004:

«Disse landenes kulturelle, religiøse og politiske ledere bør nå kritiseres for sin økologiske uforstand, ved å la sin befolkning vokse uhemmet og la overskuddet presses over til andre land som også har begrensede arealer og ressurser. Her må det tas politisk ansvar. Det er ikke nok med det viktige arbeidet som FN gjør gjennom sine familieplanleggingsprogrammer, i regi av United Nations Population Fund (UNFPA).»


 

Om å være sitt ansvar bevisst

Sett på bakgrunn av disse utvalgte aspektene ved befolkningsveksten er også Norge mer enn godt i gang med et perspektivløst overbefolkningsprosjekt som vil passe godt i hop med oksymoronen bærekraftig vekst, men som bekymrer alle som velger å gå fremtiden i møte uten skylapper til hinder for et nødvendig helhetssyn på forholdet mellom menneskesamfunn, kultur og natur. Den fatalistiske og overdrevent ukritiske innstillingen som i dag gjør seg gjeldende i møte med prosesser som vil representere enorme og ansvarsløse belastninger for vårt naturgrunnlag og våre etterkommere, undergraver i virkeligheten Bondelagets velmente hensikter. Noen må ha beina på jorda og gi uttrykk for at en progressiv befolkningsvekstvisjon kolliderer med essensiell sjølforsyning, reell bærekraft og ekte livskvalitet.

Som erstatning for apati og risiko behøves oppmerksomhet og åpenhet om et prekært og konkret problem og et gedigent paradoks som det ennå går an å gjøre noe med. Til og med Europas «grønne hjørne» har sine naturgitte begrensninger. At Norges Bondelag forlengst har erkjent konsekvensene av utviklingen er det ingen tvil om, men å spre ubegrunnet optimisme om det uutnyttede potensialet i det norske landbruket i møte med en kalkulert millionøkning av mennesker, burde være under organisasjonens verdighet og vitner om en vekstideologi som tilsynelatende har sløvet det sunne bondevettet og som er villig til å presse naturressursene til det ytterste i en i det store og hele uforutsigbar fremtid. Send heller ut ei budstikke som promoterer virkelig sjølforsyning, bærekraftig ressursbruk og levende bygder for fremtiden. Berntsens sindige appell fra 2003 får tjene som en sannhetssøkende oppsummering:

«Det er dessverre ingen grunn til å se for seg Norge som en slags naturoase full av endeløse arealer, uberørt natur og fruktbar jord – tvert om er Norge i ferd med å forbruke sitt naturgrunnlag og sine arealer og å ødelegge dem i rask takt. Det er likevel politisk ukorrekt i dag å drøfte hvor Norges befolkningsoptimum egentlig ligger. Men selv om all grensesetting er smertefull, er den også nødvendig. Velmenende humanisme kan føre galt av sted når den ikke tar inn over seg de tunge og vonde realitetene. Våre politikere bør, som opinionen i begynnelsen av 1970-årene, søke å se innvandringsspørsmålet i et nøkternt, helhetlig befolknings- og ressursperspektiv.»

 

Anbefalt litteratur:

 

Berntsen, B. (1994). Grønne linjer: Natur- og miljøvernets historie i Norge. Oslo: Grøndahl og Dreyers Forlag.

Berntsen, B. (2003). «Enken av Sareptas krukke – eller økologiske rammer for menneskelig tilpasning». I: Brox, O., T. Lindbekk & S. Skirbekk (Red.), Gode formål – gale følger? Kritisk lys på norsk innvandringspolitikk, 52–61. Oslo: Cappelen Akademisk Forlag.

Berntsen, B. & S. Hågvar (Red.) (2008). Norsk natur – farvel? En illustrert historie. Oslo: Unipub.

 

Relatert

Befolkningskrisen – en kommentar

Om fluer og filosofi – Intervju med Arne Næss

Peak oil i kontekst: Krisene kommer – samtidig

Permakultur – levedyktig kultur for fremtiden

  • Kjell Brevik

    Jeg vil forøvrig gjøre leserne oppmerksomme på at Bredo Berntsens referanseverk “Grønne linjer: Natur- og miljøvernets historie i Norge”, som inntil nylig kunne være en stor utfordring å få tak i, nå foreligger som revidert og utvidet utgave fra Unipub:

    http://www.unipub.no/boker/gr%C3%B8nne-linjer

    Godt gjort og heldig for de av dere som nå blir den stolte eier av en oppdatert utgave mens undertegnede må basere seg på historien frem til Lillehammer-OL… Ny-utgivelsen har ikke blitt nevneverdig promotert og jeg kom ganske tilfeldig over nyheten.

  • Redaksjon

    Takk for tipset, en bok vi definitivt vil og må se nærmere på i KV.

    Red.

  • Kjell

    I anledning jordbruksoppgjøret vil jeg vise til Karl-Olov Arnstbergs kronikk om klima, bærekraftig landbruk, lav selvforsyningsgrad og høg befolkningsøkning gjennom innvandring i Sverige. Oppskriften på en dyster fremtid fremfor et grønnere samfunn. Jeg bukker i ærbødighet for oppegående folk som påpeker det uholdbare i denne situasjonen og evner å begrunne det. Arnstberg bruker tall. Og i kvantitetens tidsalder er det jo det som teller og taler til folk flest. Da burde det vel være innlysende at regnestykket ikke går opp på andre plan enn det rent teoretiske. Som Arnstberg jo illustrerer. Det er mildt sagt sjokkerende å se at også Sverige har en så kritisk låg selvbergingsevne hvis det skulle knipe:

    http://www.newsmill.se/artikel/2013/05/05/ekologiskt-sett-r-sverige-verbefolkat