STELLA POLARIS – et filmatisk kjærlighetsdikt fra nord

Jeg ble minnet på denne filmen av en som står meg nær, en film jeg en gang så, men hvis gjensyn på mange måter ble vel så sterkt her jeg befinner meg i utlendighet i en nattetime. Stella Polaris er ikke en film som følger en vanlig kronologi. Regissør Knut Erik Jensen tar oss med i sin spillefilmdebut fra 1993 lengst nord, til et fiskevær på Finnmarkskysten, men det er tross de mange tablåer som tegnes opp av naturen, en indre reise vi tas med på.

Av A. Viken

Som i en drøm følger vi først og fremst blikket til en ung kvinne som tolkes med hudnær naturlighet av Anne Krigsvoll, i det som fortoner seg som et minnelandskap, hvor båndene til fiskeværet, den dramatiske naturen, men og relasjonen til barndomsvennen, og den senere kjæresten er sentrale. Filmen har minimal og kun sporadisk dialog, og som i en drøm tas vi fra sekvens til sekvens, noen mer surrealistiske enn andre. Men det er som når man drømmer, en virkelighet som reflekteres og skildres, derfor fremstår dette ikke som fjernt eller uforståelig, men som noe man fornemmer og føler som ekte og sant. Barndommen til jenta, for på mange måter er det barnets rene blikk og undring vi følger, fremstår på mange måter som en varm idyll, men det finnes en sorg der, ja en sørgelig undertone, som understrekes av Arne Nordheims dramatiske og skjærende musikk. «Du må våkne» sier jenta til protagonisten – seg selv – og minnene vekkes til live.

De fleste hus og bygninger vi ser er tomme og fraflyttede eller ruiner, slik tydeliggjøres og at hennes minner ikke bare handler om hennes personlige minner, men om kollektive minner knyttet til virksomhet og livsformer på kysten som nå nærmest er dødd ut. Men husene har ikke alltid vært tomme, og hun ser inn i dem, ser liv som har vært som i et titteskap, stilisert. For foruten henne, i voksen og barnlig gestalt, og gutten, den senere mannen, så er det få som skildres annet enn på distanse, stilisert.

I tillegg skildres skyggene fra krigen, først gjennom den lille jentas undring i møte med en vakker tysk marinesoldat, en sterk sekvens, et møte som setter varige spor. Og vitner om mennesker som ikke kontrollerer omstendighetene, men tar del i livet ut fra den rolle og de omstendigheter man er en konsekvens av. Virkeligheten tas inn gjennom arkivfilm fra så vel krig som etterkrigstid. Denne klippingen, som klippet generelt i filmen, glir som en selvfølge. Klippene bidrar og til å gjøre dette til en film som tross sine drømmeaktige sekvenser er en refleks av virkeligheten og virkelige hendelser, slik de oppfattes subjektivt i bruddstykker, men bruddstykker som har mening og helhet.

 

Barndommens uskyld og mysterier, voksenhetens skygger og kompleksitet, ondskapen, men fremst godheten, til det nære, som i vennskapet, og kjærligheten. For dette er en kjærlighetsfilm, kjærlighet mellom mennesker, kjærlighet til heimen, kjærlighet til naturen, havet, fisken, ja, hele livsstilen, og i bunnen en kjærlighetssorg. For det er følelsen av det tapte og fortapte, som griper en, sammen men en lengsel etter det rene, som i opprinnelig, som i det som en gang var. Og det mer enn antydes en kritikk mot slutten av filmen mot fremmedgjorthet ved industrialisering og samlebåndsvirksomhet av fiskerivirksomheten, og ved bruk av trålere med engelsk mannskap til forskjell fra tidligere lokalt småbåtfiske. Følelsen av tap, men og håp og virksomhet der filmen på mange måter kan ses syklisk som i skifte av årstider og de ulike generasjoners gang, og deler som krigen, gjenoppbygning og siden detaljer som hentyder den kalde krigen, med det såkalt vanlige mennesket, som bare vil leve, ja leve livet på egne premisser i sentrum, for så å avslutte med der det hele begynner, livsunderet, det nyfødte barnet.

Men, dette er ikke en film man setter seg ned for å lese og forstå, dette handler om å la seg bringe med til det inderlige og forunderlige riket i nord, ja, la seg henføre av det dvelende og fantastiske filmfotografiet til Svein Krøvel. Aldri før eller siden har vel sløying av torsk blitt skildret som den reneste poesi. Og jentas blikk blir værende lenge etter at filmen er avsluttet. Dette ble et gjensyn som åpnet øynene igjen for denne filmen som fortjener ordet kunst, og som jeg uforbeholdent kan si er det beste jeg har sett av norsk spillefilm, fordi den er ikke bra til å være norsk. Den er rotnorsk, men på høyde med det beste som finnes der ute, og at blant annet Tarkovskij og Hamsun har vært inspirasjon er ikke vanskelig å se.

La deg berøre og røre av en film som omhandler det dypereliggende i mennesket, det vil si det som har verdi for mennesket når alt utenomsnakk skrelles bort og man står naken og ubeskyttet, uten å bli tilgjort eller anstrengt. «Til minne om min mor» avslutter Knut Erik Jensen med, et vakrere minne kan knapt tenkes.

 

Relatert

Winter’s Bone – Amerikansk postruralt portrett

Mann og natur: Havet, den perfekte stormen og en tsunami

 

  • Oda

    Ja! Stella Polaris rager himmelhøyt over alt jeg har sett av norskprodusert film så langt i mitt liv – men relativ overlegen kvalitet er ikke filmens eneste egenskap; den er også blant de høyeste ting der oppe som taler til meg dypt inne. Vi har naturen, det kalde landskapet som menneskene både har age for og holder kjært; vi har en bønn for fellesskap, samhold og livet med mening. Den sykliske formen filmen har hadde jeg ikke lagt merke til før det ble poengtert her; det gir en ekstra dimensjon til minneprosessen filmen bygges på. Filmen fortjener sitt navn; Stella Polaris – også kalt «Ledestjernen» her i nord. Andrej Tarkovskijs Solaris må bli Stella Polaris’ nærmeste søster i øst, også en film verdt å se i sin rene skjønnhet.

  • A.Viken

    Takk for utfyllende kommentar, Oda, du skriver så godt det som sammenfatter essensen i filmen:

    «Vi har naturen, det kalde landskapet som menneskene både har age for og holder kjært; vi har en bønn for fellesskap, samhold og livet med mening »

    Og denne filmen gir denne menneskelige bønn, liv, inspirasjon og styrke.

    Solaris som du nevner er et mesterverk med gyldighet langt utenfor egen tid og kulturkrets som skapte den, slik Stella Polaris både beskriver noe urnorskt og opprinnelig, samtidig som den formidler noe av allmennmenneskelig betydning.

    AV