Mann og Natur: Havet, den perfekte stormen og en tsunami

Jeg skulle skrive om havet, det blikkstille havet, og det havet jeg opplevde som liten mens jeg sprang i fjæresteinene etter å ha gjort strandhugg med mitt lille nøtteskall av en sjekte. Hvordan havet, sjøen, det flytende elementet vi ikke på noen måte behersker, men likevel kan mestre, kunne og kan trollbinde meg, både det svarte ukjente dyp, så vel som den klare grunna, hvor jeg observerte et mikrokosmos av liv og røre, små bevegelser, små fortryllende liv, lekne krabber og småmort, som man siden organiserte i dammer i fjæra, akvarier til floa tok det hele med seg tilbake igjen. Men så kom stormen. Ja, endog en tsunami har satt sitt brutale preg på den siste tiden.

Av A. Viken

 

«I menneskets erkjennelse av egen litenhet, finnes og dets eneste mulighet til å fatte storheten i den veldige og overveldige naturen som vi faktisk er en del av.»

En venn opplevde nylig at hans bror forsvant med båten «Berserk», jeg kjente ham òg fra en balstyrig og stormfull ungdomstid, men jeg tar meg mest i å tenke på de voldsomme krefter som de sto ovenfor, det frådende og allmektige Sørishavet, i et forsøk på å følge Roald Amundsens kjølvann. Ingen fluktruter finnes der, da selv land er å regne for ugjestmildt. Du må bare akseptere maktesløsheten som et premiss uten forventinger til utfall. Amundsen selv forsvant i en redningsoperasjon til Nordpolen med flybåten «Latham» for å finne rivalen Umberto Nobile. En av Amundsens kvinner, følte at han var fortapt i en drøm, og så ham kjempe for livet i havet samme natt. Han gikk ned 1928 med sine indre hemmeligheter.

Fastlandet er et element mennesket behersker i den grad at man kan legge seg på det, hvile på det, ja rett og slett gi slipp på sin årvåkenhet og bevissthet, og bare være uten noen større hjelpemiddel. På havet er det annerledes, der er man avhengig av hjelpemidler, og egen eller andres årvåkenhet. Ja, man kan flyte, men ikke uten videre. Havet gir ikke noe fra seg gratis til mennesket. Havguder som Poseidon og Neptun fremstilles som vekselvis hjelpere, eller som stormens senter og rasende dommere, alt ettersom. De er lunefulle, uforutsigbare, hevngjerrige, men òg lydhøre og reddende, alt ettersom. Odyssevs får under sin odyssé oppleve en Poseidon som gjør sitt beste, eller verste, for å hindre ham i å lykkes i sin farefulle ferd, hans hovmod, mangel på ærbødighet og offer skal være grunnen. Havet avtvinger respekt, og kan være generøst og gavmildt, men yter ingen spesiell rettferdighet ovenfor den av god vilje, hvem som helst kan rammes, forberedt som uforberedt.

Vår egen Njord, den fremste av vanaætt som ble gitt til æsene i en utveksling av gisler etter krigen mellom æser og vaner, er hersker over vind, samtidig som han kan beherske hav og ild. Men han fremstår i det materiale som finnes tilgjengelig ikke som lunefull eller hevngjerrig som sine antikke brødre, men grunnleggende god, rik og generøs, en man påkaller som sjøfarer fordi han gjør godt, er uten skyld og ondskap, som en følgesvenn, en skytsånd. Han bor ikke i havet, men ved havet, i den ellevte gudegarden Noatun, som betyr havn, ifølge Grimnismål. Og det er hans kjærlighet til havet som er fremtredende i hans ekteskap med jotungudinnen Skade, som trives best i fjellheimen. Det skildres slik i Gylfaginning:

Jeg er lei fjellet,

var ikke lenge der,

bare ni netter.

Ulvetutingen

ille låter

mot svanesangen

Hvor Skade svarer:

Jeg fikk ikke sove

i seng ved sjøen

for fugleskriket.

Måken vekker meg

hver eneste morgen

kommer fra åpne havet.

Slik er de pendanter og motsetninger innenfor den helhet som utgjør det nordiske naturlynnet, både nærheten og kontrasten til hav, fjord og fjell.

Og Njord og hans ætt har tydeligvis vært satt pris på av nordmenn, noe stedsnavn som Nærøya (angivelig Njords øy) vitner om, som mer enn noe annet folk, har gjort havet til sitt fremste virkeområde helt inn i nyere tid. Etter Ragnarok, skal han vende tilbake til sin vanaætt, som en av de overlevende etter verdens undergang; vi får se hva som hender når oljebrønnene går tomme.

En tsunami, et etter hvert velkjent begrep for naturkatastrofenes katastrofe reiste seg nylig og skyllet over Japan, jorden var i særdeles ulage, og de enorme kreftene filleristet Japan, som tross sine mangeårige forberedelser, ikke kunne være forberedt på et inferno som òg innebar det verste mareritt siden Hiroshima og Nagasaki ble pulverisert av atombombenes under en dommedagslignende soppsky. Detonasjonene etterlot et stråleskadd territorium og en såret folkesjel. Denne frykten, denne sjelsettende hendelsen ble siden legemliggjort i figuren Godzilla, et fantasimonster, ikke ulik en Tyrannosaurus Rex, skapt ved en mutasjon etter atomdetonasjoner som ble en projisering av japaners historiske erfaringer og kollektive frykt. Siden i oppgangsperioden med høykonjuktur, hvor Japan ikke bare kom på fote, men ble et økonomisk lokomotiv i Vesten, ble Godzilla en helt, et reddende fantasifoster med overmenneskelige krefter. Siden nærmere nåtiden da fremtidstroen ble mindre og veksten har stagnert, er Godzilla tilbake som et destruktivt monster. Og med tanke på den katastrofe som nå har rammet Japan, er det rollen Godzilla spiller best. Det er ikke vanskelig å le av fantasifosteret Godzilla, men akkurat nå har man opplevd i Japan, den totale avmakt i forhold til krefter som er større enn en selv, man forstår at man er prisgitt totalt det man kaller naturen, det vil si i denne sammenhengen den av mennesket ikke manipulerte del av det vi oppfatter i tilværelsen, og som tross våre manipulasjoner, inngrep, midlertidige mestringer, fangst og nyvinninger, alltid vil komme til kort ovenfor hvis vi måler krefter. Det vil si, mennesket kan pulverisere alt liv på denne kloden, så mennesket har sitt selvdestruktive potensial, men det er naturen, den levende organiske så vel som den døde materies stadige bevegelse og kraftspill, uavhengig av oss, som setter forutsetningene og reglene, de er man for alltid prisgitt. Og stormen, enten det er en tsunami eller en real storm til havs, setter alt i det sanne perspektiv, mennesket er forsvinnende lite alene, som individ, og ganske så fortapt uten sine guder som stabile holdepunkter og rettesnorer i tilfeldighetenes voldsomme og brutale stormkast.

I en kronikk «Å overleve en katastrofe» gjengitt i Aftenposten ble det hele uttrykt utvetydig og klart av Anita Pratap, tidligere sjef for CNN – South East Asia:

Naturkrefter

Jeg har aldri sett slike krefter før, og jeg håper jeg aldri ser det igjen. Da jeg så tsunamien fosse frem, kunne jeg ikke annet enn tenke hvor absolutt maktesløse vi mennesker er. Hvor patetisk vår arroganse er. Hvor hule våre ambisjoner er. Naturen kastet biler, båter og hus som de var verdiløse leker. Eiendeler menneskene er besatt av, har slitt et helt livsløp for å skaffe seg, har misunt hverandre og lengtet etter å eie. Knust, ødelagt, forvridd og kastet som skrap. I løpet av få minutter var velstående byer og landsbyer redusert til skraphauger.

Da jeg så ødeleggelsene, kunne jeg ikke la vær å tenke at menneskeheten burde gå tilbake til sin Shinto (Japans åndelige religion), Hindu og hedenske røtter. Vi trenger å gjenopplive vår ærbødighet for naturen som er nedfelt i disse gamle religionene, men i dag glemt i våre tankeløse forsøk på å plyndre naturen i vår grådighet og egoistiske kravmentalitet. Tomheten, verdiløsheten og forgjengeligheten i vår nye religion – materialismen – var altfor åpenbar.

Les resten her

I menneskets erkjennelse av egen litenhet, finnes og dets eneste mulighet til å fatte storheten i den veldige og overveldige naturen som vi faktisk er en del av. Og betydningen av samforstand, en felles virkelighetsforståelse, et åndelig, sosialt og kulturelt fundament, som ikke er bundet til individers tilfeldige valg, men generasjoners gang og deres samlede erkjennelse, slik de utrykkes i en tradisjon.

Jeg har sett stormen i hvitøyet selv. Jeg var i marinen, vi hadde gjennomført en lengre NATO-øvelse i Nord-Atlanteren. Det hadde vært kuling mesteparten av tiden, noe som river friskt, spesielt om bord i denne baljen av en minelegger, som ikke var noe smekker bølgekutter, akkurat. Vi gikk 4-4-vakt. Det vil si fire timer på vakt, fire timer av til søvn, mat og diverse, hvor man etter en uke eller to, ikke er helt våken eller sovende, men er i en slags tilstand, hvor man bare gjør alt ganske så automatisk. Det blåste opp til storm, en forrykende bitende storm, alt blir tross forberedelser litt omtumlet, man får etterhvert et eget ganglag, bare for å kunne bevege seg effektivt fremover. Mange ble nå virkelig sjøsyke, så spy fløt det friskt av. Jeg tilhørte gjengen som ikke ble det.

«En glede fylte meg, ja, jeg kjente ilinger gjennom meg, det kilte i maven, det var herlig å se en skummende vegg av hav på over ti meter slå mot en, vaske over bro og brovinger, man fikk en mektig følelse av å stå ved roret, ikke av beherskelse, men over å være der som en del av dette»

En glede fylte meg, ja, jeg kjente ilinger gjennom meg, det kilte i maven, det var herlig å se en skummende vegg av hav på over ti meter slå mot en, vaske over bro og brovinger, man fikk en mektig følelse av å stå ved roret, ikke av beherskelse, men over å være der som en del av dette, stampende og tråklende frem. Dessuten, tjenesten ombord var ellers ganske ørkesløs, ja nærmest hensiktløs, som mye i det militære er, da det ofte har liten relevans i forhold til reell forsvarsberedskap, er rutinepreget, og utsiktene til krig og full fres var uendelig små. Men det som blåste hardt, blåste hardere, og snart var vi midt oppe i det, i orkans styrke. Enda flere av mannskapet falt fra, og ble satt ut av spill av sjøsyke, så vi var en liten gjeng på broen, og jeg stilte til dobbeltvakt, da jeg fikk en voldsom energi av dette gigantiske infernoet av frådende gråsvarte bølger, ja mer vegger enn bølger, som i det bratteste sørget for at balja nærmest landet så hele skroget og alt om bord ristet i sine innvoller.

Det slo meg da; havet er upersonlig, til forskjell fra et landskap, som man kan kjenne har en identitet, ja, som kan være formet av menneskets gjøren og laden gjennom generasjoner, så er havet i seg selv upersonlig, og får kun sine spesifikke preg av himmelhvelving, sollys, skyer, kyst, øyer, andre skip, fyrlys og det man eventuelt skulle kunne skimte under overflaten av liv og landskap. Jeg følte ingen frykt, ikke fordi jeg er fryktløs, men fordi det ikke hadde noen mening, det ville ikke endret noe, det forstod man. Man var absolutt prisgitt omstendighetene, og man var bare nødt til å stole på at skipet holdt, hvilket man tross alt regnet med, og at det bare var å gjøre det man skulle, nemlig å sikksakke som best man kunne, ettersom man nærmest sto i stampe på åpent hav, og det tok lang tid før man fikk rorutslag. Dessuten, det var spennende, det var et fantastisk ritt, man kunne ikke være mer i øyeblikket enn akkurat da, uten spekulasjoner, men med hele kroppen vibrerende i visshet om å være i live. Femten meter høye bølger setter varig inntrykk, jeg elsket det. Siden når orkanen ebbet ut, gled over til storm for siden å løye til kuling, var sensasjonskraften mindre, og man var temmelig lei av at det meste ble snudd på hodet og gangarten to skritt frem og ett tilbake. Så da roen og blikkstilla plutselig kom, så var det så vakkert og godt, en jovial munterhet overtok, der en fandenivoldsk stemning hadde vært før. Men vi hadde vært ombord i en balje av grått stål, jeg tenker på den hudløse opplevelsen man har av dette i en liten seilbåt, som «Berserk».

Nylig så jeg igjen filmen «The Perfect Storm», regissert av Wolfgang Petersen (mannen bak «Das Boot»). Den er basert på en sann hendelse nemlig historien fra 1991 til fiskerne om bord på fiskerkutteren Andrea Gail, fra Gloucester Massachusetts i USA, som møter stormen, orkanen, og havets tilsynelatende vanvidd på en tur som skal redde sesongen etter dårlig fangst. Hele båten går ned med alle mann om bord, likevel er ikke filmen trist på den måten man tenker, for om man klarer å se bort fra de voldsomme Hollywood-svulstighetene og effektmakeriet, så forteller den om en livsstil, knyttet til småsamfunnet, hvor det man gjerne nå kaller lite, det vil si tilværelsen utenfor urbanitetens spotlys er det store som egentlige betyr noe:

De nære tingene, og de nære menneskene, ikke som selvrealiseringsprosjekt nr. XX, hvor man må suggerere mening i sitt liv, men som en selvfølgelighet. Filmen, vel, den er ikke blant de beste, men jeg liker den, jeg liker den karslige likefremme ånden i den, selv om alle katastrofefilmgenrens klisjeer blir brukt med grov hånd. Det er vel tanken på egen slekt som har livnært seg av havet, og endog jobbet i redningstjenesten. Og tanken på at det å være fisker faktisk ennå er det mest risikofylte yrke i Norge, samtidig som det har noe veldig trygt, normalt og traust over seg. En tålmodig og standhaftig vilje til å søke, gang på gang, etter havets svømmende rikdommer, samtidig som man aksepterer de vilkår som er satt på godt og ondt, uten store bravader omkring det, men med respekt og ærbødighet.

Jeg betrakter havet og horisonten, som både mulighet og grense. Jeg kan finne en ro, en følelse av noe bortenfor, noe endeløst, ved å betrakte horisonten, ikke minst på det åpne hav. Hvor man ikke har noe referansepunkt utover himmelen. Man kjenner da et slektskap, som om stjernehimmelen reflekteres av havet, som om man blir ett med uendeligheten. Men horisontlinjen kan òg være en grense; en grense, en distanse og et mål som aldri kan nås. Fordi horisonten ikke er absolutt, den finnes bare som en siktlinje, en forestilling, men viser kun avstand, ikke mål. Den kan aldri gripes, man kommer ikke bortenfor horisonten fysisk, men man kan erkjenne noe og fornemme noe bortenfor. Der fjellet står som noe absolutt, bastant og endelig til tross for sine himmelstrebende attributter, som kan bestiges, kan havet aldri bestiges, beseires eller egentlig fattes som gripbar avstand og rom for individet i seg selv. Det er flytende, i stadig bevegelse, så ulikt fra sted til sted og gjennom vær og vind, som hinne over sitt undervannsrike, som fortsatt i mye er uutforsket, men likevel har det òg noe uniformt, monotont og uavvendelig over seg. Det får bare sin visuelle dimensjon som helhet betraktet på avstand, fra verdensrommet. I stormen til havs, nærmer vi oss litt universets retningsløshet og formålsløshet utover det å være univers; havet er hav, uavhengig av meg. Samtidig er det der så nært, så reelt, det lukter, det smaker – det rommer en verden i seg selv. Jeg ser utover og jeg lengter, mens jeg venter på stormen og den etterfølgende stillhet.

«Mann og Natur» er en serie med flere skribenter i KULTURVERK som tar for seg menneskets forbindelse og møte med ulike naturlandskap og -fenomener, sett fra et historisk, intuitivt, filosofisk, mytologisk og/eller metaforisk ståsted. Hver «episode» tar for seg ett spesifikt emne, som i sin tur tar sitt løse utgangspunkt i ett eller flere populærkulturelle verker hvor det aktuelle emnet står i fokus, være seg film, litteratur, billedkunst eller musikk. Serien tar på ingen måte sikte på å dekke sine respektive tema til fulle, men ønsker å inspirere til den enkeltes undring over ens forhold til naturen rundt seg, i symbolsk så vel som opplevelsesorientert karakter.

Relatert

Mann og Natur: Fjellet

 

  • Kjell Haugen

    Det må jeg si, Viken… Denne teksten er mektig og mange av stemningene og opplevelsene du klarer å gjenopplive gjennom det skrevne ord er til å ta og føle på! Jeg var til stede i strandkanten og jeg var til stede på mineleggeren. Du er vanvittig god på å gjenkalle dine egne opplevelser på en slik måte at leseren blir i stand til å leve seg inn i det og dermed blir sittende tilbake med en stor leseropplevelse med dertil store tanker. Jeg ble allerede grepet av noe stort da du innledet med det flotte sitatet om naturkreftenes rolle i menneskets evne til å kjenne og vise ydmykhet i forhold til det som er så uendelig mye større enn dets forgjengelige enkeltliv. Betydelige europeiske tenkere har lenge påpekt forbindelsen mellom vår tids uforsonlighet med og angst for døden og den påtakelige mangel på evne og ønske til å ta inn over oss vårt forhold til de makter og krefter som åpenbarer vår utilstrekkelighet. Egenskapen å finne og erkjenne sin plass i en vesensfylt heilskap. Du har klart å beskrive dette forholdet uten å ty til typisk sentimentale og moraliserende projiseringer som tillegger guder menneskelaster og barmhjertighet. Poseidon kan være nådeløs uavhengig av hvor mye energi Viken legger ned i å vinne dennes gunst før sin seilas! Fra vårt eget førkristne panteon har du hentet Njord og trekker dermed inn et viktig historisk og kvalitativt aspekt ved den hjemlige religiøsitet knyttet til havet. En annen og mer perifer makt forbundet med havet er Æge/Ægir, jfr. kjenningen ’Æges øl’ for sjøen. Njords tilknytning til kysten kan ikke betviles da en rekke stedsnavn langs kystleia har dennes navn som prefiks. Det er nærliggende å forestille seg ”Njord-kvaliteten” som noe ved sonen der den uberegnelige, dog rike og livgivende, sjøen møter det kontrollerbare landet, menneskenes trygge hamn. Det er slående hvor mange øyer som bærer denne vanens namn…

    Utdraget fra Prataps kronikk er overraskende tydelig sivilisasjonskritisk og det er samtidig svært illustrerende for det temaet du berører. Som tilskuer til de ”lutrende” naturkreftene opplever Pratap en oppløftet stemning og understreker nødvendigheten av en åndelig revitalisering og ”nyorientering” som vender materialismen ryggen og åpner for en gjenforening med naturen. Jeg finner Prataps reaksjon interessant på mange måter.

    Jeg kan velge og vrake i velformulerte utdrag fra denne teksten din, men av respekt for det kunstverket den faktisk er lar jeg setningene være i fred og konkluderer heller med at den er en Kulturverk-klassiker som jeg vil vende tilbake til mange ganger. Velskrevet om noe gedigent, skjellsettende og vesentlig som du selv har erfart og evner å videreformidle.

  • A.Viken

    Jeg må takke deg for disse ordene, Kjell. Det gleder at teksten ga deg noe, da jeg når jeg skriver tross alt ønsker å formidle noe til andre, om ikke kunne jeg like godt la være.

    Det du kommer inn på er vesentlig, nemlig, det at enkeltmennesket i seg selv ikke kan styre stort hverken av sin samtid eller omgivelsen generelt; det er prisgitt krefter som er større og mektigere. Nå siste fredag deltok jeg i minnestunden for en av de savnede og forulykkede på seilbåten «Berserk» som forsvant under en storm som gikk opp til orkans styrke i Sørishavet. Det var en verdig og fin seremoni, og mange godtfolk møttes. Men det jeg tenkte da jeg tenkte etter mens jeg satt i kirken om ham og de to andre som gikk med ned var den siste kampen og at det er en kamp som kan synes spektakulær, men som mange har måtte kjempe; noen har vært heldige, andre har møtt sin endelige skjebne i et mørkt og kaldt dyp.

    Men dette er en del av livet, som vi i vår trygghetsfiksering og da tilsvarende ulykkesfiksering nærmest anser som unaturlig, overraskende, som om vi på noen måte har temmet eller fått kontroll over naturen. Sannheten er at de flest av oss har fjernet seg fra den, derfor blir det noe ekstremt ved de som da velger frivillig å fare der hvor naturkreftene er på sitt mest voldsomme. Men disse valgte det, som en del av en livsstil for sin egen gledes skyld, faktisk. Og da tenker jeg igjen på alle de som har hatt og har havet som daglig levebrød, de som dro i åpne småbåter, ikke som eventyrere, men for sitt daglige brød, for å mette familie og husholdning, ofte drev de blandingsbruk som fiskere og bønder. Disse klarte seg i de fleste tilfellene, men en del gjorde det ikke, og når stormene var som svartest, kan man tenke seg frykten for sine kjære fra de der heime på land. Men det var livet, det var en del av det hele, en normalitet som innga respekt og ærefrykt for det som ligger utenfor menneskets kontroll.

    Ægir ja, har alltid synes at det navnet er så vakkert, man kan jo tenke seg hvor mange historier, ja myter som ble muntlig overlevert og som var en del av den større fortellingen om havet og menneskets forhold til havet og de kreftene som styrte over havet. Men norrønafolket lot seg på ingen måte skremme, tross respekten, og reiste med åpne skip ut i det ukjente og tilbakela på den måte distanser som vi ikke kan forestille oss, ettersom det å reise en på forhånd oppmålt distanse gir et helt annet forhold til tid og rom, enn å reise inn i det ukjente og kanskje komme frem til noe, kanskje bare forsvinne uten å se sin heim igjen. Man kan med rette beundre Leiv Erikssons og hans menns bragd, men tenk på alle de andre ukjente menn som også har fart, og som vi ikke i dag kjenner til, som kjempet og levde fullt og helt.

    Ja, Anita Pratap klarte noe de færreste selv i en slik ekstrem situasjon gjør i vår tid, nemlig å trekke en klar konklusjon uten omsvøp om at man må tilbake til røttene, de religioner som til tross for et symbolsk antropomorft Pantheon ikke har mennesket som sentrum for sin teologi, men som i likhet med naturen eksisterer på egne vilkår uavhengig av menneskets bønner, men likevel gir rom for mennesket i den grad det erkjenner og innser veldigheten som omgir oss, og at vi både er små i forhold til denne veldigheten, men og en del av den i den grad vi evner. Bare gjennom visshet om egen forgjengelighet kan vi erkjenne det av evig verdi.

    Din kommentar gir meg definitivt lyst til å skrive mer og ser frem mot flere poengterte kommentarer fra din side.

    AV

    PS. Sluttscenen fra filmen «The Perfect Storm» (den spolerer ikke filmopplevelsen på noen måte), som jeg synes er fin i all sin talende enkelhet:

  • Det beste jeg har lest på lenge! Utrolig inspirerende!

  • A. Viken

    Takk Emma, det inspirerer meg.

    //A.Viken