Så stor er den makten som driver tankens organisasjon framover at den jager enhver som vil holde seg utenfor ut i krenket forfengelighet, skvaldrende selvros og til sist de underlegne ut i svindel.

Av Theodor W. Adorno (1903-1969), fra Minima moralia (1953), oversatt av Arild Linneberg

Av pietet, sjusk og beregning lar en filosofien fuske videre i stadig trangere akademiske rammer og bestreber seg også der i stadig høyere grad på å erstatte den med organisert tautologi. Den som stoler på embetsmanns-dypsindighet, henfaller som for hundre år siden til tvangen om alltid å være like naiv som de kollegene ens karriere avhenger av. Men den utenomakademiske tenkningen som burde ha mulighet til å unndra seg en slik tvang, og motsetningen mellom høyttravende materier og den spissborgerlige behandling av dem, trues av en minst like alvorlig fare: av markedets økonomiske trykk, som i hvert fall professorene i Europa var beskyttet mot. Den filosof som vil tjene til livets opphold som skribent må så å si ustanselig ha utsøkte spesialiteter å by på for å kunne hevde sjeldenhetens monopol mot embetets. Det avskyelige begrepet om en åndelig lekkerbisken, som er oppfunnet av pedanter, kommer til sist beskjemmende til sin rett hos motstanderne deres. Når den gode gamle Schmock stønner under sjefsredaktørens krav om at han alltid skal skrive noe brilliant, forkynner han troskyldig den loven som stilltiende står bak verkene om Den kosmogeniske Eros og Kosmos Atheos, Gudenes metamorfose og Johannes-evangeliets hemmelighet. Den anakronistiske bohem-livsstilen som blir påtvunget den ikke-akademiske filosof, bringer ham uten videre i fatal nærhet av kunsthåndverk, sjele-kitsch og sekterisk halvdannelse. Før første verdenskrig var München et drivhus for den bevegelsen som i protest mot de filosofiske skolenes rasjonalisme via kultusen av kostymeballet endte om mulig enda raskere i fascismen enn gamle Rickerts mer forsakte system. Så stor er den makten som driver tankens organisasjon framover at den jager enhver som vil holde seg utenfor ut i krenket forfengelighet, skvaldrende selvros og til sist de underlegne ut i svindel.Når skolelærere stiller opp grunnsetningen Sum ergo cogito og gripes av agorafobi i det åpne systemet og henfaller til det å ville kastes ut i folkefellesskapet, så forviller motstanderne deres seg, dersom de ikke er veldig på vakt, over i grafologi og rytmisk gymnastikk. Tvangstypene det ene stedet svarer til paranoikerne på det andre. Den lengselsfulle motsetningen til kjensgjerningsforskningen, den riktige bevisstheten om at en i scientismen har glemt det beste, kommer i sin naivitet til å gavne den splittelsen den selv lider under. I stedet for å forstå de fakta som de andre forskanser seg bak, raker den til seg av det som tilbys i farten, tar på flukt og leker som ukritisk med sin apokryfe viten, med et par isolerte og hypostaserte kategorier og med seg selv, at en enkel henvisning til urokkelige fakta er nok til å slå den ut. Det er nettopp det kritiske elementet som går tapt i den tilsynelatende uavhengige tenkningen. Hvis en insisterer på at verdenshemmeligheten ligger skjult under skallet, men ærbødig unnlater å etablere dens relasjon til dette, bekrefter en nettopp ved en slik tilbakeholdenhet at skallet jo likevel har sin gode mening som en må godta uten å spørre. Mellom lysten ved tomheten og løgnen om fylden finnes det i den herskende tilstanden ikke lenger noen tredje mulighet for ånden.

Likevel er blikket på det uaktede, hatet mot det banale, søkenen etter det som ennå ikke er innbefattet i og oppslukt av det allmenne begrepsskjemaet, tankens siste sjanse. I et åndelig hierarki som uavlatelig trekker alle til ansvar, er det bare uansvarlighet som er i stand til å umiddelbart kalle hierarkiet selv ved navn. Sirkulasjonssfæren, som de intellektuelle outsiderne er brennemerket av, åpner de siste tilfluktsstedene for den ånden den har sjakret bort, idet øyeblikket hvor slike tilfluktssteder egentlig allerede har forsvunnet. Den som tilbyr noe unikt, som ingen mer vil kjøpe, representerer selv mot sin vilje friheten fra bytteprosessen.

Relatert

Oppfordring til dans

Om taktens dialektikk – Theodor W. Adorno