Tusenårstreet – en film om Mollestadeika

Mollestadeika, over tusen år gammel, er som et eget lite økosystem, en levende historie som leves og fortelles kontinuerlig. NRKs Ut i naturen, en programserie som er en stadig kilde til inspirasjon bringer nok et program proppfullt av inspirert kunnskapsformidling som engasjerer. Programmet forteller både om treets historie og om liv som leves som en del av den sammenheng treet inngår i.

«Et tusen år gammalt kunnskapens tre som forteller meg at ingenting kan eksistere bare i kraft av seg sjøl, alt er en del av en større sammenheng»

Se programmet her

  • Kjell Haugen

    Så flott! Dette er en av mine favoritter fra “Ut i naturen”. Jeg må se filmen minst én gang for året. Typisk nok blir den, som her, dratt fram en gang på vårparten. Vetteeika på Mollestad er helt fantastisk og jeg drømmer om å besøke den på den sørlandsferien jeg fremdeles har til gode. Mollestadeika var forsåvidt ukjent for meg før “Tusenårstreet” ble vist på NRK. Fotografen og skaperen Ulf Myrvold er forresten en mester på å lage dokumentarer der natur og kultur veves sammen til de vakreste kunstverk. Faktisk er flere av mine “Ut i naturen”-favoritter hans verk.

    Som en notabene, og som det fremkommer av den aktuelle filmen, vil jeg vise til at det nå (f.o.m. 2009) heldigvis foreligger en handlingsplan for å redde gamle, hule eiker og restaurere norske eikeskoger og -holt:

    “Hule eiker får egen handlingsplan”:
    http://www.nina.no/Aktuelt/Artikkel/tabid/945/ArticleId/88/Hule-eiker-far-egen-handlingsplan.aspx

    “Hundrevis av arter lever i hule eiker”:
    http://www.dirnat.no/content/500039925/Hundrevis-av-arter-lever-i-hule-eiker—

    En vårvarm oppfordring til alle om å hegne om gamle trær og skogbestand av stedegne tresorter i sin nærnatur, uavhengig art og “estetisk forfatning”.

  • Redaksjon

    Ja Kjell, det er en vakker skildring det her, nøktern, men likevel med en viss poetisk stemning. Har selv ikke sett treet i virkeligheten, men det vesentligste her er ikke bare dette treet, men treet i en større helhet. Treet som i seg selv er en helhet innenfor en annen helhet, slik folder alt det levende seg i hverandre, hvor det ikke er noen klar grense for hvor det ene begynner og det andre slutter.

    Takk så mye for lenkene, det er noen veldig fint ved utsagnet “Hule eiker får egen handlingsplan”. Treet; finnes det noe bedre symbol på og levende bevis på livskraften som springer ut av jorden og strekker seg mot himmelen og lyset?

    Kalevalas helt Väinämöinen og hans gjøren og laden i andre rune er en vakker fortelling om trærnes tilblivelse og hellighet. Spesielt delen om den hellige ensomme bjerken. Fant den bare i engelsk oversettelse på nettet nå:

    Wainamoinen, wise and ancient,
    Made himself an axe for chopping,
    Then began to clear the forest,
    Then began the trees to level,
    Felled the trees of all descriptions,
    Only left the birch-tree standing
    For the birds a place of resting,
    Where might sing the sweet-voiced cuckoo,
    Sacred bird in sacred branches.
    Down from heaven came the eagle,
    Through the air be came a-flying,
    That he might this thing consider;
    And he spake the words that follow:
    “Wherefore, ancient Wainamoinen,
    Hast thou left the slender birch-tree,
    Left the birch-tree only standing?”
    Wainamoinen thus made answer:
    “Therefore is the birch left standing,
    That the birds may liest within it,
    That the eagle there may rest him,
    There may sing the sacred cuckoo.”
    Spake the eagle, thus replying:
    Good indeed, thy hero-judgment,
    That the birch-tree thou hast left us,
    Left the sacred birch-tree standing,
    As a resting-place for eagles,
    And for birds of every feather,
    Even I may rest upon it.”
    Quickly then this bird of heaven,
    Kindled fire among the branches;
    Soon the flames are fanned by north-winds,
    And the east-winds lend their forces,
    Burn the trees of all descriptions,
    Burn them all to dust and ashes,
    Only is the birch left standing.

    ….

    Wainamoinen, old and trusty,
    Turned his face, and looked about him,
    Lo! there comes a spring-time cuckoo,
    Spying out the slender birch-tree,
    Rests upon it, sweetly singing:
    “Wherefore is the silver birch-tree
    Left unharmed of all the forest? ”
    Spake the ancient Wainamoinen:
    “Therefore I have left the birch-tree,
    Left the birch-tree only growing,
    Home for thee for joyful singing.
    Call thou here, O sweet-voiced cuckoo,
    Sing thou here from throat of velvet,
    Sing thou here with voice of silver,
    Sing the cuckoo’s golden flute-notes;
    Call at morning, call at evening,
    Call within the hour of noontide,
    For the better growth of forests,
    For the ripening of the barley,
    For the richness of, the Northland,
    For the joy of Kalevala.”

    Vårvarm er vel å forskuttere litt, våren er nå fortsatt god og kald her, men din hilsen varmer!

    Red.

  • Kjell Haugen

    Jeg må få takke for dette flotte, poetiske innslaget. Som svoren skogsvermer har jeg selvsagt måttet erverve meg “Kalevala”. Den engelske versjonen som du her gjengir viser hvor flott dette eposet kan bli i en fremmed språkdrakt hvis oversetteren har ordene i sin makt og viser en innlevelse som er Mythopoeia verdig. For alle som ønsker å gå til anskaffelse av det som har blitt kalt Finlands nasjonalepos, kan jeg trygt anbefale den svenske oversettelsen utgitt av forlaget Atlantis. Lars og Mats Huldén står bak den fantastiske og fullstendige oversettelsen til svensk. De har skapt et kunstverk. Mitt eksemplar er fra 2008.

    Nå beveger vi oss litt utenom vetteeiker i Sør-Norge, men noen ganger kan det være givende å betrakte skogen som helhet. En av årsakene til at jeg personlig “gjenoppdaget” det aktuelle eposet var nettopp en henvisning til skapelsesberetningen i “andra sången” i en artikkel av landskaps- og bosetningshistorikeren Stefan Brink. Han argumenterer for at den redselen for skogen som kommer til uttrykk i enkelte av de islandske mellomaldertekstene ikke bør overføres blindt til den nordiske kulturkrets som generelt siden forfatterne av disse tekstene gjerne vokste opp i og hadde sin ættebakgrunn i relativt skogfattige kystlandskaper. Brink vokste selv opp i en gläsbygd der skogen omgav alt og kjenner seg ikke igjen i beskrivelsene av skogen som noe uhyggelig. Ikke minst henter han inspirasjon i den andre runen i “Kalevala” som beskriver skogen og de ulike tresortene som utgangspunkt for verdensordningen i et “mytologisk rum”. Selv synes jeg Brink berører noe veldig viktig som viser at naturfølelsen/skogfølelsen (i dette tilfellet uten hensyn til eventuelle “ørkenreligiøse” påvirkninger) oftest må oppfattes som noe kulturspesifikt, også innenfor en en stor kulturkrins. Kanskje en kjensgjerning, men uansett et godt poeng.

    Noen naturbundne sansekvaliteter må også kunne betraktes som tverrkulturelle, slik som din beskrivelse av kjempeeika som en symbolmettet axis mundi. Et av naturvernets mest alvorlige mangler i dag er et uttalt syn og et perspektiv på f.eks. trærne og skogene som formende og kulturberikende elementer i menneskenes hverdag. Ikke bare som estetiske kulisser og biologiske hotspots med naturvitenskaperens eller økologens forventede fokus (dette er selvsagt også vesentlige aspekter). Det er et alvorlig tomrom, og jeg tror filmskaperen Ulf Myrvold stimulerer mange seeres delvis underkuede mottakelighet. En egenskap som også må ligge til grunn for innlevelse i skapelseshelten Väinämöinens bestrebelser i Nordens “drømmetid”.

  • Kjell

    På bloggen “Arkeologi i nord” skriver fylkeskonservator i Vest-Agder, Frans-Arne Stylegar, bl.a. om Mollestadeika eller “Viteika” (Vetteeika):

    http://arkeologi.blogspot.com/2011/12/mollestadeika.html?showComment=1324589702850#comment-c772509538527554364

    Stylegar nevner også innledningsvis at eika vokser på en gravhaug! Dette var helt nytt for meg, men det krydrer ikke stedet mindre. Et begrep står med ett for mitt indre: genius loci.