Å ha et senter IV – Frithjof Schuon

«For å si det enkelt er ingenting mer inhumant enn humanisme, gjennom det faktum at den så og si dekapiterer mennesket: i ønsket om å gjøre ut av det et dyr som er perfekt, greier den å gjøre mennesket til det perfekte dyr;»

Fjerde del av Schuons nøkkeltekst Å ha et senter (Avoir un Centre, 1988), om det menneskelige senter og tyngdepunkt på tvers av humanisme, individuell genikult og spekulativ intellektualisme. Han kommenterer blant andre personligheter som Nietzsche, Goethe, Van Gogh og Napoleon som eksponenter for en narsissistisk kult.

Frithjof Schuon (1907–1998) var en av det tjuende århundrets fremste eksponenter for tradisjonell metafysikk og forReligio Perennis. Vi presenterer ham her for første gang på norsk med en av hans sentrale tekster, hvor vi får et kritisk perspektiv på den moderne humanistiske kultur og dens genikultus sett fra et tradisjonelt ståsted.

Første delAndre delTredje del

På motsatt side av det falske geniet opphøyd av folket finner vi det sanne geniet som folket ikke kjenner til: blant kjente menn er Lincoln et slikt eksempel, en som skylder en stor del av sin popularitet det faktum av folk tok ham – og fortsatt tar ham – for å være inkarnasjonen av den jevne amerikaner; så gjennomsnittlig som mulig, noe han absolutt ikke var, og ikke kunne ha vært, nettopp fordi han var et geni; en mann hvis intelligens, kapasitet og edle karakter gikk langt utenpå gjennomsnittets nivå.

Et annet tilfelle – og et heller merkelig et – av et geni som fullstendig besitter sitt senter er Gandhi; et merkelig tilfelle kan vi si, fordi han ser ut til å være et grensetilfelle i spørsmålet om hellighet. Rent teknisk kan Gandhi utvilsomt inkluderes i helgenkategorien, fra et tradisjonelt perspektiv er spørsmålet åpent. «Mot» ham er det hans noe for liberale, til og med Tolstoiiske ideer, selv om han tross visse reservasjoner hverken benektet Vedaene eller kastesystemet; «i hans favør» kan man insistere på hans japa-yoga-praksis, som fra et tradisjonelt standpunkt er et godt argument, men som ikke betyr hellighet i seg selv. Vi merker oss fenomenet uten å ønske å avgjøre spørsmålet på en endelig måte; det som teller er at vi her har en mulighet karakteristisk for den sykliske perioden vi lever i: en periode med tvetydigheter, paradokser og også unntak. Gitt det faktum at Gandhi ikke grunnla noe og at han ikke hadde noen disipler i begrepets strenge forstand kan spørsmålet om graden av åndelighet forbli ubesvart.

Spørsmålet om normal genialitet, ubetinget av kulturelt misbruk tillater oss å gå over til følgende betraktninger, som er viktige i denne konteksten. Rasistargumentet at de hvite, og blant dem europeere, har mer genialitet enn andre raser, mister åpenbart mye av sin verdi – for å si det mildt – i lys av det vi har sagt om humanismen og dens konsekvenser; for det er alt for tydelig at hverken en hypertrofi eller et avvik konstituerer en iboende overlegenhet. Fortsatt har man, når man vurderer genialitet under dens naturlige og legitime aspekter, rett til å spørre hvorvidt dette fenomenet også kan erfares blant mennesker uten skrift, gitt det faktum at de ikke ser ut til å ha slike eksempler å tilby; vi svarer uten å nøle at genialitet ligger i menneskets natur og at det må være mulig for genialitet å oppstå hvor det enn måtte være mennesker. Åpenbart kommer manifestasjonen av genialitet an på de kulturelle materialene som er til disposisjon for en rase eller etnisk gruppe; siden disse materialene er relativt fattige blant menneskene det her stilles spørsmål ved, må manifestasjonene av genialitet bli desto mer immaterielle og eksponert for glemsel, bortsett fra i legender og uttrykk på folkemunne.

Ikke-skriftlige etniske grupper har tre måter å manifestere genialitet på som passer med deres levesett: først, det krigerske og kongelige geniet; dernest, det retoriske og episke geniet; og sist, det kontemplative geniet, men denne setter sjeldent igjen spor, hvor de to foregående typene lettere gjør det, særlig den andre. Hvis disse etniske gruppene ikke har noen historisk sans er det av samme grunn som at de ikke har noen skrift: hele deres forståelse av livet er for å si det slik rotfestet i en «evig nåtid» og i en flyt av ting hvor individet ikke betyr noe; tiden er en spiralerende bevegelse rundt et usynlig og ubevegelig sentrum.

«En faktor som ikke bør overses når man forbløffes over mangelen på ‘kultur’ blant ikke-skriftlige folk er at for dem gir den omkringliggende naturen dem all den næringen sjelen krever. Disse etniske gruppene føler ingen trang til å legge til naturens rikdom og skjønnhet den rikdommen og skjønnheten som springer ut av menneskets imaginasjon og kreativitet; de føler ikke noe behov for å lytte til det menneskelige språket heller enn den Store Åndens språk.»

En faktor som ikke bør overses når man forbløffes over mangelen på «kultur» blant ikke-skriftlige folk er at for dem gir den omkringliggende naturen dem all den næringen sjelen krever. Disse etniske gruppene føler ingen trang til å legge til naturens rikdom og skjønnhet den rikdommen og skjønnheten som springer ut av menneskets fantasi og kreativitet; de føler ikke noe behov for å lytte til det menneskelige språket heller enn den Store Åndens språk. På den ene siden kan mangelen på urban kultur selvfølgelig være et resultat av degenerasjon; men på den andre siden kan denne mangelen bli forklart av et spesielt perspektiv og et fritt valg; begge årsaker kan åpenbart kombineres. Vi bør ikke overse at de indiske sannyasiene, som lever i skogen, ikke bryr seg om «kultur» noe mer enn en kristen eremitt gjør; dette er ikke et absolutt kriterium, men det har likevel sin signifikans.

Og man må ha klart for seg det følgende; vidundrene vi finner i basilikaene og katedralene, i ikonostasene og alterets deler, så vel som prakten i tibeto-mongolsk og japansk kunst eller før det, i indisk kunst, for ikke å glemme det høyeste fra de korresponderende litteraturene – alt dette eksisterte ikke i de primitive epokene av disse ulike tradisjonene, epoker som nettopp var «gullaldere» i disse åndelige universene. Dermed ser det ut som den tradisjonelle kulturens underverker er som de guddommelige budskapenes svanesanger; med andre ord, i den grad budskapet står i fare for å gå tapt, eller går tapt, føles det et behov for – og Himmelen selv føler dette behovet – å praktfullt bringe frem alt det som mennesket ikke lenger er i stand til å se inne i seg selv. Da er det ytre ting som må minne mennesket på hvor dets senter ligger; det er sant at dette er rollen til jomfrunaturen, men kjensgjerningen er at dens språk kun er forståelig når den tradisjonelt har funksjon som et fristed. Dessuten er ikke de to perspektivene – hellig kunst og jomfrunatur – gjensidig ekskluderende, noe man særlig ser i zenbuddhisme; dette beviser at ingen av perspektivene fullt og helt kan erstatte det andre.

Alt vi har sagt ovenfor om ikke-skriftlige folk betyr ikke at de ikke har noen kultur i uttrykkets legitime betydning. Integrert menneskelig kultur er forbundet med deltakelsen i det hellige, og dette har åpenbart ingen nødvendig forbindelse med skrift- eller jordbrukssamfunn. Det enorme omfanget av muntlige tradisjoner og ulike former for kunstneriske uttrykk vitner om en tidligere enestående sjelelig rikdom hos fortidens menneske, og denne var opprinnelig knyttet til hellig visdom, hvor nettopp jomfrunatur er det opprinnelige uttrykket – et uttrykk forståelig for den integrerte symbolske mentaliteten, men knapt forståelig for den moderne «kulturismen».

«Den som sier humanisme sier individualisme, og den som sier individualisme sier narsissisme, og følgelig: brudd på den beskyttende veggen som er den menneskelige normen»

Etter å i begynnelsen av denne eksposisjonen ha talt om de ulike hierarkiske typene blant mennesker – de «iboende» og ikke bare institusjonelle kastene – gikk vi videre til refleksjoner om et helt annet tema, geniet, med digresjoner og illustrasjoner vi ikke ser noen grunn til å unnskylde. I begge tilfeller, både geniets og kastens, er det alltid et spørsmål om mennesket og dets senter: enten fordi naturen har skjenket mennesket et gitt personlig senter og følgelig en særskilt fundamental tendens og en spesiell forestilling om plikt og lykke – dette er nettopp hva «kaste» er – eller fordi mennesket uansett hva grunnlaget eller utgangspunktet kan være, setter ut på leting etter sitt senter og grunn for å være til.

Den som sier humanisme sier individualisme, og den som sier individualisme sier narsissisme, og følgelig: brudd på den beskyttende veggen som er den menneskelige normen; dermed brudd på den likevekten mellom det subjektive og det objektive, eller mellom vagabondfølelse og ren intelligens. Uansett er det ikke enkelt å ha helt ublandede følelser om temaet profan «kulturell» genialitet: hvis man på den ene siden må fordømme humanismen og de litterære og kunstneriske prinsippene som stammer fra den, kan man ikke, på den andre siden, unngå å anerkjenne verdien av den eller den arketypiske inspirasjonen, og av og til den personlige kvaliteten til en spesiell forfatter; så man kan knapt nok unngå en viss ambivalens. Og det faktum at et arbeid gjennom sin kosmiske beskjed kan overføre verdier som kun få kan gripe – på samme måte som vin kan gjøre godt for noen og skade for andre – dette faktum gjør at vår dom i mange tilfeller er, om ikke objektivt mindre presis, i det minste subjektivt mer nølende; selv om det alltid er mulig å forenkle problemet ved å spesifisere i hvilken forstand et gitt arbeid har verdi.

Som det nå enn er, det vi ønsker å foreslå i flesteparten av våre betraktinger om moderne genialitet er at humanistisk kultur, i den grad den fungerer som ideologi og derfor som religion, hovedsakelig består i at man ikke kjenner til tre ting: for det første, hva Gud er, fordi man ikke gir Ham forrang; for det andre, hva mennesket er, fordi man setter det i Guds sted; for det tredje, hva meningen med livet er, fordi denne kulturen begrenser seg selv til å leke med flyktige ting og stupe inn i dem med kriminell ubevissthet. For å si det enkelt er ingenting mer inhumant enn humanisme, gjennom det faktum at den så og si dekapiterer mennesket: i ønsket om å gjøre ut av det et dyr som er perfekt, greier den å gjøre mennesket til det perfekte dyr; ikke fullstendig på et øyeblikk – fordi humanismen har den fragmentariske fortjenesten å kaste av seg visse barbariske egenskaper – men på lang sikt, siden den uunngåelig ender opp med å «rebarbarisere» samfunnet, mens den ipso facto dehumaniserer det i dybden. En fragmentarisk fortjeneste, sier vi, fordi oppmykningen av manerer er bra kun på den betingelsen at det ikke korrumperer mennesket: at det ikke utløser kriminalitet, og ikke åpner opp døren til alle mulige perversjoner. I det nittende århundret var det fortsatt mulig å tro på et ubestemmelig moralsk fremskritt; i det tjuende århundre kom den brutale oppvåkningen; det ble nødvendig å innrømme at man ikke kan forbedre mennesket ved å være fornøyd med overflaten mens man ødelegger grunnlaget.

Dermed er det ingen tvil om at talent eller geni ikke står for noe verdifullt i seg selv. Én ting er absolutt sikkert – så sikkert at man nøler med å nevne det – og det er at den beste måten å være genial på er gjennom visdom og dygd, altså gjennom hellighet. Kreativ genialitet kan sikkert legges til denne rikdommen som en supplementerende gave – til andre mer enn til den som besitter den – der oppgaven er å overføre fordypende elementer og gjennom det frigjøre. For å være tydelig, ren åndelighet holder i seg selv; men ingen vil bebreide Dante for å kunne å skrive, eller Fra Angelico for å kunne å male.

For å vende tilbake til det første temaet i vår eksposisjon: Hva som enn måtte være den grunnleggende forskjellen mellom de hierarkiserte mennesketypene er det fra den sentrale kjernen som konstituerer en persons substans sitt standpunkt – hva vi kan kalle, ikke uten reservasjoner selvfølgelig, en «religiøs egalitarianisme», som vi har alludert til tidligere; i Guds åsyn er mennesket alltid menneske og intet annet, hvorvidt det innehar et gyldig senter eller ikke. Og mennesket, som det det er, er alltid fritt til å velge sitt senter, sin identitet og sin skjebne: til å bygge sitt hus enten på sand eller stein.

«Fri til å velge»: men i virkeligheten har mennesket som er bevisst sin interesse og opptatt av sin lykke ikke noe valg; hensikten med frihet er å gjøre oss i stand til å velge hva vi er i dypet av våre hjerter. Vi er grunnleggende frie i den grad vi har et senter som frigjør oss: et senter som, langt fra å begrense oss, strekker oss ut ved å tilby oss et indre rom uten grenser og skygger; og dette senteret er i siste instans det eneste som er.

Første delAndre delTredje del