Essay: Einherjer

I Oslo er det en herre i førtiårene som av og til kler seg i fløyelsdress av kongepurpur, og som med glidende bevegelser og dirigerende høyrehånd flanerer gatelangs til en bakgrunnsmelodi som ingen rundt kan høre. Jeg iakttok ham en dag på Karl Johan, og fulgte etter ham på en viss avstand der han selvsikkert seilte nedover forbi mennesker som tross sin heterogenitet ellers alle unngikk å ense ham, som om han var usynlig — jeg fulgte etter ham helt til han svingte inn i en buss, og der oppga jeg jakten.

Av Jo Hammerstad

Men en annen dag skulle jeg faktisk komme til å veksle noen ord med denne herren, det var på Hagestua, en kro på østkanten, der jeg og en kamerat forsøkte å fordrive melankoliens mørke og sikte oss inn mot noen frigjørende tanker ved hjelp av øl. Vi hadde satt oss et stykke inn i lokalet, bortgjemt og alene bak en vegg slik at vi kunne samtale fritt og uforstyrret, og slik at det hyggelige personalet ikke skulle sjeneres av at min kamerat hadde medbrakt øl i vesken sin. Plutselig gled den ovenfor nevnte herren inn til oss, meget meget beruset, og for umiddelbart å bryte isen kunne han fortelle oss at han nettopp hadde blottet seg for noen fruer som satt på den andre siden av veggen. Når nå en viss kontakt var etablert, la han ut på en lengre monolog som var meget usammenhengende og forvirrende, mens han alvorlig viste frem noen papirer med skriblerier som heller ikke ga noen større mening. Men vi lyttet oppmerksomt, og da herren ytret ønske om å få låne en telefon for å ringe kongehuset nølte ikke min kamerat et øyeblikk med rakt og vennlig å rekke mobilen sin frem. Det virker imidlertid ikke som kongehuset svarer på kveldstid, i hvert fall gjorde de ikke det da, og snart skulle herren finne det best å gli ut igjen — men før han gikk var det som om noen setninger i en ellers svært kaotisk monolog, hadde et alvor, ja, et sakralt trykk, det var som om han bar på en enestående norrøn hemmelighet, som hverken ordene eller posisjonen hans helt kunne bære. «Jeg skal si dere én ting, at Harald Hårfagre vet å forvalte sin arv!» — det var det klareste og mest konsentrerte han fikk formulert, det var i hvert fall ordene som skulle sitte best igjen i mitt sinn etterpå — og en fornemmelse av at, ja, vikingtiden, nei, den er slettes ikke over, ja, stuet bort, fortrengt kanskje, men bare som noe ufullført det er lagt et lite lokk over.

Ja — hva var det egentlig som skjedde med den opprinnelige vikingimpulsen? En periode for noen år siden da jeg forsto at jeg hadde blitt faretruende kompromissvillig ovenfor den rådende tidsåndens dekadens ga jeg meg selv en intensiv vikingdiett der jeg isolerte meg fra omverdenen, levde på kjøtt og mjød, fordypet meg i norrøn litteratur, og lyttet igjen og igjen på det fremste innen vikingmetall; det vil si Einherjer. I min kontemplasjon over norrøn filologi mente jeg ved hjelp av blant annet Hallvard Lies skaldestilstudier å kunne lokalisere et viktig vendepunkt konsentrert i Egil Skallagrimsons skaldskap, i en bevegelse fra drottkvættets åpnende form; åpnende mot det absolutte, til en enderimsform preget mer av kristendommens eksorsistiske poetiske formler beregnet på å stenge ute alt som er vilt og potensielt farlig. Dette lukket ute mulighetene for en horisontal kontemplasjon over vikingånden, og eksternaliserte den til å bli en imperialistisk impuls i stedet — som, hvis vi skal følge Oswald Spenglers historielesning, skulle bli den ledende impulsen i det britiske imperiet, som videre selvfølgelig fikk sin avskygning i det amerikanske imperiet og «The New World Order». Fåvne ble kanskje drept av kristendommen, men man drakk hans blod, og svøpte deretter verden inn i dragemagi, i begynnelsen aggressivt imperialistisk, men etter hvert sluere kapitalistisk.

Og i dette dramaets vendepunkt den mystiske og melankolske krigerskalden Egil Skallagrimson, ja vikingens melankoli — en selsom melankoli… Det er noe annet enn vår tids melankoli. Melankolien i dag er fullt og helt styrt av lunære krefter; vi finner dens uttrykk godt eksemplifisert i Leonard Cohens skikkelse; «The Beautiful Loser», som skamløst i over femti år har gått rundt i armanidress og forført andre med sine nederlag til å vri seg rundt i «det vakre nederlaget» i stedet for å reise seg opp og velge en forløsende handling. Han synger om hvor trist han er fordi Hun ikke ville ha ham, men holder seg ikke for god til å briefe litt innimellom over at han jo har fått seg litt likevel. Mannen som etter en affære med Janis Joplin beskrev «giving me head on the unmade bed» er hverken spesielt diskré, romantisk eller edel, men slikt hykleri elsker jo det moderne menneske som vil ha i pose og sekk; fråtsing i det triste, men uten at man lar være å uforpliktende nyte livet ved siden av, så kan man eventuelt fråtse i skammen skulle man fortsatt føle noen. Innerst inne vet nok Leonard Cohen at det han gjør er galt; at det sitter små bebrillede karmiske herrer, metafysiske byråkrater som nøyaktig og uten regnefeil registrerer alt han gjør og utleder dets rettferdige konsekvenser, derfor hans desperate forsøk på å skjule seg i pop-buddhismens filosofi, der han håper å kunne skjule seg ved å smelte sammen med alt og alle rundt seg, men det forhindrer ikke nøyaktige metafysiske byråkrater å én dag si «du!» og så vil han sammen med sine beundrere oppnå sin nedsmelting, og i den smertefulle prosessen erfare at han heller, som i den tidlige buddhismens heroiske vei, burde ha søkt frigjøring gjennom redelighet og selvdisiplin.

Nei, vikingmelankolien er annerledes — ikke alltid så velkalibrert den heller riktignok; å kløyve en manns hode bare fordi han står lagelig til for hogg er slettes ikke helt greit, selv om man skulle gi sin mor et vakkert og lyst kvad like etterpå. Men det er en fornemmelse av storhet og eskatologi her som de passive månesangerne aldri kan forstå; en viril storhet; aktiv og overkommende, erobrende, på sitt verste brutal, men ren og direkte, — ikke kveilende, manipulerende og vampyrisk slik den moderne melankolien så ofte er.

Den første vikingtiden var et forsøk, et eksperiment, et forspill, med vakre tendenser, men også noen feilskjær. Nå gjelder det å få det riktig på neste forsøk, heve oss opp noen hakk i lys av et millenniums erfaringer, en ny tilnærming til vikingåndens mysterium. Hva var det Odin hvisket Balder i øret før sønnen ble lagt på likbålet? Ikke bare de karmiske byråkratene følger med, Harald Hårfagre er også der og ser etter verdige etterkommere til sin arv, sammen med Odin, som trenger einherjer til sin hird.

Av vikingmetall setter jeg «Einherjer» høyest, de lykkes ofte i å treffe nettopp den selsomme vikingmelankolien i sin musikk, for så å peke mot den heroiske overvinnelsen der melankoliens mørke transformeres til gullaldergull.

Til ære for den inspirerte herren i kongepurpur vil jeg presentere noen av mine Einherjer-favoritter her — måtte han komme til Valhall — måtte vi møtes der.

«Einherjermarsjen»

«Hammar Haus»

«Berserkergang»

«A New Earth»


«A New Earth»

She sees arise
A second time
Earth from the sea
Dressed evergreen
Fairier than all
Waterfalls flow
As from a dream
For us it still is

Once again strangely wonderful
Golden chessmen be found again
On the ground where brave men fought
Owned by Gods a long time ago

Future will meet
The present and past
Speak of winters
The first and the last
Tales of what’s been
And what to come
In remembrance of Oden
And the runes of the past

Once again strangely wonderful
Golden chessmen be found again
On the ground where brave men fought
Owned by Gods a long time ago

She sees a hall
Fairier than the sun
Thatched with gold
For trust to dwell
There shall innocence
Forever live
A life of joy
Until the dragon reappears

Relatert

Essay: Clash of the Titans